« July 2006 | Main | September 2006 »
August 21, 2006
Back to school!
I'm back from Rome, and I'm back at school. It felt great to walk to school this morning for a back-to-school breakfast with friends and be surrounded by other students all walking in the same direction. I never thought I would be happy to just do what everyone else was doing, but this morning, I was. I know there will come a time when I want to sleep until twelve, when I can't get through a two hour lecture without a large dose of crappy coffee, when I read the same sentence three times and still can't concentrate long enough to understand the point (let alone remember it) and when I ache for the freedom to do nothing without a guilty conscience. But that time is not now. Right now, I want to buy notebooks and highlighters that I don't really need, I want to stand in line at the bookstore, I want to read for hours, and seeing pictures of my university like the ones above make me smile. I wonder how long this insanity will last, but the extra energy is nice.
Posted by Julie at 9:08 PM | TrackBack
August 14, 2006
I'm off to Rome!
I'll be on vacation for a while, and I probably won't be blogging.
Posted by Julie at 12:02 AM | TrackBack
August 11, 2006
Forholdsregler etterlyses!
Jeg har flyttet for meg selv og begynt å gå hjem alene om kvelden, og denne nye utviklingen skjer samtidig med en økning i antall anmeldte voldtekter i Oslo. ”Du må lese om dette i Aftenposten,” sier mamma og viser til en artikkel med den truende tittelen ”Jenter må passe seg”. Senere lurer hun på hvilke forholdsregler jeg tar og om det ikke hadde vært greit å ta drosje litt oftere. Jeg
tør ikke tenke på hva mormor tenker om alt dette.
Tittelen på artikkelen er ikke bare skremmende, men antyder at det er jenter som ikke passer seg som blir voldtatt - at det er ofrenes feil. Det er i hvert fall slik det tolkes av han som har skrevet denne kommentaren på en nettprat på Aftenposten:
Jeg synes mange jenter er for naive, i alle fall i de tilfellene der det er snakk om overfall. Mange bare fnyser når du ber de ta forhåndsregler, akkurat som om de ikke klarer seg selv!?! Jeg mener at jenter aldri bør gå ute alene etter midnatt, spesielt ikke når de har drukket. De bør heller ikke ta taxi alene. Det å sjangle hjem med kort skjørt den reneste risikosport. Likevel gjør mange jenter det, på trass?
Jeg synes jeg ser det. I det dansegulvene åpner, forlater alle jentene lokalet. "Nå skal jeg hjem, kan ikke være ute etter midnatt, vet du. Du får danse med en av guttene i stedet." Når jeg får høre forslag som dette, (og leser kommentarer som denne) får jeg nesten lyst til "å sjangle hjem med kort skjørt" - ja, på trass.
Men bare nesten. Jeg er heller ikke enig i motsatt reaksjon, nemlig den Kaia Storvik i Dagsavisen viser med disse ordene:
Det ene åpenbart dumme med disse uttalelsene er at det selvsagt ikke er kvinners ansvar at de blir voldtatt. Ansvaret ligger utelukkende hos overgriperen. (...) Det er ikke norske kvinner som skal endre sin adferd for å slippe å bli voldtatt. Det er det voldtektsmennene som skal. Det er strålende. Men det hadde ikke skadet hvis Oslo-politiet også gjorde en litt mer imponerende innsats for å få tak i dem som voldtar.
I en perfekt verden ville jeg ikke trengt å ta ansvar selv, fordi myndighetene ville sørget for at gatene var trygge uansett hvor jeg valgte å gå alene. Men i en perfekt verden ville ikke voldtekt eksistert i det hele tatt. Ok, så er det ikke mitt ansvar at det finnes gale, skumle mennesker, men jeg vil gjerne vite hva jeg skal gjøre for å unngå dem likevel. Jeg visste før Drusilla skrev det: jeg har rett til å gå trygt hjem selv om jeg velger å gjøre det i bikini, men det betyr ikke at jeg skal rope: "Kvinnediskriminering!" hvis noen gir meg råd for at jeg skal være tryggere.
