« August 2006 | Main | October 2006 »

September 29, 2006

There is no sin except stupidity

Oscar Wilde was right.

I saw "The Road to Guantanamo" on Wednesday. The movie tells the story of "the Tipton three", British guys with Pakistani backgrounds who spent two years in Guantanamo for being in the wrong place at the wrong time. In October 2001 they went to Pakistan to celebrate a wedding and crossed the border to Afghanistan on a whim - without any idea what they were going to do there, let alone how they were going to get back. When they realized that they were in the middle of a war zone and that they weren't really doing anything to help, they tried to leave Afghanistan by jumping on board a truck that seemed to be heading in the right direction. Everyone on the truck was captured and the Tipton three were eventually sent to Guantanamo. Their only crime was stupidity.

At Guantanamo, the three were suspected of being members of Al-Qaida. They were repeatedly questioned and tortured. Although the torture in itself should be enough to provoke any believer in human rights, what really gets to me is the stupidity. It might be possible to start debates over the question: "Can torture be justified if it gives us answers that save innocent people?" But in this film, it is obvious that the people who are doing the torturing don't want truthful answers. They want to hear the answers that will put them in the correct position: they want to show the rest of the world that they have captured a terrorist, so they torment their captives until they "admit" to terrorism. They even say this outright: "Everyone cracks in the end." If everyone cracks, then what they say after cracking gives you no information whatsoever. When investigating crimes, is it not common practice to check suspects' stories? In the film, the Tipton three have solid alibies (they were doing community service in Britain at the time of their alleged terrorist crimes, so their alibi is the British police). If the US really wanted the truth about the guilt of these people, that would be easy. In other words: one can have a debate about whether the US is committing international crimes, but it is obvious that they are committing stupidity.

During the US presidential elections, I wrote an essay on who I would vote for if I could. In this essay, I argued that president Bush just seemed too stupid for me - whether or not I agreed with his views didn't even have to be an issue. At the time, I felt that it was risky to argue that "I don't like him because he's so dumb" and expect to be taken seriously, but now I realize that in this case - for once - "You're stupid!" is a very valid argument.

(Norwegian readers, remember the commercials for the University of Oslo? "Statsbudsjettet er helt dust!" "Hvis det er dust, er du fucka i huet!" Well, I've been studying at this university for over a year, and I'm defending that kind of argument now!)

PS. It appears that Anna cooled down enough after seeing "The Road to Guantanamo" to write about it before me, but her thoughts are in Norwegian. 

Posted by Julie at 5:29 PM | TrackBack

September 28, 2006

I never thought I would want a particular car...

I never thought I would want a particular car. Cars are simply objects that can either transport me or potentially kill me when I cross the sidewalk. What they look like, or where they're made etc. has no significance.

But I want this one... 

Posted by Julie at 11:57 PM | Comments (2) | TrackBack

September 26, 2006

Google-ranking

After hearing rumors that there were photos of my night out in the town of Drammen on the web, one of my friends picture-googled (yes, it's a word!) me. And I found out that out of the countless "Julie Andersen"s in the world, I am the Julie Andersen whose picture comes out on top. No, it's not a partypicture. It's just me in a Norwegian folk costume. When working at the Norwegian Folk Museum, I get my photo taken by countless tourists, but some of them turn out to be journalists. (By the way, I was misquoted. I never said that stuff about hats and scarves depicting marital and social status. Oh well, at least they didn't write about the short beds.)

This is fun, even though it's a really bad picture. It's like I am the definitive Julie Andersen. And this is the definitve "According to Julie" website.

Posted by Julie at 10:59 PM | Comments (3) | TrackBack

Kaffebarguiden: Åpent Bakeri

Det kan diskuteres om Åpent Bakeri er en kaffebar, men når jeg først har anmeldt U1, har jeg utvidet definisjonen på "kaffebar" betraktelig.

Likevel er Åpent Bakeri først og fremst et bakeri. Kaffen er akseptabel, men du kjøper et fantastisk bakverk med en kaffe til, ikke en fantastisk kaffe med et bakverk til. Og bakverkene er virkelig fantastiske. Dette er ikke først og fremst et kakested, men et sted med skikkelig grovt brød og rundstykker, pluss noen herlige briocher, pains au chocolat og sukkerboller.

Finnes det ledig bord på Damplassen?Det finnes to Åpne Bakerier. Den på Frogner er den som er kjent for å ha kø rundt halve kvartalet. Jeg tror ikke det er fordi køen her er lengre enn på Damplassen, men fordi lokalet er mindre. Beliggenheten på Damplassen er nemlig mye bedre, i hvert fall så lenge man sitter ute. Og det gjør man. Man trosser veps, fugler og barnevogner for å sitte ute i fantastiske (fantastisk er visst et ord jeg liker å bruke om Åpent Bakeri) Ullevål Hageby. Begge beliggenhetene anklages for å være snobbete, men jeg vil fortsatt si at det er dyrt å bo på disse stedene fordi det er fint der - ikke "fint" fordi det er dyrt.

