According to Julie

September 22, 2011

Innovasjon Verden?

Hvis bistandskritikerne har rett, driver Norge med bistand først og fremst fordi det gir oss god samvittighet - ikke fordi det virker. Hvis vi tar den mest kritiske bistandskritikken på alvor, bør vi slutte. Men hvordan skal Norge da redde verden?

Det har Kristian Meisingset, Amara Butt og jeg brukt deler av sommeren på å finne ut av, og resultatet er i den nyeste utgaven av Minerva, som lanseres på Civita-frokost torsdag.

Les artikkelen her: Etter bistand

Les også:

• Kritikk av gode hensikter
• Hjerneflukt kan ikke forbyes

Posted by Julie at 12:54 PM | TrackBack

August 17, 2010

Geeks er de nye intellektuelle

"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

• Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
• Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet
• An education for globalists?

Posted by Julie at 6:33 PM | Comments (1) | TrackBack

June 4, 2010

Kritikk av gode hensikter

«Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. (...) En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral.»

Slik slaktet Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier, NRKs årlige pengeinnsamling TV-aksjonen i Samtiden i 2008. Ifølge Tvedt opprettholder TV-aksjonen fordommer om nordmannens enestående evne til å hjelpe det fattige «Sør». I Dagbladet fikk et utdrag av teksten tittelen Journalistikkens sammenbrudd.

Christian Borch lurte på om Tvedt var "så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet". Petter Nome lo av Borchs "sårede stolthet" og skrev: "At folk som ellers er kritiske og seriøse, ikke en gang vil reflektere over om TV-aksjonen kan åpne for dilemmaer og sette habilitet og troverdighet under press, det er rett og slett vanskelig å forstå."

Det ble altså noe debatt av utspillet. Tvedt mener likevel at teksten fikk påfallende få konsekvenser for hvordan norsk media fremdeles fremstiller bistand i dag:

- Det var ikke én uavhengig analyse av CARE Norge under TV-aksjonen 2009, sa Tvedt da han besøkte journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo 26. mars 2010.

Slik Tvedt fremstiller det, er bistand en for sentral del av det norske selvbilde til at journalister tør å være kritiske:

- Produksjon av nasjonal norsk identitet i en globalisert verden har dreid seg om å definere oss selv som en humanitær stormakt og en verdensmester i bistand. Bistand har hatt en merkelig form for moralsk makt, sier Tvedt.

Kanskje er det derfor de få som først er kritiske, fremstår som så veldig opprørske. På BI Studentaksjonens debattmøte om bistandskritikk 2. mars 2010, var panelets kritiker langt mer tabloid enn panelets bistandsarbeidere:

- Bistand klarer ikke å skape økonomisk vekst, slo utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje fast.

Dermed fikk resten av panelet mulighet til å avfeie kritikken hans som unyansert og nærmest umoralsk. Representantene for bistandsorganisjoner hørtes ut som om de formulerte forsiktige pressemeldinger:

- Bistandsdebatten i Norge er unyansert. All bistand kan ikke skjæres over en kam, sa Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp.

- Vi vet at vi mislykkes med enkelte ting, men vi må ikke glemme hvorfor vi likevel gjør dette. Det handler om solidaritet, sa Gunnar Andersen fra Redd Barna.

Ifølge Toje er norsk bistand basert på sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk: Selv om vi selvfølgelig håper at det vi gjør skal få positive konsekvenser, begrunner vi bistand med handlingens iboende godhet. Å gå ut fra at all bistand er god er imidlertid også å skjære bistand over en kam.

Norske journalister oppfordres til å være maktkritiske og til å «følge pengene». Da er det påfallende hvis vi ikke gransker bistandsorganisasjoners bruk av penger like nøye som vi gransker private bedrifter.

På Høgskolen presiserte Tvedt at han ikke kritiserte bistand. Han kritiserte mangelen på kritisk journalistikk om bistandsfeltet. Slike nyanseforskjeller kan imidlertid være vanskelig å formulere til lesere. Hvis nordmenn blir usikre på egne superevner som utviklingshjelpere, gir vi kanskje opp våre gode hensikter.

Desillusjonerte lesere – og givere – kan være et argument mot å utfordre myten om Norge som humanitær supermakt. Men hvis journalister gjemmer seg bak det argumentet, undervurderes både lesernes evne til forståelse og medias evne til formidling.

Gode hensikter er kanskje ikke kritikkverdige i seg selv, men gode hensikter er heller ikke nok. Den norske helten fortjener konstruktiv kritikk.

Opprinnelig publisert i argument (pdf av bladet).

Flere av mine argument-artikler:

• Intelligente nyheter i illusjonenes tid - Bak kulissene i Dagsrevyen med Christian Borch
• LES DENNE BLOGGPOSTEN! - Hvordan klikkhoreri fungerer
• Nerdepolitikk - Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett
• Kunnskap i veggene - Om Blindernsavn og doveggslitteratur
• Gratis nyheter har en pris - Er det mulig å få betalt for å skrive på nettet?
• Jesus blant buddhister - Tanker tenkt på adventistisk barnehjem i Kambodsjas jungel
• Amerikansk politikk - presise fordommer - Hvordan jeg forutså valgresultater
• Jonas møter fans - Alle er forelsket i Støre
• Hjerneflukt kan ikke forbys - dette var vel første gang jeg publiserte noe, hvis vi ser bort fra denne bloggen. Det var om et tema jeg skal holde foredrag om i morgen.

Posted by Julie at 12:32 AM | TrackBack

March 20, 2010

Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!

I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".

Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:

"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."

Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.

Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.

For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.

Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.

Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.

Posted by Julie at 6:54 PM | Comments (3) | TrackBack

September 3, 2009

Hjerneflukt kan ikke forbys

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

Hjerneflukt kan ikke forbys

I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.

I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.

Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.

Ikke forbud mot ansettelse

Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.

Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.

Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.

Migrasjon er uforutsigbart

“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks' Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.

Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.

Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.

I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.

Flinke folk flytter mest

Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.

Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.

Migrasjon er ikke et nullsumspill

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.

For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.

Behandle sykdommen, ikke symptomene

Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.

Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.

Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.

Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer fremfor sykdommer.

Posted by Julie at 9:05 AM | Comments (3) | TrackBack

June 25, 2009

We're all correspondents

Cartoon by Dan Wasserman in The Boston Globe

The Onion News Network has another funny way of putting this: "After examining the evidence from the 25 iPhones, 15 Blackberries, 10 video cameras and 40 digital cameras obtained from the students who attended the party, we were able to reconstruct every second of the event."

Posted by Julie at 7:31 PM | TrackBack

February 24, 2009

Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet

I morgen skal jeg på utviklingspolitisk debatt med Erik Solheim. I debatten møter Solheim...

• Kristin Clemet, leder av tankesmia Civita og styreleder i Norfund
• Stein Tønnesson, direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslo (Prio)
• Marte Gerhardsen, generalsekretær i Care
• Lars Haltbrekken, leder av Norges Naturvernforbund og medlem av Utviklingsutvalget

... og debatten heter "Klima, konflikt og kapital". Det er interessant å se at en debatt kan ha det navnet i dag, og at den debatten kan fylle en sal med plass til 1000 studenter som alle vet hva som legges i debattens tittel. Jeg vil tro at for bare fem år siden ville studentene tenkt: "Hva har klima med konflikt og kapital å gjøre?"

I The Lexus and the Olive Tree (en bedre bok enn The World Is Flat, etter mitt syn) skriver Thomas L. Friedman:

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all."

Siden jeg har studert Internasjonale Studier (ikke statsvitenskap eller samfunnsøkonomi eller historie, men Internasjonale Studier), applauderer jeg tverrfaglighet. Jeg har skrevet både her og her om hvor vanskelig det kan være å få faglig aksept for tverrfaglige tilnærminger. Det er flott å se at politikerne tenker tverrfaglig, selv om Universitetet i Oslo ikke helt får det til.

Samtidig må man ikke blande sammen fag og årsakforklaringer bare for å gjøre det. Bjart Holtsmark skriver på e24.no at vi har få om noen belegg for å si at klimaendringer kommer til å skape voldelige konflikter:

"De aller fleste av de menneskene som eventuelt blir «klimaflyktninger», er intelligente og rasjonelle mennesker, akkurat som oss her i vest. De velger å flytte for å skaffe seg et bedre liv. Det virker mest som en gammel-kolonialistisk undervurdering av mennesker i den tredje verden å tro at de skal begynne å hakke løs på hverandre på grunn av noen langsomme endringer i klimaet."

Ikke at klimaforandringer er bra eller at vi ikke skal gjøre noe for å forhindre dem. Men overdrivelser uten faglig tyngde er bare dumt.

Uansett: Jeg gleder meg til i morgen kveld.

Posted by Julie at 5:18 PM | TrackBack

October 1, 2007

Living Locally, Working Globally

Link to my bachelor thesis on offshoring and labor migration from India.

See also:

• I need the answers to two really big questions
• Update on the bachelor thesis situation, Part 1
• Update on the bachelor thesis situation, Part 2

Posted by Julie at 4:36 PM | TrackBack

September 14, 2007

Dobbeltnerding

Internasjonal politikk og podcasting i samme link! Utviklingsminister Erik Solheim og tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har lagt ut podcast. Dette blir første del av en serie der Solheim tar ukentlige telefonsamtaler om aktuelle temaer. Og det er mulig å abonnere.

Posted by Julie at 4:51 PM | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | TrackBack

August 9, 2007

Yet another reason not to like the current American president.

(What a good post... shoes and politics at once! If only it were good shoes combined with good politics... )

Posted by Julie at 1:00 AM | TrackBack

August 6, 2007

Apropos Amerika

Apropos kritikk av Amerika, takk til Per Ivar for tipset om denne artikkelen av Thorbjørn Jagland.

Posted by Julie at 4:04 PM | TrackBack

August 5, 2007

Hirsi Ali: "You grew up in freedom, and you can spit on freedom"

Interview with Ayaan Hirsi Ali in which she says:

"I don't find myself in the same luxury as you. You grew up in freedom, and you can spit on freedom, because you don't know what it is not to have freedom. I haven't. I know there are many things wrong with America, and I know that there are many things wrong with Americans, but I still believe it's the best nation in the world."

