« February 2006 | Main | April 2006 »
March 21, 2006
På første rad i bloggedebatt
Posted by Julie at 11:27 PM | Comments (8) | TrackBack
March 20, 2006
Bra bokcafé funnet!
På søndag var jeg på Bislett med faren min. Vi kjøpte kaffe på Kaffebrenneriet, og pappa kommenterte cafémenneskene som klamret seg til vindusbordene i den ekstremt trange caféen og prøvde så alt for hardt å være urbane. Han mente at det er "for kaldt" i Norge til urbant liv i den forstand disse menneskene prøver å leve det. Jeg forstod ikke helt resonnementet, men tenkte at det skyldtes kaffemangel. Da vi ble presset ut av Kaffebrenneriet med hver vår dagens, oppdaget vi at sitteplasser på dette stedet er overflødig...
...i hvert fall på lørdager og søndager. Da er nemlig antikvariatet ved siden av åpent. Dette stedet må oppleves! Et bittelite rom, fylt til randen av bøker, med hems og kjeller som har enda mer bøker. Utenfor står det hyller på hjul, og her kunne man finne bøker helt ned i 1 krone!!! Det er bøker i trappene, bøker på gulvet... bøker, bøker, bøker!
Og ingen sure miner da vi tok med kaffe inn. Her har nemlig en god bokcafé oppstått nærmest ved en tilfeldighet. Burde de to butikkene slå seg sammen som Ark og Kaffebrenneriet på Aker Brygge? Nei, jeg tror dette er perfekt som det er.
Posted by Julie at 11:36 PM | Comments (7) | TrackBack
Oppdatering
Jeg burde ikke skrive dette. Blogging og forelesningsnotater har gitt meg slitasje på håndleddene. Urettferdig! Her har jeg vært et forsiktig barn med rene votter som aldri brakk eller forstuet noe, og så får jeg likevel vondt – av å skrive! :-(
Jeg var på debatt om blogging i dag, så nå kan jeg selvfølgelig ikke la være. Jeg skal ikke kommentere debatten så mye; det har jeg ikke godt av. Derfor nevner jeg bare at spesielt Vampus og Jonas Söderström sa interessante ting. Jeg vil spesielt takke Jonas Söderström for hans definisjon på den beste typen blogg: en offentlig utgave av skribentens bevissthet, det han/hun vil huske på, spare på og tenke på, og som alle som vil dermed også kan lese. I min introduksjonspost skrev jeg at min blogg skulle være ”an everchanging snapshot of part of my mind - the part I don't mind publishing on the internet where anyone can read it.” Så jeg har tydeligvis den riktige innstillingen, og det er godt å høre. :-)
Det ble nevnt i en bisetning på debatten at man blir ”grisebanket” om man sier i Norge at Firefox er bedre enn Opera. Vel, jeg er ingen ekspert, men jeg har prøvd begge deler og er absolutt mest fornøyd med Firefox. Etter å ha sagt noe så provoserende (?), rømmer jeg landet i overmorgen. Jeg skal til Praha på klassetur, hurra! Det blir derfor stille her i en uke i hvert fall, og så får jeg hvilt håndleddene mine.
Posted by Julie at 8:47 PM | Comments (2) | TrackBack
Update
I shouldn’t be typing this. My wrist problem from last summer is back, and it seems that typing is bad for me. I’ve been joking about athletes who work so hard to maintain their bodies that they ruin themselves, but it seems that writing can also cause injuries.
That doesn’t mean I’m going to stop. I received a comment a short while back complimenting my English and urging me to write more in this language. I can only say: thank you! And I will. The things I write in Norwegian are almost always on subjects that aren’t that relevant to my English readers, such as local news, comments on articles or blogs written in Norwegian, or thoughts on the Norwegian language itself.
I'm going to Prague on a class trip on Wednesday, so I will give my wrists a rest and hopefully come back with plenty of new thoughts and experiences to blog about. By the way, I’ve just started reading this Norwegian blog written in English, and I particularly recommend his description of why the news isn’t necessarily newsworthy and this little script about blogs vs. "mainstream media".
Posted by Julie at 8:18 PM | TrackBack
March 12, 2006
I'm Boston!
| You Are Boston |
 Well educated and a little snobby, you demand the best. And quite frankly, you think you are the best. Famous people from the Boston area: Conan O'Brien, Ben Affleck, New Kids on the Block |
Posted by Julie at 4:09 PM | TrackBack
March 9, 2006
Et liv styrt av buss 85
Jeg ankommer jobben tre kvarter før jeg skal være der. Ikke fordi jeg er redd for å komme for sent. Nei, det er bare det at bussen ikke går så ofte. Når jeg vandrer meningsløst i sentrumsgatene i halve timer av gangen, er det av samme grunn.
