« Impulsive concentration | Main | Hva skjedde med de norske bloggerne? »

November 23, 2010

Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)

 

Da jeg begynte på universitetet, savnet jeg lærerne mine fra videregående. Ikke bare som personer, men som tilgjengelige fagpersoner. Mennesker jeg kunne stille spørsmål til, og som ga inntrykk av å være opptatt både av elevene sine og fagene sine mer eller mindre hele tiden. Mennesker som fremstod som eksempler på hvordan det var å være voksen og leve av eller for et fag.

Man velger ikke bare hva man skal gjøre når man blir stor, men hvem man skal være. På videregående tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde lyst til å bli lærer, ville jeg være en voksen som var så opptatt av politikk og historie som politikk- og historielæreren min var. Det var først og fremst fordi han stadig delte ut tips om bøker, filmer, artikler og anektdoter som var faglig relevante, men ikke på pensum.

Offline er slike tips lettere å dele ut direkte til 20 elever enn til 200. Men det gjelder ikke på internett. Denne lærerrollen, den faglige rollemodellen, skulle jeg ønske at flere som underviste på høyere nivå tok tilbake - gjennom blogger, Twitter eller andre former for nettmedier.

Det betyr ikke at pensum, som fortsatt stort sett er på papir, er verdiløst. Men den holdningen som virkelig frustrerer meg, og som jeg møter både hos studenter og lærere, er at faget stopper der det obligatoriske pensumet stopper. Og at læreren som fagperson stopper når den obligatoriske undervisningen (alt for ofte i seg selv bare en gjentagelse av pensum) er slutt for dagen.

Det er bare ett av argumentene. Et annet er at stadig flere oppsøker informasjon om verden gjennom sosiale medier fremfor bøker eller papiraviser. På samme måte som journalister må være klar over hvordan leserne leser, må lærerne være klar over hvordan elevene lærer utenfor klasserommet.

Det betyr ikke at du må (eller bør) bli venn med alle studentene på Facebook og dele alle sider av livet ditt med dem. Men du kan vel dele de faglige sidene. Hva du som fagperson tenker om nyheter, bøker eller samfunnsdebatten. Noe av det beste med internett er at folk kan møtes på grunn av det de har til felles - selv om det bare er et bittelite smalt felt som i seg selv tar opp kun en fjerdedel av ett semester av en utdannelse.

Heldigvis begynte historielæreren min å blogge kort tid etter at jeg begynte på universitetet. Bloggen History Matters! (som altså har som mål å vise at historien har en betydning for nåtiden) er et eksempel til etterfølgelse.

Her er noen av mine mer faglige innlegg, som eksempler til hvordan man kan fagblogge:

Jeg pleier å anbefale gratisversjonen av Wordpress som bloggplattform for nybegynnere. Hva venter du på?

Illustrasjon: Wrote, Creative Commons

Basert på et foredrag jeg holdt for veilederne på NKS Nettstudier 20.11.2010

Posted by Julie at November 23, 2010 5:00 PM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2630

Comments

Jeg tror du må ha hatt andre universitetsprofessorer enn meg. For mine professorer og forelesere har alltid delt villig med sine kunnskaper. Lagt forelesningsnotater ut på nett etter forelesningene, gitt eksempler på videre lesning. Hatt egne studiegrupper. Fremelsket kollokviegrupper og diskusjoner. Foreleserne mine skriver i aviser, tidsskrifter og møter opp på kveldsdiskusjoner og foredrag.

Min erfaring fra universitetet har vært at det var videreføring og utdyping av det beste med videregående: faglig fordypning med engasjerte fagnerder.

Posted by: Martine at November 23, 2010 8:20 PM

Martine - Jeg tror du må ha hatt fantastiske forelesere. Jeg møtte også noen få gode fagpersoner i min Blinderntid, men jeg møtte oftere holdningen "nei, nei, pensum er pensum" (faktisk sitat) og "ingen grunn til å ta kontakt etter 14.00. Da er jeg ikke tilgjengelig" (også faktisk sitat). Vi ble oppfordret til å lage egne kollokviegrupper, men det er jo noe helt annet.

Posted by: Julie R. Andersen at November 23, 2010 10:22 PM