Bruce Bawer writes of the interviewer, Avi Lewis: "In place of a mind he seems to have a write-protected file of received leftist opinions." I agree with Bawer when he writes that Lewis is an example of people who "don't get it and don't want to". The US (or "Western society" in general) has plenty of problems. It's easier to get ahead if you're rich and connected, McDonald's will not make you a healthy person, guns kill and endless shopping does not bring lasting happiness. Yet it is one thing to criticize each of these problems individually and another to see them as a sign that everything the West stands for is a mistake - to think that a society is evil if it is not perfect. When something does not work perfectly, it may still be the best possible solution at the time. Liberal democracy is, as Churchill said, the best solution we've come up with so far, and the US has been relatively good at it.

From Bruce Bawer's blog (copied here because there is no stable link to the post):

July 23, 2007 (8:00 P.M., CEST): This interview with Ayaan Hirsi by some Canadian TV guy named Avi Lewis is an instant classic. In a few brief questions he manages to sum up the entire mindset of those who just don't get it – and don't want to. She answers each question articulately, definitively, knowledgeably. Yet none of it seems to get through. It's as if he's not programmed to process sense. To think. In place of a mind he seems to have a write-protected file of received leftist opinions. The obnoxiousness with which this lightweight PC mouthpiece sneers at the hard-won wisdom of one of the truly great individuals of our time is breathtaking.

Posted by Julie at 11:15 PM | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentar på hans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
   
3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
   
6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.
   

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

May 13, 2007

Alejandro Bendaña 2

In 1987, P.J. O'Rourke met Alajandro Bendaña and wrote this:

We met our first Sandinista that same night, General Secretary of the Foreign Ministry Alejandro Bendaña, who mentioned that he'd rather be out dancing at the street festivals (which I saw no sign of) and said he assumed we would, too. Tsk. Tsk. There but for lack of international understanding ... Bendaña oozed self-confident charm. His clothes were nattily rumpled, he bummed cigarettes and, having gone to Harvard, he spoke better English than we did. He was full of enthusiasm for the Central American Peace Pact, the Arias Accord. Bendaña vowed Nicaragua would comply - unilaterally if need be - with all the Accord's requirements, though he had to look in his briefcase to see just what those requirements were.

In a fit of bonhomie, Bendaña then hinted the government would soon allow the one opposition newspaper, La Prensa, to publish again, permit the Catholic radio station to resume broadcasting, free some political prisoners and announce a partial cease-fire with the contras. 

"The revolutionary process," said Bendaña with real heat, "does not require having a newspaper shut down, does not require having a radio station shut down, does not require eliminating political parties. Those measures go against the grain of the revolution!" By the look of the faces on the faces of the StaffDel members, I'd say it had occurred to them that Bendaña worked for a revolution that didn't require those things but had done them anyway. The aides had some major questions, which Bendaña parried like an amused and slightly absent-minded Northwestern football coach defending his team's record against Michigan and Ohio State.

In 2006, I met Alejandro Bendaña. He hadn't changed much.

Posted by Julie at 6:01 PM | TrackBack

March 29, 2007

Principles vs. practice

Interesting article about small private schools for the very poor in Hyderabad, India, and James Tooley, who has researched them. Quotes:

"The reason you haven’t heard of James Tooley is that his work is something of an embarrassment to the official aid and development industry. He has demonstrated something that many development professionals would rather not know—and would prefer that you not know, either. (...) The consensus on economic development—specifically, on the role of the state in promoting growth—cycles to and fro. At the moment, orthodox thinking embraces a leading role for the market in most areas of economic life. But in most developing countries, as in many rich ones (including the United States), schooling is widely regarded as quite another matter. Children’s education is higher than commerce. These realms must not be allowed to mix. Many development and education officials wish to enshrine free education as a universal human right. Education, in other words, is too important to be left to the market. (...) Tooley has been publishing his research in education journals but has also written for libertarian and conservative think tanks. Unfortunately, these associations have pushed him further outside the development mainstream."

A friend of mine who did a year or so of Developmental Studies before starting law school, complained that his classmates picked on him for reading The Economist and suggesting that "maybe it is possible to say something positive about the US". He told me that Developmental Studies drew two conclusions: 1. The world is in deep trouble. 2. American capitalism is behind this trouble. Now, (I hope) that was an exaggeration. But the main conclusion of my International Economics class was "free trade is the answer"; a conclusion that didn't go down that well if some of my more left-leaning classmates. We all know that one should try to keep one's own political ideals separate from serious research, but it's easier said than done. If everyone at Developmental Studies votes for the same party, and everyone at Economics votes for another party, we'll have a problem after these people graduate.

I was hoping that these thoughts were just speculations, and that people grow up and learn that the world is not black and white. Hopefully, they do. But apparently, even grown-ups argue about political principles when they should be concerned with what really works in the real world.

Posted by Julie at 2:04 PM | TrackBack

March 14, 2007

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Posted by Julie at 2:31 PM | TrackBack

January 31, 2007

Depressing political stories

Marginal Revolution has a short list of political facts that wouldn't make good stories if they were true (which we don't know if they are, although Marginal Revolution doesn't think so). I keep coming back to the idea that scientists (including social scientists) and the media should be concerned with whether or not something is true, not whether or not we want it to be true or what the effects are if the general public believes it to be true. This is easy enough to accept in theory, but a recurring theme in (yes, you guessed it) The Blank Slate is how difficult it is to accept in practice.

Update after reading comments on MR: Ok, this is getting embarrassing. My dad is the first to comment, and he refers to The Blank Slate. And no, this is not embarrassing as in "Oh my god, my parents are reading the same thing as me, how uncool!" I'm 20, not 14. But I think we've given this book enough publicity now, and it is, sadly, time to move on. Just read it! Ok?

Posted by Julie at 10:44 PM | TrackBack

January 15, 2007

Hvordan verden egentlig ser ut, del 2

Mer enn mye annet, ønsket jeg til jul at jeg kunne være her. Det fikk jeg ikke lov til. Heldigvis er foredraget til Hans Rosling på NHO-konferansen tilgjengelig for nedlasting her.

Anbefales! I hvert fall hvis du er interessert i globalisering (for eksempel hvis du går på Internasjonale Studier) og ikke har fått med deg dette. Og egentlig hvis du er interessert i fattigdom, utvikling eller hvordan det går med verden, sånn generelt. Aftenposten skrev forresten om Rosling forrige uke.

Posted by Julie at 11:45 AM | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  

Innledning

Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.

 

Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.

 

Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.

 

Litteraturliste

Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006

Posted by Julie at 8:25 PM | TrackBack

December 14, 2006

Verden - et flattbrød

Tittelen er fra en kommentar jeg fikk på dette innlegget fra Espen Antonsen.

I denne artikkelen, som jeg leste for lenge siden og tilfeldigvis lagret på min Bloglines, anmeldes Friedmans The World is Flat. Artikkelen avsluttes: "Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Andre målestokker for fremskritt også. Det vet Friedman, men han har store problemer med å skjønne det, for han har en visjon. Om en flat verden."

Nå er det sant at Friedman til tider kan virke som et eksempel på "expanding a moderately original idea into 300 pages of anecdotes", men jeg legger vekt på til tider i den setningen. Han har mange gode poeng og gode historier, selv om det til tider kan bli overforklarende og til tider virke som om han bare prøver å bevise at han har reist mye og opplevd masse spennende. Jeg kan imidlertid til en viss grad forstå anmelderens tanker om at den flate verden er Friedmans "visjon" som hindrer ham i å se den mer komplekse sannheten (ikke at jeg er 100% enig med anmelderen, men jeg ser poenget).

Det er imidlertid den første setningen i det avsnittet jeg fester meg ved nå, og jeg tror den setningen er årsaken til at jeg lagret dette for lenge siden. Det finnes mennesker med andre mål i livet enn å åpne nettbutikk. Faktisk tror jeg ikke det finnes mer enn noen få spesielle mennesker som har nettbutikk som livets mål i det hele tatt. Derimot tror jeg det finnes mange mennesker - svært mange - som har som mål å tjene tilstrekkelig til at de kan finansiere en viss levestandard for seg og sin familie. Blant disse tror jeg det er mange som ønsker å tjene disse pengene gjennom salg, og blant disse ønsker de fleste å nå ut til mange kunder. Derfor åpner folk nettbutikker. De åpner dem ikke fordi nettbutikk er kult eller moderne eller fordi nettbutikker flater ut verden. Nettbutikken er ikke målet; den er middelet.

Det er nettopp det som er et av Friedmans mange gode poeng i forrige bok, The Lexus and the Olive Tree: det holder ikke at bedrifter legger til en nettside som bare delvis fungerer ved siden av sin gamle ineffektive måte å produsere og selge på. Vi må bruke ny teknologi til å gjøre reelle endringer, fordi ny teknologi, spesielt internett, medfører reelle endringer i samfunnet. Internett skal ikke brukes for å vise at man kan bruke det, men fordi det virker. En nettside om deg eller din bedrift er ikke en god nettside hvis det eneste budskapet er: "Se, dette er min nettside. Legg merke til at jeg følger med i tiden og derfor har en nettside." For hvis man tenker slik, er man akkurat som tiåringer som ønsker seg nye mobiltelefoner fordi de vil ha bedre ringetoner og spill. Da betrakter man teknologien bare som leketøy, og da er det ikke rart man ser bort fra at den kan ha noen egentlig økonomisk eller politisk betydning.

Posted by Julie at 1:18 PM | TrackBack

November 13, 2006

Thoughts after my first Security Council session

I wonder if real diplomats come home after maintaining international peace and security and think: "Oh crap, my basil plant died while I was sending an envoy to Iraq and now the only thing eatable in my apartment is a bag of peanuts."

I just came home from a Model United Nations (MUN) in Copenhagen, organized by DANMUN. The Security Council was called into session because of the threat to international peace and security caused by the assassination of the mayor of Kirkuk in northern Iraq. After three days in session, we condemned the PKK  (this is the official site)as a terrorist organization, sent a UN envoy to mediate the situation in Kirkuk, and finished by adding Japan to the axis of evil (just to appease the delegates from Congo after some incident at an unbelievable Chinese restaurant with free beer.)

