According to Julie

« February 2009 | Main | April 2009 »

March 30, 2009

Andre bloggere blogger

"Jeg husker fremdeles hun som i forbifarten på vei ut av trikken fortalte meg hvor godt hun likte skoene mine, og det er hvert fall fire år siden. Hun skulle bare visst at jeg fremdeles tenker på henne i blant," skriver Frøken Makeløs

Hjartesmil gir meg en grunn til å dra til Stavanger (til venstre). Så skriver hun:

"mitt liv på vidaregåande fortsatte med ein konstant verkande klump i magen som heitte "eg har ingen heime." etter kvart vart det ein ganske stor klump. og det var det heilt til eg berre bestemte meg for å gløyma dei"

"Ein må kanskje tørre å bry seg litt om ein skal hindre vold," skriver Anne Viken.

Og Kristin linker til dette:

"Kvinner blir først frigitt i gisselsituasjoner. De får gå først i livbåtene. De har en spesiell plass i hjertet til nyhetsoppleserne når ulykken er ute. De er mindre utsatt for kriminalitet. De kan, i motsetning til menn, gjøre flere ting samtidig. De har full kontroll over barna. Det er kvinner som bestemmer hjemme. Hva fanken er det vi menn har? Hva er det vi har som er "vårt"? Hva er det vi har som kan rettferdiggjøre alt dette?
Svar: Vi har evnen til å gå forbi en skobutikk uten å kjøpe noe. Og så har vi litt høyere lønn."

Posted by Julie at 9:09 PM | TrackBack

Oslo-caféer med internett

Thomas har laget oversikt over caféer i Oslo med strøm og internett. Hurra for Thomas!

Han nevner blant annet Stockfleth's, The Fragrance of the Heart, Litteraturhuset og Tea Lounge.

Selv anbefaler jeg Kaffe Gram.

Posted by Julie at 8:53 PM | TrackBack

Meme

Just another meme. Get to know me.

what is your current obsession?

I'm obsessed with journalism right now. Really, that is the only thing on my mind. I can barely read a newspaper without mentally adding extra paragraphs and changing titles. At least a meme forces me to write something else.

What are you wearing today?:
Black skirt from InWear, and my mom's gray cardigan set. Accessorized with gray stockings over longer black stockings, two pearl necklaces, and purple nail polish. A pretty random outfit based on having limited options and time this morning, but I ended up feeling very professional.

do you nap a lot?
It almost never happens.

why is today special?
Today I was kicked out of a courtroom.

what would you like to learn to do?
I've been thinking lately that I should improve my computer skills, including learn more code for writing websites. And I would like to take better pictures. And be fluent in French of course. And learn a new kind of dance.

what's for dinner today?
I just ate cod, quinoa and fresh vegetables.

what's the last thing you bought?
Mixed salad in the cafeteria. If you don't count food, the last thing I bought was American Vogue, on Saturday morning.

what are you listening to right now?
Feist

what is your favourite weather?
Sunny spring.

what is on your bedside table?
A lot of books and jewellery. And if I'm sleeping, my cell phone.

what's your style?
Classic with a few twists. Usually skirts and heels if there isn't a practical reason not to. This is the kind of question I would have to either write a whole blog post about, or just answer in this boring way.

if you could have a house totally paid for, fully furnished anywhere in the world, where would you like it to be?
Right now I'm thinking large (like enormous) apartment in the fourth arrondissement in Paris. I dreamt that I moved back to Paris last night.

favourite vacation spot?
Paris, Sydney, Boston or Prague.

name the things you cannot live without.
Friends and family. And let's be honest, the internet.

what person would you like to have in your hands right now?
Interesting way of phrasing that question... I'm missing a couple of very close friends though. I wish they were here right now.

if you could go anywhere in the world for the next hour, where would you go?
Only an hour? Right now? Well, Soluna and all Paris stores are closed, and Julie's at work. I'd go to Washington D.C. and hope Brittany had time for coffee.

