According to Julie

March 15, 2010

LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! - Hvordan klikkhoreri fungerer

Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter.

Ordet klikkhore brukes om nettjournalister og sakene vi skriver. Da jeg fortalte en venn at jeg skulle undersøke hvorfor nettjournalister presenterer nyheter slik de gjør, svarte han: «Er det ikke opplagt? For at så mange som mulig skal klikke!»

Han har nesten rett, men bare nesten. For selv om nettaviser står for klikkhoreri og tabloidisering, betyr ikke det slutten for seriøse nyheter.

Om å selge seg selv

Ja, nettjournalister er opptatt av klikk. For hver sak en nettavis legger ut, lages statistikk over hvor mange som klikker på den. Nettjournalister kan følge med på statistikken, og vi bruker ofte klikktall som tilbakemelding på hvor vellykket en sak er.

Vi er opptatt av klikk delvis fordi vi kan. De stakkars papirjournalistene vet ikke hvor mange som leser deres artikler, bare hvor mange som betaler for dem.

Nettaviser selger seg til leserne sak for sak, løssalgsavisene dag for dag og abonnementsavisene kanskje halvår for halvår. Spørsmålet er om én måte å selge seg på innebærer mer «horete» journalistikk enn en annen.

Tabloidestetikk selger

Sigurd Allern, professor i journalistikk, skrev i 2001 at løssalgsaviser på papir står for en særegen presentasjonsform og journalistikk sammenlignet med abonnementsavisene. Løssalg innebærer nemlig «tabloidestetikk»: Nyhetsartikkelen har et bærende bilde som nesten utelukkende viser personer. Bildet står til en tittel med små ord skrevet i en stor fontstørrelse. Sammen med ingress og bildetekst skal bilde og tittel gi mest mulig informasjon i konsentrert form.

Virkemidlene som han beskriver, fungerer godt på nettavisenes forsider. Nettaviser bruker tabloidestetikk, fordi tabloidestetikk betyr klikk. 

Sigurd Allern skriver også at tabloidisering innebærer forflatning og fordumming. Hvis tabloide virkemidler betyr dum journalistikk, er det ikke rart nettjournalister mistenkes for å ødelegge norsk nyhetsformidling.

Men som sagt: De som tror vi er klikkhorer, har bare nesten rett. Målet til journalister er at så mange som mulig skal lese sakene deres. Når en nettjournalist tenker ut en god kombinasjon av tittel, ingress og bilde – altså en inngang – vil jeg si at målet er å koble rett leser til rett sak.

Langlesing på nett

Lesere leser lengre på nett enn på papir. Ja, du leste riktig: Lange tekster på nettet.

At nettet egner seg for korte – og dermed overfladiske – tekster, er fortsatt en seiglivet myte, men det er en myte. Det viser såkalte eyetrack-undersøkelser, som måler øyets bevegelse over tekst og bilder. Lesere som først har begynt å lese en lang avisartikkeltekst, leser den oftere ferdig hvis den presenteres i nettutgaven enn i papirutgaven.

En annen myte er at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir.  Jeg vil imidlertid si at lesere jakter mer spesifikt etter visse typer informasjon på nettet enn de gjør på papir. De bruker kortere tid på å filtrere ut informasjon, men minst like lang tid på den informasjonen de er interessert i. Det gjelder i hvert fall hvis man sammenligner en gratis nettfront med en samling papirark leseren allerede har betalt for å lese.

Sagt helt enkelt: På papir kan du kjøpe en avis for forsiden og så like greit skumlese hele utgivelsen, siden du har betalt for den. På nett kan du velge å filtrere ut for eksempel alt unntatt utenriks, men til gjengjeld kan du da lese mye utenriks, gjerne fra mange forskjellige nettaviser.

Utfordringen for nettjournalister er derfor å få artikkelen foran leserens øyne i det hele tatt. Inngangen – det som fører til klikk – er avgjørende.

Ikke forvirr!

Med målrettede og effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Nettjournalister arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en nyhetssak hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Å skrive en inngang til en nyhetssak handler derfor først og fremst om å fortelle leseren at saken inneholder en interessant nyhet. Mine observasjoner og erfaringer tyder på at saklighet og det å komme raskt til poenget er «første bud» i valg av innganger. Det er lett å trekke en parallell til den tradisjonelle omvendte pyramide, idéen om at det viktigste skal komme først i journalistiske tekster. En annen måte å uttrykke det samme poenget på, er at inngangen skal fortelle leseren hvorfor saken er vesentlig.

Sjokknyhet: Ærlige journalister!

Nettjournalister blir også beskyldt for å lure leserne, ved å skrive uforståelige titler. Tanken er i så fall at leseren skal klikke av ren nysgjerrighet, og at det ikke er så farlig om saken har betydning for leseren. Nettjournalister jeg har snakket med, sier at slike virkemidler er irriterende, og at de derfor bare fungerer hvis de brukes sjeldent.

Jeg vil oppsummere alle rådene jeg har fått fra nettjournalister om innganger slik: Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Det kan overraskende nok også oppsummeres i et sitat fra en magasinjournalist, nemlig Barbara Kiviat i TIME: «Det kan høres rart ut, men for å få folks oppmerksomhet på nettet, bør du rett og slett være ærlig.»

Opprinnelig publisert i argument, da med følgende skribentinfo:

Julie R. Andersen (f. 1986) er nettjournalist (!), og du kan klikke på sakene hennes i e24 og Teknisk Ukeblad. Hun beviser sin seriøsitet ved å være samfunnsredaktør i papirbunken du leser nå. For å skrive bacheloroppgave i journalistikk, observerte hun nettredaksjonene til VG Nett, Aftenposten og Dagsavisen.

Her kan du lese teksten på nynorsk.

Posted by Julie at 2:41 PM | Comments (2) | TrackBack

March 10, 2010

Mål: Middelmådighet

"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)

Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?

Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.

Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.

Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.

- Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (...) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.

- Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.

Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (3) | TrackBack

March 4, 2010

I want to live in English

For every language you learn, you live another life. Apparently people who live in Czech say that. I think I want to live in English now.

Most Norwegians understand English, but worldwide practically no one understands Norwegian. This makes Norwegian an inside joke I share with a selection of the people I know.

Growing up, Norwegian was the language I used with the three people who knew me best, the people with whom I barely needed spoken words to communicate with at all. Even though I talked non-stop (still do) in both languages, my parents and my sister could usually understand my face and tone of voice well enough regardless of vocabulary. My mom could tell how happy I was by the way I opened the front door when I came home in the afternoon. So Norwegian was our somewhat unneccessary secret code. American friends thought Norwegian was an angry language, because they only heard it when my parents yelled at me. I preferred English, but my parents insisted I speak Norwegian, because I would need it someday.

These days, communicating in Norwegian is my job. Since moving back to Norway two years ago, I have studied and worked in Norwegian full time. I consider both Norwegian and English first languages, meaning I'm completely bilingual.

Despite all that, after giving Norwegian a serious try, I have realized something:

English is just better. I'm better in English. I like other people better in English.

I'm more open and heartfelt and honest in English. Norwegians are so direct it borders on insensitivity, both in culture and in language. We won't tell you to have a nice day unless we ourselves would really feel happier if you did. We won't say "I love you" to people we just like. We won't thank you if we don't feel genuinely grateful. Any expression of sentiment in Norwegian feels like I'm exposing some secret part of my mind, usually only accessible to Norwegians when we're drunk.

In English I'm more polite, although I might come off as relatively rude due to Norwegian bad habits. It feels easier to be sincere and emotional in English without feeling like I'm crossing the line into inappropriate. I'm more outgoing and animated, especially when I meet Americans. If I'm in a room full of Norwegians and one American, I might look like I'm giving the American much more attention, smiling and gesticulating more.

If I swear, it's in Norwegian. If I ever swear in English, I'm just pretending. The one exception is if I say skitt (the Norwegian word for dirt, the sk is pronounced sh) when I really want to swear in secret and I'm in Norway. (Swearing in French doesn't work at all.) This might be because I used to be American, and as a child I had no reason to swear. 

Privately, I think that all the words I know, in English, Norwegian, Swedish, Danish, French, German, Dutch, Khmer, Thai, Italian, Spanish, are all one big vocabulary. Sometimes I can use all my words, sometimes only a few, depending on who I'm talking to. Most of my close friends here in Norway are people who are also fluent in English. I don’t specifically search for bilingual people to befriend, but it’s obvious why it works for us: We have a shared vocabulary, and we often mix up our two languages in conversations.

But despite the fact that most Norwegians speak English, they don't speak the whole English language. English has more words than Norwegian. So I think in English with an occasional Norwegian expression, not vice versa. And when I speak English, the connection between what I think and what I say is less complicated. So in English I'm more honest, more polite and I swear less.

And you know that scene in Love Actually about American girls who love British men because they speak British? I know American girls like that, but it wouldn't be too much of an exaggeration to say that English in general - British, American, Australian, Canadian, any version of perfectly pronounced, flawless, this-is-clearly-your-first-language English - works for me. Hearing someone speak English really well just makes me relax. Compared to hearing Norwegians speak English as a second language, it's like hearing a singer with perfect pitch and realizing I've been listening to off-key music for years.

When I go through old notebooks and crumpled-up napkins at the bottom of my purse, I find quotes from novels I've read in English. Paragraphs I had to write down, because they made me shiver a little bit, because they were so well-written. Sometimes they become blog posts. I never feel that way about Norwegian.

Just listen to Stephen Fry talk about anything. Even when he's making fun of the very topic of language, I just love it.

Sure, there are plenty of wonderful things you can say in Norwegian as well. You can say koselig, nydelig, jeg er glad i deg. And as a journalist, I love the intricacies and possibilities of the Norwegian language. But I love the English language more. Half the time when I'm writing in Norwegian, I am quietly wishing that I could write the same text in English.

So what do I do with this? Move? Try to find writing work in English? I don't know.

Image: icanread

Posted by Julie at 2:13 PM | Comments (14) | TrackBack

Love in any language

We have different words because we have differents concepts, but sometimes I wonder if we have different concepts because we have different words. This is especially true when it comes to ideas that are hard to define. Take love for example.

Americans say I love you for all sorts of reasons to many different people in their lives. It’s the same verb for loving ice cream and loving the person you’re married to. Norwegians have two completely different ways of expressing love.

We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it's still not that one specific you're-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying. Because for Norwegians that’s a sentence we expect to only say to a very few people during our lives, maybe just one. The Norwegian words for that are almost taboo; even writing them out without a specific person in mind feels wrong. When I was ten, an American wanted to learn how to say I love you in as many languages as possible, but I refused to teach the Norwegian version.

The difference between the two isn't as simple as one being romantic and the other platonic. Jeg er glad i deg can be romantic, only less so. And because Norwegians are more direct in their way of using language than English-speaking people usually are, we don't say Jeg er glad i deg to just anyone. Except for teenagers who (used to? I'm older now) finish texts with the abbreviation GID. But this Norwegian, less scary version of I love you is closer to I am fond of you, which I would barely take as a compliment in English. Glad means happy, just like in English, so I suppose there is an element of Your existence makes me happy. We can also be glad i things, but I seldom use the term for anyone or anything I'm not at least a little bit emotional about. I like (liker) my furniture, but I love (glad i) my apartment.

Even after years and years of living among Americans who use I love you as a general greeting with people they just like, it still feels weird to me. I have to stop myself from flinching when I hear an American finish an angry-sounding phone call to a family member with an angry I love you and I automatically translate it in my head. But speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary. And I'm glad I can.

...

Inspired by Even in English, A Language Gap, in which Jennifer Percy writes for the New York Times:

"He speaks Serbo-Croatian, German and English. Two languages separate us.

I don’t speak German but I’ve said “ich liebe dich” plenty of times and it never does feel like a contract the way saying “I love you” feels like a contract. He, too, has said ich liebe dich to me. When we first started dating, this should have been a comfort to me, but it wasn’t. German sounded strange and ich liebe dich sounded ugly to my ear compared to “I love you.” It bounced off of me, it didn’t stay, didn’t embed itself like “I love you.”

I once tried saying “volim te” — “I love you” in Serbo-Croatian — and he didn’t respond. I asked if I’d said it right and he said I had. Then he repeated it quietly.

That’s the one, I thought: volim te. That’s the “I love you” that works for me, the one that is honest."

Image: xkcd

Posted by Julie at 1:10 PM | Comments (1) | TrackBack

March 2, 2010

Norwegian media - Free, but dependent

I'm spending the first part of this week writing up to ten pages on how the Norwegian government is supposed to afford journalists in the future. Norway subsidizes its media, or should I say part of its media, mainly the media that provides daily news on paper. The media that I think is dying. News sites get no government funding or tax breaks, and the current system of funding provides very little incentive for experimenting with more efficient, modern ways of delivering news.

Writing about this for school means I will probably have to use my own earlier writings as academic references. That makes me feel old and silly, but I have been writing about Norwegian press subsidies for as long as I have been writing journalism at all - which I admit is not that long. My first feature article, back in early 2008, was about the Norwegian system of government-supported journalism. My American journalism professor at The American University of Paris sent me back to Oslo so I could explain to him how Norwegian newspapers could be government-funded and still be an independent fourth estate.

I wrote about how Norwegian journalists considered themselves loyal mouthpieces for politicians up until the 1970s, about the controversy (or should I say controversial lack of controversy in many cases) surrounding the current press subsidy system and about the general Norwegian mentality of trusting the government to provide solutions to everything. After a week of interviewing editors and media experts, I had learned most of the things that would later be on the syllabus of the course for which I'm currently writing an exam.

But I never got around to publishing the article, until now. So here it is, complete with the footnotes I added to further explain Norwegian weirdness to Americans:

Norwegian Media - Free, but dependent (pdf)

Image: Madewell

Posted by Julie at 1:27 PM | TrackBack

February 10, 2010

Sjokktall fra Norsk Kaffeinformasjon

Mennesker som meg "svikter" kaffen.

Bildebevis for at svart kaffe gjør denne unge kvinnen glad. Foto: Julie Balise

Hørt på E24 på morgenvakt:

Julie: Jeg er fortsatt i sjokk over tallene fra Norsk Kaffeinformasjon. De påstår at stadig flere unge nordmenn ikke drikker kaffe, men jeg kjenner nesten ingen som ikke drikker kaffe. Det kan være fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal finne på med disse menneskene. Man kan jo ikke gå på café med dem. Da bestiller de te, og te fra café er en så dårlig økonomisk investering at jeg ikke klarer å ta tekjøperne seriøst.

Ikke-kaffedrikkende journalist*: Hva? Hæ? Påstår du at kaffe er en bedre investering? Er det ikke mer økonomisk fornuftig å ikke drikke kaffe i det hele tatt?

Julie: Kanskje, men det er et annet spørsmål. Jeg sier bare at det er dumt å betale 25 kroner for at noen skal legge teblader i kokt vann for deg. Kjøper du kaffe på café, betaler du i hvert fall for bruk av baristaferdigheter og kaffemaskin som du ikke selv har fra før.

Kaffedrikkende nyhetssjef: Men ikke begynn å tenke på hva du betaler for at noen skal sjenke øl i glass for deg. I hvert fall ikke mens du er student.

Julie: Poeng. Og apropos, kanskje jeg skal jobbe litt. Men jeg må nok blogge om kaffe når jeg kommer hjem.

"Bare rundt´én av tre unge drakk kaffe siste syv dager, og unge jenter leder an i utviklingen. Det er en halvering på 20 år, viser tall fra en ny undersøkelse," skrev E24 i går morges. Andelen unge mellom 20 og 24 år som drikker kaffe er halvert de siste 20 årene. Kaffe er for gubber, sies det.

Det er papirutgaven av Dagens Næringsliv som i utgangspunktet skriver om dette, og her er en chai latte-drikkende 20-åring intervjuet. Hun mener unge dropper kaffe fordi kaffe er dyrt. Jeg skjønner ikke det. Har te på café blitt relativt billigere? Jeg tror heller flere har begynt å drikke god kaffe, og god kaffe er dyrere enn dårlig kaffe, og dermed har vi fått det for oss at kaffe generelt er blitt dyrere. Men dette er bare noe jeg tror.

Det neste hun sier er interessant (klippet fra DN):

Hun merker også en tendens til at unge får sitt kick gjennom en espresso om morgenen, men drikker annet gjennom dagen.

- Det er ikke en kultur for å drikke masse kaffe, sier hun.

Selv drikker jeg en dobbel espresso om morgenen og kanskje (stort sett ikke) en dobbel til senere. Vi kan si at mitt gjennomsnittlige daglige kaffekonsum er 2,5 espressoshots. Det er ganske lite sammenlignet med de fleste jeg vet om i generasjonen over meg, både i mengde og i koffein. Hadde undersøkelsen sagt "Vi drikker mindre kaffe enn før, og det er nok fordi unge har sluttet å drikke kaffe", kunne jeg sagt: "Tull! Vi bare velger kvalitet fremfor kvantitet."

