According to Julie: January 2009 Archives

« December 2008 | Main | February 2009 »

January 31, 2009

"My problem is simple - I love food"

"Today I have been thinking about my thin friends and why they are thin. Three of them are thin because their husbands left them and they dropped weight likes stones into water.

I ask my husband if he will leave me for a while. He shakes his head. (...) Where does this leave me then?"

- Lucy Cavendish

"My problem is simple - I love food," writes Lucy Cavendish in The Observor. She tells her life story through her weight: An eight-year-old twice the size of her best friend becomes a thin 16-year-old, goes on the pill and gets hips, spends her university years getting fat on a diet of pizza, shrinks without noticing and then finds herself in Manhattan where no one eats and no one cooks, with a boyfriend who sees extra weight as a lack of self-control. They split up, and weight drops off her "like melting lard". And then she marries a man who loves to cook, and she writes paragraphs about the wonderful food they eat together. She is happy, but strangers assume she's pregnant, and her five-year-old asks her: "Why do you have boobs on your back?" So she goes to Weight Watchers:

"I watch my husband put soft butter and crème fraîche into our mashed potatoes and it makes me want to cry. I see him ladle wine onto Dover sole and then add lashings of butter and I cry some more. I see him rub goose fat all over our roast potatoes and I want to shout "stop, stop, stop" in anguish.

This denial means I'm becoming very boring to live with. I don't want people to come round for dinner. I don't want evenings out in restaurants or lunches in pubs. My husband spends his life dolefully looking at the fridge."

Stories like this bore me, because I've heard so many of them before. And they scare me, because I've heard so many of them before. Friends who stop eating because they're too happy, friends who show up at my apartment with chocolate and potato chips because they're fighting with someone, friends who offer me a kilo of candy because I'm fighting with someone, the traditional box of post-break-up Ben&Jerry's, the chart one of my friends checks off when she remembers to eat, the no-carb no-fat (face it: no-food) diets followed by chips and dip and beer. From my fourteen-year-old sister's classmate who only eats apples to the guy who said to me on a first date at a Chinese restaurant: "Oh, so you're an eater? Cool!" - is the denial Lucy Cavendish describes really the normal way for women to live? When the Weight Watchers people are shocked that she's never been on a diet, is that because everyone actually is?

In October 2007, Jane Shilling wrote in The Times: "I thought it might help to set up a support group for British women who have a normal relationship with food. There must be a couple of you out there." I posted a long comment and thought: "Yes! Sign me up! I may not be British, but I'm feeling lonely over here. I'm sick of discussing my friends' thighs."

Now, as I read Lucy Cavendish's story, it's scary how much of it I can relate to. It's not like I can't tell my life story through food and body image too. The reason I don't is because it's personal. It's not in the part of my mind I let the whole world read.

That doesn't mean it isn't on my mind more than I would like.

My first friend in Paris, Brittany Zale, earned heroine status in my mind when she told me: "I'm going to spend a semester in Paris, and when I go back to the US, I will have gained weight. Anything else would be sad."

So we enjoyed three-course dinners with red wine and had macarons and champagne for lunch. I knew that this was my chance for fois gras, crème brûlée and croissants amandes for second breakfast. When I returned to Norway in the summer, my mother said: "You gained weight in Paris didn't you? Or maybe I just lost weight." Annoyed, I retaliated by putting on a dress I had bought in high school, going to a party and indulging in chocolate cake and more champagne and red wine. (Picture)

Because I love food, and I don't want that to be a problem.

Posted by Julie at 2:15 PM | Comments (2) | TrackBack

January 30, 2009

Joyous playlist

During our last weeks in Paris, Julie and I listened to her "Joyous playlist" on her iPod as we walked back and forth between my basement apartment by Invalides and her host parents' apartment across the street from the Bonne Marchée.

Some people say I listen to depressing music. I once played Damien Rice's "O" at work, and my co-workers seemed worried. I don't think it's depressing. Unless of course, you have something to be depressed about.

So in case you need it, here's a joyous list of songs. It starts with one that will always remind me of sitting on a yoga mat at Invalides, eating strawberries before finals, being happy and knowing that everything is about to change.

Yelle - Amour du sol

The Ditty Bops - Wake up

Django Reinhardt - Minor swing

Jem - Finally woken

Ella Fitzgerald - You're the top (this video is a different version than the one I'm used to, with Nat King Cole and different lyrics)

Eels - Fresh feeling

Ed Harcourt - All of your days will be blessed

Posted by Julie at 9:17 PM | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | TrackBack

January 23, 2009

Jesus blant buddhister

I sommer reiste jeg på tur til Thailand og Kambodsja, i regi av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). I det nyeste nummeret av Argument har jeg skrevet en reiseskildring fra en av opplevelsene på turen, nemlig uken som frivillig på barnehjem utenfor Siem Reap, Kambodsja.

