« Informasjon, fremtid og journalisme - Work in progress | Main | I'm Boston! »
March 9, 2006
Et liv styrt av buss 85
Jeg ankommer jobben tre kvarter før jeg skal være der. Ikke fordi jeg er redd for å komme for sent. Nei, det er bare det at bussen ikke går så ofte. Når jeg vandrer meningsløst i sentrumsgatene i halve timer av gangen, er det av samme grunn.
Det er den kollektive transporten som styrer meg. Den bestemmer når jeg skal stå opp om morgenen og når jeg skal gå ut av døren. Den bestemmer hva jeg rekker å gjøre når jeg har fritimer og når jeg kommer hjem.
Vi som styres av kollektivtransporten har visse felles kjennetegn. Vi kan rutetabellene forlengs og baklengs, og vi kjenner også slike mystiske regler som at trikken stopper ett sted når den skal én vei og et helt annet sted når den skal en annen vei. Disse reglene virker ikke helt logiske for oss hvis vi tenker over dem, men det er vi vant til. Mangel på logikk er en del av hverdagen for dem som kjører kollektivt.
I Oslo er det relativt enkelt å bli en av oss. Rutetabeller er lett tilgjengelige, holdeplasser er (stort sett) tydelig markert, og Trafikanten står som et tempel midt i sentrum for alle som måtte lure på noe. I verste fall kan man følge trikkeskinnene. Lenger ute på landet er det ikke like enkelt. Står det et skilt ved en holdeplass i Lier, er du heldig hvis det forteller deg hvilke busser som stopper der. En oppdatert, gyldig busstabell med informasjon om hvor de forskjellige bussene skal og når de kommer til holdeplassen kan du se langt etter. Her går kunnskap om den kollektive trafikken fra generasjon til generasjon. Omtrent som folkediktning, men denne kunnskapen utgir seg for å være sann. Jeg sier ”utgir seg for å være”, fordi informasjonen ikke trenger å stemme. Plutselig dukker ikke bussen opp, og du kommer til å være to timer for sent ute, og damen som tar telefonen når du ringer til busselskapet kjefter på deg, og... Men det er en annen historie.
Vi elsker å hate alt som har med trikk og buss og bane å gjøre, men innerst inne vet vi at det er en viktig del av livet vårt. Bussen skal være forsinket og skitten med en litt gretten sjåfør, ellers er det noe som ikke stemmer. Hva skal vi klage over da? Det er tross alt ingen unnskyldning som er så lett å gripe til som at bussen var forsinket. Problemet er at det som oftest er mer enn en unnskyldning. Det er en universell lov at bussen kommer aller senest når det er aller viktigst.
Jeg hater å komme for sent. Derfor er jeg stort sett på bussholdeplassen i hvert fall fem minutter før den skal gå. Altså ca. ett kvarter før den faktisk går. Det er kaldt å stå på en bussholdeplass, men jeg er nødt til å være der tidlig. Det er nemlig nok en universell lov at hvis jeg er ett minutt for sent ute, har bussen for en gangs skyld vært presis, gjerne litt ekstra tidlig for å gjøre opp for de gangene den var forsinket.
Vi vet at det alltid står et tog, at T-banen har tekniske problemer i dag også, og at trikken kommer når den selv føler for det. Likevel vil vi alltid bruke kollektivtransporten når vi kan. Nå som jeg har flyttet til Oslo, nærmere bestemt et lite øysamfunn i sentrum, har jeg oppdaget et kjennetegn ved bymennesker: de er så vant til å ha et nettverk av busser, trikker, og T-banelinjer rundt seg at de nesten har sluttet å gå. Selv går jeg fortsatt fra Jernbanetorget til Tullinløkka hver gang jeg skal på jobb, noe som gjør at jeg er blitt kalt ”sporty”. De som kjenner meg, vet at jeg ikke er sporty. Likevel er det å ta trikken på en så kort strekning en halvveis forbudt luksus som jeg kun kan unne meg når det regner.
Likevel er jeg en av "oss." En som bruker kollektivtransport hver dag og lever etter en tykk rutetabell-bok. Hvis jeg skulle tegne et kart over Oslo slik byen ser ut i mitt hode, ville kartet vist et nettverk av trikkeskinner, enkelte bussruter jeg bruker ofte, en T-banelinje som gikk til Manglerud og en til Blindern, og en tykk togstrek mellom Rygge og Drammen. Og et detaljert kart over strekningen Jernbanetorget-Tullinløkka, hvor jeg fortsatt bestemmer selv.
Opprinnelig skrevet for skolestil da jeg gikk på videregående i samme gate som jeg nå jobbe. Oppdatert litt.
Posted by Julie at March 9, 2006 11:55 PM
Trackback Pings
TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/727
Comments
Morsom skildring av en velkjent følelse! Den gang jeg bodde ute i Bærum var det buss 151 som styrte mitt liv, da jeg bodde på Ammerud var det linje 5, men nå som vi bor i sentrum er det faktisk litt bedre. Sporveisbus 20 går så ofte at det faktisk ikke er nødvendig å kjenne rutetabellen, ditto med alle T-banene som går forbi Tøyen stasjon. Vel å merke hvis det ikke har falt 5 cm snø eller temperaturen er under minus 3 - da stopper som kjent kollektivtrafikken i dette vinterlandet. ;-)
Posted by: Eirik at March 10, 2006 8:07 AM
Vi har snakket om det før - Lillehammer er et merkelig snodig sted, også når det kommer til kollektivtrafikk. Sentrumsbussene går sjelden mer enn en gang i timen, og rekker man ikke trebussen, må man vente til fire. Det vender man seg fort til. Hvis man derimot har bosatt seg utenfor kommunegrensen, er man ikke bestandig like heldig med når og om det kommer busser. Kanskje det kommer en buss, kanskje ikke. Heldigvis bor vi sånn til at vi kan se busstoppet fra stuevinduet, og dersom den kommer opp bakken, er det bare å hoppe i skoene og kave seg gjennom den meterdype snøen i hagen. Kanskje man rekker det, kanskje ikke. Uansett sverger jeg som oftest til bil; ære være lappen og antispin på ubrøytet vinterføre!
Posted by: heidi karethe at March 10, 2006 11:04 AM
Du har ikke opplevd kollektiv trafikk, eller fraværet derav, inntil du har bodd på Røyse. Kom gjerne en gang for litt feltarbeid - du vil aldri bli den samme. I hvert fall ikke lenger på tiden, de to tre gangene du kan busse avgårde. I dyre dommer.
Posted by: per ivar at March 17, 2006 12:05 AM
Nei det er faktisk sant. Røyse slår Brøttum. Med mikroskopiske marginer.
Posted by: heidi karethe at March 18, 2006 9:53 AM