« January 2006 | Main | March 2006 »
February 27, 2006
Greit nok, men hvorfor? - Svar på kommentarer
Nøyaktig en uke etter at jeg la ut et rop om hjelp til å forstå fenomenet sportsfans, våknet jeg til en klokkeradio som kunne fortelle meg at: "OL er over." Og akkurat i det jeg begynte å forstå det, (i hvert fall ut fra et sosiologisk, psykologisk, eventuelt historisk perspektiv.)
Eirik - Idrett som et mindre risikabelt alternativ til krig tilfredsstiller absolutt mine krav til forklaring. Jeg husker selv at jeg tenkte noe lignende under noe jeg tror var et fotball-vm for ca. fem år siden: at hver enkelt kamp ble kommentert og reagert på som om det var et slag i en krig der alle land kjempet mot alle. Forskjellen var at man slapp å bekymre seg for enkeltmenneskers død, men den generelle gleden ved seier og sorg ved nederlag var absolutt til stede. (Og det sies jo at mennesker vil takke deg for å fortelle dem noe de allerede tror de vet, slik at å bruke en forklaring jeg allerede har kommet på selv, men ikke formulert, må jo virke!) Angående "kamp eller flukt"-responsen: alle har opplevd å presse seg selv til det ytterste for å nå et mål selv om man blir fysisk sliten av det. Og det er derfor jeg heier (i all hemmelighet, inne i meg) på folk jeg ser løpe etter trikken. Konklusjon: jeg er din fan.
Heidi Karethe - Dårlig pr fører til en slags nasjonal depresjon. Panikken like før en nordmann taper (som moren i dansebutikken viste symptomer på) oppleves altså som en følelsesmessig reaksjon, men er i virkeligheten et resultat av vi innerst inne vet at vårt image svekkes. Fornuftig. Du påpeker også at når denne fokuseringen først er til stede, opprettholdes den av en tro på at det skal være sånn. Dette er trist, men sant. Så jeg er din fan.
Per Ivar - Takk. Og selv jeg greier å se at idrettsutøvere som har nådd helt til OL har langt mer talent innenfor sine idretter enn Finn Schøll har innenfor dans. Du har forresten stavet FinnSchøllsdansetrinnnivå helt korrekt. Jeg har imidlertid ikke glemt din forklaring om hvorfor fotball oppleves som meningsfullt av folk med kjedelige liv; derfor er jeg litt fan av deg også.
Uten å nevne navn, må jeg dessuten si at det er noen jeg savner en forklaring fra - det er altså fortsatt mulig å oppnå status som "en Julie er fan av".
Posted by Julie at 3:39 PM | Comments (3) | TrackBack
February 20, 2006
Greit nok, men hvorfor?
OL. OK.
Jeg trodde det skulle gå helt greit. Det er ingen grunn til å legge ut om mitt generelle forhold til organisert idrett, for jeg vil ikke greie å overbevise noen som er uenige med meg, og det er ingen grunn til å overbevise noen som allerede er overbevist. Dessuten er jeg hakket mindre fiendtlig innstilt til vinter-OL enn til andre former for dette tullet (Lillehammer-OL var jo den viktigste grunnen til at klassekameratene mine på den amerikanske barneskolen endelig skjønte at jeg ikke var svensk). Derfor hadde jeg slått meg til ro med at jeg skulle unngå OL, men la andre få nyte det uten å komme med syrlige kommentarer. Jeg skulle la dem snakke om det, smile oppmuntrende til dem som om jeg forstod hva de sa og generelt la dem være i fred så lenge de lot meg være det.
Men så satte de opp en tv som viste OL på jobben min.
Jeg jobber i en butikk som selger danseutstyr, og det er ikke egentlig det stedet jeg trodde OL skulle finne meg. Blant tåspisssko og heldrakter av hudfarget netting (ja, det er faktisk noen som kjøper slikt), blir jeg brått og brutalt konfrontert med skiskyting og... ja, et eller annet annet tror jeg. Jeg tviholder på min fredlige og tolerante holdning og tenker at dette er god underholdning for snille pappaer som blir med familien når datteren skal ha strutteskjørt. Og siden dette er en butikk med kølappsystem, er jeg lykkelig for alt som gjør kundene mer tålmodige. Så jeg fortsetter å smile og spørre: "Kan jeg hjelpe deg med noe?" Og får til svar: "Ja, kan du si meg hvordan det gikk med (norsk idrettsutøver jeg ikke kan navnet på)?"
Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt frustrert, for nå er jeg nødt til å si til en OL-fan at jeg ikke har fulgt med. Vel vitende om at folk som arbeider uten OL-skjerm misunner meg, må jeg innrømme at jeg ikke er takknemlig for at min snille arbeidsgiver har innsett at ansatte som ikke får se på OL, mest sannsynlig vil skulke jobben, og at dette regnes som de ansattes beste og sunneste valgmulighet. Jeg må innrømme at jeg er en utakknemlig og uengasjert dust som har ignorert denne gaven. Smilet blir krampaktig i det jeg forsøker å antyde at jeg har vært for opptatt til å kunne følge med, men før jeg vet ordet av det, har jeg greid å si rett ut at jeg ikke er interessert i OL. Hvor kom denne provoserende påstanden fra? Hvor ble det av min vennligsinnede innstilling?
Etter å ha hjulpet en småbarnsfamilie til å finne det perfekte ballettantrekk til en datter på fem, står jeg i kassen for å ta imot betaling fra moren. Men hun er mer opptatt av skjermen. Hun veksler mellom å heie og kjefte på en norsk deltager, og i det konkurransen nærmer seg slutten, blir stemmen hennes høyere og høyere. Til slutt roper hun og skriker, banner, hopper opp og ned - og der var det over, og nordmannen fikk sølv. "Det er ikke sant! Det er ikke sant!" roper moren fortvilet, "Han tapte! Det er ikke sant!"
Så jeg sitter igjen med en holdning til dette fenomenet som er tilsvarende den holdningen jeg har til religion (og som er nærmere begrunnet i det nærmeste jeg kommer en kommentar til karikaturstriden): Ok, greit, gjør hva dere vil, men forklar det for meg, for jeg skjønner det ikke helt.
Hva jeg ikke forstår? Jo: hvorfor skal jeg interessere meg for karrieren til en fremmed person bare fordi denne personen er statsborger av samme stat som meg? Jeg har ikke investert penger i norske idrettsutøvere, og jeg kjenner ikke utøverne godt nok til å bli lei meg på deres vegne når det går dem dårlig. Dessuten går det dem ikke dårlig, de bare taper leken, og det er jo bare en logisk konsekvens av at noen andre vinner. Og hvorfor er det plutselig sosialt akseptert å skrike og banne til en tv-skjerm i en liten butikk? Om vi viste Dansefeber elle Skal Vi Danse (noe som hadde vært naturlig om disse programmene ble vist i arbeidstiden), tviler jeg på om folk ville stilt seg opp foran tv-en og brølt: "Kom igjen, strekk føttene nå! Hopp høyere! Nei, nå er du i utakt! Det går ikke an! Det er ikke sant!" Eller for den saks skyld: kan du se for deg at folk heier skingrende i all offentlighet til Jeopardy, Big Brother, Idol eller en hvilken som helst annen konkurranse på tv?
Hva er det med sport som gjør at det er helt andre regler som gjelder? Den som kan gi meg en skikkelig forklaring på det, den personen skal jeg være fan av, og den personen skal jeg heie på, jeg skal lese om personens hytte og forkjølelse og festantrekk i avisen, og hvis noen andre ikke har hørt om denne personen eller ikke bryr seg om denne personen, skal jeg stille meg fullstendig uforstående og fordømmende til dette.
Og ja, gjerne i kommentarfeltet, takk.
Posted by Julie at 7:08 PM | Comments (3) | TrackBack
February 15, 2006
PBwiki
I have already mentioned this site in Norwegian,but I think English-speaking readers should know this too:
www.pbwiki.com is a very useful website which allows you to create your own personal password-protected wiki. This tool has saved me whole lot of stress. By writing notes, essays, unfinished blog entries and even term papers in my wiki, I know I can always access them from any computer. As long as I have internet access, it's impossible to forget my work at home. By giving friends my password, I can also share my work with them - study groups can share wikis for example. The system is easy to use, very reliable and free - check it out!
Posted by Julie at 8:49 PM | TrackBack
February 13, 2006
Genialt!
Sannsynligvis den eneste form for radio jeg kommer til å høre på i lang tid fremover. Et genialt system der du får skreddersydd radiostasjoner etter musikk du allerede liker - slik at du kan oppdage nye favoritter.
Posted by Julie at 12:19 AM | Comments (2) | TrackBack
February 12, 2006
Understanding
It seems that "the Mohammed caricatures" is the only topic of conversation considered worthwhile these days. Suddenly everyone is engaging everyone in debates about "culture" and "understanding". It reminds me of previous frustrations: trying to understand the cultural differances in my high school class.
We were a mix of Catholics, Muslims, Hindus, Protestants, atheists and agnostics, and we had a lot of deep discussions in Philosophy class, but these discussions were often broken up by the comment: "This is what my religion says, so this is what I believe, and I don't want to discuss it." Maybe not word-for-word, but something to the same effect.