Jesus blant buddhister– en studietur i kjærlighet og blind tro

Da adventistparet Maddocks startet barnehjem på landsbygda i Kambodsja, var Gud deres eneste veileder.

Jeg er på gudstjeneste i en liten Adventistmenighet i Kambodsja.

Jeg trodde aldri jeg skulle være i denne situasjonen, men nå sitter jeg på et flislagt gulv, og sandalene mine venter på meg utenfor døren, sammen med en kaotisk haug med barnesko. Jeg er ikke vant til å sitte på gulvet, og gudstjenesten tar dobbelt så lang tid når alt oversettes fra khmer til engelsk. Men grunnen til at jeg ikke kan konsentrere meg er 12-årige Chann som kiler meg under føttene. Jeg gruer meg til å dra fra ham.

Jeg har vært på barnehjemmet til SALT Ministries i en uke. I dag er det lørdag, Sabbat, og vi skal si farvel.

Familie for livet

SALT Ministries er et bittelite kristent samfunn utenfor byen Siem Reap i Kambodsja – et land der 95% av befolkningen er Theravada buddhister. Hver morgen ser jeg buddhistmunker som får brød i Siem Reap sentrum. Men på SALT handler alt om den kristne Gud.

- Vi skal leve som fremmede i denne verden, sier Tim Maddocks til den lille menigheten. - Vårt egentlige hjem er i Himmelen.

Det bor ca. 140 barn på barnehjemmet. De bor i “husfamilier” som består av et foreldrepar og en gruppe barn – helst 16, men ofte så mange som 23. Det kommer nye barn fortere enn Tim og hans kone Wendy rekrutterer foreldre. Er det først 20 barn i en husfamilie, er det ikke aktuelt å flytte noen av dem. Barna skal få en familie på livstid.

Solidaritetstur

- Uansett hvor bra du tror du har det, er det ingenting mot å ha Jesus i ditt liv, fortsetter Tim.

Det stemmer for barn som får hjem, skole, mat og familie samtidig som de blir introdusert for kristendom. Jeg tør ikke fortelle barna at jeg har det bra uten Jesus. Jeg har ikke noe passende svar når barna lurer på hvorfor jeg ikke synger “Praise the LORD!” med dem. Barna tror at jeg ikke kan teksten. Sannheten er at jeg etter to dager kunne alle barnas kristne sanger utenat og at jeg må stoppe meg selv fra å nynne dem på bussen.

Besøket i barnehjemmet er en del av en såkalt solidaritetstur arrangert av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). Vi er litt over 20 fra Island, Sverige og Norge som reiser i Thailand og Kambodsja for å se ADRAs prosjekter. Venner har lurt på hvorfor jeg drar på tur med adventister hvis jeg ikke selv er kristen. Stort sett har jeg svart: Hvorfor ikke? ADRA hjelper uavhengig av religion, og jeg har ikke oppfattet dem som misjonerende. Turen er en enestående sjanse til å oppleve en side av Thailand og Kambodsja jeg ellers ikke ville sett.

Ingen konkurranser

SALT, som ikke er formelt tilknyttet ADRA, begynte som misjonsarbeid. Gruppen vår har jobbet frivillig her i en uke. Vi har malt hus, undervist og lekt med barna. Jeg har vært datalærer: gitt barna e-postadresser og undervist i Word, Excel og Powerpoint.

Mens barna venter på hjelp fra meg, skriver de “Jesus” om og om igjen, med forskjellige fonter og farger. Barna oppfordres til å holde seg unna underholdning tilknyttet "denne verden", og til å spre kristent budskap til venner.

Det er tankevekkende å se barn som ikke kjeder seg, klager eller krangler så fort som norske barn gjerne gjør. Barna er positive til alt vi foreslår. Konkurranser blir de derimot ikke med på. Vi organiserer stafett og heier entusiastisk, men barna venter på sistemann før de krysser målstreken samtidig. De er ikke oppdratt til å konkurrere. Det beste er uansett lekene der ett barn samarbeider med én voksen. Er man en av 23 søsken, er en-til-en oppmerksomhet luksus.

Gud bestemmer...