which language do you want to learn?
Working on French. Khmer would be so cool though!

which countries have you visited:
Norway, Sweden, Denmark, Iceland, England, Ireland, the US, Canada, the Netherlands, France, Germany, Switzerland, the Czech Republic, Italy, Spain, Portugual, Australia, China, Thailand, Cambodia. Have I forgotten any?

what do you want to be when you grow up?
A journalist and/or an editor.

what is your absolute favorite dish?
Swordfish

Posted by Julie at 8:18 PM | Comments (1) | TrackBack

March 26, 2009

Se: en student med nett som førstevalg

"Se: en student med nett som førstevalg. Julie foretrekker nett fremfor papir" skriver Journalisten.

Les også:

• Aviser dør, lenge leve journalistene, kommentaren min som Journalistens sak handler om
• Journaliststudenter på nett? skrevet mellom intervjuet og publisering av saken
• Anything paper can do... the internet can do better.
• The conservatism of journalism students revisited av Kristine Lowe
• Undersøkelse av nordiske journaliststudenter

Foto: Elisabeth Maria Neuhaus

Posted by Julie at 2:04 PM | TrackBack

March 25, 2009

Studenter blir stadig fattigere

Studenter blir stadig fattigere, skriver Universitas. Her skriver de om budsjettet for 2003-studenter sammenlignet med 2008-studenter. Mens alt blir dyrere, går ikke studielånet opp.

Students get poorer every year - English version of the Universitas article

Jeg har tidligere skrevet litt om ordentlig fattigdom vs. studentfattigdom. Og jeg føler ikke at jeg lider noen nød. Men så tenker jeg meg litt om: For et par måneder siden hadde jeg 50 kroner på kontoen min. Jeg hadde ikke råd til å både ta bussen og spise middag.

Jeg døde ikke, fordi jeg har foreldre som bor i byen og gjør snille ting som å kjøre innom meg med brød og egg og månedskortpenger i slike situasjoner. Dessuten leier jeg leilighet av foreldrene mine, som ikke kaster meg ut hvis jeg utsetter husleien en uke. Så jeg er en fantastisk heldig student. Men man skal ikke være nødt til å leve på foreldrene sine hvis man ikke vil.

Jeg kunne latt være å jobbe, og heller bodd hos foreldrene mine til jeg ble 30. De ville sikkert ikke likt det, men det er en teoretisk mulighet. De fleste av mine amerikanske venner får utdannelsen, inkludert studenthybel, dekket av foreldrene. I Norge tilsier imidlertid kulturen at man skal være økonomisk uavhengig av foreldrene fra 20-årsalderen. Ikke økonomisk uavhengig av staten, men av mor og far.

Selvsagt handler studentøkonomi om prioritering. Grunnen til at jeg plutselig ikke hadde penger hadde imidlertid lite med øl, klær eller spesielt høy husleie å gjøre. Jeg mistet deltidsjobben, semesteret etter at jeg hadde gått på en av verdens dyreste privatskoler. 

En ting vil jeg i hvert fall ha sagt: Jeg har alltid vært heltidsstudent. Faktisk har jeg i de fleste semestre tatt mer enn normert antall studiepoeng. Og så har jeg solgt tåspisssko, blitt fotografert av japanere, tatt telefoner for konsulenter, servert bamsemums, redigert debattinnlegg og strikket grytekluter i tillegg.

Noen av de studentene jeg har møtt som virkelig behandler studiet som en heltidsjobb, er også noen av dem som jobber hardest ved siden av.

Problemet er ikke at studenter sulter hver dag. Problemet er at studenter merker svingningene mest. Jeg snakker ikke bare om finanskrisesvingningene, selv om det er deltidsansatte (ofte studenter altså) som sparkes først. Nevnte jeg hvorfor jeg mistet jobben?