Men jeg må ha kaffe hver dag. Det er tydeligvis færre som meg enn jeg var klar over.

Kaffen har uansett en spesiell stilling hos nordmenn. Det merkes når disse tallene omtales. De unge "svikter" kaffen, som om vi skylder den norske kaffebransjen å følge opp det høye nasjonale konsumet som Norge tradisjonelt har hatt siden midten av 1800-tallet.

Jeg liker å fortelle turister, spesielt tedrikkende briter, om kaffens historie i Norge. Nordmenn har drukket kaffe siden 1700-tallet, men da var det en cafédrikke for de rike og urbane (og det var ikke så mange av dem i Norge). I 1842 ble kaffen en folkedrikk. Da ble det nemlig forbudt å lage hjemmebrent.

Den sammenhengen bør vi imidlertid ikke snakke så mye om. For jeg vil ikke at ungdommens sjokkerende kaffesvik skal brukes som argument for strengere alkohollovgivning.

* Jeg vet! Utrolig, men sant. Jeg møtte min første ikke-kaffe-drikkende journalist forrige vår. Men han passet godt på redaksjonens kaffemaskiner, lagde ofte kaffe til meg og ga meg et fantastisk koselig kompliment i januar. Så han er godkjent likevel.

Posted by Julie at 10:40 AM | Comments (2) | TrackBack

January 26, 2010

Jakten på en død manns liv

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, før vi nærmer oss noen svar.

22. oktober 2009 ble Jan Erik Fosshaug begravet uten en eneste venn eller pårørende til stede. Bernt Jakob Oksnes har skrevet om letingen etter den ensomme mannens livshistorie i Dagbladet Magasinet.

Jeg er glad for at norsk journalistikk kan være så stillferdig, grundig og rørende som dette.

Posted by Julie at 9:03 PM | Comments (3) | TrackBack

Fur issues, part 3: Organic, fair-trade, free range coats

I'm surprised the Norwegian fur industry hasn't gotten its act together by now.   

Let's examine the evidence:

1. Norway is a rich country, but Norwegians claim to be down to earth and sensible. So Norwegians love politically correct, expensive status symbols.

2. A Norwegian writer recently used this country's winter weather as evidence that God's world-creating talent is grossly overrated. You would think we were willing to buy anything that could keep us warm.

3. Free range meat, eggs and dairy are sold in many Norwegian supermarkets. This indicates that plenty of Norwegians care about animal rights, but are still ok with killing animals so human beings can be happier.

4. Vegan footwear exists. Marketing fashion as politically correct seems to work.

5. I count Norwegian tap water among my favorite drinks. I miss it when I'm outside the country. But selling Norwegian bottled water to people in Norway who own sinks, turned out to be a successful business plan. We will clearly pay money for anything.

In all seriousness, why does the fur industry not attempt to capitalize on the consumer demand for "ethical" luxury?

After a dissapointing fall season for the fur industry, the unusually cold winter has driven Norwegian fur sales up, leading to more debate about animal cruelty. In this VG article, a spokesperson for Pelsinform says fur farmers who mistreat their animals are a far greater threat to the industry than animal rights activists or fur boycotts are. I think that's true.

As I've tried to explain before, killing animals for fur isn't basicly any worse than killing them for meat. But if the fur industry really is crueller than the meat industry, then of course they shouldn't be allowed to get away with it.

My advice: Make sure the animals are treated well until they die as peacefully and painlessly as possible. And then make sure consumers know about that.

This is Part 3, in which I give the fur industry some marketing advice. You should also read

• Part 1, in which an ethical dilemma turns up literally on my doorstep, in the form of a white rabbit fur vest
• Part 2, in which I make a more serious attempt to discuss fashion as if it were a topic in ethics class.

Photo: .jowo. CreativeCommons

Posted by Julie at 1:08 PM | TrackBack

December 9, 2009

Barack Obama, and other awkward party guests

If President Obama really had to get a gift postmarked Scandinavia this month, he would probably, on the whole, have preferred the Olympics. At least at the Olympics the judges wait till after the race to give you the gold medal. They don’t force it on you while you’re still waiting for the bus to take you to the stadium.

We can take it as a sign of what a lucky fellow our President is that winning the Nobel Peace Prize has been widely counted a bad break for him.

- Hendrick Hertzberg in The New Yorker, October 2009

I'm still a political geek. I stayed up until 1:30 AM watching a documentary on Barack Obama's election campaign last night.

When the Peace Prize was announced, my first reaction was that whoever put my FP Morning Brief together had made a serious journalistic error. But I didn't get all that worked up about silly Norway, thorbjorning the President just so he would pay us a visit. I didn't really get excited about the visit either. Honestly, as long as I don't get to meet someone, there is no practical difference between being separated by the wall of City Hall (+ security) and being separated by the Atlantic Ocean. It was still pretty unlikely that I would run into Barack at the coffee shop.

And so I'm actually surprised at myself by how annoyed I am as Obama cancels event after event here in Oslo. I would like to think that it's the journalist in me fuming at the fact that there will be time for exactly one question from the Norwegian media. But honestly, the journalist and the election geek sides of me are pretty calm compared to my inner party hostess.

It's like when you invite someone to a dinner party, and you kind of get the impression that the invitation is a slightly awkward surprise, but they still accept right away. So you think everything's fine and that all awkwardness can be avoided if you just set a place for them at your table and make a serious effort in the kitchen. Until they show up late, pick at their food and refuse wine, avoid talking with your other guests, keep their eyes and hands on their cell phones and disappear just as the party is about to get going, often effectively killing everyone else's party mood. Wouldn't it have been more polite to just decline the invitation?

“The American president is acting like an elephant in a porcelain shop,” said Norwegian public-relations expert Rune Morck-Wergeland. Yes, that is awkward.

Posted by Julie at 9:27 PM | TrackBack

December 2, 2009

Når en pepperkakebaker baker pepperbakekaker...

"Outrage as vandals wreck gingerbread town" - The Norwegian Gingerbread Crisis explained in English by Kristine Lowe.

Den offisielle engelskspråklige julekalenderposten kommer senere i dag, men her er en liten julesangbonus til nostalgiske nordmenn som har Spotify:

Hele pepperkakebakehistorien fra Hakkebakkeskogen er på Spotify.

Jeg regner ikke pepperkakebakesangen som en julesang egentlig, men pepperkaker har vært så fremtredende i media at jeg synes jeg burde blogge om dem.

Her er oppskriften på pepperkaker ala Thorbjørn Egner:

• 1 kg smør eller margarin
• 1 kg farin eller sukker (fordi farin er det samme som sukker)
• 8 eggeplommer
• 1 kg hvetemel
• 1 teskje pepper

Smelt smør eller margarin i en stekegryte. Rør sukkeret sammen med det smeltede smøret. Mens smør og sukker skummer, rør inn eggeplommene og hvetemelet. Slipp til slutt pepper i gryta. Rør omkring og tøm deigen på en fjøl. Kjevl deigen så flat som en pannekake. Ta mann- og kone-former og lag mann- og konekaker. Legg dem på kakebrettet og stek dem i stekeovnen.

MEN: Denne oppskriften lager ikke gode pepperkaker. Den ble testet av en flink kokk i fjor, og det ble ikke bra.

Noe annet som ikke er bra, er standarden på norske pepperkakehus. Det melder Aftenposten. SINTEF Byggforsk råder oss til å bake etter forskriftene.

– Etter at pepperkakehuset er oppført, oppdager mange svakheter som det er vanskelig og tidkrevende å utbedre. Dette kommer gjerne på toppen av et allerede sprengt tidsskjema i ukene før jul. Bakingen blir en hengemyr, sier forskningssjef Kim Robert Lisø ved SINTEF Byggforsk.

Heldigvis har de laget en anvisning (pdf) så vi alle kan lage pepperkakehus på en forsvarlig måte. Men uansett, ikke bruk Thorbjørn Egners oppskrift.

Oppdatert 22.12.2009: Aftenposten har testet begge oppskriftene. Se videoen!

Posted by Julie at 1:28 PM | TrackBack

August 25, 2009

I anledning valget blogger jeg litt om politikk

In Norway, I'm the token right-wing conservative in my group of friends. In the US, I'm practically a socialist. I dream of a small island in the Atlantic Ocean where people agree with me.

Slik beskrev jeg min politikk til en amerikansk venn forrige uke.

"Ap og Høyre burde regjere sammen" skrev Rögnvaldur Hannesson i E24 i går. Egentlig bør dere alle bare lese det Hannesson skriver. Myten om høyresiden og venstresiden i norsk politikk er faktisk en myte. Nok er nok nå.

Men siden det snart er valg, og siden pappa kom meg i forkjøpet og blogget om Hannesson først, og siden jeg kan være en ordentlig valgnerd, tenkte jeg å benytte anledningen til å fortelle hva mine politiske synspunkter faktisk er. Hint: Jeg er enig med Hannesson.

Jeg har egentlig sperrer mot å være for politisk offentlig. Jeg mener, jeg er jo journalist. Og etter at jeg ble det, har jeg en slags unnskyldning for min uklare politiske overbevisning. Journalister skal jo være så nøytrale.

Journalister skal imidlertid også stemme. Og for Nte gang: Poenget med å være nøytral journalist er ikke at man skal være totalt foruten interesser og bekjentskaper, men at man skal legge disse til side når man skriver som journalist. Derfor har jeg ingen problemer med å fronte synspunkter i denne bloggen og være nøytral i en annen publikasjon.

Jeg har likevel ikke blogget så mye om mine egne politiske meninger. Det skyldes egentlig at jeg som statsviternerd synes partipolitikk både er håpløst forenklende og håpløst komplisert.

"A writer is somebody for whom writing is more difficult than for other people." Det var visst Thomas Mann som mente det. Jeg er ikke egentlig enig med ham. Min versjon: "A political scientist is someone for whom an election is great fun, but voting is more difficult than for other people."

Ifølge én "Political Spectrum Quiz" (se nedenfor) er jeg en "centrist social libertarian".

My Political Views
I am a centrist social libertarian
Right: 0.21, Libertarian: 5.05

Political Spectrum Quiz

Det finnes flere lignende politiske tester, men slik ble resultatet i dag. Det høres fornuftig ut for meg: nesten midt på verdens høyre-venstre-akse (såvidt over til høyresiden), men klar på at staten ikke skal blande seg inn i hva folk spiser, hvem de forelsker seg i, og hvorvidt de ber til noen form for gud.

Det er på verdensbasis. Hva min plassering på det store ideologiske spektret egentlig betyr for norsk partitilhørighet er ikke selvsagt. Da jeg tok faget Politisk Teori, skrev jeg om mine politiske frustrasjoner. Hovedpoenget var at partipolitikk handler om å gruppere synspunkter som gjerne har en historisk fremfor en logisk sammenheng. Og dess mer man stiller spørsmål til disse politiske pakkeløsninger man har å velge mellom, dess mindre logisk virker det folk sier om politikk. Spesielt hvis man begynner å sammenligne med andre land, og spesielt hvis man tenker seg at man stemmer på regjeringsalternativer (altså pakkeløsninger laget av pakkeløsninger) i vel så stor grad som på partier.

Akademisk er jeg en teori- og ideologinerd. I praksis er jeg lei av svada. Lei av "sosialister" som sitter i boblebad på Frogner og tror de forstår hva fattigdom er fordi de er studenter. Lei av "liberalister" som mottar penger fra Lånekassen, men går ut fra at jeg er enig med dem - basert på mine perleøredobber - om at kunstnere ikke fortjener støtte.

Det fører meg tilbake til Hannesson. Jeg fikk vite om innlegget hans gjennom grunnleggeren av denne Facebookgruppen. Den heter Arbeiderpartiet+Høyre+Venstre - VALG 2009, og gruppens beskrivelse kunne nesten vært mitt eget politiske manifest:

Jens og Jonas er jo egentlig ikke sosialister, og vi slipper KrF, FrP, SV, Rødt og Sp :) I tillegg er det ofte disse partiene [Ap, H og V] som samarbeider mest på Stortinget. Aps hovedmotstander er FrP, ikke Høyre og Venstre. Vi har lenge sett at det er et stort gap mellom Høyre og Venstre på den ene siden og FrP på den andre. Et litt utradisjonelt alternativ, men hvorfor ikke? Hvem vil ha Siv Jensen som statsminister egentlig??

Applaus fra meg. Såpass at jeg meldte meg inn i gruppen da jeg fikk invitasjon til det for omtrent et år siden.

Hannessons forslag er altså ikke noen nyhet i seg selv. Janne Haaland Matlary har også gått inn for det hun kaller ikkepopulistisk side, og det var allerede i 2008. Hun nevnte New Labour og at Arbeiderpartiet står nærme Høyre i blant annet utenrikspolitikk og økonomi. Herman Friele mente denne våren at en kriseregjering med Høyre og Arbeiderpartiet ville vært det beste for landet.

Ikke misforstå. Arbeiderpartiet og Høyre er uenig om mye. Bedøm selv. Poenget er at det må gå an å tenke nytt, og at ord som "borgerlig" og "sosialist" egentlig bare er ord i dagens norske politikk.

Når vi har klart å plassere partiet "Venstre" og partiet "Høyre" ved siden av hverandre på en høyre-venstre skala, er det kanskje på tide å finne på nye politiske merkelapper.

Posted by Julie at 7:32 PM | TrackBack

August 23, 2009

Koselig = the meaning of life

During Julie's* stay in Oslo, and again during a conversation with Peter, the list of "signs you know you've been in Norway too long" came up repeatedly. I finally found a really long version of this list. Some of these are really, really funny, some are pretty disturbing (like the first and last one), and they are all true.

*Julie?!?!? Where am I supposed to link to you?

You know you've been in Norway for too long when...

• ...you start to believe that if it wasn't for Norway's efforts the world would collapse.
• ...you only buy your own drink at the bar even when you are with a group of people.
• ...you can't remember when to say "please" and "excuse me".
• ...you always prepare to catch the closing door if following closely behind somebody.
• ...a stranger on the street smiles at you, you assume that:
  a) he is drunk
  b) insane
  c) American
  d) all of the above
• ...silence is fun.
• ...you use "Mmmm" as conversation filler.
• ...you actually believe that there is no such thing as bad weather, only bad clothing.
• ...you know Norway's results in the last three years in the "Melodi Grand Prix" song contest (Eurovision Song Contest).
• ...it seems nice to spend a week in a small wooden cottage up in the mountains, with no running water and no electricity.
• ...you know at least five different words for describing different kinds of snow.
• ...an outside temperature of 9 degrees Celsius ( 45F ) is mild in mid June.
• ...you know the difference between Blue and Red ski wax.
• ...you don't fall over when walking on ice.
• ...you associate Friday afternoon with a trip to the Government liquor store.
• ...you think nothing of paying $50 for a bottle of 'cheap' spirits at Vinmonopolet ("the wine monopoly").
• ...it's acceptable to eat lunch at 11.00 and dinner at 15.00.
• ...it no longer seems excessive to spend $100 on drinks one night.
• ...you know that "religious holiday" means "let's get pissed".
• ...you find yourself more interested in the alcohol content than in the name of the wine.
• ...you enjoy the taste of lutefisk (jelly-like, bad-smelling fish) and cod prepared in any way, including fried cod tongues.
• ...you like to wrap your hotdog in a cold pancake.
• ...you associate warm rice porridge with Saturday and Xmas-eve.
• ...you can prepare fish in five different ways without cooking it.
• ...you wear sandals with socks.
• ...your wardrobe no longer has suits, but blue shirts and mustard coloured sportjackets.
• ...you don't look twice at business men in dark suits wearing sport socks.
• ...it feels natural to wear sport clothes and backpack everywhere, including the cinema, bowling alley, and to church.
• ...you find yourself speaking halfway Swedish with Swedes.
• ...you can't understand why foreigners haven't heard about Bjorn Daehlie.
• …you don’t question the habit of always making “matpakke” (sandwich in paper – some sort of lunch packet)
• …you know the meaning of life has something to do with the word “koselig” (cosy)
• …you get scared when a stranger randomly starts up a conversation with you.
• …you can’t stand leaving the country because people everywhere else are so nice, it’s annoying.
• …you look away when you walk by people on the street.
• …you vigorously defend whaling and enjoy consuming whale meat.
• …you have two cars, a cabin and a boat, if not more.
• …you think it's weird if a house isn't wooden.
• …you earn more than you spend.
• …you associate Easter with cross-country skiing with friends and family in the familys mountain cabin.
• …you are shocked if it's not 2 months of snow every year, at least!
• …you can see mountains and the ocean, no matter where you are.
• …you expect all dinner parties and meetings to start precisely on time, if not before.
• …you fall 3 meters, and don't get hurt. If you do, you're not worried at all.
• …you get your hands on Norwegian chocolate and guard it with your life
• …you are more afraid of the Customs than terrorists.
• …you would rather miss your flight than not have enough time to buy the duty free alcohol quota.
• …you order drinks at Gardermonen (Oslo Intl Airport) at 6 am
• ……you say ”oh well, down it goes” when served bad wine.
• …you actually think that fishballs have taste.
• …you barbecue when it’s raining.
• …you have bad conscience if you’re not outside when it’s sunny
• …you get dozy after only two days of sun
• …you go for a swim when it’s only 12 degrees Celsius (53F) in the water and claims that it’s “fresh”
• ...in winter, you go to work in the dark and come home in the dark - while only working eight-hour days.
• ...if there's a terrorist attack on the other side of the world, your first reaction is "oh my god, did any Norwegians get hurt?"