As a delegate for the Russian Federation, I am amazed at how long I can go without sleep, coffee and food for the sake of world peace. Although real diplomats probably do not stay at hostels or travel internationally by bus, I would like to recommend both Danhostel and Lavprisekpressen. They are both excellent and wonderfully cheap. The Russian delegation shared a room with a delegate from Peru and a delegate from Congo, as well as an ever-changing "new guy" in the sixth bed. Most of these new people kept very different hours from us, mainly because they always slept, and we never did. Seriously. We stumbled in at 5AM and set our alarms for 7.

So what is a MUN? It is a game basically, but it isn't fun unless you take it seriously. The rules are: each member of the UN Security Council is represented by delegates and these delegates hold formal sessions with rules of procedure based on the real sc rules. Both in session, and in the lobby outside the session, delegates work to solve international problems while maintaining their own national interests.

The rules of procedure became habit, until the Russian delegation found ourselves speaking diplomat English to eachother outside session, even though we all speak Norwegian and two of us (not including me) also speak Russian. We were saying things like:

"Motion to eat at this vegetarian buffet restaurant I once went to."
"I rule that out of order, as we cannot find that restaurant. This delegate would also like to point out that she will veto any draft resolutions even suggesting dinner at McDonalds."
"That is very much in order. Motion to suspend search for restaurant in order to buy coffee."
"I second that motion."

I intend to continue, both this post (in order to give more information) and diplomat-speak (in order to annoy Ingvild), but not right now. I miss sleeping and drinking water. 

 

Posted by Julie at 8:57 PM | TrackBack

September 29, 2006

There is no sin except stupidity

Oscar Wilde was right.

I saw "The Road to Guantanamo" on Wednesday. The movie tells the story of "the Tipton three", British guys with Pakistani backgrounds who spent two years in Guantanamo for being in the wrong place at the wrong time. In October 2001 they went to Pakistan to celebrate a wedding and crossed the border to Afghanistan on a whim - without any idea what they were going to do there, let alone how they were going to get back. When they realized that they were in the middle of a war zone and that they weren't really doing anything to help, they tried to leave Afghanistan by jumping on board a truck that seemed to be heading in the right direction. Everyone on the truck was captured and the Tipton three were eventually sent to Guantanamo. Their only crime was stupidity.

At Guantanamo, the three were suspected of being members of Al-Qaida. They were repeatedly questioned and tortured. Although the torture in itself should be enough to provoke any believer in human rights, what really gets to me is the stupidity. It might be possible to start debates over the question: "Can torture be justified if it gives us answers that save innocent people?" But in this film, it is obvious that the people who are doing the torturing don't want truthful answers. They want to hear the answers that will put them in the correct position: they want to show the rest of the world that they have captured a terrorist, so they torment their captives until they "admit" to terrorism. They even say this outright: "Everyone cracks in the end." If everyone cracks, then what they say after cracking gives you no information whatsoever. When investigating crimes, is it not common practice to check suspects' stories? In the film, the Tipton three have solid alibies (they were doing community service in Britain at the time of their alleged terrorist crimes, so their alibi is the British police). If the US really wanted the truth about the guilt of these people, that would be easy. In other words: one can have a debate about whether the US is committing international crimes, but it is obvious that they are committing stupidity.

During the US presidential elections, I wrote an essay on who I would vote for if I could. In this essay, I argued that president Bush just seemed too stupid for me - whether or not I agreed with his views didn't even have to be an issue. At the time, I felt that it was risky to argue that "I don't like him because he's so dumb" and expect to be taken seriously, but now I realize that in this case - for once - "You're stupid!" is a very valid argument.

(Norwegian readers, remember the commercials for the University of Oslo? "Statsbudsjettet er helt dust!" "Hvis det er dust, er du fucka i huet!" Well, I've been studying at this university for over a year, and I'm defending that kind of argument now!)

PS. It appears that Anna cooled down enough after seeing "The Road to Guantanamo" to write about it before me, but her thoughts are in Norwegian. 

Posted by Julie at 5:29 PM | TrackBack

September 8, 2006

Joseph Nye on Soft Power

Introduction 1:
for those who wonder what I'm really studying

This is it. Well, it's not everything, obviously, but this text, adapted from Joseph Nye's speech and answers to questions at the Oslo Handelsgym yesterday, touches on so many of the things that I'm studying: realism vs. liberalism, neo-liberalism, balance of power, the clash of civilizations, global public goods, hegemonic theory, unipolarity etc. (If you understood most of that, skip to "Introduction 2".)

Joseph Nye is a legend for students of International Relations. He coined the phrase "soft power", and wrote many very influential books and articles, including Power and Interdependance: World Politics in Transition with Robert Keohane and Soft Power: The Means to Success in Global Politics You can read more about him here. I also recommend this article, which makes many of the same points as yesterday's speech, but which also clarifies the term "Wilsonian" and provides more detail on Nye's thoughts about US policy.

Students of political science memorize three definitions of power:

1. A has power over B when A can get B to do something that
a) B would not do if it were not for A
and
b) makes A better off.
2. A has power over B when A decides what A and B view as being important issues (the power of setting the agenda or "dagsordenmakt" in Norwegian).
3. A has power over B when A can get B to want to do something that
a) B would not want to do if it were not for A
and
b) makes A better off.

This last kind of power is soft power, and the first is the kind most commonly associated with hard power. Joseph Nye sees power as being military, economic or soft. The basic idea is that people's attraction toward the US is important for American power: it matters that students want to study in the US and that everyone has heard of Coca-Cola and McDonalds.

Introduction 2:
for fellow Inter-students

I was in the same room as Joseph Nye!!!

Soft Power and the Struggle Against Terrorism

It used to be that the better army won the battle, but today the better story wins.

Power is the ability to influence. You can influence people in three ways: You can force them with sticks, or pay them with carrots, but if you can make someone want to do what you want, you can save a lot of sticks and carrots. Soft power is having the ability to make people want to do what you want them to do.

There are three sources of soft power: culture, values and policy. President Roosevelt’s four freedoms for example, were a source of soft power for the US. When students protesting in Tiananmen Square formed the shape of the Statue of Liberty, this was proof of American soft power. Even in Iran today, people want to own Hollywood videos.

What is American culture? Everything from Hollywood in the west to Harvard in the east. This may be attractive to people, or it may be repulsive. Take Hollywood films for example: to conservative Muslims, Hollywood films portraying women wearing bikinis and getting divorced are repulsive. But to many others the same Hollywood movies are attractive because they show women making their own choices. When aspects of American culture are attractive, they are a source of soft power for the US.

What are American values? Liberty, openness, opportunity, a dynamic society where anybody can do anything, where it is possible to reinvent yourself. Losing that openness would a great loss.

When I wrote Soft Power I used Norway as an example. Norway is a small country that is taken more seriously because of its policies, policies like supporting overseas development and being a peacemaker.

During the Cold War there were exchange programs for students between the two superpowers. Americans were afraid that the Soviet students would be spies and steal American technological secrets, but there were nevertheless 50 Soviet students in the US and 50 American students in the USSR in the year 1958. After being influenced by what he called “American pluralism”, one of the Soviet students became a right-hand man for Gorbachev and was important in developing the policies of glasnost and perestroika. Another student, who really was a KGB spy sent to steal secrets, later became a general and wrote in his memoirs that “the greatest Trojan horse” that ended the USSR was the exchange students who had studied in the US.

Are exchange programs still important? Studying abroad was important to me. I made a friend from Ghana, which led me to live in Ghana for a few years, and those years influenced what I wrote on US policies. But is soft power still relevant today? Some people believe that it isn’t anymore, even if it mattered during the Cold War. During the Cold War, these people point out, both sides had common cultural traditions. Even communism began in European culture. Today’s terrorist threat is the result of a clash between civilizations.

I do not agree with the “clash of civilizations” theory. Terrorism is not the effect of a clash of civilizations, but a civil war within Islamic civilization, between extremists and the mainstream. We will not win the war on terror unless we appeal to the mainstream within this civilization. So the question is: are we getting our story across? Unfortunately, our soft power is declining.

Terror is a form of theater that depends on “Jujitsu politics”. In Jujitsu, a smaller player can win by using a larger player’s strength to the smaller player’s advantage. Terrorists can’t defeat a larger player, but can they get a larger player to defeat itself?

Immediately after 9/11, when the US not only removed Taliban, but also disrupted Al-Qaida, it was an appropriate use of hard power. But invading Iraq in 2003 was a tactical mistake. Iraq has become a recruiting ground for terrorists. How do you know if you’re winning a war against terrorists? Whether you’re winning or not, depends on which number is higher: the number of terrorists you are killing or deterring, or the number of new terrorists being recruited or trained. When the US is trying to win this war, the way the US is viewed in moderate countries matters. We can’t fall into a Jujitsu trap by thinking that hard power is enough.

The recent war between Lebanon and Israel is an example of how it shouldn’t be done. Israel was essentially right in using hard power, but they used it disproportionately. After a week of dead Libanese children on TV screens around the world, the net result was negative for Israel’s soft power. The leader of Hizbollah is now a hero in the Arab world. Israel’s army may have won, but Hisbollah’s story won.

Will the American story lose? Abu Graib for example, undercuts soft power. In 2001 there was increased sympathy for the US. Hizbollah condemned the 9/11 attacks. Today, all that is forgotten. The US has focused too much on hard power. Our defense budget is 500 million dollars, and we spend about 1 million on soft power (through various ways of broadcasting our culture, values and policies, including diplomacy). Now, we shouldn’t spend equal amounts on hard and soft power, but 500 to 1 is too extreme.

Soft power cannot solve all problems. First of all, it’s slow. The soft power generated by the Soviet exchange students in the US took two decades to show results. Many politicians may think: “Well, I’m not likely to be here in two decades.” American politicians have to think about reelection constantly because of the system worked out by the founding fathers: the Representatives in the House of Representatives are elected every two years, Senators every six years and the President every four years. This creates an inefficient government, where one election will not change policy overnight, but it divides power and focuses on liberty.