Jeg snakker om at hvis man "har god råd en dag", fordi man har fått studielån eller første lønning på en bedre deltidsjobb, kan en student fremstå som sløsende. Vi har stort sett bare oss selv å bruke penger på. Men marginene er så små. Hvis man mister tusen kroner, eller hvis husleien går opp med 300 i måneden, kan det betyr forskjellen på om økonomien går rundt eller ikke.

Når jeg tilbringer mye tid med studenter, blir jeg vant til at alle er i den situasjonen. Vi tar ikke drosje alene, eller spiser ute, eller kjøper klær som ikke er på salg, eller spiser rødt kjøtt. Lavkarbo kan være så sunt det bare vil; jeg har ikke råd. Og det går jo an.

Vi tenker ikke over at vi har dårlig råd. I hvert fall ikke så ofte. I hvert fall ikke mer enn hele tiden.

Posted by Julie at 7:43 PM | Comments (3) | TrackBack

Journaliststudenter på nett?

Jeg har blitt intervjuet av Journalisten etter at jeg skrev dette. Både Martin Huseby Jensen i Journalisten og Jon Reidar Hammerfjeld fra Dagbladet er overrasket over at jeg (og flere av mine medstudenter) vil jobbe på nettet.

Journaliststudenter vil visst ikke det. Det er i hvert fall oppfatningen i redaksjonene. Elin Ørjasæter har også kommentert manglende nett-interesse hos journaliststudenter. Og da jeg intervjuet Anders Brenna om økonomien i nettjournalistikk, sa han: "Folk på Twitter tror ikke på meg: Jeg forteller at jeg snakker med en journaliststudent som vil jobbe på nettet."

Da Hammerfjeld holdt forelesning for oss, sa han at aldri hadde møtt journaliststudenter med nettet som førstevalg. Da rakte heldigvis flere av oss opp hendene og protesterte.

Og etter to lykkelige uker som nett-journalist på skolens egne Journalen, føler jeg at i hvert fall noen på Høgskolen gjør så godt de kan. Og da mener jeg både forelesere som oppfordrer til linking, gjesteforelesere som tvinger alle ut på Twitter og medstudenter som (noen ganger) virkelig imponerer meg.

Så selv om det ville vært gøy å fremstå som den eneste fornuftige stemmen fra HiO, håper jeg egentlig på å se en gladsak i Journalisten i morgen: "Journaliststudenter vil! Dette ordner seg."

Under har jeg klippet litt fra en annen sak der Journalisten kritiserte journalistutdanningen.

Hvert år klek­ker de stat­li­ge jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne i Oslo, Vol­da, Bodø og Stavanger ut rundt 200 nye jour­na­lis­ter. Man­ge av dis­se øns­ker seg til «se­ri­øse og tun­ge» pa­pir­me­di­er, men de fles­te må reg­ne med net­tet som ar­beids­plass.

Opp­lys­nin­ger Jour­na­lis­ten har inn­hen­tet fra de fire jour­na­list­ut­dan­nin­ge­ne, vi­ser at den gjen­nom­snitt­li­ge læ­re­ren har drøyt ti års prak­sis i jour­na­list­yr­ket. Men det er også nes­ten ti år si­den sist ved­kom­men­de var ute i «vir­ke­lig­he­ten». I en tid da jour­na­list­yr­ket opp­le­ver sto­re og ras­ke end­rin­ger, hvor gode for­ut­set­nin­ger har læ­rer­ne til å for­be­re­de da­gens stu­den­ter på mor­gen­da­gens jour­na­lis­tis­ke ut­ford­rin­ger?

(...)

De to nett­re­dak­tø­re­ne Gun­nar Stav­rum og Tor­ry Pe­der­sen i hen­holds­vis TV 2 Nett­avi­sen og VG Nett, har mye pent å si om de nye jour­na­lis­te­ne og det de har lært på ut­dan­nin­gen. Men beg­ge stil­ler spørs­mål ved om ut­dan­nin­gen i til­strek­ke­lig grad re­flek­te­rer nett­jour­na­lis­tik­kens sær­trekk.