I tillegg til to bakerier, finnes Blings i sentrum. Her har jeg ikke vært, men jeg vil benytte anledningen til å takke venner som har gitt meg bakvarer herfra i gave, enten anledningen var bursdagen min eller bare en lørdag jeg var på jobb uten å ha sovet nok.

Damplassen er særdeles hardt rammet av ammetåka som har lagt seg over Oslo. Klikk på linken og legg merke til at hele området jeg stort sett oppholder meg i (St. Hanshaugen og Blindern-området) er kategorisert som "hardt rammet". Og det er nok sant at mine medstudenter og jeg skiller oss ut når vi tar lunsj på Damplassen. Det er merkelig at dette stedet er så overtatt av småbarnsmødre med mye fritid når det ligger fem minutter fra et universitet. Det tok meg et år å gjøre dette til en lunsj-rutine, men det burde da likevel være noen andre som har oppdaget at det er bedre rundstykker her enn i kantinen.

müslirundstykke = bra lunsj

Hva bør man bestille? MÜSLIRUNDSTYKKE! Det koster 20 kr, er på størrelse med et lite brød, fylt med nøtter, rosiner, aprikos, eple, osv. En dag da müslirundstykkene ikke er utsolgt, og det er ledig plass på Damplassen, er en god dag. Spis her, da er syltetøyet inkludert. Jeg liker ikke syltetøy en gang, unntatt akkurat her. Å ta med syltetøy, om det så bare er på den andre siden av Damplassen, koster deg 15 kr. Ikke egentlig verdt det, så vil du spise et annet sted, kjøp heller med deg noe søtt. Hvis du gjør dette til en lunsjrutine, anbefaler jeg å droppe kaffen. Den er tross alt fire ganger så dyr som på U1, og egentlig ikke så mye bedre. Ta heller en kaffe fra U1 i hånden når du går til Åpent Bakeri.

Fantastisk! 

 

Posted by Julie at 9:06 PM | Comments (2) | TrackBack

September 19, 2006

The 100th entry

Yes, this is it. There are 100 published entries on this blog. And I can't resist thinking back on what I've written so far and reflecting on my experience with blogging.

I've learned two things: 

First, I have to write when I'm inspired. I can't plan what I'm going to blog, or when I'm going to blog. And if I ever tell anyone: "I'm blogging this!",  I won't.

Second, I never know which entries will affect others. Sometimes I just rant to release some steam and I end up getting invited to lunch and recieving a 500 NOK gift certificate. And sometimes I jot down a little link and it leads to an article in a major newspaper. And thanks to this post, I'm in the student government all of a sudden. But as of today, an average entry on this blog has 1.45 comments, and that's not much. 

I won't tell you what I plan on blogging in the future (even though I really want to) because then I won't blog it. All I can say is there will be definitely be more books, more coffee, more international studies, more thoughts I just need to write down somewhere - in short, more of what's on my mind. 

Posted by Julie at 9:26 PM | TrackBack

September 18, 2006

Takk

Enten man skriver, diskuterer eller bare reagerer spontant på et eller annet, er det nesten umulig å legge sine egne erfaringer og bakgrunn til side og bare være helt objektiv. Jeg tror for eksempel  at det er umulig å skrive skjønnlitteratur som ikke er basert på forfatterens eget liv eller faglitteratur som er 100% objektiv (muligens med unntak av realfag). Men dette fører videre til ganske skumle tanker:

For når jeg ser kritisk på mine egne holdninger, finner jeg at det ikke er så mange av dem jeg har tenkt selv. Mine mest grunnleggende tanker om det meste viser seg stort sett å være et resultat av min oppvekst, gjerne en slags syntese av hva foreldrene mine mener. Og hvor bra er det? Det er ikke spesielt sterkt å gjøre opprør mot autoriteter hvis en annen autoritet har sagt at du skal gjøre det. Og det hjelper lite å oppfordre venner til å tenke selv og ikke bare akseptere foreldrenes tro og verdier, hvis grunnen til at jeg ber dem tenke selv, er at mine foreldre mener det er viktig. Man kan jo egentlig si at jeg er hjernevasket. Selv mener jeg at jeg er hjernevasket i riktig retning (om det mulig å si det), men jeg mener jo bare det fordi jeg er oppdratt til det. Betyr det at jeg ikke tenker selv? Betyr det at jeg kunne blitt like påvirket i "feil" retning, hvis bare foreldrene min hadde vært annerledes? Dette er skummelt!

Men så er det noen som sier: "Det du gjør nå, Julie, det er å tenke selv." Og plutselig er alt bra igjen.

Posted by Julie at 8:10 AM | Comments (1) | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

September 11, 2006

www.accordingtojulie.com

Typing www.accordingtojulie.com, will now take you to my site. www.espen.com/julie works too, and any links, bookmarks and Bloglines subscriptions remain intact.

