According to Julie

Etter nøye opplæring, har jeg blitt en proff klesshopper. Jeg ankommer butikken, og i løpet av få sekunder har jeg sett om det er mulig å finne noe verdifullt der. På denne tiden har jeg også funnet ut om musikken tåler å bli hørt på i mer enn tre sekunder, og hva slags andre kunder som handler i denne butikken. Er jeg fornøyd med alt dette, begynner jeg en grundig gjennomgang av hyller og stativer. Stort sett er jeg ute etter ett bestemt klesplagg, og eventuelt andre funn skal være svært så spesielle hvis jeg skal vurdere dem seriøst. La oss si jeg finner en genser. Visse modeller vil aldri bli vurdert, for eksempel de med ribbestrikk som dekker nederste del av magen, men ikke resten av genseren. Hva er poenget med det? Finner jeg en genser som ser fin ut, leter jeg etter den lille lappen i siden som forteller hva den er laget av. Akrylgensere forkastes. Ullgensere er jeg i tvil om og holder dem inntil halsen eller innsiden av armen for å sjekke om de klør. Rene bomullsgensere er en behagelig sjeldenhet, men de kan krympe. Og så videre. Etter en mental gjennomgåelse av klesskapet hjemme, velger jeg én eller to farger som kan fungere, finner riktig størrelse og går videre. Hele prosessen gjentar seg ved neste interessante klesplagg. En kort stund senere er jeg i prøverommet. Plaggene som ikke passer blir sortert fra de som gjør det. Mental gjennomgåelse av klesskap gjentas, og prisene sammenlignes med plaggenes anvendelighet og antatte kvalitet. Ti minutter etter at jeg gikk inn i butikken, forlater jeg den uten et eneste plagg.

Det er billig å handle på denne måten. Merkelig nok spiller det ingen rolle at jeg ikke skaffer meg nye klær. Klesshopping handler om så mye mer enn bare å fylle skapet. Vi kan se på kjøpesenteret som et galleri. Det er fullt mulig å kjøpe kunstverkene, men man kan godt bare oppleve dem. Å ha en interesse for klær, sko og tilbehør betyr at man er egoistisk, jålete og sannsynligvis mindre intelligent, men det lever jeg med.

Gaveinnkjøp er annerledes. Tross alt må jeg gi en gave til de jeg hadde tenkt å gi en gave til, jeg kan ikke bare droppe det. Dessuten er det lettere å bruke penger på andre enn meg selv. Ja, nå har jeg sagt det også, for det virker ganske rart. I denne egoistiske, kyniske verdenen hvor undertøysreklamene til H&M er et sikrere juletegn enn den gode, gamle julestemningen[1], er det fremdeles sant at jeg liker å gi gaver. Det er nesten morsommere enn å få. Ja, bare nesten, la oss ikke bli for prektige. Når jeg får gaver, blir jeg minnet på hvor bortskjemt jeg egentlig er, og hvor mye jeg egentlig har, så mye at jeg ikke har plass til mer, så jeg må ønske meg et lite ekstrahus hvor jeg kan sette alle mine pyntegjenstander, klær og bøker.

Kanskje det er derfor jeg sjelden kjøper noe. Fordi jeg innerst inne forstår at jeg har altfor mye. Og når jeg får beskjed om å fortelle noen hva jeg ønsker meg og slutte å være så vanskelig, svarer jeg: ”Jeg trenger egentlig ingenting. Unnskyld.”

Så ser jeg noen med en fin bukse og synes jeg godt kan kjøpe en sånn en, eller jeg ser en film som foregår på 1700-tallet og ønsker desperat at noen av klærne mine ga en følelse av den stilen. Så jeg vender tilbake til kjøpesenteret for å få en dose av den sløvende bakgrunnsmusikken og følelsen av ulike tekstiler mot huden. Men innerst inne håper jeg at jeg ikke finner noe jeg liker.

Gutter forstår ikke jentenes shoppebehov, og jeg kan ikke klandre dem for det. For jeg forstår det ikke selv.