Posted by Julie at 11:24 PM | Comments (2) | TrackBack

July 15, 2009

Oslo close-ups

Posted by Julie at 2:37 PM | TrackBack

June 24, 2009

Water color photography

Oslo by rain.

Photo taken from the top floor bar of the Oslo Plaza, where I retreated after an unsuccessful attempt to celebrate Moose Cap on the Opera House roof.

Posted by Julie at 9:39 PM | TrackBack

June 22, 2009

Piratjakten eller Hvordan jeg har det i praksis

Et litt utfyllende svar til de som spør "Hvordan har du det i Teknisk Ukeblad, Julie"?

Skal vi tro Twitter er det en merkedag for rettsstaten i dag. Delvis pga. meg.

I praksistiden hos Teknisk Ukeblad har jeg blant annet fulgt en sak om etterforskning av fildeling. I Teknisk Ukeblad har vi kalt den "piratjakten", men noen andre har oppkalt saken etter Max Manus, og Twitter bruker #krevsvar.

Piratjakten er en komplisert sak fordi den omhandler jus, IT, politikk (eller manglende politikk, egentlig) og tilsvarende ingredienser som gir nyheter "tyngde" (og dermed gjør dem "tunge").

Den kan likevel bli en viktig prinsippsak, og den har engasjert mange. Ikke minst nettsjefen her i Teknisk Ukeblad, Anders Brenna.

Kort oppsummert dreier det seg om advokatfirmaet Simonsen som etterforsker nett-pirater. Simonsen driver privat etterforskning, og det betyr at de ikke er regulert av lover slik politiet eller vaktselskaper er hvis de etterforsker noen. De har frem til i dag blitt regulert av en midlertidig konsesjon fra Datatilsynet.

Simonsen har bedt om å få utlevert ip-adresser der de mener det er grunn til mistanke om piratvirksomhet. Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering ved rettslig kjennelse i et enkeltvedtak 19. april 2009.

Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon. Stavanger Tingrett kom med midlertidig kjennelse om hvorvidt ip-adressene skulle ut. Det skjedde 5. mai, men kjennelsen er fortsatt hemmelig.

I dag har Datatilsynet bestemt at konsesjonen ikke fornyes. Piratjakten stanses, med andre ord. Og begrunnelsen er at saken ikke har fått nok politisk oppmerksomhet.

Simonsen skal klage. Saken fortsetter.

Jeg har skrevet flere artikler om piratjakten og laget
en oversikt over hele saken her. Og en dag, etter at hele saken er avsluttet, kommer jeg til å legge ut en "bak kulissene"-bloggpost om denne prosessen.

Posted by Julie at 3:28 PM | Comments (2) | TrackBack

June 19, 2009

Thoughts after a fashion show

Despite not feeling all that well, I couldn't miss the fashion show from the graduating class of Esmod Oslo on Wednesday. And I'm glad I was there, since my friend Eivind B. Hackett won three awards, including an internship, money and the opportunity to sell his collection at the Oslo department store Steen&Strøm.

Slideshow from backstage and the runway

After attending a catwalk show in ballerina flats, I understand why catwalk models need to be tall. And wear incredible platform heels. Because catwalks are not always easy to see, unless you arrive early or have some good reason for being in the front row.

Speaking of heels, people who walk in them should know how. I won't judge the models at this particular show, because I know some of them were friends of the designers, and had never walked a runway before. But if you're a Top Model contestant for example, meaning you want to be a model, shouldn't you know how to put one foot in front of the other, even if those feet are on platform heels? It's just a matter of practicing.

Anyway, judging from my very, very limited experience, fashion shows work the way "exclusive" clubs do: It seems the inconvenience of the whole experience is supposed to add to the feeling of luxury and exclusivity. It's so incredibly cool that there isn't anywhere to sit, or even stand comfortably, and that the music is too loud to allow for any form of communication. You feel lucky if you're actually able to see the show over taller peoples' heads and shoulders. And it's really hot - actually, maybe they really do that on purpose so people will wear less clothing.

But despite all that, I loved it! Especially the fact that Eivind won a bunch of awards, which I've already blogged about in Norwegian.

Shoes from Prada, top photos from Fashionising, where you can also see catwalk models fall.

Posted by Julie at 4:06 PM | TrackBack

Hurra for Eivind!

Eivind B. Hackett vant Gullnålen-prisen, VOICE-prisen og Steen & Strøms Magasinpris på Esmods Diplomvisning på onsdag.

Det betyr at han nå er ferdig med moteskole og har vunnet jobb. Han fikk praktikantplass i ett år av Voice, og 10 000 kr av Steen & Strøm. I tillegg skal hans kolleksjon, "Villainwear", selges på Steen & Strøm.

Se bildeserie fra motevisningen og artikkel skrevet av min klassevenninne og Oslostudenten-kollega Linn Husby.

P.S. En liten gratulasjon til modell Melina også, siden hun er min tidligere kollega på LaDanse og siden hun var over gjennomsnittet flink til å gå med høye hæler.

Posted by Julie at 9:02 AM | TrackBack

June 2, 2009

Girls aren't stupid, we're just not as lazy as the boys

LiveScience reports that a new review of recent studies finds that girls are not more stupid than boys - even when it comes to math.

I didn't take the time to comment last time, when The Boston Globe presented the idea that women just aren't into math.

Like I've said before: I don't know how mentally different men and women really are.  I just know about my own experiences here.

So let's talk about me for a bit. And the fact that guys are lazy.

New scientific discoveries on female vs. male brains don't make me better or worse at what I do. They don't change my excellent math grades. And they don't change the fact that despite those math grades, I was very aware growing up that I was not good at math. Because I was good at writing, and I was "creative", and at least when I was a kid, we were told we couldn't do it all.

I was good at the kind of things that involved neat handwriting, meticulous note-taking, extensive newspaper- and novel-reading and the ability to memorize text. My great strength all the way through high school was the ability to read something once (fast) and remember it.  Even with that skill, if you factor in all the free time I spent reading useful stuff, being good at school took up a lot of my time.

Math can be much less labor-intensive. Compared to many other subjects - at least the way they are taught at an elementary and up to high school level in Norway - math is less about "plodding through" and less about already having read something, and more about just getting it. It's logic.

I'm not saying that all aspects of mathematics are like this. But in my personal experience (in Norway, let's say grades six up to high school graduation), math works for the lazy, but smart. History doesn't.

As my dad told me the first of a million times he explained why I should be good at math: "If the whole world stopped existing tomorrow, one plus one would still be two. Even if we didn't have a language with which to explain this, even if there were nothing left to count, 1 + 1 = 2 would still be fundamentally true."

Learning new math skills requires existing knowledge of something, obviously. But it doesn't require that you stay updated on current news or know how to spell your vocabulary words correctly - or even legibly. For a smart, but lazy teenager, math class requires that you show up, pay attention and work on math problems as long as the teacher is looking. And even if the teacher hates you, because you're an obnoxious trouble-making bully, if your answers are right, they can't fail you.

I was smart and lazy about math, and smart and hard-working about languages and social studies. So I was good at languages and social studies. One of the smartest guys in my middle school class was smart and lazy about everything, and so he was good at math.

Some Norwegians have worried that Norwegian schools only work for girls (Åsmund B. Gjerde, who was editor-in-chief of argument at the time, was not worried). But for the sake of argument (ugh, pun not intended), let's believe people who say that little girls are made of sugar and spice and everything nice, can sit still and make teachers like them, have legible hand-writing, an attention span that allows them to read a lot, and that's why we all grow up to complain about the lack of guys in our university classes. I think the smart little boys pick up some math skills, even if the snips and snails and puppy-dog tails* keep them from writing A+ short stories or brilliant essays about current events as compared to history.

Does this make sense at all?

* Little boys grow up to be young men, and they are made of "Sighs and leers and crocodile tears". According to Mother Goose.

Oh, and by the way:

• Who's insane?
• Feminism?
• The problem with pushing math

Posted by Julie at 11:40 PM | Comments (1) | TrackBack

April 3, 2009

Newspapers die - long live journalists

It's not too late, Julie. My American friend, who shares my name and profession, is a co-op at a large American newspaper with economic difficulties. From her desk at the business section Julie can see the other sections closing down, newspapers in other cities folding and commentators predicting New York Time's bankruptcy by May 2009. Experienced colleagues pat the young journalism major's head: You're entering a dying business. You're young. It's not too late to choose another career.

Meanwhile, back in Norway, we're discussing newspaper death, increased press subsidies and an economic stimulus plan specifically for the media. The financial crisis is making a difficult situation worse, but newspaper economics would be going through a tough period even without that added obstacle. Readers stop subscribing and read online instead. And if we believe figures cited by John Olav Egeland in Dagbladet¹, you need ten online readers to achieve the same ad revenue as one paper subscriber.

And still I've chosen to study journalism at Oslo University College. I happen to think journalism isn't dead. Paper producers and printing press companies face an unstable future, but the world will always need good journalists.

I repeat: good journalists. What it takes to be a good journalist, that's what's changing. And I'm starting to wonder if today's journalism students are learning what it takes to be tomorrow's good journalists.

Good journalists understand their own industry. For the newspaper industry, the Internet is a disruptive innovation. The term is from Harvard professor Clayton Christensen. A disruptive innovation makes an existing technology irrelevant. In the blogosphere, editors, economists and media experts from around the world are discussing how to build a sustainable business model for online media.

Young journalists need to be a part of this discussion. Blogosphere and disruptive should be in our vocabulary. We need to be able to discuss press subsidies, RSS subscriptions and micro-payments. There are plenty of other debates too. Online publications with their constant deadlines and updates make debating journalists' new working conditions necessary. The possibility of editing texts after publication blurs the line between journalist and editor. Web layout is an entirely different science compared to paper layout. These debates are not part of the journalism student's curriculum. So we need to teach ourselves about the media economics of tomorrow.

Good journalists think ahead. Christensen uses journalistic language, a sports-based metaphor, to make this point: Don't run to where the ball is, run to where it will be. In “Rett på sak!”², a text book for first-year journalism students, Veslemøy Kjendsli writes that text on the web should not be long enough to require hitting the “page down” button. In layout class, the lecturer sighs and complains that the internet doesn't have room for good photography. Per H. Baugstø's book “En avis er ment å skulle leses”³ starts by stating that paper newspapers will always exist, because paper is the most comfortable reading and storage format. There seems to be a consensus that online journalism is shallow news with another newspaper as its only source, while paper is for features and opinions.

Today's curriculum writers and lecturers of journalism succeeded under the old system. There's nothing wrong with that. But students who study how to be critical of sources and how to spot weak arguments have no excuse for accepting too much at face value. Many of these authority figures base their views on faulty principles. They assume that screen quality and computer capacity and speed – not to mention people's media habits – will remain unchanged from now on. To use Christensen's words: They don't think the ball is moving any more, so they've stopped running.

Good journalists see challenges as opportunities. My classmates wonder why I want to be an online journalist. Internet publications are so stressful. I disagree. Nothing stresses me more than knowing that the paper edition is printed and that it's too late to make changes. As journalists we should adjust to the internet, not just because the disruptive technology makes it necessary, but because online journalism has more potential than paper journalism.

On the internet the way the text looks will vary by screen size, operating system and browser. The reader can also choose to access the publication via RSS, e-mail or traditional online newspaper, and this will also change the layout. We could say that we're losing control over layout. We could also say that each reader is being given more layout options. Does the reader want just the short summary, or every published story on the subject? Is the text the most important part of the travel feature, or will the reader also download the panorama photograph with links and zoom tools? When we no longer have to worry about the length of columns or the number of pages, that's a good thing.

Good journalists are always writing. If Julie, my fellow students and I give up writing because of changes in techology and economics, well, then the pessimists are right: It's not to late to choose another career. As long as we write well, and we write no matter what, it's not too late to be a journalist.

English translation of Aviser dør - Lenge leve journalister. The Norwegian version was originally published in Journalen, and was the reason for all of this.

1Dagbladet, literally The Daily Magazine, is one of the major daily tabloids in Norway.

2“Straight to the Point!”

3“A Newspaper is Meant to be Read”

Posted by Julie at 8:42 PM | Comments (1) | TrackBack

March 30, 2009

Oslo-caféer med internett

Thomas har laget oversikt over caféer i Oslo med strøm og internett. Hurra for Thomas!

Han nevner blant annet Stockfleth's, The Fragrance of the Heart, Litteraturhuset og Tea Lounge.

Selv anbefaler jeg Kaffe Gram.

Posted by Julie at 8:53 PM | TrackBack

March 23, 2009

Aviser dør - lenge leve journalistene

It's not too late, Julie. Min amerikanske venninne, som har samme navn og yrke som meg, har praksis i en stor amerikansk avis med økonomiske problemer. Fra sitt skrivebord i avisens økonomiseksjon ser Julie at de andre seksjonene legges ned, avisene i nabobyene går under og kommentatorer spår at selveste New York Times vil være konkurs i mai. Erfarne kollegaer klapper den nyutdannede praksisstudenten på hodet: Du er på vei inn i en døende bransje. Du er ung. Det er ikke for sent å velge en annen karriere.

I Norge diskuteres avisdød, økt pressestøtte og egen krisepakke til mediene. Finanskrisen gjør vondt verre, men avisøkonomien ville uansett vært i en vanskelig fase. Leserne slutter å abonnere og leser heller på internett. Der skal det ti lesere til for å oppnå samme annonseinntekt som én papirabonnent, i hvert fall i følge Dagbladets John Olav Egeland.

Likevel har jeg begynt på journalistikkutdanningen på Høgskolen i Oslo. Jeg tror nemlig ikke journalistikken er død. Papirprodusenter og avistrykkere går en vanskelig tid i møte, men verden vil alltid trenge gode journalister.

Jeg gjentar: gode journalister. Hva det vil si å være en god journalist, endrer seg. Og jeg har begynt å tvile på om dagens journaliststudenter blir utdannet til fremtidens gode journalister.

Gode journalister forstår sin egen bransje. For avisbransjen er internett en såkalt disruptiv innovasjon. Begrepet er fra Harvard professor Clayton Christensen. En disruptiv innovasjon gjør en eksisterende forretningsmodell irrelevant. I bloggosfæren diskuterer derfor redaktører, økonomer og medieforskere fra hele verden hvordan man kan bygge en lønnsom forretningsmodell for nettmedier.

Unge journalister må være med på den diskusjonen. Da må ikke bloggosfæren og disruptiv være fremmedord for oss. Vi må kunne diskutere pressestøtte, rss-abonnement og mikrobetaling. I tillegg er det nok av andre debatter man kan ta. Nettmedier med løpende deadline og oppdateringer midt på natten tvinger frem en diskusjon om journalistenes arbeidsforhold. Mulighetene for endring av tekster etter publisering gjør grensene mellom journalist, deskarbeider og redaktør uklare. Layout på nettet er et helt annet fagområde enn layout på papir. Disse debattene er fraværende i journaliststudentenes pensum. Da må vi selv sette oss inn i morgendagens presseøkonomi.

Gode journalister tenker fremover. Christensen bruker journalistenes språk, en sportsmetafor, her: Ikke løp til der ballen er, men til dit den kommer til å være. I "Rett på sak!", pensumbok for førsteårsstudenter i journalistikk, skriver Veslemøy Kjendsli at tekst på nett ikke bør overskride ett skjermbilde. I layout-undervisningen sukker foreleseren og sier at gode bilder ikke får den plassen de fortjener på nettet. Per H. Baugstøs pensumbok, "En avis er ment å skulle leses ", begynner med å fastslå at papiraviser alltid vil finnes, fordi det er den eneste behagelige måten å lese og oppbevare nyhetsstoff på. Det ser ut til å være enighet om at nettjournalistikk er overfladiske nyhetssaker med en annen avis som eneste kilde, men på papir trykker man reportasjer og kommentarer.

