« December 2005 | Main | February 2006 »
January 30, 2006
Som i en film...
Ganske ofte tenker jeg meg at livet er en film, og at en dag snart kommer alt til å ende lykkelig. Derfor var jeg ikke spesielt trist for at jeg ble våt som en rosin da jeg ruslet hjem fra Oslo City i øsende regnvær. Det kom jo til å ordne seg. Måtte bare vente litt. - Heidi Karethe Lisle (fra bloggen Mellom Linjene)
Hva er det vi mener når vi sier at livet er som en film? Hva er det som skiller film fra virkelighet? Jeg presiserer her at jeg refererer til de filmene vi gjerne mener når vi sier at "dette er som på film": altså ikke realistiske dramaer, men for eksempel romantiske komedier i den morsomme, men ikke spesielt dype kategorien. Jeg hadde ikke hatt noe i mot om mitt liv lignet mer på sånne filmer innimellom, og jeg har kommet frem til at vi godt kan gjøre noe med det helt selv.
Den viktigste forskjellen på film og virkelighet er at film har publikum. Et gjennomsnittlig filmpublikum ønsker å se pene bilder som de forstår meningen med. For at publikum skal skjønne handlingene, sørger manusforfatterne for at hovedpersonene hele tiden snakker om det de tenker, på grensen til det slitsomme. For at det ikke skal bli for slitsomt, uttrykker personene seg tydelig, interessant, variert og morsomt, ofte med sitatverdige formuleringer som er sjelden vare i virkeligheten. For at publikum skal få noe pent å se på, gjør hovedpersonene ofte ting som ikke har noen praktisk verdi, men bare er estetiske. I stedet for å ta sine dype, men underholdende samtaler via sms eller msn, tar de på seg pene antrekk og møtes i vakre landskaper eller på spennende spisesteder. De går unødvendige omveier i storbyene de bor i, slik at publikum skal få med seg alle severdighetene i bakgrunnen. De har artige hobbyer som ikke har noe med handlingen å gjøre, men som bare er interessante å se på.
Det er ikke noe stort problem å få virkeligheten til å kjennes som en film. Ta på deg et antrekk du vet at du kler og ta med en venn på en unødvendig lang tur i nærområdet. Snakk om hva som helst, men bruk gode formuleringer. Falsk, sier du? Det synes ikke jeg. Det er ikke overfladisk å sette pris på estetiske ting i hverdagen og forsøke å oppleve mer av dette. Det er dessuten sunt å snakke om ting. Dette betyr ikke at man skal bruke alle bekjenter til terapi eller skriftemål. Husk bare at hvis publikum som eventuelt skulle sett på filmen om ditt liv, ikke forstår hva du tenker og mener, kan du egentlig ikke forvente at menneskene du omgåes i virkeligheten skal forstå deg heller.
Det er ikke alltid det er så lett. Disse artige, vakre aktivitetene ser for eksempel ut til å foregå helt spontant - filmpersoner får idéer og gjennomfører dem uten koordineringsproblemer som busstider. I motsetning til de aller fleste virkelige mennesker, har de nok av både tid og penger (mange har nok av én av disse godene, men de utelukker ofte hverandre i vår verden). En annen viktig forskjell på filmmennesker og virkelighetens mennesker er at filmmenneskenes handlinger alltid har konsekvenser. De kan gruble over viktige valg i en hel evighet (omtrent en halv time), men så tar de et valg, står for det valget og endrer sine liv for alltid. I virkeligheten (og i tv-serier) tar vi stadig vanskelige avgjørelser som viser seg å være ubetydelige for fremtiden, og det er skuffende.
For å sørge for at filmene har handling, utstyrer manusforfatterne sine hovedpersoner med innstillingen at problemer skal løses. Det er sjelden hovedpersonen i en film tenker: hvis jeg ikke nevner problemet eller møter den andre hovedpersonen, går alt så mye bedre. Det er mulig de bruker noen dager (eller et minutt) på å gå rundt i litt mindre fine antrekk mens det regner og vi hører musikk med smådeprimerende tekst, men så tar de seg sammen og gjør noe med det. Det kan vi med fordel gjøre i virkeligheten også.