Det er den kollektive transporten som styrer meg. Den bestemmer når jeg skal stå opp om morgenen og når jeg skal gå ut av døren. Den bestemmer hva jeg rekker å gjøre når jeg har fritimer og når jeg kommer hjem.
Vi som styres av kollektivtransporten har visse felles kjennetegn. Vi kan rutetabellene forlengs og baklengs, og vi kjenner også slike mystiske regler som at trikken stopper ett sted når den skal én vei og et helt annet sted når den skal en annen vei. Disse reglene virker ikke helt logiske for oss hvis vi tenker over dem, men det er vi vant til. Mangel på logikk er en del av hverdagen for dem som kjører kollektivt.
I Oslo er det relativt enkelt å bli en av oss. Rutetabeller er lett tilgjengelige, holdeplasser er (stort sett) tydelig markert, og Trafikanten står som et tempel midt i sentrum for alle som måtte lure på noe. I verste fall kan man følge trikkeskinnene. Lenger ute på landet er det ikke like enkelt. Står det et skilt ved en holdeplass i Lier, er du heldig hvis det forteller deg hvilke busser som stopper der. En oppdatert, gyldig busstabell med informasjon om hvor de forskjellige bussene skal og når de kommer til holdeplassen kan du se langt etter. Her går kunnskap om den kollektive trafikken fra generasjon til generasjon. Omtrent som folkediktning, men denne kunnskapen utgir seg for å være sann. Jeg sier ”utgir seg for å være”, fordi informasjonen ikke trenger å stemme. Plutselig dukker ikke bussen opp, og du kommer til å være to timer for sent ute, og damen som tar telefonen når du ringer til busselskapet kjefter på deg, og... Men det er en annen historie.
Vi elsker å hate alt som har med trikk og buss og bane å gjøre, men innerst inne vet vi at det er en viktig del av livet vårt. Bussen skal være forsinket og skitten med en litt gretten sjåfør, ellers er det noe som ikke stemmer. Hva skal vi klage over da? Det er tross alt ingen unnskyldning som er så lett å gripe til som at bussen var forsinket. Problemet er at det som oftest er mer enn en unnskyldning. Det er en universell lov at bussen kommer aller senest når det er aller viktigst.
Jeg hater å komme for sent. Derfor er jeg stort sett på bussholdeplassen i hvert fall fem minutter før den skal gå. Altså ca. ett kvarter før den faktisk går. Det er kaldt å stå på en bussholdeplass, men jeg er nødt til å være der tidlig. Det er nemlig nok en universell lov at hvis jeg er ett minutt for sent ute, har bussen for en gangs skyld vært presis, gjerne litt ekstra tidlig for å gjøre opp for de gangene den var forsinket.
Vi vet at det alltid står et tog, at T-banen har tekniske problemer i dag også, og at trikken kommer når den selv føler for det. Likevel vil vi alltid bruke kollektivtransporten når vi kan. Nå som jeg har flyttet til Oslo, nærmere bestemt et lite øysamfunn i sentrum, har jeg oppdaget et kjennetegn ved bymennesker: de er så vant til å ha et nettverk av busser, trikker, og T-banelinjer rundt seg at de nesten har sluttet å gå. Selv går jeg fortsatt fra Jernbanetorget til Tullinløkka hver gang jeg skal på jobb, noe som gjør at jeg er blitt kalt ”sporty”. De som kjenner meg, vet at jeg ikke er sporty. Likevel er det å ta trikken på en så kort strekning en halvveis forbudt luksus som jeg kun kan unne meg når det regner.
Likevel er jeg en av "oss." En som bruker kollektivtransport hver dag og lever etter en tykk rutetabell-bok. Hvis jeg skulle tegne et kart over Oslo slik byen ser ut i mitt hode, ville kartet vist et nettverk av trikkeskinner, enkelte bussruter jeg bruker ofte, en T-banelinje som gikk til Manglerud og en til Blindern, og en tykk togstrek mellom Rygge og Drammen. Og et detaljert kart over strekningen Jernbanetorget-Tullinløkka, hvor jeg fortsatt bestemmer selv.
Opprinnelig skrevet for skolestil da jeg gikk på videregående i samme gate som jeg nå jobbe. Oppdatert litt.
Posted by Julie at 11:55 PM | Comments (4) | TrackBack
March 2, 2006
Informasjon, fremtid og journalisme - Work in progress
Som så ofte er tilfellet på denne bloggen, skriver jeg nå et innlegg om noe jeg har gått og grunnet på en stund. Grunnen til at alle de løse tankene samles i et innlegg akkurat nå, er at jeg var på info-møte for Argument (et nytt tverrfaglig tidsskrift på UiO som ser svært spennende ut), og møtet inkluderte et kort, men godt foredrag av en journalist jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Dette foredraget ledet til en diskusjon om journalisters fremtid og hvordan gripe leserens interesse når færre og færre leser aviser. 