Dagens pensumforfattere og forelesere i journalistikk er de som har gjort det bra under det gamle systemet. Det er ikke noe galt i det i utgangspunktet, men studenter med kildekritikk og skjult argumentasjon på timeplanen må kunne være kritiske. Mange av disse autoritetene legger tvilsomme prinsipper til grunn når de beskriver nettjournalistikkens fremtid. De antar at skjermkvalitet, datamaskinenes kapasitet og hastighet og ikke minst medievanene til folk flest, vil forbli uendret fra nå av. Med Christensens ord: de tror ikke ballen flytter seg mer, så nå blir de stående.

Gode journalister ser på utfordringer som muligheter. Mine klassekamerater lurer på hvorfor jeg vil bli nettjournalist. Nettavis er jo stressende. Jeg er uenig. Ingenting stresser meg mer enn å vite at papirutgaven er trykket og at det er for sent å gjøre endringer i teksten. Som journalister bør vi omstille oss til nettarbeid, ikke bare fordi den disruptive teknologien gjør det nødvendig, men fordi nettjournalistikk har mye større potensiale enn papirjournalistikk.

På nettet kan tekstens utseende avhenge av skjermstørrelse, operativsystem og nettleser, for ikke å snakke om hvorvidt leseren bruker rss, e-post-abonnement, eller tradisjonell nettavis for å lese saken. Vi kan tenke at nettet fratar avisen kontrollen over layout. Vi kan også tenke at nettet åpner for bedre tilpasning av teksten til leseren. Vil hun lese bare den korte oppsummeringssaken, eller vil hun ha oversikt over alt avisen har skrevet om temaet tidligere? Vil hun konsentrere seg om teksten i reisereportasjen, eller vil hun laste ned det store panoramabilde med zoom-funksjon og linker? At tekstformidling frigjøres fra antall sider er kanskje skummelt, men det er først og fremst bra.

Gode journalister skriver uansett. Hvis Julie, mine medstudenter og jeg gir opp skrivingen fordi teknologien og økonomien endrer seg, ja, da har pessimistene helt rett: det er ikke for sent å velge et annet yrke. Så lenge vi skriver godt, og skriver uansett, er det ikke for sent å bli journalist.

Opprinnelig publisert i Journalen.

Bør forøvrig presisere: Flere av temaene jeg etterlyser diskusjon om, har blitt forelest om for Oslos journaliststudenter. Jeg vet at i hvert fall noen på HiO prøver. Takk for det.

Posted by Julie at 10:29 PM | Comments (7) | TrackBack

March 2, 2009

Gratis nyheter har en pris

Sagt og skrevet om nettaviser:

”Papiravisene må død, men journalistikken må reddes.” - Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad.

“Å ta betalt for innhold tvinger disiplin på journalistene: de må produsere ting folk setter pris på.” - Walter Isaacson, president i Aspen Institute, tidligere CEO i CNN og tidligere redaktør i TIME.

“Jeg kan vanskelig se at journalistikkens legitimitet skal være forankret i hvem som sender faktura for distribusjon.” - Arne Krumsvik, ytringsfrihetsforsker og foreleser i medieøkonomi.

“En slik snyltermodell er i lengden ikke bærekraftig, og det er de første tegnene på det vi ser nå.” - Jan Olav Egeland, kommentator i Dagbladet.

Nettaviser får verken pressestøtte eller abonnementsinntekter. Hvis nyheter skal være gratis, må noen likevel betale.

(Nyhetsreportasje opprinnelig skrevet for skolen, PDF med opprinnelig layout her)

- Jeg leser at det ikke går så dårlig med Klassekampen økonomisk.

- Det er fordi vi ikke satser på nett!

Jeg er på kontoret til Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, dagen etter at Mediebedriftenes Landsforening la frem opplags- og lesertallene for 2008. Klassekampens opplag vokste med 6,3 prosent.

Braanen er sikker: satsing på klassekampen.no ville vært en trussel mot Klassekampens opplag. Likevel har han gått med på å bruke litt av lunsjpausen sin på å diskutere nettaviser. Han spiser fiskekaker og banan på et kontor fullt av papir i både bok- og avisform, mens han forklarer at han ikke vil bruke årsverk på å publisere avisstoff på nettet. For hvem skulle betalt for avisen hvis han ga den bort gratis?

Plutselig blir jeg litt usikker. Mens jeg ventet på Braanen, bladde jeg i dagens eksemplar av Klassekampen. Og den hadde jeg tenkt til å ta med meg videre, helt gratis. Er det greit?

Nyheter er gratis

- Ja, ville Anders Brenna sagt. 

Han er Teknisk Ukeblads nye nettsjef. Mens kontoret hans fortsatt er helt tomt, har han rukket å opprette en bedriftsblogg hvor det står med fet skrift: “Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis.”

For Brenna handler det ikke om idealisme:

Hvis du ikke gir leserne gratis nyheter, vil konkurrenten gjøre det. Og da er det for sent.

I en kommentar i Dagbladet 7. februar skrev John Olav Egeland at det virkelig er i ferd med å bli for sent: Mens vi krangler om forskjellen mellom papir og skjerm, har avisbransjen snublet inn i en forretningsmodell nesten uten inntekter. For hvis nyheter er gratis, hvem skal betale?

Tallene til Mediebedriftenes Landsforening viser en samlet tilbakegang for norske aviser på 2,8 prosent i 2008, med en spesielt kraftig nedgang for VG og Dagbladet. Åtte av ti mediehus planlegger store kostnadskutt i 2009. I USA er situasjonen minst like kritisk: Amerikanske kommentatorer lurer på om selveste New York Times vil være konkurs innen mai.

Tenke nytt – eller gammelt

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, ønsker en egen krisepakke til mediene. Da E24.no skrev om Kokkvolds utspill, svarte en anonym leser i kommentarfeltet:

“Pressestøtten er jo egentlig en form for permanent krisepakke, så når avisene ikke klarer seg med den bør de vel begynne å tenke nytt.”

Alternativet er at noen tenker gammelt: at nød lærer nakne aviser å ta betalt for journalistikk, også på nettet.

- Dagens nettaviser er ikke verdt å betale for, men jeg tror de blir det. Men vi konkurrerer med papiraviser som har alle fordeler unntatt fremtiden, sier Brenna, mens han publiserer et blogginnlegg mellom setningene.

Kontoret til Teknisk Ukeblads nye nettsjef inneholder foreløpig én kopp kaffe, en bitteliten bærbar datamaskin, en mobiltelefon med stor nok skjerm til at den fungerer til nyhetslesing – og en svært entusiastisk nettsjef Brenna. Teknisk Ukeblad har både papirblad, gratis nettsider og blogg, og opplaget økte i 2008.

Brenna forklarer hvordan papirutgaven og nettet kan virke sammen: En økonomisk sak i papirutgaven blir fulgt opp av en oppfordring til bloggere om å fortsette selvstendig gravejournalistikk. Så oppdateres saken på nettet, og debatten fortsetter på bloggen.

Slutt med papirstøtte

- Papiravisene må dø, men journalistikken må reddes, sier Brenna, før han legger til at det kanskje var et litt arrogant utsagn.

Han foreslår å gi papiravisene en fem års frist, der pressestøtten trappes ned med 20 prosent hvert år – og flyttes til nettmedier. Dermed kan nettet få penger i fasen frem til nye forretningsmodeller blir bærekraftige.

- Alle er enige om at nettaviser ikke er økonomisk bærekraftige i dag, sier Brenna.

I dag finansieres nettaviser utelukkende av annonser, mens papir også har abonnementsinntekter og – hvis de trenger det – pressestøtte. I sin kommentar i Dagbladet, kaller Egeland nettavisenes forretningsmodell med gratis nyheter en “snyltermodell”. Han siterer amerikanske studier som viser at det må ti nettbrukere til for å erstatte én papiravisabonnent.

Samtidig er det billigere å lage nettavis. Ifølge Arne Krumsvik, som underviser i medieøkonomi på BI, tilsvarer stort sett abonnementsinntektene kostnadene ved trykking og distribusjon.

Pressestøtte til nettaviser har knapt blitt diskutert i Norge, men Sverige har allerede brukt 365 000 svenske kroner på støtte til nettmedier, i følge Journalisten. I 2006 konkluderte den svenske utredningen «Mångfald och räckvidd» at aviser burde kunne få støtte enten de ble distribuert elektronisk eller på papir.

På sitt kontor mener Klassekampens redaktør Braanen at avisen hans trenger både pressestøtte og papir:

- Nettet er annonsefinansiert, og målet er flest mulig klikkere. Klassekampen er et opposisjonelt prosjekt som ikke henvender seg til alle. Forutsetningen er at vi kan ta oss betalt. Slik nettet er nå, passer det ikke med vår forretningsmodell, sier Braanen.

- Du sier “slik nettet er nå” - kunne nettet vært annerledes, slik at det hadde gått?

- Hvis det var vanlig at aviser på nettet var abonnementsfinansiert, ville vi kunne opprettholde inntektene, sier Braanen.

Kampen for betalende lesere

Svenske nettaviser som vil ha støtte på samme måte som papiravisene, må selge abonnement. Det er ikke lett å selge noe som lesere er vant til å få gratis.

I USA trekkes Wall Street Journal frem som et eksempel: Nettavisen deres kan bare leses med abonnement, og avisen tjener penger.

Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, advarer imidlertid norske aviser mot å herme etter Wall Street Journal:

“De som prøver, vil se nett-trafikken falle med 80-90 prosent straks,” spår han på sin blogg.

Wall Street Journal er en nisjeavis, i likhet med Teknisk Ukeblad, Klassekampen, og andre opplagsvinnere som Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Øgrim beskriver nisjene som unntaket, ikke regelen i avisbransjen:

“De norske avisene kan ikke herme WSJ [Wall Street Journal] med mindre alle gjør det samtidig, helst globalt.” skriver Øgrim.

Dermed er vi tilbake til Brennas utgangspunkt: Så lenge noen tilbyr gratis nyheter, må alle gjøre det.

Støtten som den svenske stat foreløpig har delt ut, gikk til 12 spesifikke nettprosjekter. Den er mer et engangs kulturtiltak enn en systematisk og varig støtte.

Braanen ønsker ikke en slik støtte til en eventuell nettversjon av Klassekampen. Han vil ikke at avisen skal være et passivt, statsstøttet prosjekt på nettet:

- Det vakre med aviser som Klassekampen ligger i den kompliserte markedssituasjonen vi er i. Selv med pressestøtte, er vi svært konkurranseutsatt. Dynamikken handler om kampen for å få folk til å betale.

Avis på lesebrett

- Hvis jeg styrte Schibsted, ville jeg gitt en gratis Kindle til alle abonnenter som binder seg til Aftenposten i tre år. Så ville jeg sagt: “Gi oss tre år på å finne en ny forretningsmodell.”

På utestedet Blå i Oslo er det pause i debatten om bokens fremtid. Carl Størmer er her for å snakke om den elektroniske bokleseren Kindle. Han har fått svart maling på hendene fra en nymalt søyle på Blås scene, men han har ikke tid til å vaske det bort. Det er for mange som vil se på Kindle-en. Etter at han diskret har tørket hendene på en svart gardin, trekker Størmer frem e-bokleseren han alltid har med seg.

Med en Kindle, som veier omtrent det samme som en gjennomsnittlig innbundet roman, kan man ikke bare lese tekst, men også kjøpe bøker og aviser. Størmer blogger på norsk og engelsk, driver konsulentselskap der han bruker jazz til å lære forretningsfolk å improvisere, og foretrekker å lese aviser på Kindle.

Siden norske aviser ikke bruker Kindles system, har Størmer sluttet å lese norske aviser.

Hver morgen laster han heller ned dagens utgave av New York Times. Han betaler 12 dollar i måneden, altså ca. 85 norske kroner. Til sammenligning koster Aftenposten 283 kr for et komplett månedsabonnement – vel å merke hvis man bor i Oslo. Størmer pendler mellom USA og Norge, og ønsker samme tilgang til nyheter overalt.

Ikke gratis likevel?

Vent litt - Størmer betaler for avis på skjerm. Trenger ikke nettavis å være gratis likevel?

Kanskje ikke. Folk betaler for sms, selv om e-post er gratis, fordi de behandler mobiltelefoner som noe annet enn datamaskiner. Kindle har vist at i hvert fall noen lesere er villige til å betale for elektroniske versjoner av aviser, hvis de får nyhetene på noe som er kjempebærbart, behagelig å lese på, og ikke minst annonsefritt.

“Kindle er en skikkelig killer for avisens forretningsmodell fordi den ikke har reklame (herlig).” skriver Størmer på sin blogg.

Han er ikke den eneste som anbefaler aviser å satse på Kindle. Journalist Nicholas Carlson regnet ut at New York Times kunne tjene på å kutte ut papirleddet og heller sende abonnenter hver sin gratis Kindle.

Aftenposten-journalist Per Kristian Bjørkeng er også på e-bokdebatt. Han har med seg en iRex, en e-bokleser som, i motsetning til Kindle, er tilgjengelig i Norge. Bjørkeng tror e-bokteknologien kan gjøre mer for avisbransjen enn forlagsbransjen, i hvert fall på kort sikt:

- Slik teknologi er en av de få mulighetene avisen har på kort sikt til å tjene penger på innhold. Helhetsopplevelsen er så bra at folk betaler for den – selv om nettaviser er gratis, sier Bjørkeng.

Papir setter agendaen

Nettsjef Brenna er klar over at ikke alle har den samme troen som ham på at skjerm er bedre enn papir:

- Forsidene på papirstativene setter agendaen, sier han.

- Fjerner du det fysiske produktet vil det på en måte redusere avisenes betydning, enten alternativet er e-bokskjerm eller pc-skjerm, mener Klassekampens redaktør Braanen. Han synes Kindle høres supert ut, men samtidig er han en av mange som rett og slett liker papir.

På scenen til Blå sammenligner Størmer papir og nett med hest og bil: man kan like lukten av hest, men man kjører likevel bil når man skal fra a til b. Poenget er at man uansett flytter på seg, det vil si at det uansett finnes journalistikk. Eller som Størmer sier:

- Det vil alltid være en som leser. Det vil alltid være en som skriver. Det i midten forandrer seg.

Jeg tar med meg avisen i det jeg forlater Klassekampens kontorer. Bjørgulv Braanen taper ikke på det. Som journaliststudent har jeg tross alt gratis nyheter på a-tekst.

Tekst og foto: Julie Ragnhild Andersen.

Skrevet som skoleoppgave i journalistikk, Høgskolen i Oslo, februar 2009

Posted by Julie at 11:51 PM | Comments (3) | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | TrackBack

December 9, 2008

Kildekritikk av kildekritikk

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(...) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (...) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (...) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? - Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte - og i praksis dødsdømte - barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet - ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden - om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her - pensumforfatterne - burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse - spesielt når man selv er utdannet i Paris - er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

 

 

Fotografier fra Tuol Sleng, juli 2008: Sarah Krusholm Johannsdottir (1, 6, 7), Julie Ragnhild Andersen (2, 3, 4, 5) og Tonje Celin Fonn (8, 9)

Flere bilder fra Tuol Sleng

Posted by Julie at 9:33 PM | TrackBack

December 6, 2008

Oslofavoritter

SPISE UTE. Mehfel er favoritten, restauranten jeg tar med utenlandsbesøk til, og det første stedet i verden der jeg har likt suppe. Dinner kan gjøre utrolige ting med noe så enkelt som spinat. Ylajali startet mitt kjærlighetsforhold til espresso crème brûlée. Jeg tror det bør bli mer restaurantblogging her...

KLIPPE SEG. Alltid hos Mette på Bygdøy.

SE PÅ BØKER. Engelsk roman-avdelingen i andre etasje på Ark på Majorstuen og Norlis Antikvariat.

BADE. Fra badehuset til foreldrene mine på Malmøya.

BEUNDRE UTSIKTEN. Ekeberg-restauranten.

HANDLE BRUKT. Paris. Ikke Oslo.

MENGE MED KIDSA. Jeg er en av kidsa.

ROCKE BYEN. Jeg rocker folks leiligheter.

Og jeg opera-er Underwater.

DRIKKE KAFFE. Tim Wendelboe. Men det er mye annet som også er bra.

Via Frøken Makeløs

Les også:

• Summer in Oslo
• Summer in Oslo, part two: Tourist attractions
• Julie drikker kaffe: En guide til Oslos kaffebarer

Posted by Julie at 5:54 PM | TrackBack

December 1, 2008

December!!!

