« Slik lager du nettavisforsider | Main | Papirstøtte »
June 29, 2010
Generasjon Facebook - endelig en bok om meg!
Jeg kunne umulig ha lest boken Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media av Jon Niklas Rønning på et bedre tidspunkt enn nå. Nettopp ferdig med en journalistutdanning, fast bestemt på å bli noe med media, kjøpte jeg boken fordi jeg tenkte at jeg kunne blogge om den.
Jeg følte meg som hovedpersonen i Groundhog Day (Me, me, me also... I am really close on this one) da jeg leste beskrivelsene av hvordan "vi som vokste opp på 90-tallet" nå bor i bittesmå Oslo-leiligheter med litt for store prismelysekroner og drikker cortado på café mens vi diskuterer amerikansk politikk og våre egne skyhøye ambisjoner. Ja, jeg har oppdatert Facebook-profilen min for å fortelle at jeg er vÃ¥ken. Ja, jeg vet nøyaktig hva som kommer opp når man googler "Julie R. Andersen". Og når Rønning skriver "Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmåletuot; eller "Hvorfor skjer det gang på gang - at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?" eller "Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det," tenker jeg: JA! Endelig har noen skrevet en bok om meg og alle jeg kjenner. I tilfelle jeg var i tvil, kunne Side2 bekrefte via en enkel test at selv om jeg strengt tatt er akkurat for ung til å skjønne 90-tallsreferansene, er jeg et medlem av Generasjon Facebook.
Mot slutten av boken står det: "Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka."
Den passet ikke. For de gangene det dukker opp generaliseringer jeg virkelig kjenner meg igjen i, blir jeg bare kjempeglad. Når jeg tar meg selv i å passe inn i en bås eller være en eller annen form for klisjé, er det underholdende, ikke flaut. Når jeg sitter på Café Sara med tre venninner og deler to flasker rødvin og én Klassekampen-artikkel om bibelreferansene i Tori Amos-tekster. Eller blir med på konsert med en liten gruppe nyutdannede designere og oppdager at vi alle matcher, fordi det er høsten 2009 og alle skal gå i mørkelilla og lysegrått. Eller retter på språket til foreleseren på Blindern og hører halve raden jeg sitter på hviske "den gang DA" i kor. Eller drar på "alternative" "indie" konserter med Regina Spektor eller Camera Obscura og blir overrasket over at halve klassen og alle jeg følger på Twitter også er der. Da tenker jeg "Nå er jeg så typisk _______(velg stereotyp selv)".
Det er egentlig rart at vi stadig får høre at vi skal være "oss selv", samtidig som vi alltid blir bedt om å beskrive oss selv ut fra hvilke båser vi passer inn i. De som vurderer å la meg bo i kollektivet sitt vil vite om jeg er A-menneske eller B-menneske, ryddig eller rotete, rolig eller ikke rolig. Jeg kan ikke svare på de spørsmålene. Det kommer an på.
Men jeg vet jo hvem jeg er, og jeg liker det når menneskene jeg møter er som meg. Ikke på alle punkter, men på mange punkter. Det er ikke fordi jeg er usikker eller trangsynt. Det er fordi jeg har opplevd å føle meg kjempespesiell og helt unik. Jeg har tenkt "ingen er som meg". Og det er ikke morsomt.
Har vi ikke alle vært der? Kanskje ikke, for jeg leser stadig intervjuer med folk som forteller at det er sykt viktig for dem å "være seg selv" og "skille seg ut". De som hele tiden må fortelle hvor spesielle de er, kan umulig være så spennende på ordentlig. Er du spesiell, kommer det frem uten at du trenger å bokstavere det.
Mitt slagord er kanskje det motsatte av det som står øverst i dette innlegget:
I like to think I'm like everyone else, but I guess that makes me unique.
Posted by Julie at June 29, 2010 12:04 AM
Trackback Pings
TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2575