Posted by Julie at 11:28 PM | Comments (1) | TrackBack
Snakk som Julie - del 5
Pampelmousse - grapefrukt. Grapefrukt er et merkelig noglish-ord. Hvorfor ikke fornorske det franske ordet som er langt mer fengende?
Plippeplopper - små øretelefoner, den litt ekle typen man legger inn i ørene. Et av disse begrepene som folk forstår når jeg bruker det selv om det ikke er noen som helst grunn til at de skal forstå det.
Læreralder - den ubestemmelige alderen som lærere/sjefer/forelesere/venners foreldre osv. vanligvis befinner seg i. Har jeg definert noen som del av denne aldersgruppen, er jeg ikke i stand til å finne ut hvor gamle de egentlig er. Systemet krever litt mer forklaring:Jeg har, etter litt for nøye gjennomgåelse av dette svært lite viktige temaet, kommet frem til at det finnes 6 aldre og at det som skiller disse, heller er utvikling, personlighet, selvbilde og livssituasjon enn antall år siden fødsel:
1. Barn som er virkelig små (noen ganger kalt "drittunger"). (0-12)
2. Barn som er en god del yngre enn meg, men som man likevel kan ha ordentlige samtaler med. (2-12)
3. Tenåringer som er yngre enn meg, (av noen kalt "fjortiser") (10-20)
4. Folk på min alder (15-30)
5. Læreralder (også kalt "eldre enn meg, men blir fornærmet om jeg sier de er gamle" og "for gamle for meg") (26-70)
6. Gamle (60-120)
Da jeg var liten, så barn i klassen under bittesmå ut, og barn som var tre måneder eldre enn meg så det som sin rett å sjefe over meg. Etterhvert har de praktiske forskjellene mellom meg selv og mennesker som er eldre/yngre enn meg blitt redusert til nesten ingenting, utenom i helt konkrete situasjoner som hvis vi skal stemme eller dra ut på byen sammen. Samtidig hender det at mennesker som har levd like lenge som meg, plutselig virker mye yngre. Eller noen jeg egentlig anså som "på min alder" sier til meg: "ja, da jeg var like gammel som deg..." og jeg innser at han/hun har plassert meg i kategori 3. Og hvis foreldrene mine spør hvor gamle noen i kategori 5 er, er det umulig å svare, og jeg lurer på hvorfor de egentlig lurer på dette...
Posted by Julie at 8:11 PM | Comments (5) | TrackBack
January 29, 2006
Surviving
I'm on a stage in a theater, milling about with 99 other guys as part of a big crowd scene. Up in the theater's balcony, in the dark, is a guy with a rifle. The arrangement is that, once a year, the guy with the rifle gets to shoot one or two of us crowd-scene people dead. I know the odds are strongly against me being a victim. But, y'know, odds, schmodds: The nerves still tense and the sweat still runs when the time comes for Mr. Fate to gun one of us down.
Michael was told that "(...) given survival, living through cancer is fascinating." This is the story of how he found out how true that is. Five years later, he is still tested for cancer and goes through the feeling described above every year.
Stories of "how surviving changed my life" are often so full of clichés that they are impossible to believe or identify with. I think this might be a vicious cycle: we read badly written stories of other people's very emotional and dramatic experiences, and if we ever experience something similar, the only words we have to describe our feelings are the clichés we have previously made fun of. Sometimes there are no words that match our thoughts because (fortunately) most people never have to think them.
Michael's thoughts as he goes through cancer are surprisingly understandable and well-written, and ultimately his description of survival changing his life ("the whole soul-rearranging-thing") is something I can almost identify with. I write "almost", first of all becuase I don't think anyone who hasn't almost died can ever really get it, but also because I think this comment makes a very good point:
I am quite a bit younger than you Michael, but I have had my share of moments. And each time, I think, "well this is really going to change me," and I look at life differently and behave differently. For a while. But then I find my self regressing towards the mean of me. Each time there is a meaningless death around me, or I find myself looking at the ceiling of an ambulance, or in that weird place coming back into my body from anasthesia, I think "now I really know what is important," and I smile at my children differently, and enjoy my time at the breakfast table more. But then a few weeks or months later I find myself forgetting what I thought I knew. And I think to myself "Am I forgetting what I once knew, or did I never really know it?"I know these things don't happen just for the rest of us to keep perspective, and I know that I am not alone in my inability to keep the right perspective.