December 1st marks a turning point every year. Before this date, anyone who gives me Christmas candy becomes an instant enemy, I have black coffee weeks rather than buy milk in Christmas-themed cartons, and if I hear a Christmas song, I panic. It's more than just a protest against Christmas products for sale in October - any Christmasy feeling at the wrong time of year must be avoided at all costs.

My first winter in Norway gave me such an intense Christmasy feeling that no other December can ever compete with it. For the first time I could remember, everyone around me was celebrating Christmas in the same traditional Norwegian way. No one wished me Happy Holidays or made me decorate a paper holiday tree. Instead we sang actual religious songs in class, counted down the days of December before school started and spent most of class time preparing for our end of semester Christmas show. And Christmas was gloriously, definitely white, not "green" which really means gray and brown.

These days, we prepare for exams instead of singing for our parents. And if I use up my Christmasy feeling in mid-October, when it starts to feel cold and drunk people start singing Christmas carols at me when I walk home, then there won't be any left by the time I'm falling asleep over my text books and worrying about having time to buy - let alone affording - Christmas gifts in mid-December.

Starting today, I feel Christmasy without any guilt. Let's hope it lasts.

Posted by Julie at 8:37 AM | Comments (1) | TrackBack

October 13, 2008

In an alternate universe, I'm American

"I was so nearly an American," writes Stephen Fry. So was I, as everyone knows. Stephen has an American alter-ego he calls Steve. Steve is confident to the point of rudeness, eats jelly, wears jeans and calls his mother "Mom." I can pronounce Julie in English or in Norwegian. The idea of an alternate life - a Julie who moved to the US at age four and never went back to Norway - is fascinating. Whenever I speak American English with real Americans, or find myself saying "we" and meaning "all Americans", I wonder who I could have been.

I've lived two incomplete lives - I was an American child without a future and a Norwegian teenager without a past.

It sounds dramatic, but I thought this idea for the first time when I was still an overly dramatic American little girl. "Julie can be a bit over-dramatic sometimes," my kindergarten teacher wrote on my first report card. I didn't care about report cards. I had an active imagination, and people who didn't play along with the story line in my head, annoyed me. Every now and then, I would go to school and introduce myself as someone completely different - a princess, a witch, my own older sister. I spent at least an hour reading alone in my room every day. No one (except my sister who wasn't allowed in my room during "quiet time") seemed to think this was a problem. I had plenty of friends and prominent positions in several "secret" playground clubs. I was the girl who got the lead in school plays. I took writing classes and acting classes after school, and my short stories were five times as long as the other students'. I was bad at math - I got the answers right, but I was too slow. I didn't care what my friends wore to school, as long as my own outfit was just the way I wanted it to be. I preferred dresses, but my mom made me wear sneakers to school, and sneakers with dresses was a fashion crime to me, so I started wearing jeans. I was a Girl Scout, which meant crafts and sleeping over in the Science Museum. Because I was Norwegian, I couldn't eat candy except for Saturdays, my parents didn't want me to watch TV as much as I wanted to, and I got the day off on May 17th. And I knew I was going to move away from everything and everyone soon.

This American girl didn't grow up. Some time between age ten and eleven, she stopped existing. When I turned 13, I was a Norwegian teenager. I studied my classmates' back pockets and learned that there were at most three acceptable brands of jeans in the world. I was thrilled when fashions changed and wearing skirts was finally "allowed". I was the girl with "too many opinions", the girl with the best grades in the class, serious, professional - elected into the student government every year, despite never running for office. I was really good at math. I still didn't care about report cards, but I worried about seeming like a nerd. I was a walking dictionary, but I didn't know the words to children's songs. I got lost in places where my classmates had grown up. My friends had a shared childhood which I couldn't remember.

At the start of ninth grade, I came back from a summer in the US, with layers in my hair, an unknown brand of jeans and "power bead" bracelets on my wrists. I had gotten a glimpse of American high school, and I desperately wished I knew which clique I should have been in. I didn't fit in at my small town Norwegian school, but I wasn't an outsider either. Because I had grown up in the US, there was a convenient excuse whenever I stepped outside the line. My clothes weren't European designer brands, but they were American. I didn't drink alcohol, but I organized Halloween parties and brought candy corn to class. Of course I was "good at school" - I got a head start by being bilingual. I was never going to do drugs, because that might make it difficult to move back to the US some day. My classmates seemed to accept these excuses. I did too. I had a single explanation for every difficult teenage emotion: I don't really belong here.

As I write this, I'm wearing clothes from France, Sweden and Spain, and shoes from Germany. I'm listening to Swedish music. In Fake Plastic France - the American student community in Paris - I was so European. I didn't wear flip flops, I didn't go running and I would never drink soda with food. I casually paid a small fortune for underwear. I didn't know what beer pong was, and I preferred wine anyway. In journalism class, I argued against the public's right to know the names and addresses of crime suspects, but I impressed my teacher by knowing about Rawls' veil of ignorance. I joked that I wished there were no other Norwegian girls at the American University of Paris. Being the only one would have given me another convenient excuse for weirdness. 

But I know that I'm not me because I'm European or because I'm American or because I'm both. I like my Swedish indie pop, French lingerie, Italian coffee, and American television because my friends do. People don't belong in places. People belong with people. As a Norwegian girl, I've met people who are so important to me I can't imagine a life without them. Dreaming of an alternate reality in which these people don't exist to me, actually hurts. But I still do.

I wonder if over-dramatic Julie would have gotten in to Harvard. If she would have followed American dating rules - if those rules even exist. If she would have been more confident, more ambitious, more naive than me. If she would have had an easier life, a more interesting life. She would have known what to vote in elections. She would have longed for Freia milk chocolate rather than Ben&Jerry's cookie dough ice cream. Her classmates wouldn't have held her responsible when the US went to war. She would idolize Norway, because she only saw it in summer. Her relationship with her grandparents would be uncomplicated, but distant. She wouldn't ski, but she would ride a bike. It would take her longer to learn that race and culture are not uncomplicated outside of elementary school classrooms. She might have worried about being too average rather than too much of an individual.

Moving away from a friend is the least painful way to lose one, and having grown up in the same place as your classmates doesn't mean you'll never be lonely. American Julie might have learned that before I did. But she would have missed out on most of my friendships. It's hard to imagine anything in her alternate reality life making up for that.

For Julie Balise, probably the closest I'll ever get to meeting my American adult self.

Posted by Julie at 7:58 PM | Comments (6) | TrackBack

October 7, 2008

Kaffebarguiden: Kaffe Gram

Julie drikker kaffe spiser gulrotkake.

Det er latterlig at jeg ikke har tatt turen  (fem minutter til fots) opp til Sagene for å teste Kaffe Gram før nå. Det er snart et år siden jeg leste om stedet, og et semester i Paris er egentlig ingen unnskyldning for manglende kaffebarblogging. Unnskyld. I anledning Kaffens Dag i september, var jeg på Sagene for å få gratis kaffe (i mengder) fra Kaffebrenneriet. Og først da!

Jeg vil egentlig ikke si noe definitivt om kaffen før jeg har testet den mer enn en gang. Min enkle cortado var god.

Så spiste jeg gulrotkaken.

Gulrotkaken på Kaffe Gram bør ikke spises offentlig, i hvert fall ikke hvis man er sjenert. Man mister konsentrasjonsevnen fullstendig, enhver samtale stopper opp og det eneste man kan tenke på er hvor fantastisk det føles. Mmmmmmmmmm! Det er det eneste man kan si, og det sier man - høyt - enten man vil eller ikke.

Ellers er det forfriskende med en café som ikke velger en av to caféstiler - minimalistisk eller påtrengende jeg-er-bare-tilfeldigvis-så-koselig. Kaffe Gram har flamingotema. Og et bad som må oppleves.

Jeg kommer tilbake. Om et år eller noe.

Posted by Julie at 6:22 PM | TrackBack

September 26, 2008

Who is the craziest of them all?

After watching this and then reading about yet another overly PC language rule in Norway, Ingar asks: "Julie, who is the craziest, Americans or Norwegians?"

If I only knew... That just might be the one most important question in my life. Maybe I was born to forever search for that answer, because sometimes it seems that both Norwegians and Americans are trying to convince me that their side of the Atlantic is more insane.

(However, I do think in this case that electing Palin is hard to beat, crazywise.)

Posted by Julie at 12:19 PM | TrackBack

July 24, 2008

Dressed for anything

Anyone who knows Norwegian culture, knows that the social norms are very different in the woods and mountains than they are in the cities. Norwegian skiers and hikers greet and even smalltalk with strangers, but this will never happen on an Oslo street (unless the Norwegians are drunk). The rules of fashion vary too. One of my first blog posts ever was about the "hytte look". After spending a weekend in the woods with my new college class, I wrote about the way Norwegians dress when they head up to mountain cottages. There is an unspoken rule that even if the only "hiking" you do is walking for half an hour on an asphalt road, you should still put on your "hiking outfit" (Like this or this or this, or maybe something like this). 

After a semester with Americans in Paris, and recently entertaining an American Eurail tourist for a long weekend, I've had some interesting Europe vs. US fashion conversations. During one of these conversations, I realized that when Norwegians leave Oslo and head up into the woods, they become Americans - friendly, but badly dressed.

Despite the many "dress like a European" tips in American travel books and websites (an example), I can usually spot the Americans on any European city street. Not only are travellers in general easily recognizable with their philosophy of "in order to be ready for anything on this trip, I must always dress as if I were about to climb Mount Everest, even if I'm just walking down a Norwegian street".  But as my American backpacker friend explained, they don't want to overdress, because then it looks like they care too much.

"So I should make an effort to dress down so that Americans won't think I'm making an effort?" I ask. Maybe I'm too much of a European city girl, but to me, that doesn't make sense. 

There are sensible rules for what to wear in more or less extreme conditions. But often the most important reason for wearing hiking clothes or “travelling” clothes is to show the others that you are above such silly things as fashion, that all you care about is practical matters, and that you are now leaving your superficial, fashion-conscious city life behind and returning to nature. And we all know that high-tech windproof jackets are much more natural than, say, cashmere sweaters.

Coco Chanel once said: "I don't understand how a woman can leave the house without fixing herself up a little - if only out of politeness. And then, you never know, maybe that's the day she has a date with destiny. And it's best to be as pretty as possible for destiny." When I think of dressing so that I'm ready for anything, I have something more Chanel-ish in mind. She also said: "Luxury must be comfortable, otherwise it is not luxury." So I never buy anything uncomfortable, and that includes never buying anything I think is ugly.

I've wanted to read a chapter of Almost French to both this backpacker and many of the other people who think I "try too hard". Almost French is a highly recommended book about an Australian girl who visits a man (Frédéric) in Paris, and decides to stay with him there. Continue reading for a short version of this chapter, which explains the Paris approach to dressing.

Perhaps my most revealing lesson in French dress standards occurs one Saturday morning soon after moving to Paris. Rushing to the bakery to get a baguette and croissants, I chuck on an old, shapeless jumper and my warmup pants, which I'd rediscovered at the bottom of a wardrobe when we were packing up our place at Levallois. Catching sight of me, Frédéric looks appalled.

"Warmup pants?" He's never seen me wearing them before.

"What's wrong with that? I'm only going to the bakery."

There is a second's pause. Frédéric's eyes implore me. Finally, he manages to speak.

"But it's not nice for the baker!"

(...)

Paris fashion is not about blindly following trends irrespective of whether or not they suit your body shape. It's no coincidence that movements like punk and grunge never really took off here. How unattractive. The French don't dress to make political statements. (...) The essence of French style can be summed up in two words, which linked together are loaded with meaning: bon goût. Good taste.

(...)

It isn't until I interview the fashion designer Inès de la Fressange that I truly understand Frédéric's abhorrence of warmup pants.

(...)

"Do you find that it's, you know, an effort trying to look good all the time?"

(...)

"To stay the whole day neat and impeccable is much more comfortable than looking like you're in your pajamas. You see, these women with tight leggings and huge sweaters, they imagine that because they are a little round it's better if they wear something big. But they just look worse. It is much more comfortable to wear a jacket that is well cut in a nice fabric than it is to look awful."

She pronounces the last word "offal". And suddenly it's quite clear to me that I have spent a good part of my life looking offal. Fifteen minutes with Inès and I've mentally chucked out all my baggy sweaters for those nights in front of the telly. (...) Never wear shorts in Paris, they're only for tourists, she declares. I cringe, recalling how I'd arrived at the airport for that first summer holiday wearing shorts. What was I thinking? "When it's very 'ot, it's better to wear long pants in linen or cotton. You would feel more 'appy, and we would feel more 'appy too." 

And there it is - the explanation for Frédéric's pathological aversion to warmup pants. The simple statement that instantly elucidates why in hotel rooms he'll remove any paintings from the wall that don't meet his approval. (...) "They're ugly. I didn't feel well." (...) He can't help it, you see. The thing is, the French are highly sensitive to aesthetics. Anything unattractive - even something as insignificant as an underdressed tourist - can make them uncomfortable. It spoils the lovely scenery. They become irritable. Unwell, as Frédéric put it.

(...)

Catch me on a good day and I can look soignée and stylish. But on a bad day, racing through the streets with wild hair and flying laces, I must leave a trail of "unwell" Parisians in my wake.

Excerpt from Almost French by Sarah Turnbull

Posted by Julie at 12:04 PM | Comments (1) | TrackBack

July 3, 2008

Summer in Oslo, part two: Tourist attractions

Three favorite tourist attractions in Oslo:

1. The Norwegian Folk Museum. I work there because it's a great museum. And since I work there, it's a great museum. This is an open-air history museum - the world's oldest actually. It's basically a collection of historical buildings from different regions in Norway, complete with real Norwegian guides in real Norwegian national costumes (bunad is the Norwegian word). Of course I kind of have to put my steady summer job (I've lost count of how long I've been working there) on this list, but I seriously think this is the one museum you should go to, if you only have time (or cash) for one. After a few hours here, you will have experienced Norway on so many levels. There's a church from the 1200s and several grassy-roofed farmhouses from the 1600s, but you can also see a Norwegian student apartment from the 1980s and a Pakistani-Norwegian apartment from the 2000s. And about half of the visitors to this museum are Norwegians - it's not a tourist trap, it's something Oslo-people enjoy doing every summer. Take the 30 bus to Folkemuseet, and while you're in the area, you can check out the Viking Ships and Kon Tiki, if you have time/money/interest.

2. Vigelandsparken/Frognerparken. This park by Majorstuen metro station goes by two names. Technically, the first refers to the sculpture park by Gustav Vigeland, also known as "the park with all the naked statues", and the second is the rest of the area. Again, this is a good chance to do the touristy things that real Oslo people actually do. As far as I know, Vigelandsparken is a unique art experience. Frognerparken includes a swimming pool, and plenty of those sun-craving, beer-drinking Norwegians I mentioned earlier. Oh, and this is free!

3. The Opera House Sure, you could see an opera or a ballet here. But the building itself is a tourist attraction. It's brand new, it's right by the main train station, and you can walk on the roof and have a picnic there - but you can't drink alcohol or roller-skate. Here's a three-minute video of the whole building process.

See also:

• Summer in Oslo (part one)

Posted by Julie at 11:11 PM | Comments (1) | TrackBack

June 29, 2008

Summer in Oslo

This post is obviously for Peter and for Craig.

Here are four things you need to know about Oslo, especially if you're a student visiting this summer.

1. Whether you are arriving by boat or train (including airport express train ) your very first impression of Oslo is not likely to be amazing. It will get better. With the exception of the new Opera House, get out of that central train station/lower half of Karl Johan street area fast. Go east, west, north, south - it will be a step up from this no matter what.

2. Norwegians never get enough sun. If it's a sunny day, parks will be filled with people getting as much of it as they can. Norwegians believe that being indoors on a sunny day is sinful. I'm sure 80% of the summer activities Oslo-dwellers will recommend happen outdoors, about half of them are variations on the drinking-beer-in-a-park activity. See rule number 3.

3. Alcohol in Norway is tricky. Because of taxes and regulations, it will be more expensive than you are used to, and harder to find. This is not really a problem if you get used to it. Actually, this is really annoying. Beer can be bought in grocery stores until 8 PM on weekdays and 6 PM on Saturdays. Wine and spirits must be bought at "Vinmonopolet" (literally, The Wine Monopoly), the one "chain" of stores allowed to sell this. These stores usually close at 6 PM on weekdays and around 3 on Saturdays. And you can't buy anything on Sunday, of course. Bars don't follow these rules, but they will be more expensive than you are used to. Again, get away from Karl Johan, or think like a Norwegian and drink grocery store beer in a park. This is technically not legal, but no one cares as long as you're not being a nuisance.*

4. Norwegians do not eat out much. Although you'll probably find every kind of coffee shop, sandwich place and restaurant in Oslo, the Norwegian way to eat is to have breakfast and dinner at home and bring sandwiches wrapped in paper to work/school. Many Norwegians have turned their coffee to-go into a morning ritual, but paying someone to prepare their food for them is a special treat. So if you're on a budget, you can't afford to not visit grocery stores. (If you do need a quick ready-made meal, there are 7-Eleven and DeliDeLuca everywhere.)

