« April 2006 | Main | June 2006 »
May 29, 2006
Suburbs
Just something that caught my eye:
Marginal Revolution lists reasons to love the suburbs, including this one:
"Many of my friends who live in Manhattan lose interest in global travel or never acquire it. Sadly they feel they already have everything they need from the world right at home."
This is such a silly, backward way of thinking: "If I can choose, that means I can make the wrong choice! Someone please limit my options!"
Fortunately the first comment points out what should be obvious, but isn't, to many parents:
"Unfortunately those who purchase residential property and those who live in it are not one and the same. Consider the average teen trapped in the remote exurbs of a sprawling city, with arterial roads not designed for bikes (and in the US, continental weather often incompatible with cycling), and no public transport. I was amazed when I lived in Kansas City how many colleagues regarded the place as a paradise for children, when to me it looked like a prison with a super-expensive private parent-run taxi system. Give me my urban London commuter town upbringing any day!"
Posted by Julie at 1:05 AM | TrackBack
Freakonomics Blog
This ought to be good
(Earlier post about the book Freakonomics (which has now been translated into Norwegian))
Posted by Julie at 12:52 AM | TrackBack
May 28, 2006
Stopp giftdeponiet! 2
Rambukk viser akkurat hvor malplassert et giftdeponi ved Malmøya vil være. Takk, Rambukk.
(Den første posten om giftdeponiet)
Posted by Julie at 12:07 AM | Comments (1) | TrackBack
May 26, 2006
Kjøpelyst
Mens vi venter på at jeg skal få flyttet og komme meg såpass i orden at jeg kan ha noe interessant å blogge om, legger jeg ut noe jeg skrev for lenge siden. Da min (mannlige) norsklærer leste denne, ble han helt fascinert og svært takknemlig for innføringen i hvordan jenter tenker når de shopper. Nå kan det være jeg er sær og at andre jenter tenker mer normalt; det skal jeg ikke utelukke.
Min manglende evne til å kjøpe noe som helst var en gang så stor at en av mine kunstneriske venninner brukte det som tema i en tegneserie. Stripen viste en bekymret Julie som holdt en heftig debatt med seg selv om kjøp av én hårstrikk.
Etter nøye opplæring, har jeg blitt en proff klesshopper. Jeg ankommer butikken, og i løpet av få sekunder har jeg sett om det er mulig å finne noe verdifullt der. På denne tiden har jeg også funnet ut om musikken tåler å bli hørt på i mer enn tre sekunder, og hva slags andre kunder som handler i denne butikken. Er jeg fornøyd med alt dette, begynner jeg en grundig gjennomgang av hyller og stativer. Stort sett er jeg ute etter ett bestemt klesplagg, og eventuelt andre funn skal være svært så spesielle hvis jeg skal vurdere dem seriøst. La oss si jeg finner en genser. Visse modeller vil aldri bli vurdert, for eksempel de med ribbestrikk som dekker nederste del av magen, men ikke resten av genseren. Hva er poenget med det? Finner jeg en genser som ser fin ut, leter jeg etter den lille lappen i siden som forteller hva den er laget av. Akrylgensere forkastes. Ullgensere er jeg i tvil om og holder dem inntil halsen eller innsiden av armen for å sjekke om de klør. Rene bomullsgensere er en behagelig sjeldenhet, men de kan krympe. Og så videre. Etter en mental gjennomgåelse av klesskapet hjemme, velger jeg én eller to farger som kan fungere, finner riktig størrelse og går videre. Hele prosessen gjentar seg ved neste interessante klesplagg. En kort stund senere er jeg i prøverommet. Plaggene som ikke passer blir sortert fra de som gjør det. Mental gjennomgåelse av klesskap gjentas, og prisene sammenlignes med plaggenes anvendelighet og antatte kvalitet. Ti minutter etter at jeg gikk inn i butikken, forlater jeg den uten et eneste plagg.
Det er billig å handle på denne måten. Merkelig nok spiller det ingen rolle at jeg ikke skaffer meg nye klær. Klesshopping handler om så mye mer enn bare å fylle skapet. Vi kan se på kjøpesenteret som et galleri. Det er fullt mulig å kjøpe kunstverkene, men man kan godt bare oppleve dem. Å ha en interesse for klær, sko og tilbehør betyr at man er egoistisk, jålete og sannsynligvis mindre intelligent, men det lever jeg med.