– For det mes­te er det de sam­me kjø­re­reg­le­ne som gjel­der, en­ten du job­ber på pa­pir el­ler nett. Men det fin­nes også noen kla­re for­skjel­ler, ut­ta­ler Stav­rum. Og pe­ker på at mens pa­pir­jour­na­lis­ten har en mer au­to­ri­ta­tiv rol­le, som for­val­ter av hele sann­he­ten, så fun­ge­rer nett­jour­na­lis­ten mer som en vei­le­der, som i dia­log med sine le­se­re ut­vik­ler sa­ken vi­de­re.

– Det kan vir­ke som jour­na­list­ut­dan­nin­ga ikke har tatt det­te inn­over seg, sier [Gunnar Starum, redaktør i TV2 Nettavisen].

[Fritz Brei­vik ved Høg­sko­len i Bodø] er uenig, men me­ner at ikke alt kan læ­res på sko­len.

– Vi for­sø­ker å ta innover oss det som skjer, men vi kan ald­ri gå for­an bran­sjen. Det er lett å vise stu­den­te­ne hvor­dan man skal lage en avis- el­ler tv-re­por­ta­sje. Men den nye jour­na­li­stik­ken, der sa­ke­ne ut­vik­les kon­ti­nu­er­lig, er bed­re å lære i prak­sis. Det er en del ting de ikke kan lære hos oss, sier Brei­vik.

Posted by Julie at 5:46 PM | Comments (1) | TrackBack

March 23, 2009

My apartment

These are a few of my favorite things.

 

 

Blackboard cupboard, where I leave messages for myself. Sometimes I wake up, check my blackboard and think: "That's why I'm awake. I have a bus to catch. Thank you Yesterday-Julie." Note the recipe box with colorful chickens, and the empty can of Angkor Beer, the national drink of Cambodia. (Photo: Mons Stea, March 2009)

 

 

Guest book, where other people leave messages for me. (Photo: Unknown party guest, March 2009)

 

 

 

A complete breakfast includes eggs, bacon, orange juice, the internet and a friend. (Chili nuts optional. Espresso shot at the kitchen counter before breakfast.) (Photo: Julie R. Andersen, March 2009)

 

 

My favorite way to decorate a room: friends in retro clothing. (Photo: Julie R. Andersen, January 2009)

 

 

Mmmm... Pie. (Photo: Julie R. Andersen, Pie: Elisabeth Neuhaus, both May 2007)

 

 

Bookshelves and friend. I remember when I had just gotten that extra shelf. It's full of books now. (Photo: Unknown party guest, September 2007)

 

 

The instructions in the kitchen should be pretty easy to follow. (Photo: Mons Stea, March 2009)

 

Chandelier photographer unkown, left on my camera after a party, March 2009

Posted by Julie at 11:21 PM | TrackBack

Aviser dør - lenge leve journalistene

It's not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. Fra sitt skrivebord i avisens økonomiseksjon ser Julie at de andre seksjonene legges ned, avisene i nabobyene går under og kommentatorer spår at selveste New York Times vil være konkurs i mai. Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre, men avisøkonomien ville uansett vært i en vanskelig fase. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Jeg gjentar: gode journalister. Hva det vil si å være en god journalist, endrer seg. Og jeg har begynt å tvile på om dagens journaliststudenter blir utdannet til fremtidens gode journalister.

Gode journalister forstår sin egen bransje. For avisbransjen er internett en såkalt disruptiv innovasjon. Begrepet er fra Harvard professor Clayton Christensen. En disruptiv innovasjon gjør en eksisterende forretningsmodell irrelevant. I bloggosfæren diskuterer derfor redaktører, økonomer og medieforskere fra hele verden hvordan man kan bygge en lønnsom forretningsmodell for nettmedier.

