According to Julie

- Alle som blir med bak kulissene tar bilder av at vi sminker oss, sier nyhetsanker Lisbeth Skei like før sending. Hun ber om at jeg ikke gjør det:          

- Folk tror det er det eneste vi gjør.          

Etter en dag i Dagsrevyen vet jeg bedre: Det ville vært riktigere å si at det eneste programlederne gjør, er å skrive, selv om det heller ikke er dekkende. I løpet av en hektisk dag skal de velge ut og snakke med intervjuobjekter, følge reporternes arbeid og koordinere uttrykksformen så sendingen fremstår som en helhet. Til slutt skal språket finpusses. For skal man informere, opplyse og underholde, er en bevisst språkføring helt avgjørende, mener Christian Borch. 

Illusjonenes tid

I boken Sannhetens Kår beskriver Christian Borch et samfunn der markedskreftene styrer det meste, inkludert politikken og journalistikken. Boken tegner et bilde av kommersiell journalistikk som tabloid i ordets verste forstand. Det er såkalt churnalism som råder: Informasjonsmedarbeidere mater avisene med pressemeldinger og tom retorikk, journalistene skriver det de tror leserne ønsker seg og nyhetsmedia er ute av stand til å formidle nyansert og komplisert informasjon.           

Skal vi tro Borch, er det ikke bare journalistenes feil. Image er blitt langt viktigere enn hva folk egentlig mener, og medierådgivere kontrollerer journalistenes tilgang til sannheten. Vi lever i illusjonenes tid. Politikk er blitt reklame, nyheter er blitt underholdning, og seriøs, uavhengig journalistikk virker nærmest ugjennomførbart.           

Som programleder i Dagsrevyen, og nå i Urix, gjør Borch imidlertid et forsøk på nettopp det. Det står likevel ingenting i Sannhetens kår om hvordan. Derfor dro jeg til NRK og spurte ham.

Kjeft fra mor

Ved å tenke seg en målgruppe, eller til og med en konkret person, kan du trene deg opp til å nå mange, mener Borch. Selv tenker han på sin mor:          

- Min 87 år gamle mor er den skarpeste kritikeren av Dagsrevyen.          

Dagen før handlet Dagsrevyens toppsak om Drillo. Christian Borchs mor sendte ham en krass tekstmelding: «Er ikke vesentlighet et nyhetskriterium i Dagsrevyen?»          

På 15.00-møtet konkluderer likevel Dagsrevyens redaksjon med at Drillo var den riktige toppsaken i går.          

- Det var ikke tvil, sier Skei.          

Borch tegner i sin Moleskine-skrivebok og sier:          

- Det var dagens snakkis.

Menneskespråk

- Journalistikk består i å gjøre det vanskelige forståelig, sier Borch. Han forteller om da han begynte i NRK og fikk ansvaret for å dekke nedrustningsforhandlinger og sikkerhetspolitikk.           

- Folk flest har ingen forutsetninger for å skjønne sikkerhetspolitikk. De er ikke spesielt interessert og mangler ordforrådet som brukes av kildene.          

- Hva gjør man med det?

- Bruker kjente elementer fra virkeligheten for å forklare det som er ukjent for publikum, i dette tilfellet nedrustning. Det var oppdragende for meg selv da jeg måtte tenke på menneskespråk om noe jeg var vant til å behandle akademisk  Jeg fant først løsningen da jeg lot som om jeg snakket med min svigermor. Hun var interessert og engasjert, men kunne ikke mye om emnet. Det tvang meg til å bruke forståelige termer. Kunsten er å popularisere uten å banalisere.

Misbrukte kyllinger?

- Kyllinger har lidd hele livet. Vi kan ikke si det! sier vaktsjef Ingrid Kielland Mørdre.

Et kyllingliv er tross alt ikke så langt.          

Om en time vil det være på tide å gå ned i studio. Nå tropper vaktsjef, to ankere og en ukjent journaliststudent opp i et lite redigeringsrom. Vi skal se et uferdig nyhetsinnslag om kylling som har lidd hele livet. Om man kan si det, da.           

Reporteren som holder på å redigere saken er litt forskrekket når redigeringsrommet fylles opp med mennesker, men innslaget er bra. I hvert fall etter litt språkpirk:           

- Ikke si at hønene ble misbrukt. Det innebærer noe annet enn bare mishandlet, presiserer Borch.          

- Er Dyretragedie avdekket i Rema1000s kjøttdisk en for voldsom formulering for den saken?           

Vaktsjef Kielland Mørdre og Borch diskuterer. Dagsrevyen har dekning for formuleringen, men er den nødvendig? Vaktsjefen og nyhetsankerne prøver ut alle tenkelige setningskombinasjoner. Jeg er overrasket over hvor detaljorienterte de er.          

