« October 2010 | Main | December 2010 »
November 30, 2010
Hva skjedde med de norske bloggerne?
I år som i fjor har jeg vært jurymedlem i Tordenbloggen. Det vil si at jeg, som "en av Norges beste bloggere", har sendt inn en toppliste med mine ti favorittblogger. Jurymedlemmenes liste danner grunnlag for kåringen av toppbloggerne 2010.
Dette var vanskelig. I fjor var det vanskelig fordi jeg først og fremst var i en engelskspråklig verden på nett. I år var det vanskelig fordi Twitter har tatt over store deler av min blogglesetid - og tilsynelatende andres bloggskrivetid. De har nesten sluttet å oppdatere, og jeg er mindre oppdatert på det som skrives.
Jeg ville at min liste skulle inneholde gode skribenter som skriver jevnlig om varierte og interessante temaer. Alt for mange av mine gamle favoritter har nesten sluttet å skrive faktiske bloggposter. De tvitrer, og de legger ut tekster de har skrevet andre steder. Bloggen har blitt en "les mer" bak twitterprofilen. Eller en integrert del av en nettpersonlighet som finnes på Twitter, Facebook og gjerne en eller annen form for geolokasjonstjeneste.
Det er ikke noe galt i det i seg selv, og jeg merker det i min egen blogging. Det er raskere å tvitre enn å blogge (spesielt hvis jeg ikke er hjemme), så korte "les/hør/se dette"-anbefalinger publiseres på Twitter fremfor på bloggen. Jeg får respons på bloggposter på Twitter og Facebook fremfor i kommentarfeltet, så da ber jeg like greit om råd på Twitter eller Facebook i stedet for på bloggen.
Men på bloggen har jeg plass og tid. Det er ikke alt som kan sies på 140 tegn. Det er ikke alt som har gått ut på dato bare fordi det er kommet tilstrekkelig mange nye tweets som har skjøvet min tanke ut av skjermbildet til leserne mine. Og for å sitere Eirik Newth:
Twitters brukergrunnlag er smalt, systemet er lukket og ustabilt så det holder, og samtalene har en tendens til å bli veldig interne og preget av farsotter drevet av “retweets”.
Sitatet er fra en bloggpost om nettopp denne overgangen fra blogging til tvitring. Eirik siterer en artikkel i The Economist som blant forteller at det har skjedd en tilsvarende utvikling i Indonesia, og han forteller om egne erfaringer:
Det er så mye lettere å slenge ut en peker i en tweet enn å blogge den, at Twitter i praksis har drept kortpostingene i denne bloggen. Dermed bidrar jeg til en trend som nevnes i Economist-artikkelen: bloggpostinger blir stadig lengre. Nei, jeg syns i grunnen ikke det er en udelt bra ting. Det gjør denne bloggen tørrere enn den var før, og fører til at jeg publiserer godbiter i et nettsamfunn med mange begrensninger og ulemper.
Jeg ville blogge om bloggposten da Eirik publiserte den, men så ble det en Twitter-melding i stedet. Typisk.
Men siden det straks er advent, siden Tordenbloggen forhåpentligvis gir meg tips om nye favorittbloggere, og siden @martinemonster ønsket seg dette i fjor (hun sa i hvert fall det da vi stod i kø utenfor Rockefeller og gledet oss til Regina Spektor):
Årets julekalender skal være en leseliste over gode norske bloggere.
Ikke nødvendigvis de beste og absolutt ikke rangert, men bare folk dere burde vite om, i tilfelle dere ikke allerede gjør det.
Posted by Julie at 10:53 PM | Comments (2) | TrackBack
November 23, 2010
Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)
Da jeg begynte på universitetet, savnet jeg lærerne mine fra videregående. Ikke bare som personer, men som tilgjengelige fagpersoner. Mennesker jeg kunne stille spørsmål til, og som ga inntrykk av å være opptatt både av elevene sine og fagene sine mer eller mindre hele tiden. Mennesker som fremstod som eksempler på hvordan det var å være voksen og leve av eller for et fag.
Man velger ikke bare hva man skal gjøre når man blir stor, men hvem man skal være. På videregående tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde lyst til å bli lærer, ville jeg være en voksen som var så opptatt av politikk og historie som politikk- og historielæreren min var. Det var først og fremst fordi han stadig delte ut tips om bøker, filmer, artikler og anektdoter som var faglig relevante, men ikke på pensum.
Offline er slike tips lettere å dele ut direkte til 20 elever enn til 200. Men det gjelder ikke på internett. Denne lærerrollen, den faglige rollemodellen, skulle jeg ønske at flere som underviste på høyere nivå tok tilbake - gjennom blogger, Twitter eller andre former for nettmedier.
