June 24, 2005
Hvorfor jeg er i mot gratis skolemat
1. Gratis skolemat er ikke sunt. Har du prøvd å lage gratis mat til hundrevis av mennesker? Tror du da at det blir økologiske grønnsaker, dampet akkurat tilstrekkelig, slik at alle næringsstoffer er tatt vare på, med litt mager, men smakfull kalkunfilet og hjemmelaget, grovt brød? Nei, det blir ferdigmat, så billig og enkel som mulig. Kresne barn vil dessuten velge bort det de ikke liker, og mange vil da stå igjen med ensidig kosthold. Om disse fikk større valgfrihet, ved at de handlet med foreldre i butikken og valgt matpakke selv, ville de spist mer variert.
2. Gratis skolemat er ikke godt. Det er vanskelig å lage god mat til mange barn. Delvis fordi barn er kresne, og det vil bli umulig å komme frem til menyer som alle vil spise, men også fordi det er langt fra enkelt å lage smakfull mat i stor skala uten tilstrekkelig økonomi (se under). Skolematen på amerikanske barneskoler er kjent for å være helt motbydelig. Frister benløs, blodig kylling med ben, med litt melk – frossen eller sur; valget er ditt! – ved siden av? Trodde ikke det, nei. Og denne maten betaler amerikanske barn for. Hvor grusomt blir det når maten skal være gratis – altså laget med enda lavere kostnader?
3. Gratis skolemat gir ikke sunnere matvaner. Den blir ikke obligatorisk, så de elevene som heller vil kjøpe skolebrød og brus har stadig den muligheten. Den eneste eleven skolematen hjelper, er den eleven som liker billig, næringsløst brød og billig, smakløst pålegg, men som ikke gidder å tilberede dette om morgenen. Drømmen er at skolen skal gi elever det eneste varme måltidet de får om dagen. Hva med de som faktisk spiser varm middag allerede? Når ble det sunt å spise to middager? Er det ikke akkurat dette vi synes amerikanerne gjør feil: å spise et stort kjøttmåltid to ganger om dagen, og så gjerne droppe frokosten? Dette forutsetter dessuten at skolen alltid tilbyr fulle, varme måltider. Gi opp, da. Det blir bare dyrt og vondt. Og et lite tillegg: Frister ananas dyppet i melk? Hva med Snickers dynket i tomatsaus? Dette er eksempler på kombinasjoner av skolemat som mine amerikanske klassekamerater fant på. Se så sunne matvaner barn med skolemat har.
4. Gratis skolemat er ikke skolens oppgave. Når var det skole sluttet å være skole? Hvorfor er det skolens ansvar å oppdra, underholde, trene og nå også fôre elevene? Er det ikke greiere om skolen får én oppgave, som den kanskje kan greie å mestre, nemlig å utdanne elevene? Så kan foreldrene ta seg av resten.
5. Gratis skolemat er selvfølgelig ikke gratis. Noen må betale for den, men ikke elevene der og da, i kantinen. Skoler har aldri råd til noen ting, så hvor skal de få penger til skolemat fra? Jeg vil heller gå på skole i en bygning som ikke er direkte helseskadelig, med lærere som har penger å leve for og stoler som ikke faller fra hverandre – selv om jeg da må smøre matpakke om morgenen, stakkars meg.
Så hva er løsningen på problemet? Frukt er godt, ikke spesielt dyrt, lett (og dermed billig) å tilberede, og det finnes ikke et norsk barn som ikke har godt av mer frukt. Gi barna gratis frukt, og oppfordre dem til sunne matvaner uten å mase for mye. Jeg hadde gjerne spist hele fruktkurven om jeg hadde dette tilbudet på skolen. Men vent... det er mange skoler som allerede gjør dette. Ikke drøm om fulle måltider; bare fortsett med det dere allerede holder på med. Da var det egentlig ikke noe problem.
Et tillegg: har hørt at frukt ble prøvd ut på skolen til faren min da han var liten - og det var ingen suksess. Konklusjonen må altså bli: Enten fungerer skolefrukt, og da er det ingen grunn til å messe med noe som funker. Eller så fungerer det ikke, og hvis skolen ikke får til skolefrukt, hvordan i all verden skal de greie å servere hele måltider?
Posted by Julie at 6:09 PM | Comments (2) | TrackBack
June 22, 2005
Snakk som Julie - Del 2
Importan - beskriver noen som er veldig opptatt, og veldig viktig og aldri har tid til deg. Trykket legges på siste stavelse.