Secondly, soft power is not just produced by governments. Many sources of soft power are outside of the government’s control, and these may have a better impact than those controlled by the government. When the US created an Arabic-language TV channel, this was seen as being government propaganda. A more subtle strategy, like an open channel showing different aspects of American life, would have been better.

There are two things I want you to remember:

The first thing is a quote from Machiavelli: “It’s better for a prince to be feared than to be loved, but worst of all is for a prince to be hated.”

The second thing is that during the Vietnam War, when the US was very unpopular and people were marching to protest against the US government, the song they were singing in those marches was Martin Luther King Jr.’s “We Shall Overcome”. They were appealing to another aspect of American culture. I believe our soft power is likely to prevail because of the attractive deeper value of the US. When asked why they don’t “like” the US, people rarely talk about our culture or values, but they often mention our policies.

The good news is that policies can change, even if many politicians think in short-term. Some do look further, and to be fair, President Bush does. His theory – and he really believes this – is that the absence of democracy in the Middle East caused the 9/11 attacks. His problem is not his sense of time, but his misdiagnosis of the situation. The terrorists who attacked in London, grew up in democratic Britain, and even if democracy is the answer, democracy under coercion has unfortunate side effects. President Bush is a very Wilsonian president (his father was more like Roosevelt). Like Wilson, Bush is an evangelizing idealist who wishes to export values and “make the world safe for democracy”. I believe a better approach would be to be a “shining city on the hill” that doesn’t “go abroad in search of dragons to destroy” (in the words of John Quincy Adams). As president Kennedy said: we must “make the world safe for diversity”.

What would happen if the US weren’t a superpower, or if the US went home right after the Iraq war? I think the rest of the world would want us to come back. As a superpower, the US can produce global public goods, much like Great Britain did during the Pax Britannica. The US hasn’t focused enough on this in the past few years.

To balance hard and soft power is to be a smart power. I remain optimistic that we will again be a smart power.

When asked about Europe specifically, Nye answers:

Europe has powerful soft power. I would urge Europe to focus more on hard power. In his second term, president Bush has been more interested in Europe. Ever since Condoleeza Rice’s trip through Europe, US policies toward Europe have been better. I believe it is important to realize that Europe and the US have more in common with each other than any other two parts of the world. It is time to repair the house, because we really do live in the same house.

Posted by Julie at 5:33 PM | Comments (1) | TrackBack

September 3, 2006

Antisemittisme?

Et av mine fag dette semesteret heter "Neighborhood Bully? Stormaktene og Midtøsten siden 1945" (ja, det stemmer: kurset er oppkalt etter en Bob Dylan sang). Kurset fokuserer i stor grad på Israel og Palestina, og her har de fleste en mening, eller i hvert fall en vag følelse av mer sympati for den ene parten enn den andre. Jeg har alltid tenkt at "dette kan jeg ikke nok om til å ta stilling til", men forhåpentligvis kommer jeg til å kunne betydelig mer om det innen desember (hvis ikke kommer det til å gå meg ille). Men før jeg blir så klok og kunnskapsrik at jeg ikke kan skylde på uvitenhet når jeg uttaler meg om dette, må jeg bare få ut et uttrykk for irritasjon. Kanskje jeg kommer til å lese denne teksten om noen måneder og gremmes over meg selv, eller kanskje jeg kommer frem til at jeg uansett har et poeng, uavhengig av hvor komplisert hele den politiske situasjonen er. So here goes...

Da jeg var liten og bodde i USA (den stormakten som får størst plass i pensum til Midtøsten og Stormaktene), hadde jeg venner som var jøder. De hadde mer kompliserte kjøkkenregler enn meg, og vi hørte aldri på julemusikk hos dem, men ellers var de som alle andre jeg kjente. Jødene som gruppe, som folk, var imidlertid de som hadde sittet i konsentrasjonsleir og som var årsak til at jeg ikke kunne si "Merry Christmas" på skolen, men måtte ønske venner "Happy Holidays". Jødene var en gruppe det var synd på, en gruppe man måtte ta hensyn til, og som det derfor var viktig at jeg som barneskolebarn lærte om - omtrent som indianerne, en annen gruppe USA har kronisk dårlig samvittighet overfor. Hvert år lærte jeg om indianerne ved å lime fjær på ting, og om jødene ved å tegne Minorah-lysestaker.

Det var først mye senere at jeg lærte at det ikke bare var jøder som var fanget i nazistenes konsentrasjonsleire og at Hanukah ikke var det samme som jul, men med andre sanger og en annen form på adventstake. (Jeg måtte selvfølgelig til Norge før jeg lærte noe om jødedom som religion, siden religionsundervisning ikke står på timeplanen i amerikansk barneskole.) Jeg kan forresten ikke si at jeg kan så mye om indianerne heller, med unntak av et par politisk korrekte læresetninger som "hver indianernasjon (ikke stamme) er unik" og "det heter ikke Indian; det heter Native American". Nå skal jeg ikke stille urealistisk høye krav til hva man kan lære på barneskolen, men jeg tror ikke bare det er barn som sitter igjen med en følelse av at det eneste det er verdt å vite om begge disse to gruppene er at man ikke skal diskriminere mot dem.

Det er ikke så mange indianere i Norge, og indianerhat får ikke så mye spalteplass i norske aviser. Antisemittisme derimot... hver gang Israel, jøder eller jødiske symboler er i media uten at det er i direkte positivt lys, skriver noen en kronikk om at dette er et tegn på økende antisemittisme i Norge. Skulle man følge denne logikken, viser en tilfeldig valgt Aftenposten at hat mot Regjeringen, dansker, Iran, Sudan, Syria, Rikshospitalet, USA og NSB, for å nevne noen, er på vei opp i et skummelt tempo.

Det er imidlertid bare i disse kronikkene at jeg egentlig møter antisemittisme i min egen hverdag. Skulle jeg bedømme fra egen erfaring, ville jeg si at muslimer, kristne, jenter, gutter, homofile, svensker, pakistanere og amerikanere virker som de er mer utsatt for fordommer. Jeg har nemlig hørt disse merkelappene brukt som skjellsord flere ganger i løpet av de siste årene, men jeg tror virkelig ikke jeg noensinne har hørt noen bruke "jøde" som et skjellsord. "Du er så jøde, ass." Nei, jeg greier faktisk ikke se det for meg en gang. "Du er så jente, altså", "Pakkis!", "Homo!", "Ja, det er jo typisk amerikanere...", svenskevitser... Alt dette er dagligdags i norske skolegårder. Diverse media tar jevnlig opp temaer der muslimer som gruppe fremstilles som et problem, uten at dette nødvendigvis tolkes som et uttrykk for hat. Det skrives kronikker om kvinneroller og mannsroller som forsåvidt skaper debatt, men sjelden av typen "Blir kvinner/menn hatet?" Og på Internasjonale Studier er spørsmålet om amerikanerne styrer verden eller ikke, og hva som eventuelt kan gjøres for å få dem til å slutte å være så sjefete, noe av det som i hvert fall fremstilles som viktigst, men jeg har foreløpig ikke funnet noen artikler på pensum om amerikanerhat. For hver av disse gruppene, er det slik at i tillegg til faktisk å være hatet av noen, er de også kjent for så mye mer.

Søker man på "jøde" på Aftenpostens nettsider, ser det ut til at det eneste jødene er kjent for, er Israel/Palestina, Holocaust og "Gaarder-kronikk-debatten". Det er sant at jødene har opplevd mye hat gjennom historien. Det er også et skremmende faktum at etter andre verdenskrig fortsatte jøder å sitte i konsentrasjonsleire fordi de var uønsket i landene de hadde bodd i før krigen (og Norge var ikke noe bedre enn andre. Vi ønsket bare å ta inn friske, sterke jøder som kunne hjelpe til å bygge opp landet vårt. Det var - ikke overraskende - ikke så mange av dem i konsentrasjoneleirene). Men det må da gå an å si mer om jødene enn dette! For hvis jøder som gruppe bare dukker opp i media som "de vi må ta hensyn til for å unngå at de anklager oss for hat", sitter vi alle fast i politisk korrekt amerikansk barneskole.

Posted by Julie at 4:27 PM | Comments (2) | TrackBack

July 27, 2006

The hated Pirese

This is scary...  

The plight of the Pirese - Europe's most hated people: An opinion poll taken in Hungary showed that Pirese refugees are more hated than any other group. Even those who admitted to disliking Arabs, Chinese and Romanians, said the Pirese were worse. The group who are statistically most likely to have the strongest feelings are elderly, far-left women from northern Hungary. It's widely believed the Pirese mix their beer with blood, have the evil eye and are hideously ugly. And of course they don't exist. They were made up by a research institute to test the level of xenophobia in Hungary. High apparently.

(From BBC News)

I guess people really do fear what they do not know.

Posted by Julie at 9:45 AM | TrackBack

June 30, 2006

An education for globalists?

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all. (...) I am a globalist. That is the school of thought to which I belong. That means I am not a realist, who thinks everything in foreign affairs can be explained by the quest for power and geopolitical advantage - and markets don't matter. I am not an environmentalist, who looks at the fate of the world only through the prism of the environment and what must be done to save it - and development doesn't matter. I am not a technologist - one of those Silicon Valley techno-nerds who believe that history began with the invention of the microprocessor and that the Internet will determine the future of international relations - and geopolitics don't matter. I am not an essentialist who believes that people's behaviour can be explained by some essential cultural or DNA trait - and technology doesn't matter. And I am not an economist who believes that you can explain the world with reference only to markets - and power politics and culture don't matter. (...) Unfortunately, in both journalism and academe, there is a deeply ingrained tendency to think of the world in terms of highly segmented, narrow areas of expertise, which ignores the fact that the real world is not divided into such neat little beats, and that the boundaries between domestic, international, political and technological affairs are collapsing." - Thomas L. Friedman, The Lexus and the Olive Tree

Ah, this is just what a student of International Studies wants to read! Over the past year, I have taken classes at the departments of Political Studies, History, Economics and Law. I believe that the boundaries between these fields, not to mention the strange cultural differences within the university, are an obstacle to students and faculty. It is confusing when professors and the university administration insist on seeing the world as being divided when the whole point of my bachelor program is that the boundaries in the world are being torn down. When wondering what courses to take next semester, I noticed that in every department, there were a lot of classes where you could basically learn the same facts, but seen from different angles - using the tools of economics, history or political studies to learn about the same world. By choosing courses wisely, I can (in theory) get a good mix of these different views, but I also have to spend (or waste, depending on attitude) time figuring out how to study, referance, write papers and sit for an exam the way the different departments want me to do so. We can joke about the way "students in the other buildings" dress or act, but the fact remains that there are different ways of doing things, and that the students and faculty who always stay in one building, never find out that their way isn't the only way.