Somehow this statement seemed to win every argument. After all, it's impossible to argue with someone who doesn't want to argue. But even if I didn't want to argue, even if I just wanted them to elaborate on their point of view, the conversation was over.
I would try to get my Hindu friend to explain to me why it wasn't ok for her to wear a tank top and a skirt outside her house when it was ok for me to do so, or why a Muslim guy in my class couldn't visit me at my house, even though he saw me at school every day - and the answer was: "It's culture. It's religion. You just have to understand it." In other words: you better just accept it.
And then I started to wonder if my classmates didn't understand it either. I had found that trying to explain something I had learned in school to my little sister was the ultimate test of whether I had understood it or not. If my classmates couldn't explain their points of view to me, maybe it was because they accepted rather than understood their own beliefs.
It was a disturbing thought, and one I would never say to their faces, but it's coming back to me now: I won't accept that something is untouchable just because it is religious or cultural. I want complete explanations from anyone who claims that I "just have to understand" or "couldn't possibly understand". If something is undiscussable, I suspect that it wouldn't bear the test of discussion - that it would be too easy to prove it wrong. People say that religion isn't logical, that it's not supposed to be, and I say fine, but any practical rule that you can't explain logically is not a good rule.
In my search for understanding, I watched a documentary on Hamas last week. There were interviews with members of Hamas, teenagers who wanted to be members, a psychologist who gave reasonable explanations for why Hamas attracts so many followers and several experts of politics, religion and culture. I felt that I was beginning to get it. Until I found myself looking at the face of a mother saying: "I am very proud of my sons. The eldest died, but not before he nominated the youngest for an important suicide mission. There were several nominees, and my eldest son chose his younger brother. He did this because he loved him." Then I realized that I might demand explanations from my friends about how they followed religious rules in their daily lives, but I would never understand this - and I didn't want to.
Posted by Julie at 10:50 PM | Comments (3) | TrackBack
February 3, 2006
The problem with pushing math
Getting Norwegian high school kids to take advanced math classes appears to be an important goal. The Norwegian school system is offering extra grade points to students who choose math and science subjects in high school, and this year even more points are being given to each math/science student than last year. Articles regularly appear in the country's leading newspaper with the following message: "mathematics are the future; this is where the money is; look at Bill Gates!".
There are two problems with this picture:
1. Officially spreading the message that math is good doesn't drown out the other message that teachers, parents, the media and the government are constantly feeding to students: that math is difficult and that numbers are scary. There is still a very strong prejudice against math and science in our society, not to mention a horrible idea that you need to sacrifice your creativity if you want to be a good math student (leading to the idea that if you don't understand equations, you're not stupid, you're an artist).
2. The wrong people are pushing math and science, using the wrong methods. Who do students who don't particularly enjoy math class look up to? Chances are: not math teachers, not physics professors, not hackers. Not Bill Gates.
3. There are two things I know my parents would like me to consider when I eventually choose my career: Be whatever you want to be when you grow up, as long as you do your job exceptionally well. Don't choose your education just because the market for that kind of skill is looking good at the moment; these things change. In short: do whatever it is you do best. Math is not what many otherwise brilliant people do best. They may do well, but they may do better in language, history, the arts etc. (I'm tempted to say that a student with an absolute advantage in many subjects including math, but a comparative advantage in a different subject, would choose not to study advanced math in order to follow the career advice above. Excuse me, I'm taking courses in economics these days.) Advice along the lines of: "study math/science, because then you can work with math/science and earn lots of money", doesn't work on these students. But what does?
I have never considered myself a number-person. I'm a word person (which is why I tend to go on and on here). I'm "creative", since I have been doing drama since the age of five. I was "bad at math" in elementary school, because I couldn't memorize the multiplication table and yell the answers fast enough in arithmetic games. And I lack the kind of curiosity needed for chemistry, physics and biology - I really don't care how machines operate or wonder at how nature works. I have always known that I wasn't going to be a doctor or a scientist. Yet I have taken the most advanced math and physics classes possible in high school. It was difficult, boring and stressful - and given the choice, I would do it again.
So I am working on a longer post, my own version of "Why YOU need to study math and science!" My message will be something like this:
"Math is difficult and doesn't seem relevant for your career plans - and this is precisely why you should take advanced math in high school."
Posted by Julie at 6:19 PM | TrackBack
February 1, 2006
Stopp giftdeponiet!
I stedet for å sende til alle jeg kjenner, legger jeg det ut her...
Hei,
For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer. Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne. Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere, vet man ikke. Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!
Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send din protest til miljøvernministeren direkte - OG send deretter lenken til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er verdig nok til å stoppes!!!
http://www.noap.no/opprop/
Posted by Julie at 7:16 PM | Comments (1) | TrackBack