According to Julie

Jeg. Blir. Gal.

Sånn skal det sies, men punktum mellom og tilslutt, slik at jeg i det minste gir inntrykk av at jeg forholder meg noen lunde rolig - men samtidig er veldig frustrert - når jeg nå er tvunget til å tenke på at bloggen min faktisk ikke fungerer: Jeg. Blir. Gal. Planen var i utgangspunktet å bare finjustere litt, sortere alle poster i nye, gjennomtenkte kategorier og bruke lang tid på å finne den perfekte layouten. Nå har det i midlertid skjedd noe muffens med bloggforsiden, og ingen tekster vil vise seg dersom man ikke søker på en setning eller et ord eller en tittel eller et tema jeg har skrevet om. Det er upraktisk vil jeg si. Videre har min onkel nettopp fått barn, og han er minst like bortkommen i ammetåken som sin kone. Jeg antar i hvert fall at det er derfor han har glemt å oppgradere WordPress, enda jeg minner han på det støtt og stadig. Hvorfor jeg ikke kan oppgradere WP selv? Selvfølgelig "kan" jeg det, men for det første er det onkel som er webmaster for familieemblemet - jeg mener domenet - og jeg tror han ville blitt litt vonbroten om jeg tok fra han oppgaven som oppgraderer. For det andre orker jeg ikke sette meg inn i hvordan det gjøres, for jeg har jo så klart prøvd (in dispair). Etter flere sider med dokumenter med prat om back ups og uploads og not deletes og activates og scrolls med mer, orket jeg ikke prøve mer. Siste skritt i retning en WP-oppgradering er å gråte meg til oppmerksomhet, men jeg tror ikke jeg er der helt ennå. Så status for Heidis blogg akkurat nå er ikke bare bloggepause (for det er frivillig), men bloggekoma (for det er IKKE frivillig). The Notebook (nytt navn forresten, oppkalt etter den svarte boken jeg alltid har med meg) lever bare ved hjelp av respirator, men la oss i det minste håpe at det er håp en stund til. Og at ammetåken letter for onkels vedkommende, ellers er jeg redd hvilke følger det kan få for Innlandsavdelingen i Røde Kors (som OM! det er den jeg er bekymret for akkurat nå). (Dette skulle egentlig vært en kommentar til den siste oppføringen din, men da jeg begynte å skrive den, følte jeg bare et anfall av grenseløs frustrasjon som viste seg å være så alvorlig at jeg trengte å skrive litt lenger om det. Og siden det endte opp med å ikke ha noe om kaffe i seg, får du det i en egen mail. Det er lenge siden jeg har vurdert noen ny kafé, så det er bra du tar ansvar!)