Det betyr ikke at pensum, som fortsatt stort sett er på papir, er verdiløst. Men den holdningen som virkelig frustrerer meg, og som jeg møter både hos studenter og lærere, er at faget stopper der det obligatoriske pensumet stopper. Og at læreren som fagperson stopper når den obligatoriske undervisningen (alt for ofte i seg selv bare en gjentagelse av pensum) er slutt for dagen.
Det er bare ett av argumentene. Et annet er at stadig flere oppsøker informasjon om verden gjennom sosiale medier fremfor bøker eller papiraviser. På samme måte som journalister må være klar over hvordan leserne leser, må lærerne være klar over hvordan elevene lærer utenfor klasserommet.
Det betyr ikke at du må (eller bør) bli venn med alle studentene på Facebook og dele alle sider av livet ditt med dem. Men du kan vel dele de faglige sidene. Hva du som fagperson tenker om nyheter, bøker eller samfunnsdebatten. Noe av det beste med internett er at folk kan møtes på grunn av det de har til felles - selv om det bare er et bittelite smalt felt som i seg selv tar opp kun en fjerdedel av ett semester av en utdannelse.
Heldigvis begynte historielæreren min å blogge kort tid etter at jeg begynte på universitetet. Bloggen History Matters! (som altså har som mål å vise at historien har en betydning for nåtiden) er et eksempel til etterfølgelse.
Her er noen av mine mer faglige innlegg, som eksempler til hvordan man kan fagblogge:
- Et kort tips om en faglig relevant artikkel: Economists don't know everything
- Fagkritikk, blogg om fag for de som driver med fag: Jeg vil ta master i verdensvitenskap
- Kommentar til en sak som er aktuell for studenter + Faglig kommentar til en generelt aktuell sak: Mål: middelmådighet
- Studietips: Too busy to write, so I'll teach you how to read
- Omtale av faglig relevant litteratur: Book review: The Big Questions
- Innlegg/artikkel basert på faglig arbeid: Hjerneflukt kan ikke forbyes
Jeg pleier å anbefale gratisversjonen av Wordpress som bloggplattform for nybegynnere. Hva venter du på?
Illustrasjon: Wrote, Creative Commons
Basert på et foredrag jeg holdt for veilederne på NKS Nettstudier 20.11.2010
Posted by Julie at 5:00 PM | Comments (2) | TrackBack
Impulsive concentration
"(W)hen that kind of focus springs to life - when interest becomes visceral, when caring becomes palpable, when you're so focused on something that the rest of the world melts away - the learning that results tends to be rich and sticky and sweet. The kind that you carry with you throughout your life. The kind that becomes a part of you. The kind that turns, soon enough, into wisdom.
It's a kind of learning, though, that can't be forced - because it relies for its initial spark on something that is as ineffable as it is intense. Interest has a way of sneaking up on you: One day, you're a normal person, caring about normal things like sports and music and movies - and the next a Beatles song comes on the radio, and suddenly you're someone who cares not just about sports and music and movies, but also about the melodic range of the sitar. Even if you don't want, necessarily, to be somebody who cares about the melodic range of the sitar. Interests are often liberating; occasionally, they're embarrassing. Either way, you can't control them. They, in fact, control you."
Quote from Megan Garber in Attention vs. distraction - What that big New York Times story leaves out
And here's that big New York Times story: Growing up digital, wired for distraction I couldn't bring myself to read the whole thing, because I am so sick of being told that my ability to multi-task is a bad thing, and that I can't concentrate because I'm under 25. (I'm blogging this in between editing photos, updating E24, and keeping up with Twitter, and I think I'm doing ok).
Garber sums up the counter-argument perfectly here:
"(T)he digital era is bringing a new kind of empowerment not just to interest, but to aversion. The web is a space whose very abundance of information - and whose very informational infrastructure - trains our attention to follow our interests."
(That's why online headlines have to be straightforward.)
Related posts:
Posted by Julie at 2:24 PM | TrackBack
November 22, 2010
Orangutang på børsen
(Klikk på bildet for større versjon)
Posted by Julie at 3:59 PM | TrackBack
November 2, 2010
Gjesteblogg: Investering i estetisk kapital, forsøk 2
Bloggposten er skrevet av Geir Stene, eller @gstene, som vanligvis blogger på sin egen blogg. Den er et svar på posten om hvor mye tid jeg bruker på mitt utseende, eller hvor mye jeg investerer i "estetisk kapital".