Gaveinnkjøp er annerledes. Tross alt må jeg gi en gave til de jeg hadde tenkt å gi en gave til, jeg kan ikke bare droppe det. Dessuten er det lettere å bruke penger på andre enn meg selv. Ja, nå har jeg sagt det også, for det virker ganske rart. I denne egoistiske, kyniske verdenen hvor undertøysreklamene til H&M er et sikrere juletegn enn den gode, gamle julestemningen[1], er det fremdeles sant at jeg liker å gi gaver. Det er nesten morsommere enn å få. Ja, bare nesten, la oss ikke bli for prektige. Når jeg får gaver, blir jeg minnet på hvor bortskjemt jeg egentlig er, og hvor mye jeg egentlig har, så mye at jeg ikke har plass til mer, så jeg må ønske meg et lite ekstrahus hvor jeg kan sette alle mine pyntegjenstander, klær og bøker.
Kanskje det er derfor jeg sjelden kjøper noe. Fordi jeg innerst inne forstår at jeg har altfor mye. Og når jeg får beskjed om å fortelle noen hva jeg ønsker meg og slutte å være så vanskelig, svarer jeg: ”Jeg trenger egentlig ingenting. Unnskyld.”
Så ser jeg noen med en fin bukse og synes jeg godt kan kjøpe en sånn en, eller jeg ser en film som foregår på 1700-tallet og ønsker desperat at noen av klærne mine ga en følelse av den stilen. Så jeg vender tilbake til kjøpesenteret for å få en dose av den sløvende bakgrunnsmusikken og følelsen av ulike tekstiler mot huden. Men innerst inne håper jeg at jeg ikke finner noe jeg liker.
Gutter forstår ikke jentenes shoppebehov, og jeg kan ikke klandre dem for det. For jeg forstår det ikke selv.
[1] Og nå er ikke det sikkert heller, for H&M har visst sluttet med disse reklamene så vidt jeg har skjønt.
Posted by Julie at 10:15 AM | Comments (1) | TrackBack
May 25, 2006
Prahaminner - Work in Progress
Jeg fikk vite i går at jeg har vært borte herfra for lenge. Ok, det er ikke mye å si for tiden, men her er det jeg noterte i en liten blå skrivebok på et tidspunkt da det var mye å si: da jeg var på klassetur i Praha for et par måneder siden. Det hører med bilder til disse notatene, og jeg håper å få lagt dem ut snart.
En liten advarsel: forvent ikke en stor litterær opplevelse nå. Dette er et forsøk på å ordne svært uoversiktlige tanker. Dessuten er det stor fare for internhumor her, av typen som ikke er spesielt morsom eller forståelig for andre. De som var med meg på turen (og det var jo ganske mange) vil forhåpentligvis kunne mimre seg tilbake.
Mat i Praha
Rohlíky – bananformede loffrundstykker. Man blir sulten av å spise dem. Serveres til alt.
”Coffee with cream” betyr mye krem.
Vi hadde en koselig Kinamatmiddag i Josefov, det jødiske kvarteret, som ellers viste seg å være en skuffelse.
”Sjokoladecroissanter” kan vise seg å være Nutellacroissanter.
Kogo er en fin italiensk restaurant med overraskende lave priser og god service.
Hver morgen er det en ny variant av poppyseed kake til frokost.
Restauranten vår: Kalich, Junmanova 10 – de serverer Tartuffo!
Hvitløkschips gir dårlig ånde i et helt døgn!
Etter at diverse kresne kaffemennesker har undersøkt frokosten, konstateres det at det verken serveres te eller kaffe – bare grillet hytte – sannsynligvis te med litt Nescafé oppi.
Gatekjøkkenmat er ikke som i Norge: skal det være litt frityrstekt ost med majones og en shot?
Hotell Juno – hjem, stygge, sure hjem
Vi bodde i en forstad 10 minutters T-banetur fra sentrumsstasjonene Muzeum og Můstek. Vår stasjon het Střaznicka.
