« It's (almost) Moose Cap Friday! | Main | Six months left »
August 20, 2010
Sør-Afrika gjennom taxivinduer
Å pendle i Sør-Afrika er å møte restene av apartheid.
STELLENBOSCH: - Jeg vil bare advare deg. Det er ikke trygt å gå på denne veien. Guttene går hit på vei til taxiene.
Damen med advarselen er i ferd med å åpne caféen sin i det jeg går forbi. Hun er hvit, guttene er svarte, og hun antyder at de angriper hvite jenter hver morgen på vei til jobb. Jeg vil avfeie advarselen som et typisk smårasistisk utsagn fra en paranoid hvit sørafrikaner, men hun har bevis:
- Det var et ran her i dag morges.
Jeg går likevel. I likhet med de potensielt farlige guttene, er jeg på vei til taxiene.
Apartheid-geografi
Taxi i Sør-Afrika er ikke privatdrosje, men delt minibuss som kjører faste ruter til ikke helt faste tidspunkter. I dag skal jeg ta taxi til Khayelitsha, Sør-Afrikas største township. Townshipene er boligområder opprettet under apartheid for å huse de svarte, som ikke hadde tillatelse til å bo innenfor byene.
Reisen starter i Stellenbosch, en liten universitetsby midt i Sør-Afrikas største vindistrikt. Langs gatene er eiketrærne fylt med ekorn og caféene fylt med studenter. Croissantene smaker som de gjør i Paris, og stemningen er som i en søvnig amerikansk forstad. I likhet med andre sør-afrikanske byer har Stellenbosch en township. Khayamandi sniker seg opp på Stellenbosch gjennom et hull i vinrekkene.
Avstanden mellom sentrum og township er der med hensikt: Det er apartheid-geografi. Under apartheid skulle mennesker med ulik hudfarge holdes fra hverandre. Det er nå 16 år siden frigjøringen fra apartheidregimet. Sør-Afrika er fortsatt et av landene i verden med størst forskjell mellom rike og fattige.
Offentlige statistikker viser at landets svarte majoritet lever et helt annet liv enn den hvite minoriteten. De tjener mindre, har høyere arbeidsledighet, bor i hus med færre rom, blir oftere syke og tar lavere utdannelse. Og de går og tar kollektivtransport, mens de hvite kjører bil.
- Ach, hvordan skal du komme frem?
De hvite i Stellenbosch går tilsynelatende aldri. Spør jeg om veien, svarer de med det sørafrikanske uttrykket for irritasjon: Ach, det er så langt! Ach, du har ikke bil!?! Ach, hvordan skal du komme frem?
Godt spørsmål. Tror jeg på advarslene, ber jeg om å bli ranet hvis jeg går eller tar tog. Stellenbosch har ikke kollektivtransport eller drosjer. Offisielt har de ikke taxier heller. Alle minibussene er piratbusser. Uten faste tider eller stoppesteder, er de bare privatbiler som lar fremmede sitte på. Jeg har ingen anelse om hvor og når de kjører, og jeg begynner selv å mumle ach.
Heldigvis beviser en venn av en venn at sør-afrikanere stort sett er fantastisk hyggelige: Han møter meg, følger meg til en rundkjøring, venter sammen med meg i en time og brøler KHAYELITSHA?!? til passerende minibusser.
- Get in, my friend! Roper en sjåfør tilbake, og jeg går ombord.
Til tross for uforståelig engelsk, virker mannen bak rattet hyggelig nok. Det er vanskelig å tro at han kunne vært en av sjåførene som kastet murstein mot biler og busser under Cape Towns taxistreik en måned tidligere. I Cape Town er det kollektivtransport, men den er ikke problemfri. Noen ganger bryter det ut krig mellom rutebussene og minibuss-taxiene, og passasjerer risikerer å få en murstein gjennom vindusruten hvis de velger buss fremfor taxi.
Passasjerene der jeg sitter nå, hører på mp3-spillere og ringer venner med mobiltelefoner. På gaten skal man ikke ha slike verdigjenstander synlige, men her er det trygt. De sender billettpengene fremover til sjåføren og fordeler vekslepengene mellom seg. En tur med privat drosje ville kostet 20 ganger mer.
Pendler mot strømmen
Vi reiser gjennom Sør-Afrikas kontraster. Fra motorveien har jeg utsikt til de dramatiske fjellene rundt Stellenbosch, og de staselige hotellene i tilknytning til vingårdene. Jeg ser også blikkskurene der townshipenes fattigste familier bor, og barn som spiller fotball på baner dekket av søppel.
Jeg pendler mot strømmen. Det vanlige er å bo i township og arbeide i sentrum. Khayelitsha er omtrent 20 minutter fra Stellenbosch og 45 fra Cape Town. Vel å merke hvis det ikke er trafikk. Mange skoleelever i townshipen står opp klokken 4 om morgenen for å kjøre til skoler i de rike forstedene.
Det er disse barna jeg reiser til Khayelitsha for å møte. De bruker flere tusen kroner i semesteret på skolepenger og flere hundre i uken på taxikjøring – alt for å gå på de gode skolene som tidligere var forbeholdt hvite.
Organisasjonen Equal Education, som organiserer kurs for ungdom i townshipen, bruker store deler av sitt budsjett på taxier. Barna kjører minibuss fra skolen til møter der de diskuterer hvordan skolesystemet skal bli mer rettferdig og mindre segregert.
Kollektivtransport for integrering
De siste taxiene kjører rundt 21.30. Det betyr at Khayelitshas innbyggere ikke kan dra på teater eller kino i sentrum uten å overnatte der. Det betyr også at medlemmer av Equal Education må kjøre meg hjem. Brad Bockmann er omvendtpendler som meg. Hver morgen kjører Brads lille bil ensomt fra et moteriktig, sentralt strøk til en av de fattigste delene av Khayelitsha. Joey Hasson er hvit sørafrikaner med bil og iphone – begge er verktøy han først og fremst bruker til å koordinere ungdomsmøtene i Equal Education.
I bilen snakker jeg med Brad og Joey om å finne veien ut til Khayelitsha. Mange jeg spurte om hjelp, svarte bare: - Du vil ikke dra til Khayelitsha. Hva skal du der?
Brad nøler litt før han sier:
- Unnskyld at jeg spør, men var disse menneskene hvite?
Jeg vet akkurat hva han mener. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal tro på: den redde damen utenfor caféen, eller passasjerene jeg småprater med i taxien. Kunne skikkelig kollektivtransport ført hvite og svarte sammen?
Joey tror kanskje det. I det han parkerer bilen i mitt rolige, rike boligstrøk, sier han:
- For å nå det punktet der hudfarge ikke betyr noe, trenger vi helvetes mange taxier.
Denne teksten ble trykket i nyeste utgave av tidsskriftet argument. Den er basert på et blogginnlegg jeg skrev mens jeg var på reportasjereise i Sør-Afrika.
Posted by Julie at August 20, 2010 5:36 PM
Trackback Pings
TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2596