Da Julie kom opp med ideen om å måle sin investering i ”estetisk kapital”, sånn i tidsbruk, tenkte jeg at det var egentlig morsomt. For hvor lang tid bruker jeg? Ikke særlig mye, tror jeg. Har ikke inntrykk av at jeg driver med så mye slikt. På den annen side, vi gjør så mye mer eller mindre ubevisst at det er neimen ikke lett å si. Derfor syntes jeg ideen var morsom, og jeg kom til å si at jammen skal jeg også gjøre det.
Uka har vært underlig. Sjelden har jeg tenkt så mye over hva jeg driver med av forfengelighetsgrunner, samtidig som jeg ikke ville gjøre mer enn hva jeg faktisk gjør ellers, bare fordi nå fokuserte jeg på hver eneste handling. Jeg har virkelig forsøkt å ikke å gjøre mer, eller mindre, enn det jeg vanligvis ville gjort i løpet av en vanlig gjennomsnittsuke.
Etter å ha plottet tallene inn (fra notat via iPhonen) i Excel er tallet mitt: 28.
Jeg brukte altså 28 min. i snitt gjennom de 7 dagene. Det er min ”estetiske kapital” eller forfengelighetstidsbruk om du vil.
MANDAG
Dagen startet fort, rask dusj, på med klær, tannpuss og godlukt – og ut av døra, sånn forfengelighetsmessig altså. Om ettermiddagen måtte jeg hente de fryktelig dyre italienske skoa jeg kjøpte for over ti år siden hos skoreparatøren, det tok sin tid, fra jobb og tilbake til ruta på vei hjem. Tenkte også over at siden jeg har hatt skoa så lenge og kan ha dem lenge ennå, er det egentlig billige sko. Regnet altså reisetiden på omveien og tiden i butikken. Aftershave, kjøpte jeg på under tre minutter i forbifarten. Armani Kode for de innvidde. Greit når man vet hva man skal ha, sier nå jeg. Kvelden bestod i tannpuss og kattevask. Sånn er det å være mann. 58 min. i alt.
TIRSDAG
Uvant med stoppeklokke for å måle forfengelighet gitt. Men har man sagt A til Julie, så har man sagt A. Litt for sent oppe, tidligmøte på jobb, her gjelder det å snu seg. Lyndusj, tannpuss, godlukt og klær, uvisst i hvilken rekkefølge. Men jeg rakk bussen. Kvelden, sliten etter lang dag, forfengeligheten redusert til minimum. Kattevask og tannpuss. Mulig jeg alt er definert som Alphamann. 11 min.
ONSDAG
Måtte like tidlig av gårde, men var oppe et nanosekund før. Dusjen ble hakket lengre, ellers samme regla. Måtte tre i ny skosnor, kledd skal man da være! Onsdagen ble talt opp til hele 15 min.
TORSDAG
Begynner å bli skikkelig kjedelig dette, Stort sett samme regle torsdagen også, men dusjet i tilegg om kvelden, derfor kunne jeg glede meg over en ”estetisk kapital” for dagen på hele 20min.
FREDAG
Jada, ikke noe ekstravagant morgen dette heller, men barberte meg med ”tredagers” maskinen min. Det er grenser for hvor vilt det skal få vokse i ansiktet, men tid til skikkelig barbering hadde jeg altså ikke. Jeg kunne m.a.o tikke inn 20 min. fredagkvelden.
LØRDAG
Mye bedre tid i helgen. Denne dagen hadde jeg lovet meg bort til en heldagstur på IKEA, det regner IKKE jeg som forfengelighet, spesielt siden jeg ikke skulle ha noe. Vel hjemme kunne jeg kose meg med å endelig få gjort noe med håret. Frisørsalong? Langt i fra; maskinklipperen gjør frisyren som jeg vil ha den – Kort! Og kort ble det. God lang dusj og resten av kvelden med mat, vin og hygge hjemme. iPhone summeres opp til hele 44 min. forfengelighet på gstene.
SØNDAG
Sent oppe, doven dag, kaffe og frokost sånn etter hvert. Litt rengjøring og rydding, litt jobbing og så en dusj utpå dagen. Har egentlig aldri tenkt på at det å klippe neglene er forfengelig, men skal man få med alt, så skal man få med alt. Legger til tannpuss tid for senere i kveld og kan da oppsummere søndagen med personlig estetikkforbruk på 29. min.
Hva lærte jeg? Vel, at sammenlignet med Julie, slipper jeg unna mange ”oppgaver”. Samtidig ble jeg overrasket at når noe skal gjøres, utover det helt obligatoriske, så tar det egentlig en hel del tid. Men nå kan vel jeg ikke karakteriseres som verken spradebass, eller en skikkelig metroseksuell- urban - herremann heller. Om jeg er helt over på skalaen Alphamann, får andre vurdere. Artig var forsøket og nå har jeg også sagt B til Julie, som lovet.