Posted by Julie at 12:04 PM | TrackBack

September 10, 2006

Kaffebarguiden: Kaffebrenneriet

Kaffebrenneriet har hatt stor suksess og får mye av æren for at kaffebarkulturen har endret seg (evt. oppstått i det hele tatt) i Norge. De var nesten først ute med kaffebar i Norge (faktaopplysninger vil bli oppdatert når jeg finner min kjære kaffebok "Bønner i by'n"). I dag er det Kaffebrennerier overalt, og dette er kaffebarkjeden fremfor noen, den alle har hørt om. De har utarbeidet en klar profil med grønne servietter, og forskjellige farger på etikettene til de forskjellige kaffetypene de selger i løsvekt. Legg merke til at den lille papirposen med kaffe legges i en gjennomsiktig plastpose slik at du kan gå rundt og reklamere for Kaffebrenneriet når du vandrer rundt i byen.

Dette er ikke en klage over at Kaffebrenneriet er en kjede. Tvertimot: jeg synes det er bra at Norge har sin egen Starbucks. Som en stor aktør på kaffebarmarkedet, kan de organisere begivenheter som Kaffens Dag, med gratis kaffe, og siden de har mange filialer, kan jeg gå fra Kaffebrenneri til Kaffebrenneri og få gratis kaffe på hvert sted! Kaffebrenneriet har klippekort, og man får en gratis liten dagens kaffe (evt. 17 18 kr avslag på en annen kaffedrikk) når man har kjøpt kaffe seks ganger. Dette er ikke dårlig, og det fungerer ekstra godt når jeg kan stemple dette kortet overalt.

Finner du det lille Kaffebrenneriet på dette bildet?Virkelig overalt, ja. Kaffebrennerier klemmer seg inn i de minste små kroker, og lokalene har ofte en merkelig form på grunn av denne insisteringen på å helle en kaffebar overalt hvor det kanskje strengt tatt ikke er plass til det, for eksempel inne i en kjøkkenutstyrsbutikk (Grensen), inne i en Ark-bokhandel (Aker Brygge) eller som en lang, trang gang rundt første etasje av XXL (Storgaten). Jeg var ofte innom Kaffebrenneriet i Grensen da jeg gikk på videregående i nærheten, og det som alltid slo meg var hvor mye bedre stemning jeg kom i med en gang jeg kom inn i lokalet, pga. den behagelige musikken, lukten av kaffe og ikke minst vissheten om at jeg snart skulle få god kaffe. Det er stort sett kø på Kaffebrenneriet, men det gjør ingenting, for omgivelsene er så antistressende. Likevel er ikke Kaffebrenneriet et sted man ender opp med å sitte i timevis, med mindre det er for å holde på sin barkrakk med utsikt over gaten kun fordi man føler seg så heldig som har fått den plassen. Kaffebrennerier virker nemlig stort sett for trange, og stolene er ikke alltid så behagelige. Det funker hvis man er alene og har litt dødtid å slå ihjel, men det er vanskelig for en hel gruppe å samle seg om en lang kaffesamtale når man sitter på lang, lang rekke langs vinduene, eller evt. er spredd rundt hele lokalet fordi man ikke fant sitteplasser ved siden av hverandre. Selv urbane cafénordmenn setter seg helst ikke ved siden av hverandre, derfor er gjerne annenhver plass ledig. (Dette er også et problem på bussen og på forelesningssaler.)

Mitt tidligere favorittKaffebrenneri er nærmere omtalt her. Dessverre eksisterer ikke lenger antikvariatet ved siden av, og dermed er ikke denne lenger en favoritt. Nå er det bare en alt for liten café.

Kaffen er god. Stort sett. Espressobaserte er imidlertid mye svakere på kaffesmaken enn for eksempel på Stockfleth's. Noen ganger (og dette blir jeg mer og mer irritert over etterhvert som jeg blir stadig mer kresen), fortjener altså Kaffebrenneriet navnet Melkevarmeriet. Å servere caffe latte i suppeboller er det ikke alle som har sansen for (se punkt 15 her), men dette angår ikke meg, da jeg som nevnt bare bestiller caffe latte på Stockfleth's. Jeg har opplevd grøtcappuccino på Kaffebrenneriet (Storgaten). Grøtcappuccino er når melken blir kokt slik at det smaker som grøt og når de i tillegg tar "cappuccinodryss" på toppen slik at det smaker som risengrynsgrøt med kanel. Æsj. Uprofesjonelt. Blæ. Men stort sett er kaffen god.