Screapy - en kombinasjon av scary og creepy. Betydningen er litt fleksibel. Det er ikke snakk om noe som er ordentlig farlig-skummelt, men heller så teit at det er skremmende.
Frostost - har ingenting med kalde melkeprodukter å gjøre. Frostost er ekstra god frokost som gjerne inneholder noe søtt. For bløtkake er frokost, så absolutt. Uttales tilnærmet lik frokost.
Posted by Julie at 11:03 AM | TrackBack
Kampen om ordene
Norge er et lite land. Nylig reiste en menneskemengde på størrelse med Norges befolkning til Roma for å hedre paven – og de fikk alle plass i Vatikanstaten. Sammenlignet med en del andre små land har vi dessuten hatt en fredelig historie. Med unntak av andre verdenskrig, har det vært lite blod og gørr her siden vikingene tok seg sammen.
Å være nordmann kan derfor være som å sitte på en hytte på fjellet: det er kaldt, du er langt fra folk og det er lite som skjer, men du trives uten helt å skjønne hvorfor. Som hytteboere med kryssord, pusler nordmenn med språk.
Gjennom årevis med pusling, har vi kommet frem til en språklig variasjon som er så stor at utlendinger må tro hver nordmann snakker et helt eget språk – noe som forsåvidt stemmer.
For det første har vi to nasjonsspråk nynorsk og bokmål (pluss samisk, som kan deles inn i en del underkategorier, men det kan jeg ikke så mye om). Riktignok er det få som snakker disse språkene. Derimot har hver dal sin egen dialekt, et geografisk avgrenset språk som kan være uforståelig for alle utenfor området. Innenfor områder med dialekter, er det ulike sosiolekter, sosialt avgrensede språk som kan si noe om en persons yrke, miljø eller sosiale status.
For å gjøre det hele mer komplisert, har vi en mengde slangord. En del av disse er hentet fra andre nasjonsspråk. Er de for eksempel hentet fra urdu eller punjabi, kalles de kebabnorsk. Nordmenn behersker dessuten engelsk, slik at amerikanere kan leve lenge i landet uten å måtte snakke innvandrernorsk. Dette er et språk krydret med feil som avslører at den som snakker, ikke er nordmann.
Med en slik variasjon, er norsk sjelden et kjedelig tema. Det kan nesten virke som om vi har tydd til krangler om hvilken variant av norsk som er den beste, hver gang det var lite annet å krangle om. Det er ikke dokumentert om det ble risset sinte runeinnskrifter som forbannet den late ungdommen på 700-tallet. (”De vil forkorte Harjawaldar til Harald!” ”De uttaler thak som tak”!) Vi vet imidlertid at Henrik Wergeland, under 1800-tallets romantiske periode, saboterte teaterforestillinger og nesten ble arrestert fordi han var uenig med Johan Sebastian Wergeland om hvordan dikt burde settes opp.
Den mest kjente språklige konflikten er selvfølgelig den hissige kampen mellom nynorskfolket og bokmålsfolket. Jeg skal ikke gjennomgå hele historien, fra norrønt, via dansk, til Ivar Aasen, Knud Knudsen og Asbjørnsen og Moe. Jeg vil bare påpeke noe interessant: vi er ennå ikke blitt enige. Ikke nok med at politikerne lurer på om fremtidens videregående elever kan slippe sidemålseksamen, men dagens russ har også engasjert seg. På nettstedet www.russ.no, kan interessegruppene ”Vi snakker BOKMÅL” og ”bokmål er dansk” baksnakke hverandre intenst.
Det er ikke bare denne konflikten alle interesserer seg for. I ungdomsbladet Spirit er det en fast spalte kalt ”Kampen mot kebabnorsken” som resirkulerer slangord fra oldemors tid. Per Egil Hegges språkspalte har vært med i Aftenposten lenge. Den er tydeligvis populær. Det samme gjelder NRKs geniale serie ”Typisk Norsk”. Her blir alle temaer innenfor norsk språk tatt opp, og programmet spiller bevisst på norsk ukulhet og mangel på eleganse: programlederen trasker rundt i sentrum, med allværsjakke og bustete hår, mens han forklarer forskjellen på ovenfor og overfor. Dette er førsteklasses underholdning for nordmennene!
Er det pussig og kanskje litt teit at vi hisser oss sånn opp for noe så nerdete (for å bruke et amerikansk slangord med norsk vri) som språk? Er vi et latterlig lite folkeslag som har gjort språket vårt overkomplisert og som nå ikke takler det? Har en slik språklig variasjon noen verdi innenfor en så liten gruppe mennesker?