Or maybe I just need to get closer to death for it to burn itself into me, indelibly.
Anyway, good for you Michael, if that is an appropriate sentiment.
I hope that I can get where you are, without taking the same path. But, for me, anyway, it may not be possible.
Posted by Julie at 1:48 PM | TrackBack
January 21, 2006
Ark/Kaffebrenneriet
Jeg lovet i et tidligere kommentarfelt at jeg skulle prøve Ark/Kaffebrenneriet kombinasjonen på Aker Brygge. Her er dommen:
Det ser riktig bra ut. Kaffebaren og bokhandelen er i samme rom, men adskilt nok til at det er avslappende i caféen. Diskene er plassert slik at det er naturlig å gå rett fra bokkjøp og inn i caféen. Kaffebrenneriet har for en gangs skyld mange bord og mange sitteplasser, slik at man ikke får et snev av dårlig samvittighet når man sitter der med sin nye bok i timevis. Alt i alt et bra bokcafélokale.
Ulempen er at selve bokhandeldelen er for liten. Det er en av disse bokhandlene som har viet størst plass til bestselgerlisten og litt stationary. Dette er ikke et innlegg mot bøker på bestselgerlister eller noe sånt, men hvis jeg først skal velge en bokhandel å tilbringe flere timer i, må den rett og slett inneholde mer enn denne gjør. Siden bokhandelen er så liten, blir det fortsatt ikke det samme som Barnes&Noble/Starbuck's. Det blir en liten bok- og papirhandel som ligger bak baren på en kaffebar.
Og hvis man først skal oppsøke en interessant café-pluss-noe-annet kombinasjon, anbefaler jeg Il Moro i Bogstadveien. God kaffe, enda bedre is og... en frisørsalong? Ja, det funker faktisk.
Posted by Julie at 6:49 PM | Comments (3) | TrackBack
January 17, 2006
Tips ved semesterstart
Ok, det er første skoledag, og det første jeg gjør er å skulke siste halvdel av forelesningen i Examen Facultatum for samfunnsfag for å kladde en bloggpost. Kanskje jeg ikke er den rette personen å hente studietips fra. Likevel... etter å ha lest Aftenpostens bilag om "Jobb og utdanning", kunne jeg ikke motstå fristelsen til å legge til litt. Dessuten hadde jeg kommet ett minutt for sent, og dermed bare fått ståplass. Så tips 1: kom tidsnok til forelesning; tips 2: prioriter!
Aftenposten skriver om duppeditter en student må ha, og jeg er uenig. For det første klarer jeg meg helt strålende uten minnepinne eller digital penn (for ikke å snakke om Ipod med video. Jeg mener det er ren reklame Aftenposten driver med her.) Det jeg derimot er helt avhengig av, er internettsiden som jeg kladder dette innlegget i: www.pbwiki.com. Her kan du skrive og laste opp filer, som dermed vil være tilgjengelige for deg så lenge du har en maskin med internett og greier å huske et passord. Ved å oppgi passordet til venner, kan du dele notater med dem. En kollokviegruppe kan for eksempel dele en wiki. Jeg har delt forelesningsnotater med venner som skal ha eksamen ved å gi dem passordet mitt. Jeg har også skrevet en semesteroppgave fem og fem minutter av gangen fra diverse pcer - slik fikk jeg skrevet den på én dag, samtidig som jeg rakk to cafébesøk og et salsakurs den samme dagen.
