« August 2009 | Main | October 2009 »
September 23, 2009
Deadlines and drama
My life has been crazy these past couple of weeks. "Deadlines and drama" - that basically says it all. I have told people "I'll call you next time I have five minutes", and then literally not had five minutes for days. Which is why I haven't updated.
I have been writing a lot, but for school and argument, not for the blog. In fact, even some of my blogging was not actually blogging. My Norwegian rambling about wanting to go back to college was a school assignment which will be published in argument.
In the New York Times, columnist Maureen Dowd writes that "Blue is the new black". Apparently, women all around the world are getting sadder. We're all "in a funk" to use her expression. Unfortunately, I think she's right about this: Being a young woman can be really, really difficult sometimes.
Not that I think being a man would be all that easy either. In fact, many of my friends seem to have been in some kind of funk lately, but maybe for us it's more about being at that age where our decisions are more important than before. Hard work for little or no cash combined with concerns about what to do with the future - that's life for me and most of my friends. Lately, I have been doing a lot of thinking about what I'm supposed to do with the next part of my life, now that journalism school will be over soon. And that constant feeling of "I should really be working towards my "next big thing" right now" isn't all that up-lifting.
Despite it all, I know I'm happy these days. Because when I'm walking home from school, listening to Camera Obscura's "French Navy", and I have to stop myself from dancing, I know life is basically good.
Posted by Julie at 8:26 PM | TrackBack
September 9, 2009
My sister's confirmation - and some thoughts on photography
When I learned to write, I stopped drawing. I was clearly never interested in creating art; I just wanted to tell stories. Communicating through written words was so much more efficient than creating images.
I've found out that my single favorite thing about my new camera is that I can show people what I'm seeing, not a washed-out copy of what was there a few seconds after I saw something interesting. When technology works, it removes all the excuses. With a faster, more adjustable camera, the only thing left to worry about is finding something to show people.
And while I'm nowhere near being a photographer, acting as one for my sister's confirmation a couple of weekends ago was fun. Not only does being the photographer allow you to walk around during long dinners and get the best seats at all times. The dramatic traditional Norwegian dresses and the soft light from all the pink candles were a challenge to get right - and good practice.
Confirmations are a big deal in Norway, beyond the religious aspect. Traditionally, the ceremony marks the start of adulthood. In fact, we have secular confirmation ceremonies simply to celebrate the growing-up aspect, without the actual "confirmation" part. My sister's ceremony was religious. It was also the first time she got to wear her bunad, or traditional Norwegian dress. My mom, my sisters and I all have bunads from Valdres, but my bunad is a different style than theirs.
In the photo above, my sister is chasing after me between the church and our family's house on the next island over from the church. We lost our driver, and I got the chance to take even more photos of her - until she decided she was tired of my paparazzi tendencies and wanted to steal my camera.
The Norwegian mafia
My sister, Jenny, right after her ceremony.
She's joined the mafia too.
On important days, it's easy to forget how beautiful our neighborhood is.
I have a strange kind of love for this photo. It's just so obvious that my dad made a really terrible suggestion just as I took the picture. My sister is clearly all "Dad, I'm an adult now, and this is my day." My mom is really much prettier than this.
See? Much prettier.
Everything in life should be pink.
From left to right: Me, my mom, Midi the dog and Jenny.
Posted by Julie at 11:23 AM | Comments (3) | TrackBack
September 4, 2009
Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene
Jeg savner Blindern.
"Hvorfor?" Spør min far.
Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.
Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.
Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.
Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.
Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.
Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.
Samtidig er det nettopp det jeg savner.
Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.
I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.
Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.
Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.
Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa "Dette er sub-pareto-optimalt," i situasjoner der andre sa: "Så kjipt." Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.
Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.
Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.
Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: "Det er der jeg bor." Og så måtte jeg rette det til: "Jeg mener, det var der jeg studerte. Før."
Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.
Posted by Julie at 1:42 PM | Comments (8) | TrackBack
September 3, 2009
Hjerneflukt kan ikke forbys
Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.
Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.
Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.
Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).
Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.
Hjerneflukt kan ikke forbys
I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.
I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.
Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.
Ikke forbud mot ansettelse
Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.
Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.
Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.
Migrasjon er uforutsigbart
“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks' Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.
Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.
Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.
I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.
Flinke folk flytter mest
Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.
Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.
Migrasjon er ikke et nullsumspill
Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.
For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.
Behandle sykdommen, ikke symptomene
Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.
Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.
Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.
Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer fremfor sykdommer.
Posted by Julie at 9:05 AM | Comments (3) | TrackBack