« Hjerneflukt kan ikke forbys | Main | My sister's confirmation - and some thoughts on photography »

September 4, 2009

Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene

Jeg savner Blindern.

"Hvorfor?" Spør min far.

Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.

Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.

Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.

Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.

Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.

Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.

Samtidig er det nettopp det jeg savner.

Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.

I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.

Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.

Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.

Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa "Dette er sub-pareto-optimalt," i situasjoner der andre sa: "Så kjipt." Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.

Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.

Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.

Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: "Det er der jeg bor." Og så måtte jeg rette det til: "Jeg mener, det var der jeg studerte. Før."

Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.

Posted by Julie at September 4, 2009 1:42 PM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2354

Comments

Awww... *heart*

Posted by: Hanne at September 4, 2009 2:43 PM

Søsteren min studerer på BI. Etter første uken var hun bare helt overveldet over hvor godt de tok imot studenter, og hvor godt de la til rette for læring. Det er gøy når folk får den opplevelsen fra en skole. Strengt tatt viktigere enn et levende doveggliv. ;)

Posted by: Bjørn Stærk at September 4, 2009 4:38 PM

Innlegget må for all del ikke leses som en kritikk av BI. Jeg liker BI, og jeg liker BI-bygget. Men jeg er glad i Blindern på tross av at jeg egentlig ikke liker Blindern. Slik man noen ganger føler det med slektninger.

Posted by: Julie R. Andersen at September 4, 2009 4:46 PM

Eg saknar Blindern eg òg! Det må vere noko i luft der...

Posted by: Camilla at September 4, 2009 11:32 PM

Åh, dette ble jeg helt varm om hjertet av. Du kjenner ikke også litt på mangelen av ubestemmelig gryterett fra Frederikke?

Posted by: kristin at September 7, 2009 11:48 AM

Likte!
Jeg lurer på om du vet hvem som har skrevet master om doveggslitteratur, eventuelt hvordan jeg kan finne det ut?
takk:)

Posted by: lille at September 21, 2009 9:43 PM

lille - Det eneste jeg vet er at det skjedde i Australia, og at jeg fikk høre om det via denne bloggeren: http://hankie.wordpress.com/ Kontakt henne.

Posted by: Julie [TypeKey Profile Page] at October 22, 2009 1:58 AM

Glimrende beskrivelse av noe som ikke er så lett å sette ord på. Menneskene man omgåes er for meg viktigere enn arkitektur og interiør i en studiesituasjon. Merket det veldig godt da jeg skiftet fra Universitetet i Tromsø med moderne og romslige fasiliteter, til Universitetet i Oslo med knapphet på kollokvierom og gamle bygninger. På UiO så fikk man mye mere "drahjelp" i form av "osmose" synes jeg.

Posted by: Pål at November 2, 2009 10:29 AM