Střaznicka er et blokkområde med en matbutikk kalt Billa, som vi alle ble svært glade i. (At det ikke ble tatt med et Billa-flagg hjem som vi kunne hengt på veggen på Inter-fester, skyldes utelukkende at jeg var for lav til kunne stjele et.) Utenfor butikken sitter lydige hunder og venter. Ved Metroen er det et marked der man bl.a. kan kjøpe stenfrie druer, tåsokker, briller som er så stygge at de blir fine, klær som bare er stygge, sprit, vin, sjokolade, squash, paprika, store rosa briller, enda større rosa BH-er, men ikke grønne epler.[1]
Hotell Juno ligger i Solidaritetsgaten og er overraskende lite stygt innvendig når man tar i betraktning hvor usannsynlig vondt det er å betrakte det utenfra. Rommene er fine, men hvem fant på å henge opp hjernemasse og kalle det en lampe? Nå skal det sies at hotellet så penere og penere ut etterhvert som vi ble trettere og trettere for hver gang vi kom hjem senere og senere...
Naboene våre på hotellet var kilde til underholdning og frustrasjon: kor i grusomme gule caps, britiske skolejenter i uniform og overveldende mengder italienere. Hvordan greier italienere å finne på så mye å si til hverandre? Heldigvis ble vi alle godt passet på av en streng sikkerhetsvakt ved frokosten... og da vi kom hjem om ettermiddagen... og midt på natten... Siden det ikke var lov med alkohol på hotellrommet, var det denne mannens oppgave å straffe alle som bar Billaposer med et ekstraskummelt stirr.
Vi bodde i 9. etasje og brukte mye tid i heiskø og resepsjonskø. Å legge igjen nøklene i resepsjonen var ikke så lurt. Resepsjonistene var sure og så de gjestene de ville se. Ville de ikke se deg akkurat da, ropte de: ”MOMENT!” Vi måtte fylle ut skjema for å få lov til å få ekstra glass på rommet, men vi fikk dem aldri. Ikke fikk vi nok håndklær heller, men siden vi på forhånd hadde avtalt med personalet at det skulle være to håndklær på hver person hver dag, måtte vi ved slutten av oppholdet betale for de håndklærne vi ikke hadde fått – det var jo tross alt vårt ansvar at vi ikke hadde fått dem. Da vi måtte legge igjen 500 ekstra spenn på hotellet, føltes det godt å kunne betale i 1-korona-mynter. Ha!
Ukens mysterium: Hvem tok baderomsdøren til rom 9-13?
Teorier om den forsvunne dør:
Noen har ødelagt sin egen dør og vil unngå å måtte betale for skaden. De overfører derfor problemet til noen andre.
Inter-folk lekte nødt eller sannhet i fylla den natten...
Irriterte naboer av Hotell Juno er lei av at boligprisene senkes av tenåringsgruppene. De stjeler døren enten som en taktikk for å gi hotellet dårlig rykte eller som ren hevn.
Vaskepersonalet har stjålet døren og holder den skjult til vi drar igjen slik at de kan beholde depositumet. Dette er et triks de gjentar med jevne mellomrom for å snylte grupper for penger.
Det er italienerne.
Tsjekkere
De sier ”please” og ”yes, please” i alle situasjoner.
Vi: Thank you.
De: Please
Eller kelneren sier: ”Yes, please. Yes, please. Yes, please.” for hvert vinglass han skjenker.
”Litt miljøskadet av kommunismen må man si at de er. Å få en tsjekker til å ta initiativ... ja, det er vanskelig (...) Å få dem til å forstå at det er lov å ta feil, at det er feil man lærer av (...) Det er det vi sliter med, altså.” – Norske Skog mannen.[2]
Tsjekkerne er vennlige og serviceinnstilte – så lenge det ikke er jobben deres å være det.
”Blå djevler” finnes i alle land. Dette er en person som jobber med turister, kler seg i blå drakt og bruker sin jobb til å prate enten feil eller bare om seg selv.
Tsjekkerne er visstnok de mest ateistiske i Europa (i følge en slovakisk prest.)
Hvordan norsk oppfattes av tsjekkere, fikk vi vite da noen gutter på T-banen etterliknet oss: ”Vi skal av! Vi skal av! Kvakk, kvakk!”