Sannheten er at norsk muntlig språk er langt fra så komplisert som det burde være. Vi kunne nemlig hatt et langt større ordforråd. For det første har vi en god del ord som er godkjente innenfor språket, men som aldri brukes. Ord som sofistikert, indolens, indulgens og impertinent brukes av engelskspråklige barn (sophisticated, indolence, indulgence, impertinent). I Norge kalles de fremmedord og erstattes av enklere ord som ikke helt dekker betydningen.
Fremmedord er forresten er sært norsk fenomen. Vi plasserer noen ord som opprinnelig kom fra andre språk, inni en egen ordbok. Dermed har vi definert dem som vanskelige og gitt oss selv en unnskyldning for å lære dem. Dette har gått så langt at eksamensstilskrivere blir bedt om å unngå ordet fasiliteter, da dette er et unorsk ord som sensor (ja, for det er liksom et norsk ord) ikke nødvendigvis forstår. Fasiliteter bør erstattes av bekvemmeligheter, noe som innebærer at fasilitetene er bekvemme. For noe tull.
For det andre er det en del fenomener som norsk ikke har ord for. Jeg etterlyser en norsk oversettelse til det engelske ordet chewy. Det er hva en cookie, eller en kransekakebit om du vil, skal være i midten. Vi har det generelle ordet hjørne og det spesielle ordet krok, men har vi et ord for omvendt krok, altså et hjørne som vender utover? Det har italienerne.
Jeg hører knurring fra sinte nordmenn. Vil norsk miste sitt særpreg om vi lar oss inspirere av utlandets språk? Skal vi begynne å snakke engelsk nå? Dermed har jeg snublet borti enda en språklig kampsak. Vil engelsk utrydde variasjon?
Hvis det skjer, vil det skje gradvis og frivillig. Det vil ikke, som i en sketsj i Typisk Norsk, skje ved at ”The Språk Terminator” meier ned norsktalende med maskingevær. Norsk endrer seg fordi et levende språk er i konstant forandring. Kanskje norsk dør en dag og lar engelsk arve de språkinteresserte nordmennene.
En slik endring ville dessuten være å gå tilbake til en enklere tid, en tid da det ikke var noen forskjell på norsk og engelsk fordi alle snakket indoeuropeisk, og alle forsto hverandre. Hvis historien gjentar seg, kommer engelsk, som indoeuropeisk, til å bli delt inn i nasjonsspråk, dialekter og sosiolekter, til vi alle babler uforståelig for hverandre. Språklig variasjon vil frem. Godt er det.
Slik det er foreløpig, har nordmenn en klar fordel over engelsktalende. Vi må beherske tre språk (nynorsk, bokmål og engelsk) i tillegg til den dialekt/sosiolekt kombinasjonen som er naturlig for oss. Vi lærer til og med norrønt, våre forfedres talemål, og vi forstår svensk og dansk. Amerikanere synes det er ”so cool” at jeg snakker flere språk enn dem. Tenk så mye mer trening vi nordmenn har i språkforståelse!
Språk er identitet, men det viktigste med språket er evnen til å formidle et budskap. Derfor synes jeg man burde få snakke med det språket man har, under den forutsetning at alle i samfunnet kan kommunisere. Vi bør altså innse verdien av språklig variasjon og bekjempe det som i hvert fall har vært et problem i hovedstaden: at dialekter og sosiolekter skaper for strenge skiller mellom ulike samfunnsgrupper. Mennesker som omgåes, snakker gjerne likt. Noen ganger er det også slik at mennesker som ikke snakker likt, ikke vil omgåes. Vi må huske at det er betydningen av ordet som er vesentlig, ikke hvor trykket legges eller om det bøyes med –en eller –a.
Som nordmenn bør vi glede oss over mangfoldet, men vi er av krigerslekt. Når vi opplever en trang til å sette hverandre på plass med verbale øksehugg, kan vi trøste oss med at språk er en ganske koselig ting å krangle om.