Det forutsetter at det er råd som det er realistisk at jeg skal følge. Jeg har nemlig ikke råd til å ta drosje når det er snakk om en strekning jeg kan gå. Dessuten føler jeg meg betydelig tryggere på en nattbuss eller i en gate der det er mange mennesker, fremfor alene i en bil med en mann jeg ikke vet noe om, annet enn at han kjører for fort. Det er ikke nødvendigvis så trygt å ta drosje. Jeg bor heller ikke i samme leilighet som alle jeg kjenner, så "å følge hverandre hjem" er ikke helt enkelt.
Kaia Storvik har noen gode poeng også, for eksempel at det ikke er lett å passe seg for voldtektsmenn fordi det ikke finnes noen "typisk voldtektsmann". I en liten by som Oslo er det heller ikke lett å skille mellom trygge og utrygge områder.Starter man først diskusjonen om hvorfor noen voldtar eller blir voldtatt, avdekker man fort et så komplisert nett av mulige forklaringer at det nesten kan virke tilfeldig om man blir voldtatt eller ikke. Hvis en fare rammer helt vilkårlig, kan man egentlig bare prøve å la være å tenke på den - det er ingen forholdsregler som hjelper. Men de fleste føler seg tryggere hvis de vet at de har gjort det de kan for å unngå selv den mest vilkårlige fare. Derfor drikker jeg ikke en øl jeg har latt stå et sted jeg ikke kan se den, jeg holder meg til gater med mange mennesker hvis jeg må gå alene om natten, og jeg avtaler å sende en sms til noen når jeg har kommet meg trygt hjem. Men jeg vil gjerne vite hva jeg ellers kan gjøre for å føle meg trygg.
Apropos å gå hjem alene - jeg spør igjen: Hvorfor i all verden går det ikke busser etter midnatt?
Posted by Julie at 9:34 PM | Comments (5) | TrackBack
August 7, 2006
Birthday Wish List (will be a work in progress until September 13th)
Yes, my wrists are still bad, but they are better. And pretty soon, people will be asking me what I want for my birthday, and it's so much more convenient to give them all a link instead of repeating the exact same conversation over and over with all the people I know. This way, we can talk about more interesting things than what I want.
So this is what I want:
- a microwave
- music (here are suggestions)
- big white candles (like ones from Mols maybe) (candles in other colors are good too, but white is safest)
- stuff from Mols in general, or Rafens
- a DVD player
- DVDs
- loudspeakers that I can plug into my computer so I can use Pandora as a real alternative to CDs
- a subscription to Current History
- in general: stuff for my apartment
- clothes. Clothes are always good. Except I don't really have room in my closet. But who cares, I have the attic and the basement.
- Amazon.com gift certificates. Like clothes, they always work.
- believe me, I wouldn't mind "experience" type gifts either, like tickets for things or promises to make me dinner or take me somewhere or whatever. Be creative.
- a new purse/bag which is the right size to hold my wallet, cell phone, keys and a novel. If there's room for a Palm Pilot, lunch and a bottle of water too, I can use it for school.
- a couple of big cushions that I can put in the attic and use as extra seats when I have more party guests than chairs
- more room on my hard disc (or an alternative way of storing music/pictures)
- things that you put under hot things to protect the table (there is no word for this in Norwegian, and I can't remember if there is one in English)
- coasters
- placemats
- a suitcase on wheels
- a hair dryer
What I don't want:
- jewellery. This may sound harsh, and I will probably love any jewellery I actually recieve. So if you have a particular piece of jewellery in mind, and this is a well-thought-out special gift, go for it. But don't go out and buy me jewellery because you can't think of anything else. I have so much of it now I don't have time to wear it all, and I end up wearing the same things over and over.
- notebooks. I am particular about what I write in, and no matter how cute the cover is, I won't use if it isn't right. I already have a drawer full of beautiful little notebooks that I will probably never use.