Hva bør man bestille? En dagens kaffe i valgfri størrelse til å ta med. Dette er ikke bare for å unngå Melkevarmeriproblemet. Les informasjonen om de to forskjellige dagens kaffe og velg den som høres best ut. Er du i tvil, ta den kraftigste. Bestiller du dette ofte nok, vil du oppdage (om du ikke visste det fra før) at det er store forskjeller mellom ulike kaffetyper. Du vil kanskje utvikle sansen for noen typer, og snart er du på vei til å bli en skikkelig kresen kaffekjenner. Gratulerer! Kjøper du en halv kilo kaffe, får du med en liten dagens på kjøpet. Hvis du skal "sitte her", anbefaler jeg ikke dagens. Den virker liksom mindre i vanlig kopp, og den er lett å søle. Prøv en varm sjokolade hvis du har god tid. De er nemlig kjempestore: bra hvis du skal sitte lenge og se ut av vinduet på folk som stresser forbi, men kvalmende hvis du drikker den fort. Spør evt. om du kan få den mindre. For barn er i hvert fall Kaffebrenneriet i Grensen greie på dette punktet. Varm sjokolade serveres i de beryktede suppebollene. Ellers er det stort sett cappuccino jeg har bestilt, og i de aller fleste tilfellene har det vært godt. Bare hold et lite øye med melken når den steames. Cookies på Kaffebrenneriet er chewy - et stort pluss i forhold til Stockfleth's som har harde cookies. Kaffebrenneriet har eget bakeri, og bakevarene er alltid bra, men det varierer hvor godt utvalg det er.

Ikke glem å stemple kaffekortet! 

Oppdatering: Jeg ble invitert til Kaffebrenneriet i Løvenskjolds gate 2 i dag, for å få bevist at dette er et Kaffebrenneri med plass. Ja, det er plass der, selv om det fortsatt er plassert for mange små bord og stoler overalt, og vi fant plasser som vi følte at vi kunne beholde en drøy time uten dårlig samvittighet. Ikke minst er den halve timen jeg brukte på å gå dit fra leiligheten min en fin tur. Man kan si hva man vil om Frogner, men det er vakkert der.

Posted by Julie at 6:01 PM | Comments (4) | TrackBack

For innbitte quiltere

Ville bare påpeke at mamma har en ny webside (i tillegg til en blogg hun har hatt en stund).

Det jeg synes er artig med denne websiden er at den ikke legger skjul på hva den er: en side for quiltenerder. For alle har (eller bør ha) noe de er litt nerder om. (For meg gir dette utslag i voldsom spenning når jeg opplever dette.) Og denne siden er ganske selvironisk. Jeg husker jeg satt utenfor en håndarbeidsmesse sammen med pappa. Vi satt trygt inne i bilen slik at vi kunne kommentere alle håndarbeidsdamene som gikk forbi. De fulgte en av to klesstiler:

  1. formingslærerstilen kjennetegnet av flagrende udefinerbare (Er det en kjole? Er det en genser? Er det et sjal? Hvem vet?) klesplagg, helst i så mange forskjellige farger og tekstiler som mulig. 
  2. lav-selvtillit-stilen kjennetegnet av klær i ulike nyanser av grått, som er bittelitt for store. Siden man er håndarbeidsdame, må man også ha på seg noe man har laget selv, og dette er ofte nærmere formingslærerstilen, noe som gir ekstra lav selvtillit den dagen. (Merkelig, for en viss selvtillit må man ha hvis man skal gå med noe man har laget selv.)

Det er med andre ord lett å gjøre narr av nerder. Og da er det viktig at nerder innenfor alle felt har en god porsjon selvironi. Dette synes jeg siden "Bare må ha det" er et godt eksempel på.

Posted by Julie at 5:27 PM | TrackBack

September 8, 2006

Joseph Nye on Soft Power

Introduction 1:
for those who wonder what I'm really studying

This is it. Well, it's not everything, obviously, but this text, adapted from Joseph Nye's speech and answers to questions at the Oslo Handelsgym yesterday, touches on so many of the things that I'm studying: realism vs. liberalism, neo-liberalism, balance of power, the clash of civilizations, global public goods, hegemonic theory, unipolarity etc. (If you understood most of that, skip to "Introduction 2".)

Joseph Nye is a legend for students of International Relations. He coined the phrase "soft power", and wrote many very influential books and articles, including Power and Interdependance: World Politics in Transition with Robert Keohane and Soft Power: The Means to Success in Global Politics You can read more about him here. I also recommend this article, which makes many of the same points as yesterday's speech, but which also clarifies the term "Wilsonian" and provides more detail on Nye's thoughts about US policy.

Students of political science memorize three definitions of power:

1. A has power over B when A can get B to do something that
a) B would not do if it were not for A
and
b) makes A better off.
2. A has power over B when A decides what A and B view as being important issues (the power of setting the agenda or "dagsordenmakt" in Norwegian).
3. A has power over B when A can get B to want to do something that
a) B would not want to do if it were not for A
and
b) makes A better off.

This last kind of power is soft power, and the first is the kind most commonly associated with hard power. Joseph Nye sees power as being military, economic or soft. The basic idea is that people's attraction toward the US is important for American power: it matters that students want to study in the US and that everyone has heard of Coca-Cola and McDonalds.

Introduction 2:
for fellow Inter-students

I was in the same room as Joseph Nye!!!

Soft Power and the Struggle Against Terrorism

It used to be that the better army won the battle, but today the better story wins.

Power is the ability to influence. You can influence people in three ways: You can force them with sticks, or pay them with carrots, but if you can make someone want to do what you want, you can save a lot of sticks and carrots. Soft power is having the ability to make people want to do what you want them to do.