Now you know the basics. I'll be back with more tips - my favorite tourist attractions and places to get coffee/beer/food.

* I'm sure some readers are rolling their eyes at how much space I'm giving this alcohol issue. But if you're a student from a country where you're used to just buying a bottle of wine whenever for whatever price you feel like paying, and you're arriving in Oslo at 2 PM on a Saturday, you'll be glad you read this.

Posted by Julie at 11:33 PM | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | TrackBack

February 12, 2008

Passing strangers

During my first month in Paris, at an American university, (waiting for money from Norway), I have thought about what culture I really feel that I represent here. I am European because I drink wine without getting drunk, feel comfortable in heels and fishnets, and know that there is a price difference when someone calls my French number when I'm in France vs. if I go to Italy. I am Norwegian because I know that neither a croissant nor a baguette is real bread, think all drinks in Paris are cheap and arrive at parties wearing boots and woolen socks and carrying indoor party shoes. I am American because I sound like one and use "we" when I talk about the US.

The ultimate test might be how I handle passing strangers.

Paris is not designed to cope with this situation at all. I have this theory: There are too many Parisians in Paris. The metro basically works, as do the wide boulevards (although not near Galleries Lafayette) and even parts of the Champs Elyssée (although not on weekends). But the charming narrow cobble-stoned streets and the sidewalks on any street were not built for actual people who really need to walk from point A to point B. They were built for chairs and café tables, for smoking waiters, for signs advertizing the "formule" of the day, for slow-walkers who take their time choosing which boulangerie they should buy their morning croissant from, and of course, for small dogs.

Oslo wasn't designed for people either, but this doesn't matter. First off, there aren't that many people in Norway. Secondly, Norwegians don't like interacting with strangers. This fear is hard to explain to Americans. What Americans call "friendly small-talk", Norwegians call "crazy/drunk/American/all of the above stalker tendencies". Norwegians back off when I come anywhere near an invasion of their personal space, which means they get out of my way. French people on the other hand, will not notice that I am standing right behind them. To get past them, I must either yell: "Pardon!" or just walk around them, in the actual street. If I meet someone face-to-face, the general rule seems to be that I must wait while they walk first, no matter what. Americans on the other hand, say "Excuse me," even if they are nowhere near me, just in case. They also smile more.

The last time I went to the US, the first thing that happened when I got there, was that a stranger talked to me and smiled at me and it didn't feel weird. I knew I was home. When I came back to Europe, the first thing that happened was that a stranger ran over my feet with a loaded luggage cart and didn't apologize. And I knew I was home again.

Posted by Julie at 12:52 AM | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | TrackBack

April 24, 2007

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2

Denne gangen er jeg ikke så positiv.

Internasjonale Studier ble opprettet som et tverrfaglig program, men slik det er i dag, er det en flerfaglig kombinasjon av samfunssøkonomi, statsvitenskap, historie og jus. I innføringsemnet INTER1000 veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver og kan velge tema fritt. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Dette medfører administrative problemer som at vi får mangelfull informasjon om for eksempel hva som forventes på eksamen. Dette var spesielt problematisk i forbindelse med JUROFF1410, Folkerett, på juridisk fakultet som arbeider på en helt annen måte enn det samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet arbeider. Informasjonsproblemer bør imidlertid være ganske enkle å løse.

Det er verre med faglige prioriteringer og hvordan studieløpet legges opp. For eksempel er ECON1410, Internasjonal Økonomi, det eneste obligatoriske samfunssøkonomiske emnet som alle på inter må ta, uavhengig av fordypning. Jeg mistenker at dette emnet er valgt av noen som ikke er samfunnsøkonom og som ikke vet at man helst skal ha tatt mikro- og makro-økonomi før man tar dette emnet. Dette medfører vanskeligheter for inter-studentene og sannsynligvis også frustrasjoner fra samfunnsøkonomistudenter som holdes tilbake av oss som ikke har sett tilbud- og etterspørselskurver før. Jeg er stygt redd for at emnet ble valgt kun fordi det heter “Internasjonale...”.

Studentene møter slike problemer ved å prøve å ordne opp selv. Etter press fra Internasjonale Studenter, ble det for eksempel satt opp ekstraforelesning tidlig i semesteret for opplæring i juridisk metode. Det er også “leksehjelp” i samfunnsøkonomi der studenter med denne fordypningen hjelper de som tar Internasjonal Økonomi.

Det er bra at vi som studenter tar ansvar selv, for det er ingen har ansvaret for oss. Det er ingen stillinger knyttet til dette programmet. Alle som jobber med oss har samtidig andre forpliktelser, og derfor er det ingen som taler vår sak.

Et eksempel på dette: I emnet Internasjonal Politikk 2, tok vi opp på en forelesning som var satt av til diskusjon av emnet og forelesningene at vi synes det var mye repetisjon (fra Internasjonal Politikk 1). Svaret var at dette var fordi vi hadde faget INTER1000, og at det ikke var statsvitenskapelig fakultets feil at vi lærte IP2-pensum i vårt eget fag. Professor i statsvitenskap, Dag Harald Claes, sa: “Dette må dere ta opp i deres eget programråd.” Svaret var selvfølgelig: “Men du er i vårt programråd!” Dette er typisk: de som jobber for oss er egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt.

Kanskje det verste problemet er det “dypeste”: forståelsen av hva vi egentlig driver med. Det virker som om statsvitere tror vi bare driver med internasjonal politikk, historikere tror vi bare driver med internasjonal historie, og samfunnsøkonomer bare med internasjonal økonomi. På forrige Fagkritisk Dag var temaet om vi burde ha en egen mastergrad i Inter. Statsvitenskap mener at vi burde ta statsvitenskap og fordype oss i Internasjonal Politikk. Dette er absolutt ikke nok. Hvis det var det jeg ville gjøre, hadde jeg jo gått på statsvitenskap! Jeg går på Inter fordi jeg vil studere mer enn relasjonene mellom stater: globalisering, migrasjon og krig er eksempler på temaer jeg mener ikke kan studeres uten tverrfaglighet. International Studies (ikke International Relations) kan også omfatte metoder fra sosialantropologi, sosiologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medievitenskap osv. Vi studererer temaer, ikke disipliner.

Det er derfor vi ønsker å lage et nytt emne INTER2000: vi vil undersøke reelle problemer som ikke passer pent og pyntelig innenfor ett fagområde. Verden er ikke inndelt etter fakultet. Man kan ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg. Derfor stiller jeg meg helt uforstående til historikere som snakker om “political science and other dark arts” eller statsvitere som sier at de “ikke liker tall”. Slik sett er jeg egentlig blitt “disiplinert” selv: jeg er blitt tverrfaglig.

Men hva vil det si å være disiplinert? Jeg har etterhvert skjønt at for de disiplinerte selv, handler det ikke om hva man kan, men hvordan man går frem for å lære det. Historikere sier at jøder og palestinere i lang tid har stilt krav som ikke lar seg gjennomføre samtidig. Statsvitere sier at det ikke finnes noen overlappende vinnermengde når jøder og palestinere forhandler. Budskapet er akkurat det samme.

Dette kan jeg tenke og skrive nå. Da jeg begynte her, kom jeg imidlertid rett fra videregående og trodde at siden Internasjonale Studier var en egen grad, måtte det være noe eget ved det. Det er svært frustrerende at denne oppfatningen ikke deles av de som skapte denne graden.

Se også...

• An education for globalists?
• Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1 

Posted by Julie at 3:29 PM | Comments (1) | TrackBack

March 16, 2007

Jeg har en konkurrent

Aftenposten anmelder kaffebarer. Men bare midlertidig; dette ser ikke ut til å bli en serie. Og de skriver bare punktvis. Selv om jeg ikke har testet Far Coast eller Karabista ennå, er Aftenposten og jeg jevnt over ganske enige: Stockfleth's er bra, Java og Kaffebrenneriet går an (her er de mer positivt innstilt enn jeg er for tiden), og People&Coffee må skjerpe seg!

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (3) | TrackBack

March 2, 2007

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

Oppdatering: Jeg innser nå at dette kan virke som en oppfordring til alle om å lese på Nobel fordi jeg føler meg ensom når jeg er der. Det er det ikke! Selvsagt, dere må gjerne gjøre det, men vit at jeg drar til Nobel nettopp for å være bittelitt mindre sosial enn ellers. Les der hvis dere har samme mål; hvis Nobel blir det nye "Læringssenteret Eilert" må jeg rømme.

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

1. Det er det eneste stedet jeg har møtt virkelig snille bibliotekarer.

2. Det er stikkkontakter og lamper ved hver sitteplass.

3. Det er alltid såpass god plass at du kan velge hvem (om noen) du skal sitte ved siden av.

4. Det ligger i umiddelbar nærhet av Kaffe&Krem, Consenzo, Åpent Bakeri, Ark, Kiwi, trikk og t-bane, og ganske nærme resten av sentrum generelt.

5. Du kan kopiere gratis.

6. De har det meste av litteratur som er relevant for Internasjonale Studier.

7. De ser ikke stygt på deg om du løper ut for å ta en telefon (så lenge du løper ut selvfølgelig)

8. De ser ikke stygt på deg om du begynner å le av noe morsomt du leser.

9. Selv om det altså ikke er så strengt der, er det likevel alltid god arbeidsro.

10. De har et pauserom der man kan spise matpakke og snakke med folk.

11. Bibliotekarene gir deg bokmerker.

12. Det er trådløst nettverk som fungerer bra.

13. Bibliotekarene finner frem alt du vil ha, gjerne mens du selv går og tar en kaffe.

14. Det er kjempelett å forlenge lånetiden, gjerne over telefon. Det virker som om de bare blir glade når du gjør dette. 

15. Du kan få lånekort der som virker i biblioteker over hele landet, og de har fancy Nobel-logo.

16. De har kaldt water-cooler-vann. 

17. Det er fint der. 

(Av disse 17, oppfyller lesesalen på SV punkt 10, punkt 16 og delvis punkt 12. Universitetsbiblioteket er litt bedre, men der er det dårlig plass og ikke minst sinte bibliotekarer.)

Og 1 grunn til å ikke lese på Nobelinstituttet: DE STENGER KL. 15.45! Hva er dette for slags latskap? 

Posted by Julie at 5:58 PM | Comments (1) | TrackBack

January 7, 2007

Kaffebarguiden: Java

I 2002 hadde TIME følgende å si om Java: "Baristas at this pocket-size purveyor of caffeine jolts serve a trendy clientele including Crown Prince Haakon."

Java er fortsatt trendy. Jeg går forbi flere ganger i uken, og selv om jeg ikke har sett kronprinsen, har jeg sett mange kjente fjes - og mange små hunder med strikkegensere som titter på meg fra Louis Vuitton hundevesker. Java er fortsatt lite. Det er god plass til kø foran disken, men nesten ingen sitteplasser. Som på Stockfleth's kan man føle seg priviligert om man kan sitte.

Java er en del av det Aftenposten (i en artikkel det ikke lenger er mulig å linke til) kaller "Stripa på Haugen". Den konkurrerer derfor om oppmerksomheten med isen til Pascal, sconsene til Baker Hansen, åpningstidene til DeliDeLuca og klippekortene til Kaffebrenneriet. Java har ingen skilt utenfor som det står Java på. Jeg refererte lenge til den som "caféen uten navn". På dette tidspunktet visste jeg om Java som "det litt for trendy kaffestedet jeg ikke helt vet hvor er", og jeg var nesten litt skuffet da jeg oppdaget at Java hadde ligget der det ligger hele tiden. I ettertid vet jeg ikke om det å forvente at folk vet hva caféen din heter selv om du ikke forteller dem det er forferdelig arrogant, eller bare fantastisk kult og selvsikkert.

TIME skrev også at Java var Oslos beste kaffe. Første gangen jeg var på Java, var det eksamenstid. Vi stirret ut av de store vinduene og orket ikke egentlig å si så mye. Cortadoen smakte ikke så dyr som den var. Det hele var litt skuffende, ikke fordi det var dårlig, men fordi det ikke var fantastisk. Her hadde jeg hørt at Java var bedre enn Stockfleth's, og så var det bare bra, ikke mer. I ettertid kan jeg skylde på stress. Anna bestemte seg for å rette på dette, og tok meg med på Java en gang til - i juleferien. Denne gangen var det flere sitteplasser å velge mellom, vi var fornøyd med livet og ferien, og cappuccinoen var virkelig god.

Moralen er: Java er best når det er rolig der, og det er sjelden. Jeg liker fargen på veggene. Jeg liker at de skriver små skilt der det står: "Kjære Java-junkies. Vi vil ikke at dere skal skade dere. Vær forsiktig når det blir pusset opp her." Jeg liker at selv når det er kø og trangt, er det ikke spesielt stressende atmosfære der. Men jeg er ikke så glad i Louis Vuitton og høye priser. Jeg lovet baristaen som lagde både den gode cappuccinoen og den ok cortadoen at jeg skulle blogge om Java med en gang, og så får jeg heller oppdatere etterhvert som jeg blir mer kjent med stedet.

Hva bør man bestille? En cappuccino tydeligvis. 

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (2) | TrackBack

December 17, 2006

Bra matbutikker i Oslo

Hvis man, som jeg, har lett byen rundt etter maismel, gresskarpaifyll eller ingredienser til samosa, kan denne lille guiden være nyttig. Hvis det er noen som har flere tips, er det flott - kommenter enten hos meg eller hos Jorunn.

Posted by Julie at 6:25 PM | TrackBack

December 13, 2006

Stengt for studenter

Lesesalen er stengt for eksamen. Det er merkelig stille og øde på samfunnsvitenskapelig fakultet. Nesten ingen i kaffebaren, kantinen eller gangene. Utenfor toalettene står en gjeng pensjonister og sørger for at ingen av studentene som har eksamen prater seg i mellom.

På biblioteket har det roet seg nå som det nærmer seg jul, men i forrige uke var det kaotiske tilstander. Jeg var der halv ni og tok den siste plassen i hele bygningen. Alle lesesalene var opptatt. På denne siden kan man se de dystre fakta: i hele eksamensperioden er det nesten ingen steder man kan lese på Blindern. Enkelte dager er til og med "alle lesesaler UiO" stengt for eksamen.

Eksamensvaktene skuler på meg når jeg fyller vannflasken min og tar frem bokskapnøkkelen. Det er nesten så jeg får lyst til å rope ut noen tilfeldige samfunnsvitenskapelige fakta for at de skal anklage meg for å jukse. Jeg prøver jo bare å forberede meg til min egen eksamen. Jeg prøver bare å finne et sted hvor jeg kan lese. Jeg vil jo bare studere. Men det er visst for mye å forlange. På Blindern skal man bare ta eksamen.

Det er litt symbolsk det der, ja...

Posted by Julie at 10:03 AM | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

September 10, 2006

Kaffebarguiden: Kaffebrenneriet

Kaffebrenneriet har hatt stor suksess og får mye av æren for at kaffebarkulturen har endret seg (evt. oppstått i det hele tatt) i Norge. De var nesten først ute med kaffebar i Norge (faktaopplysninger vil bli oppdatert når jeg finner min kjære kaffebok "Bønner i by'n"). I dag er det Kaffebrennerier overalt, og dette er kaffebarkjeden fremfor noen, den alle har hørt om. De har utarbeidet en klar profil med grønne servietter, og forskjellige farger på etikettene til de forskjellige kaffetypene de selger i løsvekt. Legg merke til at den lille papirposen med kaffe legges i en gjennomsiktig plastpose slik at du kan gå rundt og reklamere for Kaffebrenneriet når du vandrer rundt i byen.

Dette er ikke en klage over at Kaffebrenneriet er en kjede. Tvertimot: jeg synes det er bra at Norge har sin egen Starbucks. Som en stor aktør på kaffebarmarkedet, kan de organisere begivenheter som Kaffens Dag, med gratis kaffe, og siden de har mange filialer, kan jeg gå fra Kaffebrenneri til Kaffebrenneri og få gratis kaffe på hvert sted! Kaffebrenneriet har klippekort, og man får en gratis liten dagens kaffe (evt. 17 18 kr avslag på en annen kaffedrikk) når man har kjøpt kaffe seks ganger. Dette er ikke dårlig, og det fungerer ekstra godt når jeg kan stemple dette kortet overalt.