- anything for my apartment that isn't returnable. I might already have something similar, and if you read Norwegian, you know how I hate the very idea of interior decorating stuff that can't be returned.
Posted by Julie at 11:59 AM | Comments (4) | TrackBack
I'm a Fashionista!
Well, this is a poor excuse for an actual post, but it didn't involve a lot of typing...| Fashionista 37% Flamboyance, 60% Originality, 62% Deliberateness, 47% Sexiness |
| [Tasteful Original Deliberate Prissy] One is certain: you have great taste and plenty of ideas. You have clearly defined beliefs about what's good and what's bad in fashion but they are far from banal. Stylish and imaginative, you prefer to inspire admiration than to shock and you mostly succeed. Even if sometimes you'd like to have more courage to put on something absolutely outrageous you do great job in creating a unique look that others look up to. There is a possibility that you work in the fashion industry. If you don't, perhaps you should. The opposite style from yours is Bar Cruiser [Flamboyant Conventional Random Sexy]. All the categories: Librarian Sporty Hottie Office Master Uptown Girl/ Boy Brainy Student Movie Star Fashionista Glamorous Soul Fashion Enemy Bar Cruiser Kid Next Door Sex Bomb Hippie Kid Fashion Rebel Fashion Artist Catwalk God(ess) |
 |
My test tracked 4 variables How you compared to other people your age and gender:
|
| Link: The Fashion Style Test written by mari-e on OkCupid Free Online Dating, home of the 32-Type Dating Test |
Posted by Julie at 11:36 AM | TrackBack
August 1, 2006
Ingen grunn til å vente
Dette er en redigert versjon av en stil fra videregående skole. Den ble skrevet som en kommentar til denne artikkelen fra Aftenposten. Spørsmålet er hvorfor studenter kan så lite, og hva man kan gjøre på videregående for å sørge for at studentene er forberedt. Min reaksjon er: hvorfor vente helt til videregående?
Studenter har sviktende kunnskaper fra videregående. Hvorfor?
Hver tredje student opplever at de har for dårlige kunnskaper fra videregående skole. Dette skremmer forskere, og Arild Thorbjørnsen, avdelingsleder ved Læringssenteret, sier det er et uutnyttet potensiale i videregående skole. For å forberede elever på studenttilværelsen, foreslår både han og Kvalitetsutvalget å legge elementer fra høyere utdanning inn i den videregående skole. Dette kom frem i en artikkel i Aftenposten 20.03.04.
Først vil jeg si at dette høres ut som et godt forslag. Artikkelen spesifiserer ikke hva Thorbjørnsen mener med ”elementer fra høyere utdanning”, men i utgangspunktet er det positivt å lære elever litt om studenttilværelsen i stedet for å la dem oppleve overgangen fra videregående som et sjokk. Problemet er at ingen har lagt merke til at det må være en tilsvarende myk overgang mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående. Utdannelsen er en mangeårig prosess, ikke mange kortere prosesser, og dette blir tydeligvis glemt. Det er denne innstillingen som skaper problemer for studentene.
Det sies at det du ikke har lært et barn etter fylte tolv år kan du glemme å lære dem. Nå gjelder dette heldigvis ikke fagstoff, ellers ville mennesker stort sett ikke visst så mye om det. Dessuten lærer vi oss mye selv etter fylte tolv år. Men setningen sier et par ting om å lære likevel:
For det første er barn svært mottakelige for lærdom. Ikke nok med det, barn ønsker å lære. Seksåringer møter nå opp som førsteklassinger, fulle av forventning og nysgjerrighet. De venter på å få lære å lese og regne – og de skal vente lenge. Lesing begynner man ikke med før i andre klasse. Første klasse handler om å leke og å være snill mot andre. Lillesøsteren min hadde UNICEF på ”pensumlisten” som seksåring og ikke så mye mer. Selvfølgelig skal vi lære om UNICEF, og selvfølgelig er det viktig å leke, men det finnes et potensiale allerede i seksåringene som ingen gidder å utnytte. Resultatet er kjedsomhet, og kanskje også en forventning til at skolen ikke er lærerik eller vanskelig, bare kjedelig. Denne forventningen følger de fleste elever gjennom barneskolen. Kan det være derfor en del elever blir så sure når de endelig skal jobbe med skolen? Kanskje, for nå har de glemt at de engang hadde lyst til det.
