« PBwiki | Main | Greit nok, men hvorfor? - Svar på kommentarer »

February 20, 2006

Greit nok, men hvorfor?

OL. OK.

Jeg trodde det skulle gå helt greit. Det er ingen grunn til å legge ut om mitt generelle forhold til organisert idrett, for jeg vil ikke greie å overbevise noen som er uenige med meg, og det er ingen grunn til å overbevise noen som allerede er overbevist. Dessuten er jeg hakket mindre fiendtlig innstilt til vinter-OL enn til andre former for dette tullet (Lillehammer-OL var jo den viktigste grunnen til at klassekameratene mine på den amerikanske barneskolen endelig skjønte at jeg ikke var svensk). Derfor hadde jeg slått meg til ro med at jeg skulle unngå OL, men la andre få nyte det uten å komme med syrlige kommentarer. Jeg skulle la dem snakke om det, smile oppmuntrende til dem som om jeg forstod hva de sa og generelt la dem være i fred så lenge de lot meg være det.

Men så satte de opp en tv som viste OL på jobben min.


Jeg jobber i en butikk som selger danseutstyr, og det er ikke egentlig det stedet jeg trodde OL skulle finne meg. Blant tåspisssko og heldrakter av hudfarget netting (ja, det er faktisk noen som kjøper slikt), blir jeg brått og brutalt konfrontert med skiskyting og... ja, et eller annet annet tror jeg. Jeg tviholder på min fredlige og tolerante holdning og tenker at dette er god underholdning for snille pappaer som blir med familien når datteren skal ha strutteskjørt. Og siden dette er en butikk med kølappsystem, er jeg lykkelig for alt som gjør kundene mer tålmodige. Så jeg fortsetter å smile og spørre: "Kan jeg hjelpe deg med noe?" Og får til svar: "Ja, kan du si meg hvordan det gikk med (norsk idrettsutøver jeg ikke kan navnet på)?"

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt frustrert, for nå er jeg nødt til å si til en OL-fan at jeg ikke har fulgt med. Vel vitende om at folk som arbeider uten OL-skjerm misunner meg, må jeg innrømme at jeg ikke er takknemlig for at min snille arbeidsgiver har innsett at ansatte som ikke får se på OL, mest sannsynlig vil skulke jobben, og at dette regnes som de ansattes beste og sunneste valgmulighet. Jeg må innrømme at jeg er en utakknemlig og uengasjert dust som har ignorert denne gaven. Smilet blir krampaktig i det jeg forsøker å antyde at jeg har vært for opptatt til å kunne følge med, men før jeg vet ordet av det, har jeg greid å si rett ut at jeg ikke er interessert i OL. Hvor kom denne provoserende påstanden fra? Hvor ble det av min vennligsinnede innstilling?

Etter å ha hjulpet en småbarnsfamilie til å finne det perfekte ballettantrekk til en datter på fem, står jeg i kassen for å ta imot betaling fra moren. Men hun er mer opptatt av skjermen. Hun veksler mellom å heie og kjefte på en norsk deltager, og i det konkurransen nærmer seg slutten, blir stemmen hennes høyere og høyere. Til slutt roper hun og skriker, banner, hopper opp og ned - og der var det over, og nordmannen fikk sølv. "Det er ikke sant! Det er ikke sant!" roper moren fortvilet, "Han tapte! Det er ikke sant!"

Så jeg sitter igjen med en holdning til dette fenomenet som er tilsvarende den holdningen jeg har til religion (og som er nærmere begrunnet i det nærmeste jeg kommer en kommentar til karikaturstriden): Ok, greit, gjør hva dere vil, men forklar det for meg, for jeg skjønner det ikke helt.

Hva jeg ikke forstår? Jo: hvorfor skal jeg interessere meg for karrieren til en fremmed person bare fordi denne personen er statsborger av samme stat som meg? Jeg har ikke investert penger i norske idrettsutøvere, og jeg kjenner ikke utøverne godt nok til å bli lei meg på deres vegne når det går dem dårlig. Dessuten går det dem ikke dårlig, de bare taper leken, og det er jo bare en logisk konsekvens av at noen andre vinner. Og hvorfor er det plutselig sosialt akseptert å skrike og banne til en tv-skjerm i en liten butikk? Om vi viste Dansefeber elle Skal Vi Danse (noe som hadde vært naturlig om disse programmene ble vist i arbeidstiden), tviler jeg på om folk ville stilt seg opp foran tv-en og brølt: "Kom igjen, strekk føttene nå! Hopp høyere! Nei, nå er du i utakt! Det går ikke an! Det er ikke sant!" Eller for den saks skyld: kan du se for deg at folk heier skingrende i all offentlighet til Jeopardy, Big Brother, Idol eller en hvilken som helst annen konkurranse på tv?

Hva er det med sport som gjør at det er helt andre regler som gjelder? Den som kan gi meg en skikkelig forklaring på det, den personen skal jeg være fan av, og den personen skal jeg heie på, jeg skal lese om personens hytte og forkjølelse og festantrekk i avisen, og hvis noen andre ikke har hørt om denne personen eller ikke bryr seg om denne personen, skal jeg stille meg fullstendig uforstående og fordømmende til dette.

Og ja, gjerne i kommentarfeltet, takk.

