According to Julie

I The Sorrows of an American møter vi de norsk-amerikanske søsknene Inga og Erik. De er like nøyaktig skildret som Leo var i What I Loved (på norsk: Det jeg elsket) for fem år siden. Hustvedts nyeste bok er ikke en oppfølger til den forrige, men den foregår innenfor samme miljø i New York City. Den nye boken omfatter fire generasjoner, men handlingen går over bare ett år. Det er det året Inga kaller “the year of secrets”. The Sorrows... handler om alles hemmeligheter.

Erik er psykolog og forteller i første person. Sammen med Inga leter han etter sin avdøde fars hemmeligheter. Mysteriet om faren blir imidlertid stadig satt på pause mens Erik følger sidespor. Han vil også fortelle om sine pasienter, bøkene til søsterens døde ektemann og hvor opprørt hans niese er etter at hun opplevde 11. september 2001. Hustvedts komplekse og troverdige skikkelser kan ikke forstås uten sine drømmer, kunstverk, samtaler, doktorgrader og bøker. Derfor handler boken om mye mer enn den ytre handlingen. Mysteriet driver riktig nok handlingen fremover, men først og fremst distraherer det hovedpersonene fra deres egen ensomhet.

Det er fristende å lete etter bokens dypere mening: Er den en kommentar om norsk-amerikanere eller det amerikanske samfunnet? Tittelen forteller at det handler om spesielt amerikanske sorger. Hustvedt har brukt sin norske fars dagboknotater direkte i boken. Tanker om 11. september blandes med sanne historier om norsk-amerikanere under depresjonen. Psykologen Erik overanalyserer dessuten sin egen hverdag. Leseren kan dermed få et inntrykk av at naboens tegninger, søsterens drømmer og pasientenes klager er ledetråder i samme mysterium.

Det er imidlertid beskrivelser av personer som er Hustvedts store styrke. Jeg foretrekker derfor å lese boken som en god person- og miljøskildring, ikke en kommentar eller allegori. En tenåring må kunne være traumatisert av et møte med terrorisme uten at det nødvendigvis må leses som en kommentar til amerikansk utenrikspolitikk. Når Erik innlemmer norske ord i sitt språk, er det en del av hans kulturarv og personlighet. Jeg vil ikke lese det som et forsøk på å fortelle leseren noe universelt om norske innvandrere.

What I Loved er fortsatt Hustvedts beste roman. The Sorrows of an American føles litt uferdig. Mysteriene løses, slik at den ytre handlingen får en avslutning, men Erik holder fortsatt egne hemmeligheter fra leseren. Når karakterene bærer handlingen, savner jeg en mer kompleks utvikling hos fortelleren. Historien om psykologen som trenger psykolog har blitt fortalt før.

Samtidig er Eriks og Ingas ensomhet akkurat så sår som den skal være. Å lese boken er som å besøke en deprimert venn. Det gjør kanskje vondt, men man bryr seg nok til at man gjør det likevel.