Overgangen til ungdomsskolen opplevde jeg som stor. Plutselig var det vi drev med blitt viktig. Alle jeg kjente stresset med karakterer – unntatt de som ga opp med en gang selvfølgelig. Lærerne våre minnet oss stadig på at vi hadde så utrolig mye å gjøre, så mye å lære. En gang fortalte klasseforstanderen min at hun hadde regnet ut hvor mange sider i læreboka som i gjennomsnitt måtte gjennomgåes i hver time i et fag for at vi skulle rekke gjennom alle. At hun i det hele tatt trengte å gjøre det, vitner om en total omveltning fra barneskolen.
Slutten av syvende klasse hadde prøvd å forberede oss for begynnelsen av åttende, det innrømmer jeg. Vi fikk karakterer på noen av prøvene, selv om de selvfølgelig ikke telte, og vi brukte en måned eller to på å gjennomføre et prosjekt for å lære hvordan vi skulle gjøre det. Likevel var vi ikke forberedt på arbeidsmengden eller på hvor lite tid vi plutselig hadde til rådighet. I stedet for en måned hvor vi fikk flere timer hver dag på å arbeide med et prosjekt, ble ungdomsskolens prosjektarbeid skjøvet inn i uker hvor vi allerede hadde det travelt med å gjennomgå et bestemt antall sider per tre kvarter.
Utviklingen fortsatte i samme retning, og derfor kan ikke jeg se at Thorbjørnsen har rett når han sier at det er et uutnyttet potensiale i den videregående skolen. Videregående er overbelastet som det er. Vi lærer masse på videregående - så masse at det er stressende. Jeg er stresset , og jeg har over fem i gjennomsnitt. Jeg kan knapt forestille meg hvor uoversiktlig skolehverdagen må være for de som sliter med å opprettholde en 2’er. Hvorfor hadde det ikke gått an å lære litt på barneskolen? Når læringen forsinkes med nærmere syv år samles det opp et enormt pensum som skal læres på alt for kort tid. I nesten alle fag må lærerne nedprioritere enkelte kapitler – vi kommer rett og slett ikke gjennom læreboken.
Dette oppmuntrer til puggelærdom. Med mange prøver hver uke, og lange pensumlister i hvert av mange fag, tvinges selv de ”flinke” elevene til å pugge fakta i stedet for å søke en dypere forståelse av fagstoffet. Vi lærer oss det vi vet kommer på prøven, ikke noe særlig mer, og glemmer det ganske fort. Dette er et langt større problem hos elever lenger nede på karakterskalaen, men selv hos de mest motiverte og ressurssterke elevene finner jeg denne holdningen til skolen. Selvfølgelig er resultatet at vi ikke kan det vi burde kunne når vi starter som studenter – vi kunne det dagen før tentamen, men nå er det borte.
Som på ungdomsskolen, blir vi stresset av at lærerne er stresset. De vet de ikke greier å lære oss alt det vi bør kunne, og de trøster både seg selv og oss med at det er de som legger opp pensum til muntlig eksamen. Dette viser en kortsiktig tankegang og en innstilling om at det viktigste er å kunne det som skal til ved eksamen – det er visst derfor vi lærer ting i det hele tatt. Vi har glemt at eksamen er oppfunnet for å teste om vi kan ting som er viktige i seg selv, uavhengig av eksamen. Det er skolen som eksisterer for å gi oss kunnskap, ikke kunnskapen som eksisterer for at vi skal lære noe på skolen.