There are three sources of soft power: culture, values and policy. President Roosevelt’s four freedoms for example, were a source of soft power for the US. When students protesting in Tiananmen Square formed the shape of the Statue of Liberty, this was proof of American soft power. Even in Iran today, people want to own Hollywood videos.

What is American culture? Everything from Hollywood in the west to Harvard in the east. This may be attractive to people, or it may be repulsive. Take Hollywood films for example: to conservative Muslims, Hollywood films portraying women wearing bikinis and getting divorced are repulsive. But to many others the same Hollywood movies are attractive because they show women making their own choices. When aspects of American culture are attractive, they are a source of soft power for the US.

What are American values? Liberty, openness, opportunity, a dynamic society where anybody can do anything, where it is possible to reinvent yourself. Losing that openness would a great loss.

When I wrote Soft Power I used Norway as an example. Norway is a small country that is taken more seriously because of its policies, policies like supporting overseas development and being a peacemaker.

During the Cold War there were exchange programs for students between the two superpowers. Americans were afraid that the Soviet students would be spies and steal American technological secrets, but there were nevertheless 50 Soviet students in the US and 50 American students in the USSR in the year 1958. After being influenced by what he called “American pluralism”, one of the Soviet students became a right-hand man for Gorbachev and was important in developing the policies of glasnost and perestroika. Another student, who really was a KGB spy sent to steal secrets, later became a general and wrote in his memoirs that “the greatest Trojan horse” that ended the USSR was the exchange students who had studied in the US.

Are exchange programs still important? Studying abroad was important to me. I made a friend from Ghana, which led me to live in Ghana for a few years, and those years influenced what I wrote on US policies. But is soft power still relevant today? Some people believe that it isn’t anymore, even if it mattered during the Cold War. During the Cold War, these people point out, both sides had common cultural traditions. Even communism began in European culture. Today’s terrorist threat is the result of a clash between civilizations.

I do not agree with the “clash of civilizations” theory. Terrorism is not the effect of a clash of civilizations, but a civil war within Islamic civilization, between extremists and the mainstream. We will not win the war on terror unless we appeal to the mainstream within this civilization. So the question is: are we getting our story across? Unfortunately, our soft power is declining.

Terror is a form of theater that depends on “Jujitsu politics”. In Jujitsu, a smaller player can win by using a larger player’s strength to the smaller player’s advantage. Terrorists can’t defeat a larger player, but can they get a larger player to defeat itself?

Immediately after 9/11, when the US not only removed Taliban, but also disrupted Al-Qaida, it was an appropriate use of hard power. But invading Iraq in 2003 was a tactical mistake. Iraq has become a recruiting ground for terrorists. How do you know if you’re winning a war against terrorists? Whether you’re winning or not, depends on which number is higher: the number of terrorists you are killing or deterring, or the number of new terrorists being recruited or trained. When the US is trying to win this war, the way the US is viewed in moderate countries matters. We can’t fall into a Jujitsu trap by thinking that hard power is enough.

The recent war between Lebanon and Israel is an example of how it shouldn’t be done. Israel was essentially right in using hard power, but they used it disproportionately. After a week of dead Libanese children on TV screens around the world, the net result was negative for Israel’s soft power. The leader of Hizbollah is now a hero in the Arab world. Israel’s army may have won, but Hisbollah’s story won.

Will the American story lose? Abu Graib for example, undercuts soft power. In 2001 there was increased sympathy for the US. Hizbollah condemned the 9/11 attacks. Today, all that is forgotten. The US has focused too much on hard power. Our defense budget is 500 million dollars, and we spend about 1 million on soft power (through various ways of broadcasting our culture, values and policies, including diplomacy). Now, we shouldn’t spend equal amounts on hard and soft power, but 500 to 1 is too extreme.

Soft power cannot solve all problems. First of all, it’s slow. The soft power generated by the Soviet exchange students in the US took two decades to show results. Many politicians may think: “Well, I’m not likely to be here in two decades.” American politicians have to think about reelection constantly because of the system worked out by the founding fathers: the Representatives in the House of Representatives are elected every two years, Senators every six years and the President every four years. This creates an inefficient government, where one election will not change policy overnight, but it divides power and focuses on liberty.

Secondly, soft power is not just produced by governments. Many sources of soft power are outside of the government’s control, and these may have a better impact than those controlled by the government. When the US created an Arabic-language TV channel, this was seen as being government propaganda. A more subtle strategy, like an open channel showing different aspects of American life, would have been better.

There are two things I want you to remember:

The first thing is a quote from Machiavelli: “It’s better for a prince to be feared than to be loved, but worst of all is for a prince to be hated.”

The second thing is that during the Vietnam War, when the US was very unpopular and people were marching to protest against the US government, the song they were singing in those marches was Martin Luther King Jr.’s “We Shall Overcome”. They were appealing to another aspect of American culture. I believe our soft power is likely to prevail because of the attractive deeper value of the US. When asked why they don’t “like” the US, people rarely talk about our culture or values, but they often mention our policies.