Selv om jeg har en laptop, ville ikke hverdagen vært den samme uten min kjære Palm Pilot med sammenleggbart tastatur. Denne "dingsen for studenter" har ikke Aftenposten nevnt, og jeg tror ikke det er så mange på Blindern som har kjennskap til dette verktøyet i det hele tatt. Ved begynnelsen av første semester, var jeg kanskje "hun med den bittelille datamaskinen"; det første de fleste nye venner sa til meg var: "Hva er det?" Men jeg har mulighet til å komme på forelesning med bare en liten håndveske, jeg vet alltid når neste seminarundervisning er, hvor den er og hva jeg burde ha lest, jeg slipper å bekymre meg for om laptopen har nok batteri, og jeg kan ta sykt detaljerte forelesningsnotater. (Til alle som bruker tastatur på forelesning: pass på håndleddene! Pulsvanter anbefales :-))
Mitt tredje tips har ingenting med teknologi å gjøre. Det handler om å la seg selv bli overorganisert - det hjelper. Gjenta for deg selv: "Det er gøy å ha en fanatisk ordenssans", eventuelt bare mantraet jeg deler med en annen overorganisert venninne: "Orden! Orden! Orden!" Dette betyr ikke at du er nødt til å detalj-planlegge hverdagen; vær spontan, for all del. Men skriv pent, legg ting i mapper, vit hvor du har alle dokumenter, enten de er lagret i Word eller i bokhyllen. Og overbevis deg selv, allerede fra første skoledag, om at dette er gøy. Etterpå blir du nødt til å innrømme at du er den ekstremt organiserte typen som du tidligere foraktet, men det vil hjelpe deg når eksamen nærmer seg.
Det får være nok arrogant "Julie vet best" for i dag. De andre er snart ferdig med forelesning.Posted by Julie at 7:07 PM | TrackBack
January 16, 2006
Curling up with a laptop
They say e-books are practical and good for the environment, but that they will never replace books because people aren't willing to curl up on their couch with a computer. Yet I am about to do just that, because I discovered that a book I used to regularly steal from a friend's bookshelf whenever I visited her, is actually available to me right here. So here goes.
These past few months, I have also started typing school notes and even my personal diary rather than writing them by hand. Writing my diary on a computer has plenty of advantages: it's faster so that I can write my thoughts almost as at the speed in which I think them, and I can copy and paste e-mails, quotes etc. right into my entries. Friends say that I am "so advanced" and that they are "impressed" because I do this - not because I keep a journal or make almost frighteningly organized notes, but because I do these things on a computer. I'm guessing that these same friends feel that handwritten letters are more personal - actually the e-mails I write are usually more personal than my handwritten letters. My personal e-mails are spontaneous and therefore very heartfelt, while letters I hand write seem like more of a chore when I have to ponder every choice of words in fear of having to start on a new sheet of flowered stationary.
That said, I love traditional books. Not just the words, but the actual books as objects. I can say without exaggeration that the more books are in a room, the better I feel in that room. I discovered this on a trip to Ikea, when they had set up a living room filled with books to show off their bookshelves. I started looking over the titles, completely forgetting why I was there. When in bookstores and libraries, I can spend a lot of time just looking at the bookshelves, without pulling out any books. This is what I will miss if/when books become antique artifacts rather than useful objects. Yet there's nothing wrong with decorating one's living room with useless antiques.
So that's what I will do: cover my walls with books and curl up on the couch with my laptop.
Posted by Julie at 11:23 PM | TrackBack
January 11, 2006
Just read!
While adding links to my post on books you should read even if no one else is talking about them, I noticed something that has always disturbed me: age "limits" on books. On Amazon, they are called "reading levels". Apparantly, since the protagonists of some of the books on my list are teenagers, the books must be "Young Adult" literature - and therefore easy for old adults (Hah!) to dismiss. So what are the characteristics of "Young Adult" books? Well, the aforementioned age of the protagonist; if the story were a movie, it would probably not be rated R; and in general, I suppose the average Young Adult novel is shorter than the average Old Adult novel. None of these should really deter anyone over 20.
Some books should probably come with a minimum age limit, as they are easy to read, but very violent or tragic, but as Harry Potter surely must have proved by now, an upper age limit is ridiculous. So, the moral is: just read! And listen to recomendations about books you've never heard of. I mean, you don't need yet another accquaintance to tell you they liked The Da Vinci Code or Sophie's World. The number of books sold should tell you that these books are popular; that doesn't mean that you will actually enjoy reading them. I dare you to raid a kid's book shelf instead!