- Dette er minimalisme satt i system. Vi må utvikle de helt presise og enkle formuleringene for å finne det riktige uttrykket og skape stemningen, sier Borch.

Journalistikk = språk

Ifølge Borch handler god journalistikk  om å finne riktige ord. Det gjelder også på TV. Oppgaven til sminken og antrekket er å ikke trekke fokus vekk fra det programlederen sier. Publikum må kunne ignorere det de ser. Derfor klipper Borch håret i arbeidstiden, visstnok etter litt mas fra NRK. Han får jevnlig oppgradert antrekkene han skal bruke på skjermen, og hver kveld må han velge klær som ser bra ut ved siden av medankeret. Men jobben er å være journalist, ikke å snakke til kamera.          

På 11.00-møtet etableres kjernesaker som så skal videreutvikles utover dagen. Sakene skal filmes, klippes og redigeres. Nyhetsankerne og vaktsjefen syr det hele sammen til en nyhetssending. Reporterne skal levere en oppsummering av nyhetsinnslaget sitt før de redigerer det. Borch bruker mye tid på å formulere introer til sakene.           

Det tilsvarer å skrive ingresser i avisen – kanskje den språklig sett vanskeligste jobben for en skrivende journalist.

Hva folk vil ha

Kveldens toppsak ligger an til å være svineinfluensaen. Fra dagen etter vil det være mulig å få influensamedisinen Tamiflu på apoteket uten resept fra lege. Det er en stor nyhet – en nyhet folk vil ha. Redaksjonen diskuterer hvordan den skal presentere nyheten på en saklig måte. Dagsrevyen vil informere, ikke spre angst. Selv om angst selger.

Redaktørene kan følge reklamebransjens metoder. De analyserer markedet for å finne ut «hva folk vil ha». Og så gir de dem det. (…) Hvis folk på forhånd skal fortelle redaksjonene hva de vil se og lese, snakker vi ikke lenger om journalistikk.

- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid

Ifølge Borch skal ikke nyhetene velges ut fra hva folk vil at de skal være. Likevel blir journalistiske valg – etter min erfaring – ofte begrunnet med at publikum vil ha det slik eller vi forsøker å nå alle. Jeg har hatt mange samtaler med lesere som sier journalister skriver fordummende – men jeg møter også stadig journalister som mener det er nødvendig å fordumme sakene for lesernes skyld.

Kan man skrive for alle?

Borch sier gode journalister skal gi publikum en bakgrunn for å forstå verden.

- Hva som skjer og er viktig, kan ikke publikum vite på forhånd. En god journalist utvikler tentakler: kontakter, innsikt i dokumenter og et bevisst forhold til egne erfaringer. Men så må man gi kunnskapen en form som når alle.           

- Kan man nå alle?   

- Det er ikke mulig å innfri det kravet, men det er jobben din som medium likevel. Du skal kunne gi en nyhet som har betydning for ledere og akademikere, men nyheten skal samtidig være forståelig for så mange som mulig.                 

- Men er det noe poeng i å prøve å nå folk som ikke er interessert?          

- Du må gå ut fra at de du snakker til ikke er interessert, men at de kan bli det.

Et marked for seriøs journalistikk

- Vi fryser! roper Borch klokken 18.40.

Det betyr at planen for sendingen lagres, skrives ut og leses høyt for å sikre at alle nøkkelpersonene er inneforstått med rekkefølgen. Og så er det på tide å sende den.           

- Kommer folk til å fortsette å se tv på tv og lese aviser på papir?           

- Ikke nødvendigvis, men det vil alltid være et marked for en oppsummerende, balansert nyhetssending.           

Dagsrevyen har erfart at man ikke trenger å være kjapp og overfladisk for å få seere:           

- Dagsrevyen ble lagt helt om i 2000. Vi kuttet antall nyhetssaker og valgte å konsentrere oppmerksomheten om de to-tre viktigste av døgnets begivenheter. Seertallet økte dramatisk. Det viser at folk søker kunnskap og trives med å bli koblet til. Jeg tror NRK tenker riktig når de slipper til Urix i tjue minutter mandag til torsdag på NRK2.          

Han snakker om sitt nyeste prosjekt, et utvidet og direktesendt utenriksmagasin som har omtrent 2400 Facebook-fans når argument trykkes. Kanskje detaljer, fakta og kompliserte nyanser er nettopp det publikum vil ha.  

En versjon av denne teksten ble publisert i argument tidligere i år.

Tekst og foto: Julie R. Andersen