Opprinnelig skrevet som skolestil for Treider, våren 2005
Posted by Julie at 10:54 AM | Comments (1) | TrackBack
June 12, 2005
A goldfish with a mind of its own
Posted by Julie at 11:47 PM | TrackBack
I never said I wouldn't post quiz results
The person who wrote this test, thinks I'm a haughty intellectual. Why am I not surprised?
| Haughty Intellectual You are 71% Rational, 28% Extroverted, 28% Brutal, and 71% Arrogant. |
|
You are the Haughty Intellectual. You are a very rational person,
emphasizing logic over emotion, and you are also rather arrogant and
self-aggrandizing. You probably think of yourself as an intellectual,
and you would like everyone to know it. Not only that, but you also
tend to look down on others, thinking yourself better than them. You
could possibly have an unhealthy obsession with yourself as well, thus
causing everyone to hate you for being such an elitist twat. On top of
all that, you are also introverted and gentle. This means that you are
just a quiet thinker who wants fame and recognition, in all likelihood.
Rather lacking in emotion, introspective, gentle, and arrogant, you are
most certainly a Haughty Intellectual! And, most likely, you will never
achieve the recognition or fame you so desire! Sweet!
To put it less negatively: 1. You are more RATIONAL than intuitive. 2. You are more INTROVERTED than extroverted. 3. You are more GENTLE than brutal. 4. You are more ARROGANT than humble.
Compatibility: Your exact opposite is the Schoolyard Bully. (Bullies like to beat up nerds, after all.) Other personalities you would probably get along with are the Braggart, the Hand-Raiser, and the Robot. * * If you scored near fifty percent for a certain trait (42%-58%), you could very well go either way. For example, someone with 42% Extroversion is slightly leaning towards being an introvert, but is close enough to being an extrovert to be classified that way as well. Below is a list of the other personality types so that you can determine which other possible categories you may fill if you scored near fifty percent for certain traits. The other personality types: The Emo Kid: Intuitive, Introverted, Gentle, Humble. The Starving Artist: Intuitive, Introverted, Gentle, Arrogant. The Bitch-Slap: Intuitive, Introverted, Brutal, Humble. The Brute: Intuitive, Introverted, Brutal, Arrogant. The Hippie: Intuitive, Extroverted, Gentle, Humble. The Televangelist: Intuitive, Extroverted, Gentle, Arrogant. The Schoolyard Bully: Intuitive, Extroverted, Brutal, Humble. The Class Clown: Intuitive, Extroverted, Brutal, Arrogant. The Robot: Rational, Introverted, Gentle, Humble. The Haughty Intellectual: Rational, Introverted, Gentle, Arrogant. The Spiteful Loner: Rational, Introverted, Brutal, Humble. The Sociopath: Rational, Introverted, Brutal, Arrogant. The Hand-Raiser: Rational, Extroverted, Gentle, Humble. The Braggart: Rational, Extroverted, Gentle, Arrogant. The Capitalist Pig: Rational, Extroverted, Brutal, Humble. The Smartass: Rational, Extroverted, Brutal, Arrogant. |
 |
My test tracked 4 variables How you compared to other people your age and gender:
|
| Link: The Personality Defect Test written by saint_gasoline on Ok Cupid |
Posted by Julie at 5:48 PM | TrackBack
Snakk som Julie - en ordliste
Springmais – den korrekte oversettelsen av det engelske ordet ”popcorn”. (Popkorn er feil)
Ostehud – enten den ekle ruglete siden av osten, som er enda mindre appetittlig enn resten, eller sånn hud man får hvis man har mange piercinger og tar ut alle sammen
Langbukseben – hårete legger som forårsaker at man ikke bør gå med skjørt (mye brukt når venninner låner klær, eksempel: ”Jeg kan ikke låne det skjørtet; jeg har langbukseben i dag”)
Sokkebeskytter – sko. Noen mener de bare finnes for å skjerme kule sokker fra regn, sand og søle. Jeg er ikke helt sikker.
Daffodiller – de blomstene som kjedelige mennesker kaller påskeliljer.
Tirst - det man er når man ikke er tørst. Tirst er for tørst hva mett er for sulten.
Skjap - dette ordet passet så fint inn i et kryssord at det måtte ha en betydning. Kanskje det kan bety halvveis juksete og bli brukt slik: "Du, den var litt skjap..."
Posted by Julie at 3:42 PM | Comments (4) | TrackBack
Who's insane?
I just found an article about Asberger’s syndrome (in Norwegian), which got me thinking about how the world views unusually talented people. While Asberger’s syndrome is real, isn’t it fascinating how we look at people like Bill Gates and Albert Einstein and assume that they must in some way be different from us, that there must be something “wrong” with them? As if it doesn’t occur to anyone that (warning, this thought is scary) maybe they’re just smarter?
So many people have said that there is a fine line between genius and insanity, but I don’t want to believe it. I’m not saying that an insane person can’t be a genius, but I refuse to believe that there is a certain limit to our natural intelligence and that if you overstep that boundary, you lose control of your mind. That idea is dangerously close to the belief that anyone smarter than you must be nuts.