There is a debate within the university over whether International Relations should have its own Master program at the University of Oslo. It seems that the main reason not to do so, besides the university's economy and the fact that many International Studies students want to get their Master's degree outside Norway anyway, is that International Studies is really just a subcategory of Political Studies. But the whole point of International Studies is that it crosses the boundaries of the different departments. A Master's degree in Political Studies may mean losing the economic, historical and legal perspective - not to mention the technological, ecological and cultural perspective, which International Studies is already lacking. Yes, you should be allowed to concentrate on one area of expertise, but should you have to? I don't know, but I think it's worth thinking about.

The world still needs experts, but unfortunately, we seem to have a tendency to believe that you can't know much about anything unless you have a degree in it, and that if you have a degree in something you automatically know everything about it, but are unable to know anything about anything else. In reality, remember that you are studying the world, not your textbooks.

Posted by Julie at 2:03 PM | Comments (2) | TrackBack

Book review: The Lexus and the Olive Tree

    

Don't you just love it when someone who is supposed to be an authority on something puts into words exactly the thoughts you've had going in wordless circles in your mind? I'm reading Thomas L. Friedman's "The Lexus and the Olive Tree", and I get that feeling with every page.

This book about globalization was originally written in 1999 and expanded and updated in 2000, so it's a little out of date. Not just because it was written before 9/11 (each one of my globalization text books for last year was updated end of 2001 or beginning of 2002), but because he writes sentences like "now anyone can just go down into their basement and get on the internet". These days, it's more like: "why not just open the laptop in front of you that's already on the internet?" Families don't need to have a "computer room" anymore; each family member can have their own computer and do everything online. So I'm looking forward to moving on to "The World is Flat".

After a year of International Studies, not to mention living and paying attention to the world for the last six years, I can't say I've learned a whole lot of facts from this book that I didn't already know - but he writes it so well. Friedman's central idea is that globalization is the system that took over after the Cold War ended. The internet is not a trend or a toy; it is the most important tool shaping this new system. We - leaders of both countries and companies, who increasingly think in the same way - must not only live with that, but adapt in order to make the most of it.

Friedman is able to see the whole picture, acknowledging the unfortunate environmental and cultural side effects of economic globalization without renouncing the economic upside. The Lexus represents the drive for progress and modernization - globalization. The olive tree represents the feeling of security, tradition and home - local culture. The Cold War was a struggle between olive trees, but these days, the threat to your olive tree is more likely to come from the Lexus. Friedman writes that a global homogeneous culture would mean a less interesting world, but that "to tell people in developing countries they can't have [McDonald's] because it would spoil the view and experience of people visiting from developed countries would be both insufferable arrogant and futile." Fortunately, it is possible to "use globalization against itself" by convincing countries and companies that they can actually make more money in the long run by preserving culture and nature. In general, it is usually better to give someone a real incentive to do something rather than just appeal to his or her sense of responsibility and good will. Call it selfishness, but it works, and the fact that not only the anti-capitalist movement, but also shareholders, can mobilize all over the world instantly can really provide people with the right incentives. When it comes to culture, Friedman hopes that Americans will enjoy sushi and Japanese will enjoy McDonald's, but that they will both remember which of the two is from their own country.

In short, I recommend this book. I would advise Internet/globalization sceptics to read it carefully. Anyone who already has a pretty good idea what this is about, should skim it in order to get a good review of the whole picture.

Posted by Julie at 1:09 PM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2006

The Becker-Posner Blog (ok, Dad)

I remember being ten years old and listening to a conversation between my father and one of his friends. My father said: "I've been practicing now, and I'm much better at winning arguments with my daughter than I used to be." I knew that he knew I was listening, just like I know he knows that I read his blog and so I've read this entry where I he explains why he likes The Becker-Posner Blog.

The Becker-Posner blog is a delight, something I have come to appreciate even more after my eldest daughter started studying international politics and economy and Dad needs access to rapid and pointed analysis to hold his own around the dinner table.

But seriously, I like The Becker-Posner Blog. You have to be awake and in the mood for serious economics and politics when you read the posts - I can't just rush through them. They usually provide a slightly different approach to whatever it is everyone is talking about. And almost everything they post is relevant to my studies. 

The posts my dad links to, for example, discuss some of the issues I was discussing in the park  with college friends today, plus they managed to include Weber's link between Protestantism and capitalism (which we didn't include in our discussion).

Posted by Julie at 10:02 PM | TrackBack

April 5, 2006

Alejandro Bendaña

Tuesday afternoon I attended a lecture by Alejandro Bendaña. After this lecture, the first person to comment said: "Thank you for this speech, but I don't think I've ever been so angry in my life." The second person said: "I think this was the best speech I have ever heard."

Bendaña is the founder of the Center for International Studies in Managua, Nicaragua. He has a PhD in History from Harvard and has been active in solving conflicts in for example Sri Lanka and Somalia. He was a UN ambassador for Nicaragua in the 80s, and he is known for his inspiring speeches.

And given all this, he disappointed me.

Yes, his speech was inspiring, and not just because it made me want to go home and write this. But it felt more like listening to a sermon than a lecture at my University library. He was preaching - putting more effort into memorable slogans and fiery words than actually arguing a point - and he was mostly preaching to the choir. Because we all agree with his main message. This is the really tragic part, actually: we all know that there are horrific conflicts and deep injustice in the world. I'm not arguing against that fact. And I'm all for doing something about it. But if this man - who clearly should be an expert - has to resolve to the kind of rhetoric that he did yesterday, then who are we supposed to turn to for advice on how?

When he quotes Dante, saying "The ring closest to hell is reserved for people who in an era of moral crisis opt for neutrality," Bendaña is displaying a frightening kind of "you're with me or you're against me" attitude. I remember being twelve and being asked: "Why aren't you a communist?" and I remember thinking: "If what this person is saying is completely true, if the world really is that simple, then everyone would be a communist. So it can't be that easy." Sydney J. Harris said that "Any philosophy that can be put in a nutshell belongs there.", and frankly, if I had to summarize everything I've learned since I started college (although I would never put all of that in a nutshell), I would say: the world is usually more complicated than you think. And when an otherwise intelligent person disagrees with you about something, you should probably hear them out before dismissing them entirely. Because if the answers were easy, everyone would agree. (And at the very least, you should know your enemy.)

Throughout his speech, not to mention in his comments during the final debate, Bendaña keeps contradicting himself. He says clearly that free trade is not free and only benefits a select few, then he argues against trade restrictions. He speaks of a ruling elite which can be identified because "they think alike". Yet this can be said about so many groups of people - including the people who agree with Bendaña. And in his rejection of the whole idea of listening to the other side, Bendaña encourages us to think just like him. This is a very different message from the one he gives when telling the story of Tom Fox, who wished to understand his murderers.

Bendaña encourages us to find the facts, search for the truth, "ask the critical questions" and then "not accept stupid responses". Yet in my opinion, if asked: Why are some countries so rich and some so poor? the response: 'Because 'they' want it to be that way', is pretty stupid. Who are 'they'? George Bush? The G8? The West in general, since the beginning of time? Give me the facts, please!

And given how much he encourages critical thinking, he might have had the courtesy to answer our questions after his speech. If you examine what he's actually saying in the debate, it seems to me that he's just trying to tie some loose ends that he forgot to mention in his speech, into the debate by very loosely linking them to the questions from the audience. After the question: "How come I sleep well at night?" Bendaña says "Sometimes you won't sleep at night." Huh?

Maybe, in his defence, maybe he just underestimated his audience.  When accused of describing globalization as a part of the evil plan of the ruling elite, he replies: "Look at the concentration of wealth in the world. There aren't too many African billionaires." Is he saying that this is the direct consequence of globalization? So people are starving because of "the process of increasing interconnectedness between societies such that events in one part of the world more and more have effects on peoples and societies far away"? When he dismisses globalization altogether as a word 'they' use against 'us', he might realize that this would provoke me if he knew that I'm studying globalization, that the longest text book I read last semester bore the title The Globalization of World Politics.

This book would classify Bendaña as a Marxist theorist when it comes to questions of globalization - a classification which I don't think would anger him. So I suppose I could just close my mind to what he's saying. We disagree politically, so I'll just think of him as an idiot. But again, it's not that simple. I prefer to criticize what individual people are actually saying, not the political factions they might belong to. Because in so many respects, he's right: We should remember the pacifists. We should believe that "Yes, it can be done." We shouldn't let the US get away with Guantanamo. And we need not submit voluntarily to "blissful ignorance". But ignorance can take many forms, and I refuse to submit to the idea that Bendaña's alternative is the only alternative if I want to work toward a better world.

Notes from the lecture/debate: 

Do you know who A.J. Must was? He was a pacifist during the Vietnam War.  He would hold vigils at the White House at night with a candle. When asked if he thought this would change anything, he replied: "I don't do this to change the country. I do this so the country won't change me."

Power structures can change us into accepting an unjust order, oppression and oppressors, violence or disparities in income and wealth. We think this is normal because it has nothing to do with us, that somehow we are not changed. If we believe in humanity, these things should not be acceptable and normal.

Power structures can control, dictate and have you believe that the use of force is good - that war is peace. If the question has been posed, then at least you're asking. If not, then you are in a blissful ignorance, silent.

"Each word has an echo. And so does each silence." - Sartre

It is dangerous if power and morality go in opposite directions. Power without morality is dangerous, but morality without power is useless.