Hvorfor vil alle bli journalister, mens ingen vil lese aviser? Hvorfor greier ikke dagens tenåringer å konsentrere seg i mer enn 5 sekunder av gangen? Hvorfor skrur ikke ungdomsskoleelever av ipoden i timen? Hvorfor trekker studenter på skuldrene av at de ikke kan ting, i stedet for å skamme seg og søke stadig mer informasjon? Er min generasjon en gjeng ignorante latsabber, og betyr dette at journalisme med nødvendighet må reduseres til blokkbokstaver og "artikler" på maks fem setninger?
Denne bloggen kommer aldri til å mangle innlegg som oser irritasjon over andre menneskers dumhet, men dette er ikke et slikt innlegg. Jeg vil heller påstå at svaret på disse spørsmålene dreier seg om økende bevissthet fremfor økende sløvhet. Ja, det finnes grusomme skrekkeksempler på unge som sløver seg gjennom tilværelsen, men la oss være ærlige: disse menneskene ville ikke lest kronikkene i Aftenposten uansett hvilket tiår de var født i. De har aldri vært i målgruppen for seriøs journalistikk.
Problemet for dagens journalister er at de som tidligere ville vært faste lesere faller fra. Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Jeg var avhengig av Aftenposten i tiende klasse. I dag samler Aftenposten seg i uleste hauger på og under kjøkkenbordet. Er det fordi jeg ser på tv eller er for opptatt med studiene til å bry meg om verden utenfor Blindern? Nei, det er fordi jeg alltid har The Economist i vesken og sjekker Bloglines annenhver dag. Som student får jeg invitasjoner til spennende gjesteforelesninger og paneldebatter flere ganger i uken, og tidsskrifter, rapporter og brosjyerer kastet etter meg hver gang jeg takker ja til en slik invitasjon. I tillegg studerer jeg faktisk noe jeg synes er interessant og relativt krevende ift. tiende klasse. Så jeg har mer eller mindre bevisst kommet frem til at hvis jeg ikke får det med meg på Blindern, og hvis verken Kjetil, Vampus, Eirik, Jorunn, Heidi, Hjorthen, pappa, Kaja, Foreign Affairs, Foreign Policy, Marginal Revolution, The Economist, Current History eller Becker-Posner gidder å nevne det, er det kanskje ikke verdt min tid.
Ja, da, jeg leser Aftenposten også, men ikke hvert ord. Jeg er "en av dem", en som bare skumleser overskriftene og ingressene, en av disse overfladiske leserne som stakkars journalister må bruke alle virkemidler for å holde på oppmerksomheten til. Poenget er at dette er fordi Aftenposten har tapt i konkurransen, ikke fordi jeg er mindre interessert i nyheter enn før. Jeg leser mer nyheter enn før, men jeg leser dem på flere steder. Jeg velger tidsskrifter og nettsteder som spesialiserer seg på noen typer nyhetsstoff. "Smalere" aviser og tidsskrifter som Morgenbladet øker opplag samtidig som mer generelle avisers opplag synker (såvidt jeg har hørt... correct me if I'm wrong. Morgenbladet skryter i hvert fall av at de "øker mest"). For hvorfor skal jeg bla gjennom sportssidene i Aftenposten når depesjer tilbyr "idretts- og kjendisfiltrerte nyheter"? Og hva skal jeg med utenriks i Aftenposten når The Economist går mer i dybden? Det er ikke egentlig overaskende at spesialisering lønner seg i konkurransen om leseres tid. Problemet er at smalere prosjekter har færre potensielle kunder, slik at opplaget på disse spesialiserte nyhetskildene uansett ikke er spesielt stort.
Så blar jeg i Aftenposten for å få en oversikt over hva som regnes som viktig nyhetsstoff i Norge - altså for å vite hva andre leser. På denne måten har de daglige, generelle papiravisene fortsatt stor innflytelse: som en felles referanseramme. Men selv denne rollen er i ferd med å svekkes for meg, siden jeg i økende grad omgåes mennesker som ikke abonnerer på Aftenposten.
Vil de generelle avisene nærme seg en liste overskrifter med bilder til? Vil de til slutt alle være lagt ut på nettet? Kommer det til å være større forskjell på hva folk leser, og dermed større forskjeller mellom oss? Jeg vet ikke, men jeg tror ikke kortere artikler og større oversrifter gjør meg mer knyttet til Aftenposten. Jeg faller ikke for overfladiske artikler om ting jeg allerede har fått med meg fra internett (eller allerede har skrevet om selv). Lengre reportasjer, gode kronikker, spennende debatter og provoserende leserinnlegg, det faller jeg for.
Uavhengig av hva fremtiden bringer av endringer for media, tror jeg det fortsatt vil være behov for mennesker som kan skrive bra og som har noe interessant å si - enten de skriver i aviser, tidsskrifter eller blogger.
Posted by Julie at 8:20 PM | Comments (3) | TrackBack