Unge journalister må være med på den diskusjonen. Da må ikke bloggosfæren og disruptiv være fremmedord for oss. Vi må kunne diskutere pressestøtte, rss-abonnement og mikrobetaling. I tillegg er det nok av andre debatter man kan ta. Nettmedier med løpende deadline og oppdateringer midt på natten tvinger frem en diskusjon om journalistenes arbeidsforhold. Mulighetene for endring av tekster etter publisering gjør grensene mellom journalist, deskarbeider og redaktør uklare. Layout på nettet er et helt annet fagområde enn layout på papir. Disse debattene er fraværende i journaliststudentenes pensum. Da må vi selv sette oss inn i morgendagens presseøkonomi.

Gode journalister tenker fremover. Christensen bruker journalistenes språk, en sportsmetafor, her: Ikke løp til der ballen er, men til dit den kommer til å være. I "Rett på sak!", pensumbok for førsteårsstudenter i journalistikk, skriver Veslemøy Kjendsli at tekst på nett ikke bør overskride ett skjermbilde. I layout-undervisningen sukker foreleseren og sier at gode bilder ikke får den plassen de fortjener på nettet. Per H. Baugstøs pensumbok, "En avis er ment å skulle leses ", begynner med å fastslå at papiraviser alltid vil finnes, fordi det er den eneste behagelige måten å lese og oppbevare nyhetsstoff på. Det ser ut til å være enighet om at nettjournalistikk er overfladiske nyhetssaker med en annen avis som eneste kilde, men på papir trykker man reportasjer og kommentarer.

Dagens pensumforfattere og forelesere i journalistikk er de som har gjort det bra under det gamle systemet. Det er ikke noe galt i det i utgangspunktet, men studenter med kildekritikk og skjult argumentasjon på timeplanen må kunne være kritiske. Mange av disse autoritetene legger tvilsomme prinsipper til grunn når de beskriver nettjournalistikkens fremtid. De antar at skjermkvalitet, datamaskinenes kapasitet og hastighet og ikke minst medievanene til folk flest, vil forbli uendret fra nå av. Med Christensens ord: de tror ikke ballen flytter seg mer, så nå blir de stående.

Gode journalister ser på utfordringer som muligheter. Mine klassekamerater lurer på hvorfor jeg vil bli nettjournalist. Nettavis er jo stressende. Jeg er uenig. Ingenting stresser meg mer enn å vite at papirutgaven er trykket og at det er for sent å gjøre endringer i teksten. Som journalister bør vi omstille oss til nettarbeid, ikke bare fordi den disruptive teknologien gjør det nødvendig, men fordi nettjournalistikk har mye større potensiale enn papirjournalistikk.

På nettet kan tekstens utseende avhenge av skjermstørrelse, operativsystem og nettleser, for ikke å snakke om hvorvidt leseren bruker rss, e-post-abonnement, eller tradisjonell nettavis for å lese saken. Vi kan tenke at nettet fratar avisen kontrollen over layout. Vi kan også tenke at nettet åpner for bedre tilpasning av teksten til leseren. Vil hun lese bare den korte oppsummeringssaken, eller vil hun ha oversikt over alt avisen har skrevet om temaet tidligere? Vil hun konsentrere seg om teksten i reisereportasjen, eller vil hun laste ned det store panoramabilde med zoom-funksjon og linker? At tekstformidling frigjøres fra antall sider er kanskje skummelt, men det er først og fremst bra.

Gode journalister skriver uansett. Hvis Julie, mine medstudenter og jeg gir opp skrivingen fordi teknologien og økonomien endrer seg, ja, da har pessimistene helt rett: det er ikke for sent å velge et annet yrke. Så lenge vi skriver godt, og skriver uansett, er det ikke for sent å bli journalist.

Opprinnelig publisert i Journalen.

Bør forøvrig presisere: Flere av temaene jeg etterlyser diskusjon om, har blitt forelest om for Oslos journaliststudenter. Jeg vet at i hvert fall noen på HiO prøver. Takk for det.

Posted by Julie at 10:29 PM | Comments (7) | TrackBack

March 19, 2009

Happy Moose Cap!

 

Tomorrow is Moose Cap Friday... Don't forget your moose cap.