"The ring closest to hell is reserved for people who in an era of moral crisis opt for neutrality." - Dante (in Dante's Inferno). Are you going to say: 'Ok, I'll hear arguments from both sides. I'll be a neutral mediator.'? No!

How do you break out of the ignorance and complicity? You can't fight against these structures unless you admit that they exist. Structural violence doesn't make the headlines; that 1 out of 4 babies in a country will not make it to the age of one, this is violence.

G7 or G8 rule the world - this is not a conspiracy theory. Actually it’s G1 and the rest, like Snow White and the 7 dwarves. (And the USA likes to pretend it's white). The US military budget is greater than the military budgets for the rest of them put together. Can this power be taken on? The first step to doing so is thinking that you can. Begin with resistance: saying no, asking why and who. Not resistance for resistance’s sake, (although something positive can be said about this in itself), but a routed rebellion.

The best way to avoid critique is to make sure people don't know history. By studying how countries became rich or poor, the conclusion is: if this was made by human beings, it can be unmade by human beings. With resistance, you begin to create alternatives.

How to resist? Step 1: truth. Get the facts. Understand what is happening. This is not easy. Elites have power and media, and they want to set the tone. In the rebellion against Franco in Spain, Franco made sure a football match was televised whenever there were protests. Distraction!

Another element they use: words. If we use their words, they've already won half the battle.
GLOBALIZATION. As if it's new and inevitable. It's old, and it's not that different from imperialism.
THE FREE MARKET There is nothing free about it. What they mean is access to other people's resources.
DEBT RELIEF. What debt? What if you went back 500 years and calculated the wealth that went from south to north and became the basis for the industrial revolution - the north owes the south a debt!
POVERTY ALLEVIATION. Why don't we talk about poverty erradication - or the erradication of extreme wealth? It's not poverty; it's empoverishment, which is the other side of enrichment! Is the Congo really poor? Ask the Belgians...
They take all these words that NGOs invented 20 years ago, absorb them, take out their social significance and throw them back at you.
The World Bank: "Our goal - a world free of poverty" Horse manure!

The FBI was just caught in Puerto Rico trying to pay to shape public opinion.
Exxon Mobile is keeping the world back from doing something about global warming. They have their own NGOs for this.  This company made a profit of 36 billion dollars this year – the highest amount of profits any company entity has ever had in the history of the world. Go to www.exxonsecrets.org (Green Peace)

Ask the critical questions.

Don't accept stupid responses.

Be aware of the backlashes.

"If I give the poor something to eat, they call me a saint. If I ask why the poor are poor, the call me a communist."

Do you know who Rachel Corey was? Three years ago she sat in front of the house of a Palestinan doctor. The house was to be demolished by Israelis. She was crushed by a bulldozer. A play about her life was cancelled - her example was dangerous. When asked why she was protesting, she explained "Palestinian children are living lives that children shouldn't have to live.” Norwegian government supports Israel’s right to live behind borders, which equals the right to build walls, which equals the right to bulldoze houses - and human beings. They don't want you to know about Rachel - they want you to think you're alone.

Do you know who Tom Fox was? He was killed by Iraqis on a mission to help Iraqis who had people in jail. He wrote messages in case he died. In one of them, he wrote that although he did not accept or condone violence, “we must do everything in our power to understand what drives the violence of those who may kill me.”

It's not a WAR ON TERRORISM. It's the political counterpart of what they call globalization – the US grasp for oil and hatred of minorities.

Last week was the largest demonstration in California history. There were high school students walking out in protest, both in California and in Chicago, protesting a bill that will criminalize the people who are poor, a bill that will make it a felony for anyone to extend their hand and welcome an [illegal, I suppose] immigrant.

The US government is intercepting Google. If you search for something they don’t want you to search for, I suppose you wind up on a list in the Pentagon.

Ask the Norwegian government if they will bring up Guantanamo (and if prisoners make it there, they're lucky. In the dungeons where they are put first, in Afghanistan, Iraq and Egypt, we don’t even know what’s going on) in Geneva.

If the UN can't do anything about this, we've got a problem with the UN, don't we? Can the EU be a counterweight?

Last week in Buenos Aires, the 30th anniversary of a dictatorship was observed. 30 years ago, Kissinger encouraged this regime where "to disappear someone" became an expression. The mothers of the disappeared still don't know what happened to their children and say: "We are here because we will not forget, we will not forgive and we will not reconcile. The struggle will continue (...) until they tell us what happened to each [one]." The murderers still have amnesty. Sometimes conflicts should be provoked in order to avoid future violence. The terrorists of the past (Gandhi for example) have tea with the Queen now if they're still alive.

"What are you doing out of jail?" - Thoreau

Do you believe in democracy or only in selective democracy? (Palestine for example.)

Do you know what 3 by 5 is? It was a UN goal: by 2005, 3 million AIDS infected should be receiving drugs. This goal was obviously not reached. You could have provided all that medical support with a fraction of what is being spent on the war in Iraq. To help Botswana you would need roughly what Iraq costs in a day and a half. 40 billion more than what is being spent today, would give food, health and education to everyone in the world - less than the US spends in a month.

So if they tell you you're too radical, say yes. Moderation in the pursuit of justice is not something to be proud of.

Do you know who Chavez is? He is an organizer of Mexican American farmers in California with a famous slogan: "Yes, it can be done." And we want to say that it will be.

When did we forget about active compassion? Is there a course here that teaches this? No, because there can be no compassion without passion. Optimism is a moral choice and a political choice.

Pacifists don't end up in textbooks. Remember them. Like Norway told Germany during World War II: "We will not submit voluntarily. The struggle is already underway."

 

Discussion:

Comment from the audience:
Thank you for your speech, although no one has ever made me so angry. You portray the world as if there is a ruling elite that is evil. Globalization as a part of their plan to rule the world. France has been protesting free trade, protesting trade with the south, which would help. You are missing an alternative to globalization. You speak of knowing history. Well, I am a student of history, and when China stopped globalizing, they stopped their development. Your picture is too easy.

Other questions include: please comment Latin America, Morales in Bolivia, Central Asia

AB:
You can't get simple about something that is complex, but that doesn't mean that something complex cannot be easily understood. You can speak of global elites. They think alike. Ministers of finance are a boring crowd of people. It's all neoliberalism. The Chinese have their own thing, but pay lip service to the market. Look for facts - see the world economic forum.
Globalization: look at the concentration of wealth. Not too many African billionaires.
Latin America has the deepest levels of inequality. STRUCTURAL ADJUSTMENT, FREEDOM OF TRADE etc is breaking down. Lula will not be able to change this. Chavez and Morales? They were democratically elected. We may not like the results, but the right of self-determination deserves respect. The same people that apposed them are the wealthy elites connected to the US. The US doesn't like the Latin American development, so they build bases. Search for the Pentagon's defence report - it's a public document published on the internet.

Audience:
"I'm studying the root of evil. (...) How come I sleep well at night?"
Can we organize the UN differently, or is it the fault of the US?
What would you do practically to make the world better for good?

AB:
The structures make us feel isolated and even depressed, but how do we put the dissenters in communication with eachother? Don't warn; organize! Sometimes you won't sleep at night. We are individuals and we need to connect in order to have power. Hope is problematic and can sometimes be a subsitute for action. There's a huge disconnect between this and the UN. Yes, the UN has to be defended in spite of itself. The World Bank cannot be democratic, so the UN has more possibility. If they got rid of the veto... People must change governments so they can change the UN.
Poor Nicuraguans will be hurt by free trade.
Ask: For the benefit of who? If this is good for Norway, who's Norway?
Regional integration: the South American integrated market. If they can make an entity of their own, they will be in a better position. What the EU in regional trade policies is proposing, is just as awful as what the US is proposing.
(he then argues against CAP although he has just argued against free trade?!)
As king I would use natural resources rationally. The US is addicted to oil, they say, but addicts have a way of killing to get what they want. Americans should get out of Ecuador.
 

Posted by Julie at 9:11 PM | Comments (1) | TrackBack

February 12, 2006

Understanding

It seems that "the Mohammed caricatures" is the only topic of conversation considered worthwhile these days. Suddenly everyone is engaging everyone in debates about "culture" and "understanding". It reminds me of previous frustrations: trying to understand the cultural differances in my high school class.

We were a mix of Catholics, Muslims, Hindus, Protestants, atheists and agnostics, and we had a lot of deep discussions in Philosophy class, but these discussions were often broken up by the comment: "This is what my religion says, so this is what I believe, and I don't want to discuss it." Maybe not word-for-word, but something to the same effect.

Somehow this statement seemed to win every argument. After all, it's impossible to argue with someone who doesn't want to argue. But even if I didn't want to argue, even if I just wanted them to elaborate on their point of view, the conversation was over.

I would try to get my Hindu friend to explain to me why it wasn't ok for her to wear a tank top and a skirt outside her house when it was ok for me to do so, or why a Muslim guy in my class couldn't visit me at my house, even though he saw me at school every day - and the answer was: "It's culture. It's religion. You just have to understand it." In other words: you better just accept it.

And then I started to wonder if my classmates didn't understand it either. I had found that trying to explain something I had learned in school to my little sister was the ultimate test of whether I had understood it or not. If my classmates couldn't explain their points of view to me, maybe it was because they accepted rather than understood their own beliefs.

It was a disturbing thought, and one I would never say to their faces, but it's coming back to me now: I won't accept that something is untouchable just because it is religious or cultural. I want complete explanations from anyone who claims that I "just have to understand" or "couldn't possibly understand". If something is undiscussable, I suspect that it wouldn't bear the test of discussion - that it would be too easy to prove it wrong. People say that religion isn't logical, that it's not supposed to be, and I say fine, but any practical rule that you can't explain logically is not a good rule.

In my search for understanding, I watched a documentary on Hamas last week. There were interviews with members of Hamas, teenagers who wanted to be members, a psychologist who gave reasonable explanations for why Hamas attracts so many followers and several experts of politics, religion and culture. I felt that I was beginning to get it. Until I found myself looking at the face of a mother saying: "I am very proud of my sons. The eldest died, but not before he nominated the youngest for an important suicide mission. There were several nominees, and my eldest son chose his younger brother. He did this because he loved him." Then I realized that I might demand explanations from my friends about how they followed religious rules in their daily lives, but I would never understand this - and I didn't want to.