According to this article, one of the symptoms of Asberger’s is a limited ability to interact with others, particularly people of one’s own age. But when children realize that they don’t think the way other children think, isn’t it a natural reaction to want to retreat away from others? In a documentary shown a couple of months ago on NRK, the mother of an unusually smart boy told her story. She said the day her son realized that he was different from the other children and that they were not going to change and start thinking like him, he became depressed.
This blog may end up looking very nerdy. So far the categories I’m writing in are Books and Other, and I have not added complaints about friends, links to Internet quizzes or anything personal (I’m not saying I never will). And somehow I’ve managed to spend the last three years doing advanced math and physics with future doctors and scientists (long story). But I’ve always considered myself too social, too girly and maybe even too pretty to be a real geek. Unlike this guy (who explains some things well very well in his article), I’ve never been bullied. I don’t see myself as different from everyone else, but sometimes I wonder if I should. I have been to parties where I’ve wanted to scream: “Am I the only non-idiot here?” before slapping the hostess and running away. And I have encountered so many silly prejudices, including:
· You are either creative or smart. Never both. You can’t be both artistic and good at math. (According to the best math student in the class)
· If you think about Einstein’s theory of relativity for too long, your brain won’t be able to handle it. (According to my physics teacher)
· The modern world doesn’t need mathematicians and scientists anymore. (According to a journalist in my country’s biggest newspaper)
· “Your favorite subject is MATH?!?! Seriously? Um… ok… uh…” (The host of a children’s program, while interviewing a nine-year-old girl.)
I’m beginning to wonder if all the insane geniuses throughout history lost their minds from over-exhaustion, or if all the “normal” people just drove them crazy.
Posted by Julie at 2:12 PM | Comments (5) | TrackBack
June 11, 2005
Books I read too early
In my first post I mentioned how historical fiction filled a gap in my life as a reader. As a child I read and expanded my vocabulary very quickly, and the books written for my age group bored me. I reached for books with more complex language, and so I ended up reading books I basically didn’t understand. While I could read every word, I didn’t really get the stories because they were written for adults. Although my “currently reading” list was impressive at age ten, I now have to go back and read it all again. A few examples:
· When I was eight years old, we drove through California, and my parents listened to John Steinbeck’s Sweet Thursday in the car. I wanted to read this story too, so I did. I remember getting really hung up on the tiny details I did understand (for example, I though Mack was wrong to want names for chapters in books), but it took me half the book to realize that Joseph and Mary was one person.
· When I read My Name is Asher Lev, I was about ten. I had just moved back “home” to Norway, and I was supposed to relate to this book because I was a frustrated stranger in my own country. I never really got the point of the book, and I gave up halfway through. Asher Lev’s story was interesting to me in the way physics is interesting: because I couldn’t understand it. I sensed that I would like it if I did though, and I'm going to try again.
· In December 2004, I took an oral exam in English, and I was asked if I had read anything by Edgar Allen Poe besides the short story on my reading list. I said: “Well, I’ve read The Raven, but I was about eleven, so I didn’t really understand much of it.” This statement was apparantly very impressive – this girl was reading Poe at age eleven! Actually, I can’t remember when I first read this poem, so I was probably about seven to nine years old. I just reread it a few minutes ago.
This childhood habit of reading without understanding has had a strange effect on me. Sometimes I still find myself dutifully making my way through a text even though I only understand half of it. Then I’ll stop and wonder why I bother – is it because I love reading even when it’s pointless? Maybe I just feel that if I understand something right away, it’s boring. If a book never makes me think: “Huh?”, I’ve already outgrown it.
Posted by Julie at 1:44 PM | TrackBack
June 9, 2005
Welcome to my blog
Hi, and welcome to According to Julie
Jean-Jacques Rosseau once described his diaries as "the history of my mind". This blog will show an everchanging snapshot of part of my mind - the part I don't mind publishing on the internet where anyone can read it. My mind is written in two languages, and so is my blog.
The first post (for any non-Norwegians) is basically a list of the books and authors I like.
Posted by Julie at 10:26 PM | Comments (1) | TrackBack
June 8, 2005
Svar på bokspørsmål
1) Hvor mange bøker eier du?
Kommer an på definisjonen av ”eie”. Prøvde nå å telle bøkene på rommet mitt og mistet tellingen litt før 400. Det inkluderte både fagbøker og romaner. Noe av det er lånt, men jeg har i tillegg en del bøker i vesker og i andres bokhyller.