I may explain this at some point. Or Aina might.

Posted by Julie at 5:54 PM | TrackBack

March 13, 2009

Nye venner fra Hustvedt

Bokanmeldelse av Siri Hustvedts The Sorrows of an American:

Da Inga fortalte Erik at Leo skulle komme på festen, måtte jeg ta en pause i lesingen. Jeg måtte minne meg selv på at Leo er hovedpersonen i Siri Hustvedts forrige roman. Han er ikke en virkelig person som det er naturlig at jeg skal savne eller være bekymret for. Likevel ble jeg lettet og glad da han dukket opp på fest i The Sorrows of an American (på norsk: Når du ser meg).

Det er kanskje det beste en romanforfatter kan gjøre: å skape figurer som leseren oppriktig tror på. Faktisk så mye at vi har lyst til å ringe dem for å forsikre oss om at de har det bra selv om forfatteren ikke har skrevet om dem på en stund. Hustvedt klarer det.

 

I The Sorrows of an American møter vi de norsk-amerikanske søsknene Inga og Erik. De er like nøyaktig skildret som Leo var i What I Loved (på norsk: Det jeg elsket) for fem år siden. Hustvedts nyeste bok er ikke en oppfølger til den forrige, men den foregår innenfor samme miljø i New York City. Den nye boken omfatter fire generasjoner, men handlingen går over bare ett år. Det er det året Inga kaller “the year of secrets”. The Sorrows... handler om alles hemmeligheter.

Erik er psykolog og forteller i første person. Sammen med Inga leter han etter sin avdøde fars hemmeligheter. Mysteriet om faren blir imidlertid stadig satt på pause mens Erik følger sidespor. Han vil også fortelle om sine pasienter, bøkene til søsterens døde ektemann og hvor opprørt hans niese er etter at hun opplevde 11. september 2001. Hustvedts komplekse og troverdige skikkelser kan ikke forstås uten sine drømmer, kunstverk, samtaler, doktorgrader og bøker. Derfor handler boken om mye mer enn den ytre handlingen. Mysteriet driver riktig nok handlingen fremover, men først og fremst distraherer det hovedpersonene fra deres egen ensomhet.

Det er fristende å lete etter bokens dypere mening: Er den en kommentar om norsk-amerikanere eller det amerikanske samfunnet? Tittelen forteller at det handler om spesielt amerikanske sorger. Hustvedt har brukt sin norske fars dagboknotater direkte i boken. Tanker om 11. september blandes med sanne historier om norsk-amerikanere under depresjonen. Psykologen Erik overanalyserer dessuten sin egen hverdag. Leseren kan dermed få et inntrykk av at naboens tegninger, søsterens drømmer og pasientenes klager er ledetråder i samme mysterium.

Det er imidlertid beskrivelser av personer som er Hustvedts store styrke. Jeg foretrekker derfor å lese boken som en god person- og miljøskildring, ikke en kommentar eller allegori. En tenåring må kunne være traumatisert av et møte med terrorisme uten at det nødvendigvis må leses som en kommentar til amerikansk utenrikspolitikk. Når Erik innlemmer norske ord i sitt språk, er det en del av hans kulturarv og personlighet. Jeg vil ikke lese det som et forsøk på å fortelle leseren noe universelt om norske innvandrere.

What I Loved er fortsatt Hustvedts beste roman. The Sorrows of an American føles litt uferdig. Mysteriene løses, slik at den ytre handlingen får en avslutning, men Erik holder fortsatt egne hemmeligheter fra leseren. Når karakterene bærer handlingen, savner jeg en mer kompleks utvikling hos fortelleren. Historien om psykologen som trenger psykolog har blitt fortalt før.

Samtidig er Eriks og Ingas ensomhet akkurat så sår som den skal være. Å lese boken er som å besøke en deprimert venn. Det gjør kanskje vondt, men man bryr seg nok til at man gjør det likevel.