Tim og Wendy kom til Siem Reap tidlig på 90-tallet for å drive et ADRA-prosjekt. På fritiden etablerte de en Adventistmenighet i byen. I januar 1996 var ADRA-prosjektet fullført. Paret hadde ikke lenger noen betalt jobb i Kambodsja, men de ønsket å fortsette misjonsarbeidet. Tomten der barnehjemmet ligger i dag, ble kjøpt billig mens Kambodsja fortsatt var et utrygt sted:

- Området skilte seg ut, forteller Tim. Det var nemlig den dårligste tomten vi så på.

Han følte likevel at det var her arbeidet skulle fortsette. Maddocks-familien flyttet fra senger og varm dusj for å leve så likt lokalbefolkningen som mulig. De drev misjon, oppæringssenter og helsestasjon. Området fikk en Adventistbarneskole. På helsestasjonen møtte Wendy foreldre som var for syke til å ta vare på barna sine – det var behov for barnehjem. Tim og Wendy tok kontakt med en familie som ville drive det, men familien ombestemte seg i siste liten. Maddocks-paret følte ikke at de kunne gi opp prosjektet. Dermed begynte de selv å drive barnehjem.

Jeg kaller det tilfeldig. Tim og Wendy kaller det Gud.

De fleste av Maddocks-parets setninger begynner med Gud. Gud bestemte at... Gud ville at vi skulle... Gud sørget for at vi kunne...

Også adventistene jeg reiser sammen med, er overrasket over Tim og Wendys sterke tro. Å bryte så drastisk med sin egen hverdag og stole så fullstendig på Gud er både imponerende og skremmende.

...og Gud gjør det mulig

- Det er rart; Gud snakker alltid til meg, aldri til henne.

Tim ler, og jeg ser forskrekket på Wendy. Hun ikke var helt sikker da Tim foreslo at familien skulle flytte fra en behagelig semivestlig livsstil i byen og ut i det som på den tiden var ødemark. Hun ba Gud om et tegn. Da fikk paret et brev fra noen de knapt kjente: “Jeg har tro på det dere gjør,” skrev mannen og sendte en bunke dollarsedler.

For Tim og Wendy var brevet tegnet det trengte – og ett av mange eksempler på at Gud ikke ber om det umulige.

Hele SALT-senteret er bygget “on faith”. Det vil si at senteret ikke har noen fast inntekt, men at Gud vil sørge for at det går rundt. Hittil har det gått bra – såvidt. Tim har underskrevet kontrakter for å få bygget nye hus uten å ha penger til å betale håndverkere. Og noen ganger ser han over budsjettet og vet at han bare kan mate barna én uke til. Men det kommer alltid pengegaver inn på kontoen når de trenger det mest. Senteret får penger fra ADRA, mennesker som tidligere har besøkt barnehjemmet, gamle venner og Adventistmenigheter over hele verden. Pengene er fra Gud, sier Tim og Wendy.

Idealistisk, men risikofylt

- Vi spør aldri om penger, gjentar Tim.

Jeg oppfatter gjentagelsen som en selvmotsigelse. Så får jeg dårlig samvittighet. Tim og Wendy er så sikre på at det de gjør er riktig, og at det vil gå bra med Guds hjelp.

Jeg tror imidlertid pengene kommer fra mennesker som blir rørt av en god historie og et inspirerende og uselvisk engasjement. Jeg tror jeg er her fordi jeg ville reise på en interessant måte, ikke fordi jeg er sendt av Gud. Og for meg er barnehjemmet beundringsverdig, idealistisk – og alt for risikofylt.

Barnehjemmet er såpass nytt at ingen barn har opplevd en hel oppvekst der. De barna som foreløpig har fylt atten og flyttet fra barnehjemmet, kom dit som tenåringer. Det er med andre ord ikke mulig å vite hvordan et barn som er oppvokst på SALT vil møte resten av verden.

- Tror familien din på Gud? spør 15-årige Vin Sarai meg.

Jeg svarer nei, uten å gå nærmere inn på temaet. Mange av barna har biologiske foreldre som ikke er kristne. Enten de har kontakt med dem eller ikke, vet de at den opprinnelige familien tror feil. Jeg lurer på om noen av barna tviler. Og om de lærer nok om verden utenfor. Det er flere samtaler jeg ikke tør å starte.

- Vi sees igjen i Himmelen

Det ville vært lettere å dra fra barna hvis jeg var overbevist om at det vil gå bra med dem.

- Sees vi igjen? Kommer du tilbake til Kambodsja? spør Sreyneang, en jente på 15.