Virkelig overalt, ja. Kaffebrennerier klemmer seg inn i de minste små kroker, og lokalene har ofte en merkelig form på grunn av denne insisteringen på å helle en kaffebar overalt hvor det kanskje strengt tatt ikke er plass til det, for eksempel inne i en kjøkkenutstyrsbutikk (Grensen), inne i en Ark-bokhandel (Aker Brygge) eller som en lang, trang gang rundt første etasje av XXL (Storgaten). Jeg var ofte innom Kaffebrenneriet i Grensen da jeg gikk på videregående i nærheten, og det som alltid slo meg var hvor mye bedre stemning jeg kom i med en gang jeg kom inn i lokalet, pga. den behagelige musikken, lukten av kaffe og ikke minst vissheten om at jeg snart skulle få god kaffe. Det er stort sett kø på Kaffebrenneriet, men det gjør ingenting, for omgivelsene er så antistressende. Likevel er ikke Kaffebrenneriet et sted man ender opp med å sitte i timevis, med mindre det er for å holde på sin barkrakk med utsikt over gaten kun fordi man føler seg så heldig som har fått den plassen. Kaffebrennerier virker nemlig stort sett for trange, og stolene er ikke alltid så behagelige. Det funker hvis man er alene og har litt dødtid å slå ihjel, men det er vanskelig for en hel gruppe å samle seg om en lang kaffesamtale når man sitter på lang, lang rekke langs vinduene, eller evt. er spredd rundt hele lokalet fordi man ikke fant sitteplasser ved siden av hverandre. Selv urbane cafénordmenn setter seg helst ikke ved siden av hverandre, derfor er gjerne annenhver plass ledig. (Dette er også et problem på bussen og på forelesningssaler.)

Mitt tidligere favorittKaffebrenneri er nærmere omtalt her. Dessverre eksisterer ikke lenger antikvariatet ved siden av, og dermed er ikke denne lenger en favoritt. Nå er det bare en alt for liten café.

Kaffen er god. Stort sett. Espressobaserte er imidlertid mye svakere på kaffesmaken enn for eksempel på Stockfleth's. Noen ganger (og dette blir jeg mer og mer irritert over etterhvert som jeg blir stadig mer kresen), fortjener altså Kaffebrenneriet navnet Melkevarmeriet. Å servere caffe latte i suppeboller er det ikke alle som har sansen for (se punkt 15 her), men dette angår ikke meg, da jeg som nevnt bare bestiller caffe latte på Stockfleth's. Jeg har opplevd grøtcappuccino på Kaffebrenneriet (Storgaten). Grøtcappuccino er når melken blir kokt slik at det smaker som grøt og når de i tillegg tar "cappuccinodryss" på toppen slik at det smaker som risengrynsgrøt med kanel. Æsj. Uprofesjonelt. Blæ. Men stort sett er kaffen god.

Hva bør man bestille? En dagens kaffe i valgfri størrelse til å ta med. Dette er ikke bare for å unngå Melkevarmeriproblemet. Les informasjonen om de to forskjellige dagens kaffe og velg den som høres best ut. Er du i tvil, ta den kraftigste. Bestiller du dette ofte nok, vil du oppdage (om du ikke visste det fra før) at det er store forskjeller mellom ulike kaffetyper. Du vil kanskje utvikle sansen for noen typer, og snart er du på vei til å bli en skikkelig kresen kaffekjenner. Gratulerer! Kjøper du en halv kilo kaffe, får du med en liten dagens på kjøpet. Hvis du skal "sitte her", anbefaler jeg ikke dagens. Den virker liksom mindre i vanlig kopp, og den er lett å søle. Prøv en varm sjokolade hvis du har god tid. De er nemlig kjempestore: bra hvis du skal sitte lenge og se ut av vinduet på folk som stresser forbi, men kvalmende hvis du drikker den fort. Spør evt. om du kan få den mindre. For barn er i hvert fall Kaffebrenneriet i Grensen greie på dette punktet. Varm sjokolade serveres i de beryktede suppebollene. Ellers er det stort sett cappuccino jeg har bestilt, og i de aller fleste tilfellene har det vært godt. Bare hold et lite øye med melken når den steames. Cookies på Kaffebrenneriet er chewy - et stort pluss i forhold til Stockfleth's som har harde cookies. Kaffebrenneriet har eget bakeri, og bakevarene er alltid bra, men det varierer hvor godt utvalg det er.

Ikke glem å stemple kaffekortet! 

Oppdatering: Jeg ble invitert til Kaffebrenneriet i Løvenskjolds gate 2 i dag, for å få bevist at dette er et Kaffebrenneri med plass. Ja, det er plass der, selv om det fortsatt er plassert for mange små bord og stoler overalt, og vi fant plasser som vi følte at vi kunne beholde en drøy time uten dårlig samvittighet. Ikke minst er den halve timen jeg brukte på å gå dit fra leiligheten min en fin tur. Man kan si hva man vil om Frogner, men det er vakkert der.

Posted by Julie at 6:01 PM | Comments (4) | TrackBack

September 5, 2006

Kaffebarguiden: Stockfleth's

Det er kanskje urettferdig for alle andre kaffebarer at jeg begynner kaffebarguiden her. Stockfleth's har byens beste kaffe. Det er vanskelig å slå akkurat det.

Den første boken min om kaffe heter "Bønner i byen" og er skrevet blant annet av Tim Wendelboe, som har jobbet her. Det er dette som er årsak til at jeg i starten så på Stockfleth's som fasiten når det gjaldt kaffe, men det er den virkelig gode kaffen som gjør at jeg fortsatt gjør det. Stockfleth's har i følge Aftenposten byens best caffe latte, og det er det eneste stedet jeg selv bestiller dette - jeg tror faktisk det var det første jeg bestilte her noensinne, nettopp for å teste Aftenpostens påstand. Det siste året på videregående sluttet jeg med kjemi og hadde plutselig 5 fritimer hver uke. Stockfleth's ble da en stamcafé for alvor: hver tirsdag, mens resten av klassen pugget vekten av ulike molekyler, satt jeg på Stockfleth's og gjorde lekser i fag jeg likte eller bare leste gode bøker.

Stockfleth's har stadig flere avdelinger. Den opprinnelige Stockfleth's caféen ligger i Lille Grensen, og det var også der mitt tirsdagsrituale stort sett fant sted, hvis det var plass til meg. Lokalet er nemlig lite - alle sitter i nærheten av både alle andre gjester og kaffemaskinene uansett hvor man plasserer seg, men dette er kanskje noe av det som gjør dette til den koseligste Stockfleth's avdelingen. Som lesecafé er nok Stockfleth's i Tinghuset bedre, med større bord i riktig høyde for notatskriving og mange store vinduer som gir godt lys. Også her bør man føle seg litt heldig hver gang man får plass. Stockfleth's i Prinsens gate har en stilig, litt minimalistisk første etasje som skjuler en mørkere kjeller med mer tilfeldige gamle møbler - perfekt hvis man har venner med bestemte og svært forskjellige meninger om hvordan en café skal innredes. Generelt er stemningen på Stockfleth's preget av at det er en kaffeutsalgskjede som har blitt cafékjede: kaffen kom først, og stemning og image er bygget opp rundt det, med nøytrale farger og enkel, men ikke påtrengende minimalistisk interiør. I Lille Grensen er det en caffe latte tegnet på veggen, med beskjeden: "Caffe Latte er espresso med melk." Sånn i tilfelle noen lurte på det. Ellers er lokalene dekorert med diverse diplomer og premier til både kaffen og baristaene.

Stockfleth's har ikke klippekort, og prisene er stort sett høye. Dette gjør de fordi de kan - fordi selv om det koster, synes selv en fattig student at det er verdt det. 

Hva bør man bestille? Hva som helst. Alt er godt, og selv caffe latte smaker faktisk kaffe her! 

Oppdatert 24. august 2007: Stockfleth's har kaffekort nå! Man må kjøpe ganske mye kaffe før man får noe gratis, men siden dette var et av yndlingsstedene før det ble kortsystem, kan jeg ikke klage. Det var nok dette som skulle til for at Stockfleth's virkelig skulle danke ut Kaffebrenneriet i konkurransen om mine utekaffepenger.

Oppdatert 26. oktober 2007: Etter et besøk på Stockfleth's forrige uke forstod jeg virkelig frustrasjonene beskrevet i "Ristretto Rant". Ristretto kan være veldig godt, men jeg vil vite at det er det jeg får når jeg bestiller dobbel espresso. Og den bør serveres veldig raskt og ikke bare være bitter. Skummelt at jeg faktisk klager over dette uten det minste snev av ironisk distanse, og skuffende at det var Stockfleth's som fikk meg til å skrive det.

Posted by Julie at 9:30 AM | TrackBack

Julie drikker kaffe: en guide til Oslos kaffebarer

Jeg har satt i gang et prosjekt: anmeldelse av Oslos kaffebarer. Jeg anser meg selv som ekspert på dette området (jeg har per dags dato 14 kaffekort i lommeboken), og det har bare vært et spørsmål om tid før jeg startet den definitive guide til kaffebarene. Det finnes utelivsguide for Oslo, men kaffesiden av utelivet har hittil blitt glemt. Ikke nå lenger. Kaffebarguiden er her!

• Java
• Kaffebrenneriet
• Kaffe Gram
• La Sosta
• Stockfleth's
• U1
• Åpent Bakeri

 

• Kaffebarer i Paris

Se også Thomas' oversikt over Oslos caféer med nett-tilgang.

 

Oppdatering 30. mars 2009: jeg har nå 22 kaffekort fra følgende steder: 

• Bakehuset Kafé
• Baker Hansen
• Black Canyon Coffee
• BIT
• Bocata
• Consenzo
• Deli de Luca
• Fragrance of the Heart Coffee Club
• Kaffebrenneriet
• Kaffefuglen
• Kaffegalleriet
• Kaffe Gram
• Kaffekompaniet
• Kaffekos
• Kaffe og Krem
• Kaffepikene
• La Sosta
• Lille Latte
• Oslo- og Akershusstudentenes Studentsamskipnad
• People & Coffee
• Rustique
• Stockfleth's

Posted by Julie at 9:18 AM | TrackBack

July 31, 2006

Om videregående skole som oppbevaringsplass

Det er flere av mine venner som har begynt å lese pappas blogg via min egen, og det er bra! Så det kan vel bli litt masete med "se hva pappa skriver" hvis jeg linker til ham for ofte. Men akkurat dette linker jeg til, fordi det i stor grad er basert på mine opplevelser og fordi pappa har snakket så mye om det på forhånd at jeg nesten føler jeg kunne skrevet det selv.

Det handler om at allmennlinjen på videregående skole blir brukt som oppbevaringsplass for alle som ikke vet hva de vil, men som har bestemt seg for (eller har foreldre som har bestemt) at de må gå på videregående, helst i riktig bydel. Jeg kunne skrevet en laaaaaaaang post om dette, men jeg tror jeg utsetter det, slik at dere heller kan lese pappas kronikk.

"Jeg har allerede fått kommentarer som sier at "flinke barn" ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig."

Denne myten har jeg kommentert mer generelt her, men la meg bare si: det skuffer meg at mennesker jeg regnet som intelligente, fortsatt tror at det er en motsetning mellom skoleflink og sosial. Det skuffer meg i hvert fall at mennesker jeg trodde kjente meg, fortsatt har slike fordomsfulle tanker om meg.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (1) | TrackBack

July 27, 2006

Skeidar vs. IKEA del 3

Work in progress... nå som jeg har vært på lunsj med informasjonsansvarlig på Skeidar, kommer det mer. Dette kommer muligens til å være i "Skeidar vs. IKEA del 4"

De opprinnelige Skeidar vs. IKEA listene var (selvsagt) skrevet for å underholde, men de innebærer en seriøs advarsel til Skeidar:[1] Dere har en konkurrent som har forstått fleksibilitet, effektivitet, bruk av internett, utstillinger, markedsføring og hvordan kundene tenker.

Skeidar og IKEA konkurrerer om kunder som er villige til å sette møbler sammen selv mot at de er relativt billige. Italian House reklamerer med at de er ”umbraco-fri sone”, men til gjengjeld ville jeg betalt fem ganger så mye som på Skeidar hvis jeg kjøpte spisestoler der. Både IKEA og Skeidar har kunder som er unge og som ikke har penger å kaste bort.

Unge kunder bruker internett, og de har ikke nødvendigvis egen bil. Å kunne planlegge kjøpet på forhånd, vite at varehuset har et produkt kunden vil kjøpe og hvor mye det koster, før man setter seg på bussen eller i en bil man har fått låne, er svært viktig. Internett gjør at kunden kan sammenligne de tilsvarende kjedene og finne ut hvor den beste varen til den beste prisen finnes, og dette er mye mer effektivt enn å reise fra varehus til varehus. Alt i varehusene bør derfor være på nettet, inkludert mål, farger og priser.

Kunder med lite penger har ikke råd til å bare ta sjansen på at ting skal fungere. Selv et planlagt kjøp kan vise seg å være feil når det settes inn i stuen, og når du har brukt halve studielånet for den måneden på et møbel, er det ikke aktuelt å trekke på skuldrene og si: ”Ja, ja, det var ikke så fint likevel. Jeg får sette det på loftet og kjøpe et annet i morgen.” Man prøver klesplagg på kroppen, og møbler må prøves i boligen. Så lenge et produkt er ubrukt og du har kvitteringen, kan du få pengene tilbake fra IKEA - i ubegrenset tid. Hvis pakken er åpnet, varen satt sammen og så skrudd fra hverandre igjen, er det min erfaring at IKEA regner den som ubrukt.

”IKEA har lurt meg igjen,” sier folk med et smil i kassekøen på IKEA. På grunn av de innbydende utstillingene, de lave prisene og den ubegrensete pengene-tilbake garantien, er det fort gjort å plukke med seg dobbelt så mye som du hadde tenkt. Selvbetjening hjelper også her, for det er mye enklere å impulsivt hente noe på selvbetjeningslageret enn å impulsivt lete etter en ansatt, forklare hva man vil ha og bestille det.

IKEA vinner på kombinasjonen mellom planleggingsmuligheten, oppfordring til impulskjøp og angremuligheten. Internettsider gjør at jeg drar til varehuset i det hele tatt; utstillingene og prisene gjør at jeg kjøper mer enn jeg hadde tenkt; pengene-tilbake sørger for at jeg er fornøyd til slutt. Og hver gang jeg angrer på noe og drar tilbake for å få pengene tilbake, betyr det at jeg drar tilbake til IKEA.

Jeg bryr meg i utgangspunket ikke om alderen til de som utfører kundeservice, så lenge de er serviceinnstilte. Den hjelpen jeg har fått på IKEA har vært nyttig, og jeg har ingen negative erfaringer. Da jeg stilte et spørsmål som ansatt A ikke kunne svare på, kontaktet hun ansatt B med mobiltelefon eller walkie-talkie og ga meg svaret, i stedet for å sende meg på rundtur i varehuset for å finne ansatt B selv. Jeg har likevel ikke mye erfaring med kundeservice på IKEA, siden det er lagt opp til at kunden skal greie såpass mye selv. På Skeidar er kunden i større grad prisgitt den ansatte, og der har jeg opplevd treg og sur service fra ansatte i alle aldre.

Jeg jobber på LaDanse, den eneste butikken i Oslo som selger danseutstyr. Er en vare utsolgt hos oss, bestiller vi til kunden og ringer kunden når varen er kommet inn i butikken. Kunden har ingen kjøpeplikt[2] og betaler selvsagt ikke forskudd. At en vare er utsolgt, betyr at den ikke kommer til å være et problem å selge igjen. LaDanse er den eneste danseutstyrsbutikken i Oslo. Skeidar er ikke den eneste møbelkjeden i landet.

Posted by Julie at 1:51 PM | TrackBack

July 23, 2006

Skeidar vs. IKEA del 2

Etter at jeg skrev dette, fikk jeg en mail fra informasjonsansvarlig i Skeidar: 

Kjære Julie.
Det var da ikke måte på hvor uheldig du har vært under ditt besøk på Skeidar. Det beklager vi.
Her er det stort forbedringspotensial, forstår jeg. Hvilket Skeidar-varehus var du på besøk i? Hvilken dag var det og har du kopi av ordrebekreftelse etc? Grunnen til at jeg spør er selvfølgelig at dette er noe vi gjerne vil gripe fatt i, siden vi altså har et stort forbedringspotensial.