Posted by Julie at 4:51 PM | TrackBack

March 10, 2009

Andre bloggere blogger

Vampus skriver at alternativ-industrien bør slutte å utnytte desperate mennesker.

Henrik Akselsen skriver at utesteder bør kunne stenge når de vil.

Anne Viken skriver at økologisk mat ikke nødvendigvis betyr bedre dyrevelferd.

Posted by Julie at 7:48 PM | TrackBack

March 6, 2009

It never fails... but I might

Reaching for inspiration... Streeetch... And now, Julie, GET TO WORK!

It never fails: If I have actual journalism to do, all I want to do is blog. Despite the fact that I love what I'm writing right now (as in the column I'm writing, not this blog post), ideas for completely non-related blog posts pop into my head at every moment. So just to let you all know: if there is a blog entry here before 4PM today, that means I fail.

Photo: ad for Marie-Jo L'Aventure

Posted by Julie at 10:22 AM | TrackBack

March 5, 2009

Would you want this album?

Original photo: linda yvonne

1 - Go to “wikipedia.” Hit “random” or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random  The first random wikipedia article you get is the name of your band. (This guy is clearly a singer-songwriter named after a 19th-century Republican)

2 - Go to “Random quotations” or click http://www.quotationspage.com/random.php3 The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.

3 - Go to flickr and click on “explore the last seven days” or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover. (Check that you have the right to remix.)

4 - Use photoshop or similar to put it all together. Preferably in a square format layout, like a nice old-timey vinyl album cover.

5 - Use the first font you find on your computer of the first letter in your name. (I used Picnik, so I was stuck with “Jandles”.)

I just might be the last person on the internet to do this, or so Jorun thinks.

Posted by Julie at 9:14 PM | TrackBack

March 3, 2009

Reuniting with Leo

With a mischevious smile, Inga raised her thumb and began to enumerate the guests, lifting a finger for each: "You and your mysterious Shakespeare heroine; Mamma, Sonia, me; Henry Morris, professor of American Literature, NYU, knew Max a little, recovering after painful divorce from mad Mary. He's a wee bit stiff, but very smart. In fact, I like him a lot. We've had a date." Inga winked at Erik, then thrust up the thumb of her other hand to keep on counting: "My friend Leo Hertzberg..."

For a moment, I stopped paying attention to their conversation: Leo Hertzberg? So Leo is alive...

Inga continued:

"Yet another professor, but a retired one, from art history at Columbia, lives on Greene Street, sees poorly, but he's very interesting and extremely kind. I met him from my friend Lazlo Finkman. I've been reading Pascal to him every week for an hour or so, and then we have tea. His great sadness is that his only child, a boy, died when he was eleven. Matthew's drawings are all over the apartment."

Definitely the same Leo Hertzberg. How does Inga know Lazlo? And more importantly: Is Leo all right?

I rummaged through my purse for my smallest notebook, but realized that I was only doing so to calm myself down. There was no need to make a note of this. I would not forget it.

I haven't heard from Leo in years, and today I realized how worried I have been. I haven't tried to contact him, because I'm not crazy: I know Leo isn't real.

It might just be a novelist's greatest possible achievement: to create characters so believable that the reader desperately wants to call them to make sure they're ok and then to invite them over for wine and conversation. With What I Loved, where I first met Leo and his friends, and now with The Sorrows of an American, which makes me want to call Erik and tell him I'm lonely too, Siri Hustvedt does just that. She creates a complete, alternate world of her characters.

And so today I took a tram through Oslo and ended up in a loft in New York City, preparing for a party with Erik and his sister Inga. And my old friend Leo was on the guest list.

The first and fourth paragraph of this text were written by Siri Hustvedt in The Sorrows of an American. I have copied them, changed one word (Erik was originally I) and included them here to illustrate the experience of stepping into a novel's alternate reality.