Hørt i Praha
”Bussfahren ist cool!” -Turistbuss ved hotellet
“Om vi bare hadde valgt riktig smêr…" -Fadder-Eirik etter et ufrivillig besøk i Čàslav
”Do you know Thomas? He’s so good-looking!” -Britiske jenter har falt for Narve (aka. Thomas?)
”Signature of aliens” -Det må man ha for å få bo på Hotell Juno
”Jeg kom inn. Jeg så den. Den så meg. Og så ble det et hett øyeblikk hvor den var det eneste i butikken (...) Nå har vi en date i morgen.” -Camilla har falt for en eplegrønn veske
”No grazie!” -Det eneste Ingvild hadde å si til de italienske guttene
”Tidligere denne uken ble vi vekket av fuglesang om morgenen. Nå er det fuglesang om morgenen som synger oss i søvn.” -Yngve filosoferer over utviklingen av utelivet gjennom uken etter en tur på natt-trikken
Svært ofte hørt i Praha
”Det står i boken.” -Julie og Camilla var godt forberedt
”Men dette er jo det stedet der vi loka!” -Ingvild loka over hele Praha
”Jeg tror jeg tar en rolig kveld.” -Ja, særlig.
Mandagens hendelser – en dag i Praha:
Jeg hadde fått for mye ”grillet hytte”. Kroppen ville ikke ta til seg mer, og jeg kunne ikke en gang innbille meg at jeg hadde drukket kaffe denne morgenen. Da var det ekstrasurt å vente utenfor senatet fordi Bendik hadde glemt passet som det viste seg at vi ikke trengte. Etterpå drakk vi overpriset kaffe, men vi tenkte at det ikke spilte noen rolle. For vi kunne sitte på et fortau og høre musikk sive ut fra en restaurant på den andre siden av gaten. Så tuslet vi i helt feil retning, men det spilte heller ingen rolle. For været var som sommeren, og vi fant det dansende huset. Så begynte det å bli for varmt da vi shoppet, men det spilte ingen rolle. For det gav oss et påskudd til å gå på restauranten vår og kjøpe Tartuffo! Så var det kanskje litt teit å sitte på restaurant og bare spise is, men det spilte ingen rolle. For da bestilte vi hvitvin. Og etter is og hvitvin løp Ingvild, Anna og Julie gjennom Prahas gater og det var ingenting som spilte noen rolle lenger...
[1] Camilla M. (fra Bergen) og jeg har oppdaget at smaksløkene våre er helt enige om at tomater, ost, lakris, kaffe Mocca og gule epler er VONDT, mens grønne epler, svart kaffe og gummibjørner er GODT. Vegetarianer-Ingvild sier vi er særere enn henne.
[2] I følge Anna minner Norske Skog mannen om de kjipe forretningsmennene i BI-reklamene og jeg ser absolutt poenget hennes. Men jeg takker ham for denne treffende beskrivelsen.
Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (1) | TrackBack
May 10, 2006
Tenk - her skal jeg bo!
Jeg skal flytte hit! Det er nesten ikke til å tro... Med unntak av de slemme menneskene som tar pengene mine, ser denne delen av byen helt perfekt ut. I hvert fall nå som det er strålende sol og alle Osloboerne har flyttet utendørs, inkludert eksamensnervøse studenter. Det er ikke lett å opprettholde den sunne eksamensangsten (den som skal sørge for konsentrasjon og forbløffende effektivitet de siste dagene før eksamen) når lunsjpause betyr en rusletur nedover det Aftenposten kaller "Stripa på Haugen" for så å spise sjokoladeis i parken som jeg er så nære å betegne som "min fremtidige hage".
Poenget er i hvert fall at jeg har en ekstra grunn til å glede meg til eksamen er ferdig, for da flytter jeg til en leilighet på St. Hanshaugen.
Posted by Julie at 3:19 PM | Comments (1) | TrackBack
May 8, 2006
The Becker-Posner Blog (ok, Dad)
I remember being ten years old and listening to a conversation between my father and one of his friends. My father said: "I've been practicing now, and I'm much better at winning arguments with my daughter than I used to be." I knew that he knew I was listening, just like I know he knows that I read his blog and so I've read this entry where I he explains why he likes The Becker-Posner Blog.