2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Hmmm... kjøpte en del bøker da jeg var i USA i januar: What I Loved av Siri Hustvedt, The Lady and the Unicorn av Tracy Chevalier, Pirates! av Celia Rees, I Capture the Castle av Dodie Smith, The Sun Also Rises av Ernest Hemingway, The Man in the Iron Mask av Alexandre Dumas og Very Good, Jeeves! av P.G. Wodehouse. Har bare lest tre av dem siden det. Forklaringen er at jeg har fått og lånt en del bøker og dessuten oppdaget et skattkammer: huset vårt er fult av bøker arvet etter besteforeldrene mine. Nå henter jeg en ny bok fra ”familiens bibliotek” hver dag.
3) Hvilken bok var den siste du leste?
Leste Paul Austers The New York Trilogy for bare noen minutter siden. Den er stjålet fra pappa, så han måtte lese Aftenposten. En time før det satt jeg på bussen og leste Winds of War, en murstein av Herman Wouk, med sider så tynne som i Bibelen (men jeg liker den likevel). Og siste bok jeg ble ferdig med? Prozac Nation av Elizabeth Wurtzel.
4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Juksespørsmål! Jeg er overbevist om at denne spørretingen er beregnet på folk som er eldre enn meg. Jeg er bare atten, så alle bøker jeg har lest mer enn tre ganger, må være korte barnebøker. Jeg begynner ikke på nytt med en gang jeg er ferdig, uansett hvor bra den er (ok, det har hendt). Her er i hvert fall noen bøker jeg har lest flere ganger:
· The Lord of the Rings er selvsagt øverst på listen. Ikke bare fordi Tolkien imponerer meg og historien er god, men fordi den har blitt en del av min kultur. Jeg har hørt at Tolkien skrev om Middle Earth for at England skulle få litt sagn og myter som han mente at de manglet. Det er det LotR har blitt for meg: en historie jeg har vokst opp med og som jeg kjenner bedre enn folkeeventyrene og den norrøne mytologien.
· To Kill a Mockingbird, av Harper Lee, har jeg faktisk lest mer enn tre ganger, og hver gang liker jeg den enda litt bedre. I USA er den blitt en av de vanligste lese-med-skoleklassen klassikerne, men jeg er glad for at jeg fikk oppdage den på egen hånd.
· Jeg nevner alle amerikanske historical fiction bøker som jeg leste i barndommen under samme punkt. De har gitt meg et stort forsprang i historiefaget. Samtidig fylte de et tomrom da jeg hadde vokst fra barnebøker, men ikke forsto voksen litteratur med moderne kulturelle og politiske referanser. Jeg anbefaler Ann Rinaldi som har dekket omtrent hele USAs historie med romaner, og Celia Rees som har skrevet både om hekser og sjørøvere (skulle trodd hennes bøker var skrevet spesielt til meg).
· I en anmeldelse av Siri Hustvedts What I Loved, ble det skrevet: ”Paul Auster, much to his chagrin, may soon become the guy who’s married to Siri Hustvedt.” Noen vil si at dette er å gå litt over streken, men den eneste grunnen til at jeg begynte å lese Austers New York Trilogy er at han er mannen til hun som skrev What I Loved. Denne boken er så herlig detaljert. Personene er alle interessante mennesker som forteller leseren fascinerende ting når det ikke skjer noe annet i handlingen.
· Hmmm... et siste punkt... Da nevner jeg til slutt Hemingways noveller, det meste av Remarque, Adeline Yen Mahs bøker om kinesisk historie (nei, jeg har ikke lest Ville Svaner, men den er sikkert bra, og jeg skal nok lese den en gang) og Shel Silversteins diktsamlinger (for de har jeg lest sikkert 30 ganger).
Jeg kunne fortsatt en stund, men jeg ser nå at jeg heller må starte nye lister.
Boklister som kommer på denne bloggen etterhvert:
1. Ubetydelige, ukjente bøker som jeg elsker uten helt å vite hvorfor
2. Betydelige, kjente bøker som egentlig er dårlige
3. Bøker jeg har lovet andre mennesker at jeg skal lese en gang
4. En egen liste for de beste historical fiction bøkene
5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Ha! Gjør jeg det, kommer liste 3 til å bli laaang. Dessuten kjenner jeg ikke så mange bloggere som ikke allerede har skrevet denne.
Posted by Julie at 8:30 PM | Comments (2) | TrackBack