Posted by Julie at 10:50 PM | Comments (3) | TrackBack

November 8, 2005

Hvorfor Storbritannia?

Uansett hvor spennende man selv måtte synes at noe er, kan man ikke gå ut fra at andre synes det. Derfor er det alltid litt gøy når man holder på med noe man innerst inne synes er spennende, men regner med at andre vil avfeie som lite interessant, og så viser det seg at de synes det er spennende likevel.

Jeg har hatt et særemne i Nyere Europeisk Historie og skrevet om årsakene til at Storbritannia ble industrialisert. Dette høres ikke ut som et mer spennende tema enn noe annet enn jeg kunne skrevet om. Hver gang jeg har blitt overtalt til å fortelle hva jeg driver med, har andre, mennesker som ikke nødvendigvis finner historie like fascinerende som jeg gjør, likevel vært sjokkerende interessert i hvorfor det var akkurat Storbritannia som ble ledende i det meste i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Det er kanskje ikke så rart, for disse detaljene kan forklare årsakene til at rester av denne engelske kulturen fortsatt preger oss, langt mer enn den kinesiske for eksempel. Hvordan hadde verden sett ut om det var et annet land som fulgte denne utviklingen? Hva avgjorde at det ble Storbritannia? Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kunne forklare dette på et par sekunder.

Det kan jeg ikke. Det er selvsagt kjempe-komplisert, og oppgaven var begrenset til latterlige fire sider. Jeg legger den likevel ut her, mest som en liste over faktorer som var med på å avgjøre, og jeg vet godt at det mangler en del, men som sagt fire sider! Det er ingenting!

Anbefaler forresten bøkene jeg refererer til, spesielt de jeg nevner direkte i teksten.

Tradisjonelt har den industrielle revolusjonen blitt fremstilt som en periode der det ble gjort viktige teknologiske oppfinnelser som førte til en rask omlegging av arbeidsmetoder. Britisk tekstilindustri, spesielt bomull, har blitt trukket frem som en ”trigger industry”, dvs. den industrien som satte i gang omleggingen av andre industrier og dermed hele revolusjonen.[1] Ved begynnelsen av perioden, var det vanlig at arbeidere produserte varer hjemme for en arbeidsgiver som solgte dem videre og ofte eide råvarene.  Arbeiderne kombinerte dette med landbruk, og denne begynnende industrien har blitt kalt protoindustri. James Hargreaves’ spinnemaskin Spinning Jenny, patentert i 1770, passet godt inn i dette systemet. Richard Arkwrights spinnemaskin var imidlertid drevet av vannkraft, og dermed var det mer lønnsomt å samle arbeiderne i en fabrikk. Den første fabrikken med denne teknologien ble startet i 1771 med 600 arbeidere.[2] James Watts dampmaskin revolusjonerte gruvedrift og tekstilindustri og førte til bygging av jernbanen.

En annen og mindre tradisjonell måte å forklare dette på, er at nye arbeidsmetoder kom først, og så ny teknologi. Arbeidsoppgavene ble spesialiserte, og arbeiderne ble  kontrollert og disiplinert i større grad. Dette kunne best gjøres hvis de var samlet i ett lokale. Så lenge maskinene i disse lokalene var de samme som arbeiderne brukte hjemme, var det imidlertid ikke lønnsomt å samle arbeiderne.[3] Derfor ble ny teknologi utviklet.

Uavhengig av om teknologien eller arbeidsmetodene ble endret først, var dette en periode med en ekstremt høy grad av innovasjon. Hvorfor fikk vi en slik innovativ periode akkurat da?

 
Hvorfor skjedde det akkurat da?

Den viktigste oppfinnelsen for den industrielle revolusjon var ”oppfinnelsen av oppfinnelse” som kan dateres til middelalderen, med oppfinnelsen av vannhjul og en økt betydning av tid pga. kirkens bønnetider.[4] Senere ble forskning og eksperimenter rutinisert med Galileo Galilei, og latin ble et fellesspråk for vitenskap i Europa. Vitenskapelige eksperimenter var avhengige av nøyaktig måling av tid, og oppfinnelsen av pendelklokken i 1657 hjalp vitenskapsmenn å nå dette målet.[5]

Denne utviklingen tok tid, og tiden var moden omtrent midt på 1700-tallet. Da var det dessuten mulig å finansiere eksperimenteringen og å investere i nytenkning. Gjennom erobring av andre verdensdeler, spesielt ”den nye verden”, Amerika, hadde de europeiske stormaktene skaffet seg kapital. Men hvis dette gjaldt flere europeiske land, hvordan fikk Storbritannia slikt forsprang?

 

Hvorfor skjedde det i Storbritannia fremfor i et annet europeisk land?

Industrien utviklet seg i flere europeiske land, men det var avgjørende at endringene i Storbritannia skjedde innenfor bomullsindustrien. På 1300-tallet hadde italienerne begynt å spinne silke med maskiner, men silke er en kostbar råvare, og silkeindustriens kunder var få. Ull og bomull var derimot en av de viktigste varene innenfor Europa. Ull viste seg å være vanskelig å spinne med maskiner, og derfor konsentrerte oppfinnerne seg om bomullen.[6] Bomull er en plante som vokser raskt, og amerikanske Eli Whitneys oppfinnelse av en cotton gin økte produktiviteten til den amerikanske bomullsdyrkingen[7]. Denne tilførselen av rå bomull akselererte britisk industri. Det har blitt sagt at nye oppfinnelser måtte være ”invented in France and worked out in Britain”[8], og dette skjedde stadig. Franskmennene bemerket at engelskmennene visste hvordan de skulle produsere: for alle, ikke bare for de rike. Slik ble engelskmennene ”rich by consuming”[9]

Storbritannia hadde en spesielt godt utviklet tradisjon for vitenskapelig tenkning. Francis Bacon og Isaac Newton er gode eksempler. Newton var interessert i vitenskap for vitenskapens skyld, ikke fordi den hadde en nytteverdi, og dette er ofte den beste innstillingen. På denne tiden var naturvitenskap i ferd med å løsrive seg fra metafysikk og filosofi generelt, men den var fortsatt ikke så spesialisert at den ikke appellerte til vanlige folk. En slik generell interesse for vitenskap ga grobunn for innovasjon.[10]

Nøyaktig tid var avgjørende både for vitenskap og nye arbeidsmetoder. Året 1680 er blitt foreslått som datoen da Storbritannia gikk forbi alle andre når det gjaldt å lage klokker, og dette forspranget holdt de i nesten hundre år.[11] Takket være nøyaktige klokker, kunne også transport fungere langt bedre i Storbritannia enn i noe annet land.[12]

Storbritannia var en nasjon, ikke bare en stat. Avtalen Magna Carta fra 1213 og tidlig oppløsning av livegenskap var faktorer som ga innbyggerne en følelse av nasjonal identitet, relativ likhet i sosial status og respekt for individets frihet og eiendomsrett. Et gradvis skifte fra fellesjord til avgrenset, inngjerdet landbruk, Enclosure, hadde pågått siden 1300-tallet. Det er uenighet om Enclosures betydning: var det et uttrykk for individualisme, eller noen få mektiges undertrykking av de fattigste bøndene? Resultatet var i hvert fall at én storbonde kunne få langt mer kontroll over jorda[13], og dette muliggjorde markedsretting og innovasjon i jordbruket. Produktiviteten økte, og arbeiderne ble frigjort til industrien. Mens Landes skriver at det er umulig å overdrive betydningen av forbedringer i jordbruket for industrialiseringen[14], hevder Ashton at endringene ikke var omfattende nok til å kunne kalles en agrarrevolusjon.[15] Privatisering og markedsretting var imidlertid avgjørende for transport. Bare i Storbritannia var veier og kanaler resultat av private aktører.[16] Britisk transport var utviklet for å fremme handel og dermed spesialisering innenfor ulike områder. I Frankrike var veiene utviklet av myndighetene, mer for kontroll enn handel.

En enda mer omstridt forklaring er betydningen av protestantismen. Stemmer Max Webers tese om at protestantisme var en direkte årsak til kapitalismen? Protestantismen muliggjorde akkumulasjon av kapital fordi den i større grad aksepterte renter. Dessuten var kalvinistenes idé om predestinasjon – at det er bestemt på forhånd hvem som kan frelses og hvem som ikke kan – sentral. I stedet for å adoptere en fatalistisk holdning, anså kalvinistene godhet og rettferdig suksess som symptomer på at noen var utvalgt. Arbeidsdisiplin, måtehold, ærlighet og fornuftig bruk av tid forble gode verdier også etter at predestinasjon var gått av mote. Er det så enkelt? Sannsynligvis ikke, men Weber hadde nok et godt poeng likevel. Det katolske Spania, som i utgangspunktet lå foran Storbritannia i ”oppdagelsen” av den nye verden, sløste bort rikdommen som disse oppdagelsene ga dem. Det som kunne blitt Spanias kapital i industrialisering, ble brukt på luksus og krig – og ble blant annet betalt til Storbritannia for jernkanoner.[17] Storbritannia investerte og sparte, mens ”Spain, in other words, became (or stayed) poor because it had too much money.”[18]

Protestantismen hadde også en annen vesentlig effekt: den utfordret katolisismen, som hittil hadde hatt nesten ubegrenset makt. Den nye Church of England styrte ikke innvandring, utdanning eller ansettelse i samme grad som den Katolske Kirke i andre europeiske land. Religiøse flyktninger fra blant annet Frankrike og Nederland brakte nyttig kunnskap til Storbritannia.[19] En overraskende høy andel av britiske oppfinnere på 1700-tallet var kvekere.[20] Å inkludere alle, uavhengig av tro, lønnet seg.

Storbritannia hadde altså bedre forutsetninger enn sine europeiske konkurrenter, men hvorfor måtte det absolutt være et europeisk land som først ble industrialisert?

Hvorfor skjedde det i Europa fremfor i en annen verdensdel?