Posted by Julie at 1:39 AM | TrackBack
January 9, 2006
Problemet med bokcafé
På Tversover lurer pappa på om bokcaféer der bokhandelen har en avtale med en eksisterende kaffekjede kunne slått an i Norge. Han ser for seg at de ville trengt store lokaler og at de derfor måtte ligge på et sted man måtte kjøre bil til - noe jeg sannsynligvis ikke ville giddet. Min comment på dette vokste til det var et eget innlegg:
Ark har (på Solli plass og Egertorget i hvertfall) riktig nok innebygget egen café. Tidligere hadde de faktisk akkurat det pappa forutser: en avtale med en eksisterende kaffekjede. Ark på Egertorget hadde en Kaffe&Krem. Men det har de ikke lenger. Hvorfor? Siden jeg er overinteressert både i bøker og kaffe, har jeg tenkt litt på hvorfor jeg ikke selv var en ekstra god kunde hos Ark/Kaffe&Krem.
Vel... de andre Kaffe&Kremene hadde koseligere lokaler siden de ikke var trykket inn i en butikk. Og det var egentlig ikke mer komplisert å kjøpe en bok på Ark og så finne et annet kaffested enn det var å ta kaffe og bokkjøp i samme lokale. Det ble uansett to køer å stå i.
Så hva måtte til for at jeg skulle ha gjort Ark/Kaffe&Krem til stamsted? Som pappa forsåvidt sier: mer plass. Og erstatt kalde hvite plastbord i bladavdelingen med myke lenestoler omgitt av pene bøker, gjerne i litt gammeldagse bokhyller. I dag går jeg til Arks egen café fordi det er billig kaffe der. Den tar jeg med meg i pappkopp. Det var vel ikke egentlig det de ville at jeg skulle gjøre.
Norli har (i hvert fall i Universitetsgaten og Drammen) kaffemaskiner. Voila, ingen timelønn til noen barista, og det tar liten plass. Men det er kanskje ikke så koselig?
Egentlig tror jeg det er to store drawbacks med bokcafékonseptet:
1. Det føles skummelt å drikke noe som setter flekker når man er omgitt av dyre ting man ikke selv eier.
2. Halve poenget med caféer i shoppingområder er at de er stille soner hvor ingen stresser. Det kan være slitsomt å gå rundt i butikker, og da velger man ikke å sette seg midt i en stor butikk for å slappe av. (Arks café er plassert ved siden av kassen, slik at en eventuell lang kassekø faktisk går mellom cafébordene. Det blir ikke så avslappende.)
Men jeg liker ideen så godt...
Posted by Julie at 1:58 PM | Comments (2) | TrackBack
January 6, 2006
A tribute to meaningless literature
Work in progress, which I probably won't bother to finish. Turns out most of these books are "meaningless" because they were written for teenagers. Not that that should stop you from reading them, but depending on your attitude, you could also interpret this as a list of gift tips for someone younger than you.
My bedroom is full of books. When a new acquantance enters the room, sits down on the bed or floor, and stares in awe at the beat-up, but charming bookshelves filled to the point of overflowing with paperbacks, I know it's the start of a beautiful friendship. Yet, no matter how literary, intellectual and smart this person may be, if it's a girl, the first book she will pull out of the bookshelf is The Little Book of Shoes. And who can blaim her? This little picture book has shoes made of dollar bills, shoes with heels so high that they push the ankles in front of the toes and force the knees to bend, "invisible" shoes that are only a heel and a sticky sole that feet stick to, shoes for traditional Chinese bound feet and white silk slippers too delicate for walking in. Yes, it's meaningless - and a bit degrading since it's based on the idea that women are addicted to spending money on articles of clothing that we really can't wear. But it's fun!
