« July 2010 | Main | September 2010 »
August 29, 2010
Six months left
"In March I found out that I had six months to live," Sarah Hitchin wrote in The Guardian in May 2007. As far as I know, the spring of 2007 was her last.
Strangely enough, I blogged about what I would have done if the spring of 2007 were my last. Back then, I concluded that I would like to continue as if nothing were wrong, meaning that I would be studying, even if there would be no exams: "I would gladly choose the stress of preparing for the future over the stress of not having one".
Sarah's description of her situation is strangely funny, and very down to earth. She didn't feel instantly wise. Three hours after being given six months to live, she was "bored with it" and wanted to drink some wine. The tragedy of leaving her partner behind is described in everyday details: "I must make sure he knows how to turn on the dishwasher before I go."
Just like me, Sarah worried about not having time to see the movies she wanted to: "I find myself thinking, "Oh, I must watch that film before I go", as if I am going away for six months and then I will be back." But of course my worry was hypothetical; hers was very real.
Since writing about my hypothetical death, I've used the idea of "six months left" as a way to check on myself. I've asked myself "Would I quit this job if there were only six months left?" "Would I drop out of school?" "Would I stay friends with these people?" If the answer to "Would I drastically change my life if there were six months left of it?" is "Oh, YES!" then, maybe I should change it, just in case.
And right now, I would stop saving money and use all of it to get my faraway friends to Oslo. I would give more compliments, because telling people they're great is more important than worrying that they will feel weird about it. Beyond that I wouldn't change a thing.
I guess that means I'm happy.
Image source: icanread
Posted by Julie at 4:19 PM | Comments (3) | TrackBack
August 20, 2010
Sør-Afrika gjennom taxivinduer
Å pendle i Sør-Afrika er å møte restene av apartheid.
STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til taxiene.
Damen med advarselen er i ferd med å åpne caféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid hvit sørafrikaner, men hun har bevis:
- Det var et ran her i dag morges.
Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige guttene, er jeg på vei til taxiene.
Apartheid-geografi
Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt minibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, Sør-Afrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.
Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs gatene er eiketrærne fylt med ekorn og caféene fylt med studenter. Croissantene smaker som de gjør i Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.
Avstanden mellom sentrum og township er der med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apartheid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige.
Offentlige statistikker viser at landets svarte majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.
- Ach, hvordan skal du komme frem?
De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske uttrykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?
Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder, er de bare privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner selv å mumle ach.
Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.
- Get in, my friend! Roper en sjåfør tilbake, og jeg går ombord.
Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport, men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.
Passasjerene der jeg sitter nå, hører på mp3-spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mellom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.
Pendler mot strømmen
Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller fotball på baner dekket av søppel.
Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.
Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring – alt for å gå på de gode skolene som tidligere var forbeholdt hvite.
Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.
Kollektivtransport for integrering
De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater eller kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg. Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.
I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp, svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal du der?
Brad nøler litt før han sier:
- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?
Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor caféen, eller passasjerene jeg småprater med i taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite og svarte sammen?
Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:
- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe, trenger vi helvetes mange taxier.
Denne teksten ble trykket i nyeste utgave av tidsskriftet argument. Den er basert på et blogginnlegg jeg skrev mens jeg var på reportasjereise i Sør-Afrika.
Posted by Julie at 5:36 PM | TrackBack
August 19, 2010
It's (almost) Moose Cap Friday!
Tomorrow is Moose Cap Friday!
In the photo on the right, runway model Patricia van der Vliet demonstrates the Sacred Moose Cap Greeting behind the scenes at the Anna Sui Fall Ready-to-Wear show 2010. I see this as proof that Moose Cap is now high fashion.
From Vogue to my own little magazine: The latest issue of argument, where I've been an editor for the past year, was released just a few days ago. And there is a girl with Moose antlers on the cover.
Believe it or not, this was not my decision. Our cover illustration is artwork by Linda Soh Trengereid. You can see more of her Moose Cap art here.
But what is Moose Cap? It is a sacred tradition that began in the 1200s in the woods of Rondane. Or in the Oslo pub Café Sara one summer night back in 2008. Since then, every third Friday of the month is Moose Cap Friday.
In this interview my friends and I explain Moose Cap to the magazine The Monthly Moose. They have no affiliation with Moose Cap Friday, but since the name was so similar, they decided they needed to do a story about us.
We celebrate with Moose Cap food (Moose meat obviously, but also Moose-shaped pasta), Moose Cap t-shirts (tm), politically incorrect jokes, and well, parties. And somehow, thanks to Moose Cap Magic even the founders of this tradition do not always understand, strange and exciting things tend to happen on Moose Cap Fridays.
Although wearing a t-shirt or Moose Cap is strongly encouraged, the most important thing is to honor the Moose, honor your friends and celebrate.
Oh, and you should join the Facebook group of course.
P. S. Moose Cap Magic means you will never be hungover the day after Moose Cap Friday. Seriously. Enjoy.
Posted by Julie at 9:27 PM | Comments (1) | TrackBack
August 17, 2010
Geeks er de nye intellektuelle
"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"
Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:
"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."
Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.
På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.
Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2
De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.
Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.
Les også:
- Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
- Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet
- An education for globalists?
Posted by Julie at 6:33 PM | Comments (1) | TrackBack
August 9, 2010
Sommer i E24: Media, Mat og Mac
Ifølge min medsommervikar Øistein Svelle, kan min sommer i E24 oppsummeres med 3 M-er: Jeg skrev mye om media, mat og Mac.