Markeder og kapital fra erobring av andre verdensdeler muliggjorde europeisk industrialisering, men erobringen forutsatte at Europa allerede lå langt foran. Hele Guns, Germs and Steel av Jared Diamond og store deler av The Wealth and Poverty of Nations av David Landes går ut på å forklare hvorfor Europa var kommet lengst, og det sier seg selv at det ikke er plass til hele forklaringen her. Går vi langt tilbake, ser vi at det som senere skulle bli Europa, var det stedet i verden som var best egnet for utviklingen av jordbruk. Overgangen fra jeger- og samler-samfunn til jordbrukssamfunn skjedde tidlig her fordi området hadde stor variasjon i plantearter, store høydeforskjeller og et klart skille mellom årstider.[21] Et stillestående samfunn basert på dyrking av jord muliggjorde mer effektiv matvareproduksjon og oppsamling av mat. Et jordbrukssamfunn kunne ha mer avansert byråkrati, styresett, vitenskap, kunst, militærtaktikk osv. fordi de som dyrket jorden kunne brødfø de som ikke gjorde det. Denne spesialiseringen av arbeidsoppgaver og effektivisering av produksjon var i seg selv en ”revolusjon” ikke ulik det som senere skjedde i Storbritannias industri og jordbruk.

Kina kunne ha konkurrert med Europa. Hvorfor stanset Kinas utvikling? Delvis fordi Kina var for klar over egen styrke: Kinesere refererte til sitt land som ”alt under Himmelen” og hadde lite behov for å utforske resten av verden. Men også delvis fordi kineserne ikke innså verdien av sin innovasjon. Kineserne oppfant en vanndreven maskin for å spinne hamp, men gjorde aldri forsøk på å bruke den til bomull.[22] Kina var dessuten et totalitært samfunn uten fritt marked eller eiendomsrett. Myndighetene forbød blant annet oversjøisk handel en periode. Kvinneundertrykkelse hemmet utvikling i tekstilindustrien. Kinesisk syn på tid, utnyttelse av naturressurser, arbeidsmoral og kanskje viktigst, den enkeltes suksess, var ikke gunstig for innovasjon. ”Almost every element usually regarded by historians as a major contributory cause to the industrial revolution in north-western Europe was also present in China. (…) The crucial point is that nobody tried.”[23]

India hadde lignende problemer. I Indias proto-tekstil-industri, var det, som i Storbritannia, et problem at arbeiderne stjal varer. Indiske arbeidsgivere løste dette ved å hente varene en dag for tidlig (heller uferdig vare enn ingen vare) [24], mens britene samlet arbeiderne i fabrikker. Mekanisering ville dessuten vært et brudd med kastesystemet som bygger på aksept av ens plass i systemet.

 
Oppsummering: det best egnede samfunn

Innstilling og samfunnsverdier var like viktige for den industrielle revolusjonen som ytre forutsetninger. I The Wealth and Poverty of Nations definerer Landes’ sitt ”ideal case”: Det samfunnet best skikket til vekst og velstand. Wilbert Moores oppskrift på hurtig økonomisk og sosial utvikling bygger i hovedsak på det samme.[25] Dette samfunnet kan oppfinne, bygge, bruke og gi opplæring i teknologi. Samfunnet velger mennesker til jobber uavhengig av kjønn, religion, nasjonalitet osv og foretrekker rasjonelle, vitenskapelige metoder og ideer fremfor irrasjonelle, religiøse eller overtroiske. Privat eiendomsrett anerkjennes og sikres, og et ærlig, effektivt og ikke grådig styre sikrer frihet og lytter til folket. Dette styret trenger ikke være demokratisk valgt, men det må være styrt av lover, ikke av enkeltmenneskers tanker.[26]

Dette perfekte samfunnet har foreløpig aldri eksistert, men ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen var Storbritannia nærmere enn noe annet land hittil hadde vært. 

Litteraturliste
 
Ashton, T.S. 1969. The Industrial Revolution 1760-1830 Oxford University Press

Diamond, Jared. 1998. Guns, Germs and Steel New York: W. W. Norton & Company

Colton, Joel, Lloyd Kramer & R.R. Palmer. 2002. A History of the Modern World McGraw Hill

Hobsbawm, Eric. 1962. The Age of Revolution 1789-1848 London: Abacus

Hudson, P. “Chapter 1: Proto-industrialisation”, i New Directions in Economic and Social History 2, redigert av Anne Digby, Charles Feinstein & David Jenkins. MacMillan Press Ltd.

Landes, David. 1998. The Wealth and Poverty of Nations London: Abacus

Mokyr, Joel. 2003. “Industrial Revolution” i The Oxford Encyclopedia of Economic History Oxford University Press 

Thompson, E. P. 1974. “Ch. 3: Time, Work-Discipline and Industrial Capitalism”, i Essays in Social History, redigert av M. W. Flinn & T. C. Smout

 

Posted by Julie at 9:36 PM | Comments (8) | TrackBack

October 9, 2005

Hvordan verden egentlig ser ut

Dette bør sees av alle som vil uttale seg om det internasjonale samfunnet og internasjonal økonomi - altså alle studenter på Internasjonale Studier! Det er et foredrag på svensk av Hans Rosling, professor i internasjonal helse, som viser fascinerende data om hvordan godene egentlig er fordelt i verden. Jeg skal ikke skrive mer, for dere bør heller bruke tiden deres på å klikke her.

Hvis tekniske problemer eller ekstremt tidspress gjør det umulig å se foredraget, må dere som et minimum se her for å få med dere i hvert fall ett av de mange poengene Rosling gjør i foredraget. Etterpå kan dere se på software som Rosling bruker for å fremstille disse tallene på en så underholdende og pedagogisk måte, og det kan dere gjøre her hvor dere også kan finne mer tall om samme tema. Jeg synes jeg husker at Janne Haaland Matlary har sagt at hun ikke liker tall, men jeg tror likevel vi bør kjenne til akkurat disse.

Posted by Julie at 4:58 PM | TrackBack

August 13, 2005

Why are the beds so short? (English version)

My main excuse for not blogging much this summer is that I’ve been working. I’ve spent 8 hours a day at the Norwegian Folk Museum, an open-air history museum with historic buildings from all over the country. I’ve answered all sorts of questions from tourists, but the ones I get the most often are: “Why are the beds in these houses so short? And why are the doors so low?” I’m sick of these questions and from now on, I’ll just tell any tourist who asks them: “I can’t be bothered to answer you right now. Find out for yourself on www.espen.com/julie”

Ok, first of all, it’s not because people were shorter in the 1600’s. They were a little shorter, but not much. Take one look at any other piece of furniture from that period and it should be obvious. And don’t believe what the guides who don’t work at the museum tell you. They are WRONG.

Stupid things guides may tell you:
The beds were short because people slept sitting up. This was so they could have their weapons ready (swords most likely) and attack any nighttime intruders.
The doors were low so that anyone coming in had to bend down when coming in. This made chopping their heads off much easier.

There are two problems with these theories:
Problem 1: Sleeping with a sword under your pillow is a good way to get yourself or others who are in the bed with you cut in half.
Problem 2: Even the most bloodthirsty Viking would avoid headchopping in his own house. Chopping off someone’s head creates a mess that I think we would have found traces of if these theories were correct.

The truth is: It’s cold in Norway. Have you ever slept in a long, cold bed and dreaded the moment when you have to stretch your toes to the farthest, coldest end? With short beds, that problem is eliminated. Our ancestors slept curled up to keep warm. The doors are low to keep warm air inside and cold air out.

By the way: the beds are all between 160 and 170 cms long, so I could sleep quite comfortably in them. They look shorter because they are so wide (each one has room for about four people).

Posted by Julie at 8:54 PM | Comments (5) | TrackBack

Hvorfor er sengene korte? (Norsk versjon)

I tillegg til noe som likner faretruende på senebetennelse i håndleddene, er min viktigste unnskyldning for lite bloggskriving at jeg har hatt en krevende sommerjobb i år. Som ”tunvert” (en slags stillestående guide) på Norsk Folkemuseum på Bygdøy har jeg tilbrakt åtte timer om dagen i bunad. Jeg har tent bål i peisen, malt kaffe for hånd, solgt blanda drops i kremmerhus og forsynt turister med kunnskap om stavkirker, mangletrær, primstaver og stabbur. Og jeg har svart tusen ganger minst på spørsmålet ”Hvorfor er sengene korte og dørene lave?” og jeg begynner å bli grundig lei av akkurat det spørsmålet. Derfor legger jeg nå svaret ut på nettet, slik at jeg fra nå av kan si til alle som spør: ”sjekk www.espen.com/julie”

Ok, det er ikke fordi menneskene var noe særlig kortere på 1600-tallet. Ta en titt på alle andre møbler i husene, så bør det være ganske opplagt. Og man må for all del ikke høre på de ville historiene guider som ikke tilhører Folkemuseet forteller. Følgende er med andre ord HELT FEIL!

Dumme ting sagt av guider:
Sengene er korte fordi man satt når man sov. Dette for å kunne ha våpen (gjerne sverd) klart og angripe alle fiendene som kom inn om natten.
Dørene er lave slik at man må bøye seg og gå inn med hodet først. Da var det lett å hogge hodet av folk som kom inn!

Det er to problemer med disse teoriene:
Problem 1: om man sover med sverd under hodeputen, er det ganske fort gjort å spidde seg selv eller en av de andre menneskene i sengen.
Problem 2: selv den mest hardbarkede viking prøvde vel å unngå hodekapping i egen stue. Dette skaper nemlig mye søl som konservatorer sikkert ville funnet spor av.

Så hvorfor er sengene korte og dørene lave? Løsningen ligger i det kalde norske klimaet. Har du ligget i en lang kald seng og gruet deg til å strekke tærne ned til den kalde enden av sengen? Med kortere senger er dette problemet borte. Våre forfedre sov altså sammenkrøllet for å holde varmen. Dørene er lave for å holde varmen inne i rommet.

Dessuten er sengene på Folkemuseet stort sett mellom 160 og 170 cm lange, men de ser kortere ut fordi de er brede (plass til ca. fire mennesker) Så jeg kunne sovet i dem uten problemer.

Posted by Julie at 8:30 PM | TrackBack