According to Julie

Gjennom årevis med pusling, har vi kommet frem til en språklig variasjon som er så stor at utlendinger må tro hver nordmann snakker et helt eget språk – noe som forsåvidt stemmer.

For det første har vi to nasjonsspråk nynorsk og bokmål (pluss samisk, som kan deles inn i en del underkategorier, men det kan jeg ikke så mye om). Riktignok er det få som snakker disse språkene. Derimot har hver dal sin egen dialekt, et geografisk avgrenset språk som kan være uforståelig for alle utenfor området. Innenfor områder med dialekter, er det ulike sosiolekter, sosialt avgrensede språk som kan si noe om en persons yrke, miljø eller sosiale status.

For å gjøre det hele mer komplisert, har vi en mengde slangord. En del av disse er hentet fra andre nasjonsspråk. Er de for eksempel hentet fra urdu eller punjabi, kalles de kebabnorsk. Nordmenn behersker dessuten engelsk, slik at amerikanere kan leve lenge i landet uten å måtte snakke innvandrernorsk. Dette er et språk krydret med feil som avslører at den som snakker, ikke er nordmann.

Med en slik variasjon, er norsk sjelden et kjedelig tema. Det kan nesten virke som om vi har tydd til krangler om hvilken variant av norsk som er den beste, hver gang det var lite annet å krangle om. Det er ikke dokumentert om det ble risset sinte runeinnskrifter som forbannet den late ungdommen på 700-tallet. (”De vil forkorte Harjawaldar til Harald!” ”De uttaler thak som tak”!) Vi vet imidlertid at Henrik Wergeland, under 1800-tallets romantiske periode, saboterte teaterforestillinger og nesten ble arrestert fordi han var uenig med Johan Sebastian Wergeland om hvordan dikt burde settes opp.

Den mest kjente språklige konflikten er selvfølgelig den hissige kampen mellom nynorskfolket og bokmålsfolket. Jeg skal ikke gjennomgå hele historien, fra norrønt, via dansk, til Ivar Aasen, Knud Knudsen og Asbjørnsen og Moe. Jeg vil bare påpeke noe interessant: vi er ennå ikke blitt enige. Ikke nok med at politikerne lurer på om fremtidens videregående elever kan slippe sidemålseksamen, men dagens russ har også engasjert seg. På nettstedet www.russ.no, kan interessegruppene ”Vi snakker BOKMÅL” og ”bokmål er dansk” baksnakke hverandre intenst.

Det er ikke bare denne konflikten alle interesserer seg for. I ungdomsbladet Spirit er det en fast spalte kalt ”Kampen mot kebabnorsken” som resirkulerer slangord fra oldemors tid. Per Egil Hegges språkspalte har vært med i Aftenposten lenge. Den er tydeligvis populær. Det samme gjelder NRKs geniale serie ”Typisk Norsk”. Her blir alle temaer innenfor norsk språk tatt opp, og programmet spiller bevisst på norsk ukulhet og mangel på eleganse: programlederen trasker rundt i sentrum, med allværsjakke og bustete hår, mens han forklarer forskjellen på ovenfor og overfor. Dette er førsteklasses underholdning for nordmennene!

Er det pussig og kanskje litt teit at vi hisser oss sånn opp for noe så nerdete (for å bruke et amerikansk slangord med norsk vri) som språk? Er vi et latterlig lite folkeslag som har gjort språket vårt overkomplisert og som nå ikke takler det? Har en slik språklig variasjon noen verdi innenfor en så liten gruppe mennesker?

Sannheten er at norsk muntlig språk er langt fra så komplisert som det burde være. Vi kunne nemlig hatt et langt større ordforråd. For det første har vi en god del ord som er godkjente innenfor språket, men som aldri brukes. Ord som sofistikert, indolens, indulgens og impertinent brukes av engelskspråklige barn (sophisticated, indolence, indulgence, impertinent). I Norge kalles de fremmedord og erstattes av enklere ord som ikke helt dekker betydningen.

Fremmedord er forresten er sært norsk fenomen. Vi plasserer noen ord som opprinnelig kom fra andre språk, inni en egen ordbok. Dermed har vi definert dem som vanskelige og gitt oss selv en unnskyldning for å lære dem. Dette har gått så langt at eksamensstilskrivere blir bedt om å unngå ordet fasiliteter, da dette er et unorsk ord som sensor (ja, for det er liksom et norsk ord) ikke nødvendigvis forstår. Fasiliteter bør erstattes av bekvemmeligheter, noe som innebærer at fasilitetene er bekvemme. For noe tull.

For det andre er det en del fenomener som norsk ikke har ord for. Jeg etterlyser en norsk oversettelse til det engelske ordet chewy. Det er hva en cookie, eller en kransekakebit om du vil, skal være i midten. Vi har det generelle ordet hjørne og det spesielle ordet krok, men har vi et ord for omvendt krok, altså et hjørne som vender utover? Det har italienerne.

Jeg hører knurring fra sinte nordmenn. Vil norsk miste sitt særpreg om vi lar oss inspirere av utlandets språk? Skal vi begynne å snakke engelsk nå? Dermed har jeg snublet borti enda en språklig kampsak. Vil engelsk utrydde variasjon?

Hvis det skjer, vil det skje gradvis og frivillig. Det vil ikke, som i en sketsj i Typisk Norsk, skje ved at ”The Språk Terminator” meier ned norsktalende med maskingevær. Norsk endrer seg fordi et levende språk er i konstant forandring. Kanskje norsk dør en dag og lar engelsk arve de språkinteresserte nordmennene.

En slik endring ville dessuten være å gå tilbake til en enklere tid, en tid da det ikke var noen forskjell på norsk og engelsk fordi alle snakket indoeuropeisk, og alle forsto hverandre. Hvis historien gjentar seg, kommer engelsk, som indoeuropeisk, til å bli delt inn i nasjonsspråk, dialekter og sosiolekter, til vi alle babler uforståelig for hverandre. Språklig variasjon vil frem. Godt er det.

Slik det er foreløpig, har nordmenn en klar fordel over engelsktalende. Vi må beherske tre språk (nynorsk, bokmål og engelsk) i tillegg til den dialekt/sosiolekt kombinasjonen som er naturlig for oss. Vi lærer til og med norrønt, våre forfedres talemål, og vi forstår svensk og dansk. Amerikanere synes det er ”so cool” at jeg snakker flere språk enn dem. Tenk så mye mer trening vi nordmenn har i språkforståelse!

Språk er identitet, men det viktigste med språket er evnen til å formidle et budskap. Derfor synes jeg man burde få snakke med det språket man har, under den forutsetning at alle i samfunnet kan kommunisere. Vi bør altså innse verdien av språklig variasjon og bekjempe det som i hvert fall har vært et problem i hovedstaden: at dialekter og sosiolekter skaper for strenge skiller mellom ulike samfunnsgrupper. Mennesker som omgåes, snakker gjerne likt. Noen ganger er det også slik at mennesker som ikke snakker likt, ikke vil omgåes. Vi må huske at det er betydningen av ordet som er vesentlig, ikke hvor trykket legges eller om det bøyes med –en eller –a.

Som nordmenn bør vi glede oss over mangfoldet, men vi er av krigerslekt. Når vi opplever en trang til å sette hverandre på plass med verbale øksehugg, kan vi trøste oss med at språk er en ganske koselig ting å krangle om.

Opprinnelig skrevet som skolestil for Treider, våren 2005