Så som et svar til de som sier: "Jeg leter etter din byline på E24", her er noen av sommerens saker, fordelt på det som tydeligvis ble mine tre kjerneområder. Langt fra en fullstendig liste over sommeren, men nok. (Agurktid, du liksom. Det er alltid noe som skjer.)
Og til slutt en nyhet: Jeg fortsetter i E24 på fulltid utover høsten. Så heldig er jeg.
Illustrasjon: Opplever du agurktid, tilsett gin. Fotograf: Kenn Wilson CC
Media
Selger verdens største bokhandel Barnes & Noble merker presset fra Amazon og Apple. Bokhandelens aksjekurs har falt 45 prosent det siste året.
- Google nærmer seg milliarden i Norge Google gjør stor suksess i Norge og omsetter for nesten 900 millioner kroner, viser anslag.
Tapte 280 millioner på ett år Sveriges største dagsavis gikk med stort underskudd i 2009, men det ser ut til at 2010 blir bedre.
- Vi gir ikke bort det vi kan selge Nyheter på nett trenger ikke være gratis. Noen nisjeaviser trives bak betalingsmurer.
Død Snø-distributør tjente millioner Euforia Film har snudd underskudd til overskudd, godt hjulpet av zombiefilmen «Død Snø».
Bedring for Bennett Etter et dårlig 2008, var 2009 bedre for reklamebyrået Bennett.
- Norge kan bli et foregangsland for nettbetaling I Storbritannia mistet The Times 9 av 10 lesere da de begynte å ta betalt på nett. I Norge blir det annerledes, mener analytikere.
- Tabbe av The Times Sakene på VG Netts forside skal fortsette å være gratis, sier VG-sjef Torry Pedersen.
The Times mister 2 av 3 lesere på å ta betalt Få har betalt for å fortsette å lese den britiske nettavisen The Times etter at den sluttet å være gratis 2. juli.
- Tjener 350 millioner dollar på Avatar James Cameron kan bli den regissøren i filmhistorien som har tjent mest på en enkeltfilm.
Nå stenges The Times Fra fredag 2. juli må du betale for å lese britiske The Times på nettet.
Mat
Hveteprisen faller fra skyhøyt nivå - Vi kan ha nådd toppen, sier analytikere, etter at hveteprisen har steget 83 prosent på to måneder.
Frykter ikke matkrise i Norge På verdensmarkedet har hveteprisen økt 80 prosent på to måneder - men den er fortsatt ikke så høy som i Norge.
Russisk tørke gir frykt for matkrise - Verden mangler ikke mat, men informasjon, sier Peter Warren.
Regn rammer Lekter'n 42 prosent av overskuddet regnet bort i 2009.
Kaffe for 75,6 millioner «Baristokratene» selger stadig mer kaffe.
Selger mindre kaffe og kaker Kaffe- og kakegrossisten Pals merket finanskrisen, men har tro på fremtiden.
Halvert resultat for Ekebergrestauranten Restaurantkonge Bjørn Tore Furset er ikke bekymret, selv om Ekebergrestaurantens årsresultat er mer enn halvert siden 2008.
Hellstrøm-restaurant tapte millioner Bagatelle stenger med nesten 4 millioner kroner i underskudd.
- Det selges fortsatt mye cognac Bache-Gabrielsen leverer gode tall for 2009. (Min første av mange, mange saker om bedrifters årsregnskap.)
Mac
Hjelper konkurrentene med iPad New York Times skal la andre amerikanske aviser leie deres Apple-applikasjoner.
Frykter sensur fra Apple Hvis Apple mener innhold er «upassende», nekter selskapet å selge det i App Store. Forfatteren og teknologibloggeren Eirik Newth mener norske medier må passe på at de ikke lar seg presse til selvsensur.
"Apple er det mest arrogante selskapet på Jordens oveflate" Køer og tekniske problemer er god markedsføring. Er det vanskelig å få tak i iPhone 4, blir den bare enda mer ettertraktet, mener markedsføringsekspert.
- Apple mektigere enn Google Steve Jobs har tatt tronen fra Google, mener The Guardian.
- En vinn-vinn-vinn-situasjon Aksjeanalytiker Martin Hoff mener teleanalytiker John Strand tøver.
- 10 myter om iPhone - iPhone får ufortjent mye medieomtale, ifølge analytiker John Strand.
Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (1) | TrackBack
Why I'm a journalist
1. "Somewhere, something incredible is waiting to be known." - Carl Sagan
2. "Your job is to run around experiencing interesting things and then to tell us about what you learned in a way that makes it extra interesting." (That's how a friend described my job after I suggested we talk about his life for once.)
3. It's amazing how much you can learn just by asking people to tell you. It's unbelievable what you can experience just by asking if you can watch.
4. Journalism is academic research, only efficient.
5. I can be a total nerd about new topics every day.
6. My journalism teachers at Oslo University College told me it's the best profession in the world.
7. Being short and shy can make my job easier. To quote Joan Didion: "My only advantage as a reporter is that I am so temperamentally unobtrusive, and so neurotically inarticulate that people tend to forget that my presence runs counter to their best interests."
8. "Research", is a great all-purpose excuse for many slightly suspicious activities.
9. "It is just pure, unadulterated therapy. You can never get away from that therapy if it's what you need to stay sane." - Daniel M. Harrison
10. "Few professions let you be as childish - or as evil - as you can be in journalism" - Johann D. Sundberg (my editor)
A work in constant progress, written as an ever-changing answer to Daniel M. Harrison.