Jeg kan ikke svare noe annet enn at jeg håper det, men at Kambodsja og Norge er veldig langt fra hverandre.

- Vi sees igjen i Himmelen, slår Sreyneang fast.

Fakta: Syvendedags Adventistsamfunnet og ADRA

Syvendedags Adventistsamfunnet er et protestantisk trossamfunn. Navnet kommer av fokuset på Jesu annet komme (advent) og hviledag på lørdag.

Adventist Development and Relief Agency (ADRA) er en uavhengig utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som hjelper mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet.

Da ADRA Norge ble etablert i 1993, var organisasjonen en videreføring av nødhjelps- og hjelpearbeidet som Adventistsamfunnet i Norge hadde samlet penger til over lang tid.

ADRA Norge organiserer solidaritetsturer for å bevisstgjøre og skape engasjement. De som reiser får se landene fra en annen vinkel og samtidig gjøre noe praktisk.

Kilder: ADRA og www.adventist.no

Tidligere publisert i Argument 1/2009
(Tidligere utgaver av Argument kan leses på pdf her.)

Posted by Julie at 12:39 PM | Comments (2) | TrackBack

January 22, 2009

Ingen sitatsjekk

Sitatsjekk er for pingler, skriver Anders Brenna. Her er noen utdrag:

"Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot.

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. (Vær-Varsom-plakaten)
Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.
De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet - ikke en trussel."
- Anders Brenna

Oppdatert 30.01.2009: Anders Brenna fortsetter diskusjonen om sitatsjekk på bloggen til Norway’s online news association (NONA).

Posted by Julie at 11:26 AM | Comments (2) | TrackBack

January 13, 2009

You know you're writing a thesis if...

The following list is from the Facebook group "You know you're writing a thesis if...". This is the first time I've looked at an online list like this and been able to say yes to everything. I'm sure my parents, Per Ivar and Elisabeth will know what I mean. Remember Spring 2007? Thanks for everything.

- You spend 12 hours a day at the library.
- You keep a local coffee shop in business.
- You keep a local liquor store in business.
- Doing work for other classes feels like taking a break.
- Doing work for other classes feels like a complete distraction and waste of time.
- The Inter-Library Services people (probably) hate you.
- You’ve written eighty pages.
- You’ve written zero pages.
- You find yourself on Facebook instead of writing your thesis.
- You’ve considered dropping out of school, since you can’t graduate without it.
- You avoid your advisor like the plague.
- You see your advisor three times a week and generally camp outside their office.
- Your eyes no longer focus properly on what you’ve already written and you’re afraid you can no longer read English (or any other language your research is in).
- You have thirty+ books checked out from UT libraries. They're all stacked by your front door so you can easily grab them on your way to the library/coffee shop.
- You constantly stress about how you should be writing or reading more.
- You constantly stress about how you should be writing or reading something, anything at all.
- You’ve taken up smoking to have breaks from writing.
- You make Facebook groups as a form of procrastination.
- You do anything as a form of procrastination.
- Running away to another country has come to sound like a perfectly acceptable excuse not to write the damn thing.
- You dread people asking you what you’re writing your thesis about.
- You can spit out a perfect three-sentence summary of your thesis.
- You have to talk for fifteen minutes to explain the premise of your thesis.
- Finding time to do laundry is getting harder and harder.
- Everyone you encounter comments on how stressed you seem.
- You can answer every question in class as well as the professor (if the class involves your topic area).
- You look like a hobo/drag rat carrying four bags of books, articles, drafts, and a laptop to campus every day.
- You never leave your apartment because everything you need for your thesis is there.
- Everything you own or possess regarding your thesis is in a giant locker at the PCL.
- You’ve changed the premise of your thesis four times this month.
- You can’t remember what life was like before you started your thesis.
- You can’t imagine what life will be like after you finish your thesis.
- You haven’t seen your friends in weeks.
- You spend every night drinking with your friends in an attempt to forget about how you should be writing your thesis.
- Every subject, no matter how unrelated, makes you think of some aspect of your thesis.
- Your parents have no idea what you’re actually writing about.
- Your friends have no idea what you’re actually writing about.
- All you talk about with your other thesis-writing friends is how stressed you are about writing your thesis.
- You love what you’re writing about.
- You have come to hate what you’re writing about.
- You’re not sure what you’re writing about anymore, you just search for random articles involving very specific search terms.

After it's all over: You're terrified of going to grad school because you'd have to write another one!
OR
You don't hesitate to start grad school so you can recycle your thesis.