This is not to say that Cosmopolitan is a literary experience or that everyone should be able to retell the life story of Manolo Blahnik. Actually, I can't understand why anyone would want to subscribe to any magazine where every issue is a rewrite of the same articles (and this is true of most "Women's Magazines"). The point is: many of the books that I would honestly have to count among my favorites, are meaningless or obscure or both. Although I admire Tolkien and Hemingway, my life wouldn't be the same without all the ordinary, mediocre novels I read as a child and young teen. These days, I have to prioritize and make the most out of my time etc, but as a kid, I read the same books from my local library over and over (or else, I told the librarian, I would have been bored out of my mind.) And I have discovered that when everyone else loves a book, I'll probably like it, but I might still prefer discovering my own unknown treasures. So here's a short list of books I recommend, even if there are several reasons why they were never destined for literary greatness:
The Sisterhood of the Travelling Pants by Ann Brashares - actually a novel that grew into a trilogy after achieving commercial success. It's on this list for meaninglessness, not obscurity, because it's the story of four teenage girls and the cover is pink (at least for the British edition, not in the pictures on Amazon). Most of these types of books are written for preteens and don't have any connection to reality. This one should be read after age 14, and is surprisingly realistic and believable. Buy it for your younger sister or daughter - then read it yourself to understand her and her friends better. (I haven't seen the movie version yet. Until I do: read the book first. Never judge a novel by its movie version.)
The Woman in the Wall by Patrice Kindle - probably obscure, probably because of wierdness. My dad bought me this book because it looked weird. It's the story of a little girl who is shy to the point of being more or less invisible. In an effort to escape having to go to school, she builds a small hidden apartment inside her family's large house and moves in. After wondering for a few years where she is, her family nearly forgets her, while she watches them from inside the walls and steals food at night. In her early teens, she finds a note slipped into a knothole and starts to think about moving out...
Doppler by Erlend Loe - Norwegian. Meaningless and weird, but funny. I would never have read it if it weren't for the recomendations from friends, because I bear a grudge agianst the author, Erlend Loe. A guy named Doppler moves into the woods to escape the world. When an overpowering urge to eat sugar brings him creeping to a nearby house, his wherabouts are discovered, and other people start moving into his own personal wilderness. Please don't read any comment on society into this book, it's just laugh-out-loud funny. And it bears no resemblance in style to The Woman in the Wall.
Klara - Norwegian. Written by _________ when she was 15 (?) years old. I read it when I was about 12, and disliked it strongly. For some unknown reason, I read it again at 16, and realized why someone must have published it: it describes the feeling of being in tenth grade and feeling too old and too young at once while time seems to stand still and still slip by too quickly. Apparantly (and obviously) it's much easier to describe fifteen-year-olds accurately when you are 15 yourself. The same goes for _______________ by then 14 _____________. Other than that, neither of these books is very good.
Ella Enchanted by Gail Carson Levine - a more logical version of Cinderella: Ella is bewitched so that she is unable to disobey orders. "If someone told me to chop off my own head, I would have to do it." It's an interesting experiment; I can just imagine the author thinking: "What would the consequences be if someone had to obey every order?" The story takes place in a typical fairy tale setting (imagined time and place similar to Europe during the Middle Ages, but with giants and fairy godmothers), but just imagine what it would be like to be bewitched in this way today, with modern advertising: Every time a commercial told you to run out and buy something, you would actually have to do it. (They made a probably horrible movie out of this story too. They keep doing that to my favorite stories. Probably the worst example is Cheaper by the Dozen. Please read the book. Please don't see the new movie.)
Posted by Julie at 1:52 PM | TrackBack
Book review: Freakonomics
I just finished a great book - Freakonomics! I was reading this book on the bus on the way to the airport, on my way to France to visit a friend. As my friend got on the bus, I greeted her with: "Hi!!! This book is so good!" When asked what it was about, I replied: "Well, there's this economist..." I could see her lose interest instantaneously. So here's the reason why even people who have no interest in economics should read this book.
Yes, there's this economist (Steven D. Levitt) and this writer (Steven J. Dubner), and they decide to write a book using economic theory to answer bizarre questions that don't seem to have any connection to what we normally think of as economics at all. For example: What do children who do well in school have in common? What would be the best way to crush the Ku Klux Klan? How can we discover that school teachers or sumo wrestlers are cheating? What is the connection between someone's name and their level of success? And could legalized abortion have caused crime to drop dramatically in the US? Many of these questions have controversial and/or surprising answers. The book promises not to have any unifying theme or theory, but the moral of the story seems to be that one should always look beyond conventional wisdom and that numbers can tell us fascinating things - things that are interesting even if you have vowed never to be interested in math or money.