Det andre som setningen om tolvåringer viser, er at det ikke er noe vits i å prøve å lære voksne mennesker folkeskikk. Slikt skal du ha fra barndommen av. Forskningen viser en ”ettergivenhetskultur” mellom lærer og elev: lærerne stiller ikke de kravene de burde stille til elevene. På videregående er lærerne generelt mer ”kompis” med elevene enn tidligere. Delvis fordi aldersforskjellen rett og slett blir mindre, og delvis fordi elevene etterhvert skal være såpass voksne at de ikke trenger like strenge regler som før. Dette er flott, men problemet er at ikke alle elever er så voksne. Elever som kommer for sent, glemmer bøker, ikke forbereder seg til timene, ikke følger med på undervisningen, osv. skaper en slitsom og uoversiktlig læringssituasjon for de som gjør som de skal. Det er den gamle reglen om at alt til slutt går utover de uskyldige. Selv skulle jeg ønske at lærere i videregående skole, og i stor grad også ungdomsskolen, praktiserte straffemetoden som er mye brukt på universitet: hvis du gjør noe dumt, som å komme et kvarter for sent, eller ikke forberede deg til timen, er det ditt problem. Døren er stengt, læreren går ikke gjennom stoffet som skulle vært lest, og hvis du stryker til eksamen kan du takke deg selv. Det høres brutalt ut, men det er sånn livet stort sett er. Eller som en ansatt ved BI har sagt: ”BI er ikke et solarium, det er et treningssenter.”
For å få elevene til å trene aktivt på skolen (i stedet for å forvente at de kan bare kan sole seg) understreker lærerne hvor vanskelig ting er. Det er et gammelt triks – som dessverre også brukes på høyskoler og universiteter – å innprente i elevene at det de nå skal lære er kjempeavansert, så komplisert og vrient at de egentlig burde slippe å lære det, men siden det nå en gang står i læreplanen, så får de bare konsentrere seg maksimalt og forberede seg på intensiv pugging. Dette er demotiverende. For det første sender det signaler om at det er helt greit, faktisk forventet, å kjede seg på skolen. For det andre er det ofte ikke sant. Jeg har inntrykk av at lærere som sier dette, henvender seg til de elevene som ikke gidder. Dette er en trussel rettet mot de som ikke følger med. Problemet er at det selvfølgelig er de som følger med som hører den, og dermed virker trikset mot sin hensikt.
På min videregående skole var det undervisning i auditorium i noen fag. Dette er for å gi oss en følelse av hvordan det er å være student. Lærerne meldte om en omvendt normalfordelingskurve for karakterene i disse fagene: noen av elevene tilpasset seg den nye undervisningsformen svært bra, andre ikke i det hele tatt. Selv synees jeg denne undervisningsformen fungerer utmerket: den er effektiv, og hver elev er selvstendig og skal ta ansvar for egen læring. Dessuten er det grunnleggende riktig at hvis dette er slik det er å være student, bør fremtidige studenter forberedes på det med en gang.
Enkelte motstandere av denne undervisningsformen hevder at det er vanskelig å konsentrere seg i et rom med tre ganger så mange potensielle samtalepartnere og en lærer som ikke har kapasitet til å stirre truende på de som prater hele tiden. Hvis det er derfor noen ikke kan tilpasse seg audiotoriumsundervisning, lurer jeg på hvordan det vil gå med disse senere i livet.
Dette eksemplet viser at det ikke alltid hjelper med tiltak som i utgangspunktet er fabelaktige hvis den grunnleggende innstillingen er feil. For å forberede elever på studenttilværelsen – og livet generelt – anbefaler jeg derfor å begynne tidlig. Barn utvikler seg raskt. Derfor bør det forventes bittelitt mer av dem for hver måned, i stedet for at det plutselig forventes mye mer etter flere år på samme nivå. Lærere må tørre å forvente noe av elevene – og elevene må kunne forvente noe av lærerne.
Posted by Julie at 6:30 PM | Comments (1) | TrackBack