Related post for Norwegian readers: Review of The Sorrows of an American

Posted by Julie at 9:23 PM | Comments (2) | TrackBack

Who will pay for free news? Link collection

After writing an article in Norwegian about the economics of online news, I have a collection of links. Some were directly quoted and included in the post with the article, some were just used for background information, and some have been provided in the comments to the blog version of the article. They're all interesting (in my opinion) contributions to the discussion of how journalism can survive economically if news is free.

Consider this list a constant work in progress...

English:

• The Atlantic (Michael Hirschorn): End times
• Editors' Weblog (Helena Deards): Time to change - is micro-payment the way forward?
• The Economist: Electronics books and newspapers - an iTunes moment?
• The Economist: Electronic book-readers - well read
• Fast Company (Kit Eaton): Should the New York Times ditch paper, distribute Kindle e-readers?
• Machinist/Salon: The Wall Street Journal's web site is already (secretly) free
• The Media Business (Robert G. Picard): The dead and the dying 
• Rough Type (Nicholas Carr): The writing is on the pay wall
• Silicon Alley Insider (Nicholas Carlson): Printing the NYT costs twice as much as sending every subscriber a free Kindle
• The Technium (Kevin Kelly): Better than free
• TIME (Walter Isaacson): How to save your newspaper

Norwegian:

Etter nyhetsreportasjen "Gratis nyheter har en pris" har jeg en samling linker til stoff om nettaviser, presseøkonomi, pressestøtte, avisdød og den generelle debatten om hvem som skal betale for at nyheter er gratis.

• Chaffeys Blogg (Paul Chaffey): Når alt blir gratis, får noen sparken
• Dagbladet (John Olav Egeland): Det store hamskiftet
• e24.no: Kokkvold vil ha krisepakke
• e24.no (Andreas Andersen): Papirkrise
• e24.no (Elin Ørjasæther): Journalister liker ikke internett
• Eiriks Forfatterblogg (Eirik Newth): Er gratis leseplater svaret på aviskrisa?
• Jazzcode (Carl Størmer): Aftenposten skriver om Kindle i dag
• Klassekampen (Bjørgulv Braanen): Avisdød
• NA24 (Are Slettan): Ikke støtt nettaviser
• NONA (Arne Krumsvik): Nye tider
• NRK Beta (Eirik Solheim): Alt blir gratis og noen får sparken
• Norwegian Affairs (Helge Øgrim): Egeland, Isaacson om medieøkonomi
• Teknisk Beta (Anders Brenna): Dagbladets Egeland tar feil, og DB.no vet det

Posted by Julie at 8:19 PM | TrackBack

Redaktør-Julie

Nyeste utgave av Oslostudenten er trykket! Den kan lastes ned i PDF eller hentes på Høgskolen i Oslo.

Dermed er jeg offisielt debatt- og utenriksredaktør i redaksjonen avbildet over.

Foto: Håkon Jacobsen

Posted by Julie at 12:20 AM | Comments (5) | TrackBack

March 2, 2009

Gratis nyheter har en pris

Sagt og skrevet om nettaviser:

”Papiravisene må død, men journalistikken må reddes.” - Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad.

“Å ta betalt for innhold tvinger disiplin på journalistene: de må produsere ting folk setter pris på.” - Walter Isaacson, president i Aspen Institute, tidligere CEO i CNN og tidligere redaktør i TIME.

“Jeg kan vanskelig se at journalistikkens legitimitet skal være forankret i hvem som sender faktura for distribusjon.” - Arne Krumsvik, ytringsfrihetsforsker og foreleser i medieøkonomi.

“En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.” - Jan Olav Egeland, kommentator i Dagbladet.

Nettaviser får verken pressestøtte eller abonnementsinntekter. Hvis nyheter skal være gratis, må noen likevel betale.

(Nyhetsreportasje opprinnelig skrevet for skolen, PDF med opprinnelig layout her)

- Jeg leser at det ikke går så dårlig med Klassekampen økonomisk.

- Det er fordi vi ikke satser på nett!

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

“Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

- Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009

Posted by Julie at 11:51 PM | Comments (3) | TrackBack