The good news is that policies can change, even if many politicians think in short-term. Some do look further, and to be fair, President Bush does. His theory – and he really believes this – is that the absence of democracy in the Middle East caused the 9/11 attacks. His problem is not his sense of time, but his misdiagnosis of the situation. The terrorists who attacked in London, grew up in democratic Britain, and even if democracy is the answer, democracy under coercion has unfortunate side effects. President Bush is a very Wilsonian president (his father was more like Roosevelt). Like Wilson, Bush is an evangelizing idealist who wishes to export values and “make the world safe for democracy”. I believe a better approach would be to be a “shining city on the hill” that doesn’t “go abroad in search of dragons to destroy” (in the words of John Quincy Adams). As president Kennedy said: we must “make the world safe for diversity”.

What would happen if the US weren’t a superpower, or if the US went home right after the Iraq war? I think the rest of the world would want us to come back. As a superpower, the US can produce global public goods, much like Great Britain did during the Pax Britannica. The US hasn’t focused enough on this in the past few years.

To balance hard and soft power is to be a smart power. I remain optimistic that we will again be a smart power.


When asked about Europe specifically, Nye answers:

Europe has powerful soft power. I would urge Europe to focus more on hard power. In his second term, president Bush has been more interested in Europe. Ever since Condoleeza Rice’s trip through Europe, US policies toward Europe have been better. I believe it is important to realize that Europe and the US have more in common with each other than any other two parts of the world. It is time to repair the house, because we really do live in the same house.

Posted by Julie at 5:33 PM | Comments (1) | TrackBack

September 7, 2006

Gjesteblogger: Heidi

Heidi har ikke bare bloggepause, hun er i ufrivillig bloggekoma. Her deler hun sine frustrasjoner og forklarer hvorfor hun ikke kan blogge på sin egen blogg for tiden.

Oppdatert 10. september: Heidis blogg er ikke lenger i koma.

Jeg. Blir. Gal.

Sånn skal det sies, men punktum mellom og tilslutt, slik at jeg i det minste gir inntrykk av at jeg forholder meg noen lunde rolig - men samtidig er veldig frustrert - når jeg nå er tvunget til å tenke på at bloggen min faktisk ikke fungerer: Jeg. Blir. Gal. Planen var i utgangspunktet å bare finjustere litt, sortere alle poster i nye, gjennomtenkte kategorier og bruke lang tid på å finne den perfekte layouten. Nå har det i midlertid skjedd noe muffens med bloggforsiden, og ingen tekster vil vise seg dersom man ikke søker på en setning eller et ord eller en tittel eller et tema jeg har skrevet om. Det er upraktisk vil jeg si. Videre har min onkel nettopp fått barn, og han er minst like bortkommen i ammetåken som sin kone. Jeg antar i hvert fall at det er derfor han har glemt å oppgradere WordPress, enda jeg minner han på det støtt og stadig. Hvorfor jeg ikke kan oppgradere WP selv? Selvfølgelig "kan" jeg det, men for det første er det onkel som er webmaster for familieemblemet - jeg mener domenet - og jeg tror han ville blitt litt vonbroten om jeg tok fra han oppgaven som oppgraderer. For det andre orker jeg ikke sette meg inn i hvordan det gjøres, for jeg har jo så klart prøvd (in dispair). Etter flere sider med dokumenter med prat om back ups og uploads og not deletes og activates og scrolls med mer, orket jeg ikke prøve mer. Siste skritt i retning en WP-oppgradering er å gråte meg til oppmerksomhet, men jeg tror ikke jeg er der helt ennå. Så status for Heidis blogg akkurat nå er ikke bare bloggepause (for det er frivillig), men bloggekoma (for det er IKKE frivillig). The Notebook (nytt navn forresten, oppkalt etter den svarte boken jeg alltid har med meg) lever bare ved hjelp av respirator, men la oss i det minste håpe at det er håp en stund til. Og at ammetåken letter for onkels vedkommende, ellers er jeg redd hvilke følger det kan få for Innlandsavdelingen i Røde Kors (som OM! det er den jeg er bekymret for akkurat nå). (Dette skulle egentlig vært en kommentar til den siste oppføringen din, men da jeg begynte å skrive den, følte jeg bare et anfall av grenseløs frustrasjon som viste seg å være så alvorlig at jeg trengte å skrive litt lenger om det. Og siden det endte opp med å ikke ha noe om kaffe i seg, får du det i en egen mail. Det er lenge siden jeg har vurdert noen ny kafé, så det er bra du tar ansvar!)

Posted by Julie at 9:35 AM | Comments (1) | TrackBack

September 5, 2006

Kaffebarguiden: Stockfleth's

Det er kanskje urettferdig for alle andre kaffebarer at jeg begynner kaffebarguiden her. Stockfleth's har byens beste kaffe. Det er vanskelig å slå akkurat det.