Posted by Julie at February 20, 2006 7:08 PM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/711

Comments

Du stiller strenge krav til forklaringsmodell, Julie, men her er mine fem øre: et utbredt synspunkt er at sport (ikke minst lagsport) er et substitutt for krig, og ut fra det perspektivet gir det absolutt mening at sport får større oppmerksomhet enn f.eks. dans. Idrettsutøverne blir soldater på en ublodig slagmark, og engasjementet for dem som kjemper på vegne av fellesskapet blir deretter.

Men i motsetning til ekte kriger, er seire og nederlag i idretten binære: man vinner eller man taper. Om reglene i de ulike idrettene er komplekse (som offsideregelen i i fotball eller alt som skjer i amerikansk baseball ;) er sluttresultatet så enkelt at alle og enhver kan forstå det. Dermed blir idrettens mål og resultater lette å samle seg om: en idrettsstjerne er utvetydig en som oppnår gode resultater i de store konkurransene. En forfatter, forsker eller danser kan regnes som ledende på sitt felt, men likevel være totalt ukjent utenfor en engere krets.

Denne modellen forklarer også hvordan idretten blir et samlende nasjonalt symbol. At idretten har denne rollen, ble svært tydelig under Lillehammer-OL i 1994, en orgie av flaggvifting og kraftpatriotiske erklæringer av typen "det er typisk norsk å være god". Det blir stadig vanskeligere å finne noe hinsides nasjonaldagen og språket som definerer norskhet i en globalisert verden (hvilket er en av forklaringene på at programmet "Typisk norsk" ble en så stor suksess, spør du meg), men seirene til "våre" gutter og jenter kan gi oss en følelse av nasjonalt fellesskap - om ikke annet så for en kort stund.

Men idrett-som-krig-modellen er ikke selvforklarende. Hvorfor er det akkurat fysiske kraftprestasjoner og sekundstrid som gjør inntrykk på oss? Min personlige teori er at idretten snakker direkte til biologien vår. Vi nedstammer fra savannedyr som måtte løpe, hoppe og slåss for å overleve. Under et tynt ferniss av rasjonalisme skjuler det seg en rekke medfødte, urgamle responsmønstre. Og jeg tror det er disse knappene idretten klarer å trykke på når folk utviser et så voldsomt følelsesmessig engasjement.

Og det kan jeg faktisk kjenne meg igjen i: jeg var en ihuga idrettstilhenger fram til jeg var rundt 22, og vanket bl.a jevnlig på Bislett. Jeg husker de voldsomme følelsene som kunne vekkes en scoring rett før full tid som plutselig snudde hele kampen, eller for den saks skyld en titusenmeter på skøyter der en av våre klarte å presse rundetidene ned de nødvendige tidelene. Den dag idag kan jeg faktisk merke "kamp eller flukt"-responsen våkne i meg om jeg tilfeldigvis skulle dette over en boksekamp på TV (eller for den saks skyld se "The Cinderella Man" på kino)... ;-)

Posted by: Eirik at February 21, 2006 10:14 AM

Når det gjelder OL tror jeg det har en suggerende effekt på oss nordmenn blant annet fordi -
1) vi er et lite folk med en sjarmerende historie som har behov for å skille oss ut der vi kan. Derav vikinghjelmer og kubjeller.
2) "Folkefest" er et ord vi liker og bruker det der vi kan. Det er noe lusekofteaktig og gammeldags over det hele, som får oss til å føle oss som en del av en Ivo Caprino-film med glade ansikter og snille smil, hvor det gode alltid vinner over det onde. Ergo: litt naivt.
3) Vi tror at det ligger i menneskets natur å være opptatt av sport. Dette får vi høre helt fra begynnelsen av: skal barnet begynne på fotball eller håndball? Ballett eller karate? Å være norsk innebærer i tillegg en slags forpliktelse til at vi også skal være fanatisk interesserte i vintersport.
4. det er vår eneste sjanse til å vise verden hvor vi ligger, hva vi kan og hvem vi er. Det er typisk norsk å gripe fatt i alt som er av positiv oppmerksomhet (eks: gull til Aamodt), forstørre det og bruke den mot andre til vår fordel. Vi sitter på toppen av verden, kåret til beste land å bo i og har verdens søteste (kremt) naboer. Jeg skjønner godt at noen da blir fornærmet når de får spørsmålet fra uvitende utlendinger (kremt) som tror Norge er hovedstaden i Sverige.
Jeg foreslår altså at stikkordet i denne sammenheng er - PR?

Posted by: heidi karethe at February 21, 2006 9:42 PM

Og jeg, som trejde kommenterende vesen her i dag, vil ikke forsøke å forklare OL (ved annet å vise til at jeg blir glad - varme myke følelser - når "vi" vinner), men heller peke på noe annet: du er flink til å skrive du; selv når du legger OL ned på FinnSchøllsdansetrinnnivå. (Jeg vet ikke helt om det var en treffende analyse av teksten din at du angivelig trekker OL dithen - men da jeg hadde tenkt ut ordet (FinnSchølldansetrinnnivå (med sikkert en for mye n)) kunne jeg ikke la være med å bruke det.

Posted by: per ivar at February 24, 2006 4:41 PM