According to Julie

Jeg døde ikke, fordi jeg har foreldre som bor i byen og gjør snille ting som å kjøre innom meg med brød og egg og månedskortpenger i slike situasjoner. Dessuten leier jeg leilighet av foreldrene mine, som ikke kaster meg ut hvis jeg utsetter husleien en uke. Så jeg er en fantastisk heldig student. Men man skal ikke være nødt til å leve på foreldrene sine hvis man ikke vil.

Jeg kunne latt være å jobbe, og heller bodd hos foreldrene mine til jeg ble 30. De ville sikkert ikke likt det, men det er en teoretisk mulighet. De fleste av mine amerikanske venner får utdannelsen, inkludert studenthybel, dekket av foreldrene. I Norge tilsier imidlertid kulturen at man skal være økonomisk uavhengig av foreldrene fra 20-årsalderen. Ikke økonomisk uavhengig av staten, men av mor og far.

Selvsagt handler studentøkonomi om prioritering. Grunnen til at jeg plutselig ikke hadde penger hadde imidlertid lite med øl, klær eller spesielt høy husleie å gjøre. Jeg mistet deltidsjobben, semesteret etter at jeg hadde gått på en av verdens dyreste privatskoler. 

En ting vil jeg i hvert fall ha sagt: Jeg har alltid vært heltidsstudent. Faktisk har jeg i de fleste semestre tatt mer enn normert antall studiepoeng. Og så har jeg solgt tåspisssko, blitt fotografert av japanere, tatt telefoner for konsulenter, servert bamsemums, redigert debattinnlegg og strikket grytekluter i tillegg.

Noen av de studentene jeg har møtt som virkelig behandler studiet som en heltidsjobb, er også noen av dem som jobber hardest ved siden av.

Problemet er ikke at studenter sulter hver dag. Problemet er at studenter merker svingningene mest. Jeg snakker ikke bare om finanskrisesvingningene, selv om det er deltidsansatte (ofte studenter altså) som sparkes først. Nevnte jeg hvorfor jeg mistet jobben?

Jeg snakker om at hvis man "har god råd en dag", fordi man har fått studielån eller første lønning på en bedre deltidsjobb, kan en student fremstå som sløsende. Vi har stort sett bare oss selv å bruke penger på. Men marginene er så små. Hvis man mister tusen kroner, eller hvis husleien går opp med 300 i måneden, kan det betyr forskjellen på om økonomien går rundt eller ikke.

Når jeg tilbringer mye tid med studenter, blir jeg vant til at alle er i den situasjonen. Vi tar ikke drosje alene, eller spiser ute, eller kjøper klær som ikke er på salg, eller spiser rødt kjøtt. Lavkarbo kan være så sunt det bare vil; jeg har ikke råd. Og det går jo an.

Vi tenker ikke over at vi har dårlig råd. I hvert fall ikke så ofte. I hvert fall ikke mer enn hele tiden.