Den første boken min om kaffe heter "Bønner i byen" og er skrevet blant annet av Tim Wendelboe, som har jobbet her. Det er dette som er årsak til at jeg i starten så på Stockfleth's som fasiten når det gjaldt kaffe, men det er den virkelig gode kaffen som gjør at jeg fortsatt gjør det. Stockfleth's har i følge Aftenposten byens best caffe latte, og det er det eneste stedet jeg selv bestiller dette - jeg tror faktisk det var det første jeg bestilte her noensinne, nettopp for å teste Aftenpostens påstand. Det siste året på videregående sluttet jeg med kjemi og hadde plutselig 5 fritimer hver uke. Stockfleth's ble da en stamcafé for alvor: hver tirsdag, mens resten av klassen pugget vekten av ulike molekyler, satt jeg på Stockfleth's og gjorde lekser i fag jeg likte eller bare leste gode bøker.

Stockfleth's har stadig flere avdelinger. Den opprinnelige Stockfleth's caféen ligger i Lille Grensen, og det var også der mitt tirsdagsrituale stort sett fant sted, hvis det var plass til meg. Lokalet er nemlig lite - alle sitter i nærheten av både alle andre gjester og kaffemaskinene uansett hvor man plasserer seg, men dette er kanskje noe av det som gjør dette til den koseligste Stockfleth's avdelingen. Som lesecafé er nok Stockfleth's i Tinghuset bedre, med større bord i riktig høyde for notatskriving og mange store vinduer som gir godt lys. Også her bør man føle seg litt heldig hver gang man får plass. Stockfleth's i Prinsens gate har en stilig, litt minimalistisk første etasje som skjuler en mørkere kjeller med mer tilfeldige gamle møbler - perfekt hvis man har venner med bestemte og svært forskjellige meninger om hvordan en café skal innredes. Generelt er stemningen på Stockfleth's preget av at det er en kaffeutsalgskjede som har blitt cafékjede: kaffen kom først, og stemning og image er bygget opp rundt det, med nøytrale farger og enkel, men ikke påtrengende minimalistisk interiør. I Lille Grensen er det en caffe latte tegnet på veggen, med beskjeden: "Caffe Latte er espresso med melk." Sånn i tilfelle noen lurte på det. Ellers er lokalene dekorert med diverse diplomer og premier til både kaffen og baristaene.

Stockfleth's har ikke klippekort, og prisene er stort sett høye. Dette gjør de fordi de kan - fordi selv om det koster, synes selv en fattig student at det er verdt det. 

Hva bør man bestille? Hva som helst. Alt er godt, og selv caffe latte smaker faktisk kaffe her! 

Oppdatert 24. august 2007: Stockfleth's har kaffekort nå! Man må kjøpe ganske mye kaffe før man får noe gratis, men siden dette var et av yndlingsstedene før det ble kortsystem, kan jeg ikke klage. Det var nok dette som skulle til for at Stockfleth's virkelig skulle danke ut Kaffebrenneriet i konkurransen om mine utekaffepenger.

Oppdatert 26. oktober 2007: Etter et besøk på Stockfleth's forrige uke forstod jeg virkelig frustrasjonene beskrevet i "Ristretto Rant". Ristretto kan være veldig godt, men jeg vil vite at det er det jeg får når jeg bestiller dobbel espresso. Og den bør serveres veldig raskt og ikke bare være bitter. Skummelt at jeg faktisk klager over dette uten det minste snev av ironisk distanse, og skuffende at det var Stockfleth's som fikk meg til å skrive det.

Posted by Julie at 9:30 AM | TrackBack

Julie drikker kaffe: en guide til Oslos kaffebarer

Jeg har satt i gang et prosjekt: anmeldelse av Oslos kaffebarer. Jeg anser meg selv som ekspert på dette området (jeg har per dags dato 14 kaffekort i lommeboken), og det har bare vært et spørsmål om tid før jeg startet den definitive guide til kaffebarene. Det finnes utelivsguide for Oslo, men kaffesiden av utelivet har hittil blitt glemt. Ikke nå lenger. Kaffebarguiden er her!

 

Se også Thomas' oversikt over Oslos caféer med nett-tilgang.

 

Oppdatering 30. mars 2009: jeg har nå 22 kaffekort fra følgende steder: 

Posted by Julie at 9:18 AM | TrackBack

September 3, 2006

"Be what you are and say what you feel, because those who mind don't matter and those who matter don't mind" - Dr. Seuss

Posted by Julie at 11:02 PM | TrackBack

Antisemittisme?

Et av mine fag dette semesteret heter "Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945" (ja, det stemmer: kurset er oppkalt etter en Bob Dylan sang). Kurset fokuserer i stor grad på Israel og Palestina, og her har de fleste en mening, eller i hvert fall en vag følelse av mer sympati for den ene parten enn den andre. Jeg har alltid tenkt at "dette kan jeg ikke nok om til å ta stilling til", men forhåpentligvis kommer jeg til å kunne betydelig mer om det innen desember (hvis ikke kommer det til å gå meg ille). Men før jeg blir så klok og kunnskapsrik at jeg ikke kan skylde på uvitenhet når jeg uttaler meg om dette, må jeg bare få ut et uttrykk for irritasjon. Kanskje jeg kommer til å lese denne teksten om noen måneder og gremmes over meg selv, eller kanskje jeg kommer frem til at jeg uansett har et poeng, uavhengig av hvor komplisert hele den politiske situasjonen er. So here goes...