The Becker-Posner blog is a delight, something I have come to appreciate even more after my eldest daughter started studying international politics and economy and Dad needs access to rapid and pointed analysis to hold his own around the dinner table.
But seriously, I like The Becker-Posner Blog. You have to be awake and in the mood for serious economics and politics when you read the posts - I can't just rush through them. They usually provide a slightly different approach to whatever it is everyone is talking about. And almost everything they post is relevant to my studies.
The posts my dad links to, for example, discuss some of the issues I was discussing in the park with college friends today, plus they managed to include Weber's link between Protestantism and capitalism (which we didn't include in our discussion).
Posted by Julie at 10:02 PM | TrackBack
Bokmerke
Et bokmerke jeg godt kunne hatt selv om jeg egentlig aldri har brukt bokmerker, fordi akkurat dette var så rart. (via Jorunn)
Posted by Julie at 9:48 PM | TrackBack
Nesten en perfekt dag på St. Hanshaugen
Dette var egentlig en koselig dag. Lei av å sitte inne på lesesalen og sløse bort solskinnet, satset jeg på St. Hanshaugen som utendørs lesesal i stedet. Det var overraskende enkelt å overtale medstudenter til å bli med meg, og vi kapret bord og benker på toppen av parken.
Så dette kunne blitt et lykkelig lite innlegg om hvor fantastisk det er å kombinere fag og fritid på denne måten, og om hvor mye lettere alt føles når det er sommer.
De som driver restauranten/kiosken/kaféen i parken gjorde imidlertid sitt ytterste for å ødelegge. Ingvild og jeg gikk for å fylle vannflasker til hele gjengen på restaurantens toalett som har egen inngang og som var åpent selv om restauranten var stengt. Det var overraskende lite ekkelt der, ja, nesten koselig i den grad det er mulig. Men så... da vi gikk ut, ble vi stanset av en dame som hadde satt opp et bord og en stol foran inngangen og som nå krevde fem kr av hver av oss fordi vi hadde vært der inne. Hun var ikke der da vi gikk inn, og det var heller ikke de tre store skiltene på døren som erklærte at det kostet fem kr å gå inn. Men alle forsøk på å forklare at vi ikke hadde fått vite at det kostet noe, at vi hadde vært der inne tidligere på dagen uten å måtte betale og at vi uansett ikke hadde med oss noen penger, ble møtt med: "Det koster penger. Alle må betale." Det kom en mann og kjeftet litt og sa det samme. Så tok de vannflaskene våre som gisler og vi ble nødt til å gå tilbake til toppen av parken, hente ti kr og komme tilbake.
Da jeg gikk opp til toppen av parken, gledet jeg meg nesten til å fortelle historien til de andre slik at vi sammen kunne frese om hvor forferdelig dette var. Jeg hadde faktisk ikke forventet reaksjonen fra Per Ivar: "Dette må du blogge om, Julie." En god idé! Blogging er en genial måte å få ut frustrasjoner på, og selv om jeg tviler sterkt på at de sure menneskene leser bloggen min, kan jeg si til dere som gjør det: pass på!
Posted by Julie at 8:06 PM | Comments (2) | TrackBack
May 5, 2006
This can only mean one thing...
The sun is shining, and I feel far from stressed, but somehow I can't fall asleep at night, I can't wake up in the morning, and this is my first entry in over a week! This can only mean one thing... exams are approaching!
Since I more or less live at school now, there isn't much to blog about. I can't make myself think even more about the International Court of Justice or comparative advantages when I finally get home, so I won't write about what I'm studying. And let's face it: the whole point of the reading rooms at the Department of Social Studies is that they are empty, boring rooms where the only thing that can possibly hold your attention for longer than three seconds is whatever you're reading.
So I apologize for being boring these days. My last exam is on May 24th, but I assure you, there will be a few entries before then.
P.S.: added on May 10th. The unusually perfect weather makes everything feel so much better. As a college student I can of course decide exactly when I want to study - I'm always free, which means I'm never free. I can, however, also choose where I want I want to study. So I have moved out of the reading rooms and into the park.
And I can't believe I've been studying all day every day for weeks, I live in the cold land of Norway - and I'm still sunburned!