Da jeg var liten og bodde i USA (den stormakten som får størst plass i pensum til Midtøsten og Stormaktene), hadde jeg venner som var jøder. De hadde mer kompliserte kjøkkenregler enn meg, og vi hørte aldri på julemusikk hos dem, men ellers var de som alle andre jeg kjente. Jødene som gruppe, som folk, var imidlertid de som hadde sittet i konsentrasjonsleir og som var årsak til at jeg ikke kunne si "Merry Christmas" på skolen, men måtte ønske venner "Happy Holidays". Jødene var en gruppe det var synd på, en gruppe man måtte ta hensyn til, og som det derfor var viktig at jeg som barneskolebarn lærte om - omtrent som indianerne, en annen gruppe USA har kronisk dårlig samvittighet overfor. Hvert år lærte jeg om indianerne ved å lime fjær på ting, og om jødene ved å tegne Minorah-lysestaker.

Det var først mye senere at jeg lærte at det ikke bare var jøder som var fanget i nazistenes konsentrasjonsleire og at Hanukah ikke var det samme som jul, men med andre sanger og en annen form på adventstake. (Jeg måtte selvfølgelig til Norge før jeg lærte noe om jødedom som religion, siden religionsundervisning ikke står på timeplanen i amerikansk barneskole.) Jeg kan forresten ikke si at jeg kan så mye om indianerne heller, med unntak av et par politisk korrekte læresetninger som "hver indianernasjon (ikke stamme) er unik" og "det heter ikke Indian; det heter Native American". Nå skal jeg ikke stille urealistisk høye krav til hva man kan lære på barneskolen, men jeg tror ikke bare det er barn som sitter igjen med en følelse av at det eneste det er verdt å vite om begge disse to gruppene er at man ikke skal diskriminere mot dem.

Det er ikke så mange indianere i Norge, og indianerhat får ikke så mye spalteplass i norske aviser. Antisemittisme derimot... hver gang Israel, jøder eller jødiske symboler er i media uten at det er i direkte positivt lys, skriver noen en kronikk om at dette er et tegn på økende antisemittisme i Norge. Skulle man følge denne logikken, viser en tilfeldig valgt Aftenposten at hat mot Regjeringen, dansker, Iran, Sudan, Syria, Rikshospitalet, USA og NSB, for å nevne noen, er på vei opp i et skummelt tempo.

Det er imidlertid bare i disse kronikkene at jeg egentlig møter antisemittisme i min egen hverdag. Skulle jeg bedømme fra egen erfaring, ville jeg si at muslimer, kristne, jenter, gutter, homofile, svensker, pakistanere og amerikanere virker som de er mer utsatt for fordommer. Jeg har nemlig hørt disse merkelappene brukt som skjellsord flere ganger i løpet av de siste årene, men jeg tror virkelig ikke jeg noensinne har hørt noen bruke "jøde" som et skjellsord. "Du er så jøde, ass." Nei, jeg greier faktisk ikke se det for meg en gang. "Du er så jente, altså", "Pakkis!", "Homo!", "Ja, det er jo typisk amerikanere...", svenskevitser... Alt dette er dagligdags i norske skolegårder. Diverse media tar jevnlig opp temaer der muslimer som gruppe fremstilles som et problem, uten at dette nødvendigvis tolkes som et uttrykk for hat. Det skrives kronikker om kvinneroller og mannsroller som forsåvidt skaper debatt, men sjelden av typen "Blir kvinner/menn hatet?" Og på Internasjonale Studier er spørsmålet om amerikanerne styrer verden eller ikke, og hva som eventuelt kan gjøres for å få dem til å slutte å være så sjefete, noe av det som i hvert fall fremstilles som viktigst, men jeg har foreløpig ikke funnet noen artikler på pensum om amerikanerhat. For hver av disse gruppene, er det slik at i tillegg til faktisk å være hatet av noen, er de også kjent for så mye mer.

Søker man på "jøde" på Aftenpostens nettsider, ser det ut til at det eneste jødene er kjent for, er Israel/Palestina, Holocaust og "Gaarder-kronikk-debatten". Det er sant at jødene har opplevd mye hat gjennom historien. Det er også et skremmende faktum at etter andre verdenskrig fortsatte jøder å sitte i konsentrasjonsleire fordi de var uønsket i landene de hadde bodd i før krigen (og Norge var ikke noe bedre enn andre. Vi ønsket bare å ta inn friske, sterke jøder som kunne hjelpe til å bygge opp landet vårt. Det var - ikke overraskende - ikke så mange av dem i konsentrasjoneleirene). Men det må da gå an å si mer om jødene enn dette! For hvis jøder som gruppe bare dukker opp i media som "de vi må ta hensyn til for å unngå at de anklager oss for hat", sitter vi alle fast i politisk korrekt amerikansk barneskole.

Posted by Julie at 4:27 PM | Comments (2) | TrackBack