Men på ett punkt må jeg få lov til å arrestere deg litt: Vi skammer oss ikke over å ha ansatte i møbelvarehusene våre som er over tenårene! Faktisk er vi stolte over at så mange av våre ansatte trives i Skeidar og velger å stå lenge i jobben. Som din far sikkert vil kunne fortelle deg, er det svært gagnlig for hele nasjonaløkonomien at også folk over 40 er ute i arbeid. Selv om de altså ikke ser like trendy ut som skoleungdommene på IKEA. Våre møbelselgere er ansatt fordi de kan mye om møbler og kundebehandling.

Helt til slutt: Jeg vil gjerne invitere deg på en rundtur i et Skeidar-varehus. Med lunsj, selvfølgelig!

Mitt svar:

Jeg har ingenting i mot "ansatte som er over tenårene". Den kommentaren sikter egentlig til følelsen av at det er flere kulturforskjeller mellom Skeidar og IKEA enn jeg først hadde trodd, og at dette var noe av det første jeg la merke til da jeg gikk inn på Skeidarvarehuset i Asker etter å ha vært i IKEAvarehuset på Slependen.  Alderen på de ansatte trenger ikke ha noe å si for kvaliteten på kundeservicen, og de ansatte var forsåvidt hyggelige. Jeg ble først og fremst irritert over måten handlingen var organisert på. Det var med andre ord ikke de konkrete ansatte eller den konkrete dagen som var problemet.

Uavhengig av alderen på de ansatte, må man tenke på alderen på kundene. Når det gjelder unge kunder, tror jeg internet, effektivitet og mulighet for å angre på impulskjøp er svært viktig. Jeg forklarer gjerne hva jeg mener, og hva som lå bak den litt overfladiske "instruksen" i bloggen, på omvisningen. 

Jeg skal altså på omvisning/lunsj på Skeidar i morgen.

Fortsettelse følger...

Posted by Julie at 2:35 PM | TrackBack

July 12, 2006

Skeidar vs. IKEA

Hvordan handle på IKEA:

1. Gå på IKEA.no og finn ut hva du vil ha.
   
2. Lag en liste, gjerne med bilder til.
3. Print.
4. Kjør til varehus.
5. Ta en tralle.
6. Vandre... Se på de artige utstillingene. Le av at vinopptrekkeren heter Groggy og sengetøyet har navn som Mysa Måne, Gosa Krama og Tupplur.
   
7. Finn tingene du har på listen.
8. Sjekk på lappen på hver ting og finn ut hvor du skal hente dem på selvbetjeningslageret eller evt. hvem du skal snakke med hvis de er på det andre lageret.
   
9. Få lapp som du skal levere på lageret og veibeskrivelse.
10. Stå i kassekø og lur på hvordan du greide å kjøpe så mye som ikke opprinnelig var på listen din. Hver ting koster bare 19 kr, men hvor mye blir det til sammen?
11. Bli forundret over hvor lite det egentlig blir til sammen.
12. Kjør til lageret.
13. Gi lapp til lagermenneskene.
14. Vent.
15. Få lagervare.
16. Dra hjem.
    
17. Sett sammen møbler.
18. Angre på noen impulskjøp.
19. Få pengene tilbake. No questions asked.

Hvordan handle på Skeidar:

1. Gå på Skeidar.no og let etter varer.
2. Bli forvirret.
3. Les at varen finnes i flere farger.
   
4. Let etter flere farger.
5. Gi opp.
6. Kjør til varehus og håp at du finner noe.
7. Legg merke til at gjennomsnittsalderen på de ansatte har steget med 15 år ift. IKEA.
8. Vandre. Grøss over enkelte møbler og over tanken på at noen fikk penger for å designe dem og at andre betaler penger for å kjøpe dem.
9. Finn noe som ligner på det du fant på Internet.
10. Registrer at dette ikke koster 19 kr.
11. Let etter Skeidaransatte.
12. Finn en disk med ansatte.
13. Bli sendt til en annen disk med ansatte.
14. Vent.
15. Få kontakt med bestemoraktig dame.
16. Spørr om det finnes noen alternativer til det du ønsker.
17. Følg etter når damen vandrer (tilsynelatende like målløst som du selv nettopp gjorde.)
18. Tilbake til det du opprinnelig fant.
    
19. Få andre farger beskrevet muntlig.
20. Villrede.
21. Velg farge etter magefølelse.
22. Tilbake til disk.
23. Varen er utsolgt.
24. Hold av vare som skal bestilles.
25. Vent mens damen skriver bestillingslapp for hånd.
26. Gjenta pkt. 26.
27. Gjenta pkt. 26.
28. Du må betale forskudd.
29. Spørr hva som skjer hvis varen tar laaaaaang tid å bestille.
30. Få damen til å skrive at kjøpet kan annulleres.
31. Gå til annen disk for å betale.
32. Vær nummer to i køen.
33. Vent.
34. Vent.
35. Vent.
36. Vent.
37. Vent.
38. Betal forskuddet.
39. Kjør hjem og vent.
40. Bli ringt og få beskjed om at "Du må hente varen så fort som mulig!"
41. Kjør til varehus.
42. Lever lappen til en disk.
43. Påpek regnefeil på lappen.
44. Tøm kontoen.
    
45. Kjør til lager.
46. Vent.
47. Vent.
48. Vent.
49. Vent.
50. Vent.
51. Vent.
52. Vent.
53. Vent.
54. Vent.
55. Vent.
56. Vent.
57. Vent.
58. Vent.
59. Vent.
60. Vent.
61. Vent.
62. Vent.
63. Vent.
64. Vent.
65. Vent.
66. Vent.
67. Vent.
68. Vent.
69. Få noen av varene.
70. Påpek at varer mangler.
71. Vent.
72. Vent.
73. Vent.
74. Vent.
75. Vent.
76. Vent.
77. Vent.
78. Vent.
79. Vent.
80. Vent.
81. Vent.
82. Vent.
83. Vent.
84. Vent.
85. Vent.
86. Vent.
87. Vent.
88. Vent.
89. Vent.
90. Få varer.
91. Kjør hjem.
92. Angre på fargevalg.
93. Synd for deg!
    

Forrige gang jeg handlet på Skeidar spurte jeg etter "en kommode som ikke var i furu" og fikk til svar: "Det har vi ikke. Det er furu det skal være nå, vettu." 

Konklusjon: Jeg er IKEA-fan. Skjønner ikke at andre møbelkjeder kan tjene penger i Norge overhodet.

Posted by Julie at 3:06 PM | Comments (3) | TrackBack

June 25, 2006

Bysykler

 

Ved første øyekast virker bysykler genialt. Hurra, en sykkel man ikke trenger å ta med på bussen, en sykkel som ikke blir stjålet, en sykkel som andre har ansvaret for å pumpe opp dekkene på og reparere hvis den blir ødelagt. Hurra, så lenge det ikke er snø, trenger jeg ikke sitte på overfylte busser mer, og hvis det plutselig skulle begynne å snø, kan jeg bare sette fra meg sykkelen og ta bussen hjem likevel. 

Problemet er at man ikke kan regne med bysykler fordi:

1. Annenhver gang jeg prøver å bysykle hjemmefra, er det ingen sykler i nærmeste stativ. De andre gangene er jeg heldig og det er akkurat 1 sykkel igjen.
2. Jeg tør ikke sykle til jobben på Folkemuseet, for hva gjør jeg hvis stativet er fullt når jeg kommer frem? Jeg kan ikke planlegge at jeg skal ha tid til å sykle tilbake til sentrum, sette fra meg sykkelen og ta bussen ut til Bygdøy.
3. Syklene står stort sett på eller i nærheten av knutepunkter hvor det allerede er gode bussforbindelser. Det jeg hadde trengt, er stativer litt utenfor sentrum, hvor det ikke allerede går busser hvert 3. sekund. (host, Malmøya, host)
4. Tilbudet kan bare brukes spontant, når jeg ser at det er en ledig sykkel på et stativ jeg likevel går forbi. Og hvis jeg hadde planlagt å gå til en avtale og plutselig bestemmer meg for å sykle, kommer jeg jo for tidlig frem. Altså er det ingen egentlig vits i det.
5. Siden det ikke er bysykkelstativ på Blindern (fordi Blindern er utenfor ring 2), må jeg uansett sørge for å ha en vedlikeholdt sykkel i boden som jeg kan sykle til skolen med.
6. Bysykkel kunne virkelig vært praktisk om natten, når man akkurat ikke rekker siste buss. Men nøyaktig samtidig som bussene slutter å gå, stenges sykkelstativene. Ok, jeg skjønner poenget, fulle folk gjør dumme ting med syklene og bør egentlig ikke få lov til å bevege seg i trafikkbildet raskere enn i sjangletempo, men likevel...
   

Altså: Bysykkel kan ikke erstatte vanlig sykkel, bil eller kollektivtransport, og når det erstatter gåing, blir det bare spontant og for moro skyld, ikke fordi det egentlig er så praktisk. Men det er gøy å kunne trille uten bruk av krefter nedover St. Hanshaugen til sentrum, og så ikke trenge å bruke krefter for å få sykkelen opp igjen.

Posted by Julie at 1:09 PM | Comments (2) | TrackBack

May 28, 2006

Stopp giftdeponiet! 2

Rambukk viser akkurat hvor malplassert et giftdeponi ved Malmøya vil være. Takk, Rambukk.

(Den første posten om giftdeponiet) 

(Flere kommentarer til saken) 

Posted by Julie at 12:07 AM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2006

Nesten en perfekt dag på St. Hanshaugen

Dette var egentlig en koselig dag. Lei av å sitte inne på lesesalen og sløse bort solskinnet, satset jeg på St. Hanshaugen som utendørs lesesal i stedet. Det var overraskende enkelt å overtale medstudenter til å bli med meg, og vi kapret bord og benker på toppen av parken.

Så dette kunne blitt et lykkelig lite innlegg om hvor fantastisk det er å kombinere fag og fritid på denne måten, og om hvor mye lettere alt føles når det er sommer.

De som driver restauranten/kiosken/kaféen i parken gjorde imidlertid sitt ytterste for å ødelegge. Ingvild og jeg gikk for å fylle vannflasker til hele gjengen på restaurantens toalett som har egen inngang og som var åpent selv om restauranten var stengt. Det var overraskende lite ekkelt der, ja, nesten koselig i den grad det er mulig. Men så... da vi gikk ut, ble vi stanset av en dame som hadde satt opp et bord og en stol foran inngangen og som nå krevde fem kr av hver av oss fordi vi hadde vært der inne. Hun var ikke der da vi gikk inn, og det var heller ikke de tre store skiltene på døren som erklærte at det kostet fem kr å gå inn. Men alle forsøk på å forklare at vi ikke hadde fått vite at det kostet noe, at vi hadde vært der inne tidligere på dagen uten å måtte betale og at vi uansett ikke hadde med oss noen penger, ble møtt med: "Det koster penger. Alle må betale." Det kom en mann og kjeftet litt og sa det samme. Så tok de vannflaskene våre som gisler og vi ble nødt til å gå tilbake til toppen av parken, hente ti kr og komme tilbake.

Da jeg gikk opp til toppen av parken, gledet jeg meg nesten til å fortelle historien til de andre slik at vi sammen kunne frese om hvor forferdelig dette var. Jeg hadde faktisk ikke forventet reaksjonen fra Per Ivar: "Dette må du blogge om, Julie." En god idé! Blogging er en genial måte å få ut frustrasjoner på, og selv om jeg tviler sterkt på at de sure menneskene leser bloggen min,  kan jeg si til dere som gjør det: pass på!

Posted by Julie at 8:06 PM | Comments (2) | TrackBack

April 3, 2006

Seminar om realfag

Jeg var på et seminar i Kunnskapsdepartementet på mandag, med en (sannsynligvis begrunnet) følelse av at dette var noe jeg hadde mast meg frem til. Navnet mitt var ført på Listen med en Post-it lapp og jeg ble møtt i resepsjonen med "Å ja, det er du som er her fordi du er datteren til..." Jeg får bare leve med den følelsen man har når man får lov til noe "fordi pappaen min..." og være takknemlig for at jeg får være flue på veggen i slike sammenhenger. I sluttdebatten var det en som siterte sin egen far og sa: "Kunnskap er en lett bør å bære." Jeg tolket dette til at man bør ta til seg så mye kunnskap som mulig når man først får den servert - derfor har jeg tatt notater som jeg legger ut her som et slags referat.

I sitt innlegg nevnte pappa en av grunnene til at jeg var der: kanskje noen kunne forklare meg hvorfor jeg hadde blitt motarbeidet gjennom hele min erfaring med norsk skole "fordi hun er så uheldig at hun er flink på skolen." Det var det ikke.

Misforstå meg ikke: det ble sagt mye interessant, mye jeg var enig i. Og jeg var ikke der for å hisse meg opp og grave frem det jeg måtte greie å finne av gamle, vonde minner fra norsk skole, og heller ikke for å få bekreftet som en annen martyr at "Jo da, systemet motarbeider meg. Jepp, det stemmer at politikerne ikke aner hva de snakker om." Tvertimot ble jeg positivt overrasket over f.eks. Djupedals avslutningsinnlegg. Men det provoserer meg når folk sier ting som jeg vet ikke stemmer. Jeg vil ikke hevde at jeg er en autoritet på internasjonal politikk, økonomi og historie (ennå), men å gå på skole, det kan jeg. Jeg vet at ideen om at de sterke i klassen skal løfte de svake oppover er fullstendig meningsløs.

Sannsynligvis det mest inspirerende innlegget var det Farid Nolen som stod for. Hans beskrivelse av hvordan han og hans medstudenter på sivilingeniørstudiet i Göteborg dro til videregående skoler med strykprosenter på rundt 70 og overbeviste elevene om at realfag er viktig og at å mestre disse fagene er fullt gjennomførbart - det viste at det faktisk går an å gjøre noe med problemene. Det er imidlertid farlig å feiltolke hva dette prosjektets suksess betyr.

Det er for det første en vesentlig forskjell på dette prosjektet og det tvungne "samarbeidet" som norsk skole påtvinger sine elever. Disse svenske studentene får undervisning på sitt nivå og hjelper yngre elever på fritiden. Selv om man kan lære mye sosialt av dette, tviler jeg på om det å lære mer matematikk selv er en motivasjonsfaktor for ingeniørstudentene. Norske elever - fra barneskolen til universitetet - som er best i klassen i et eller annet, opplever at de bruker den tiden de skulle brukt på å lære, til å lære bort. Det er ikke de sterke som løfter de svake opp, men de svake som holder de sterke nede.

Det ligger dessuten et element av fare i tanken: "Så flott at de unge kan hjelpe de unge - helt gratis for oss." For det er så fort gjort å føre på tanken: "Da trenger vel ikke vi å gjøre noe særlig da." At studenter på mitt eget studium på UiO samler seg i kollokviegrupper eller organiserer leksehjelp for hverandre er positivt, men det frigjør ikke Universitetet selv fra sitt ansvar når det gjelder informasjon og undervisning.

Referat fra seminaret: 

Statsråd Øystein Djupedal:

• Politiske løsninger dreier seg dypest sett ofte om realfag. Derfor er ikke matematikk og naturfag abstrakt – og derfor har vi en ambisjon om styrking av realfag. Det er ikke bare å forbedre utdanningen; kompetansen skal anvendes.
• Kompetansekunnskap er den viktigste innsatsfaktoren for Norge. Læreren er viktigst for å produsere denne innsatsfaktoren.
• Vi har også satt realfag inn i barnehagene – når barn f.eks. pusler med leker der målet er å se at en firkant skal inn i et firkantet hull, er dette også realfag.
• Matematikk og naturfag har mange søkere innenfor lærerutdanning; disse fagene er prioritert i denne utdanningen.
• Ny læreplan med klare kompetansemål inkluderer flere timer i realfag i grunnskolen.
• Problem med realfag er ikke unikt for Norge. Det har vært en nedgang i interesse for realfag i alle OECD-land, men kanskje nedgangen har vært skarpere i Norge.
• Realfagskonferanse 06.06.06.

 

Statsekretær fra Nærings- og handelsdepartementet Karin Yrvin:

• Ikke nok realfagskompetanse i næringslivet, ikke bare i Norge. Dessuten få kvinner i realfag.
• Realfagene er grunnlaget for velferden vår. I konkurransen mot lavkostland trenger vi kompetanse, fordi vi ikke greier å være billigst. Vekst i kunnskapsintensive næringer.
• 2 utfordringer: bedre dimensjonering (bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel) og mer relevans innenfor utdannelsen.
• Tiltak som representanten for departementet mener fungerer: å gi elever mulighet til å gå direkte fra yrkesrettet videregående skole til ingeniørstudiet.

 

Espen Andersen, førsteamanuensis BI

• Espen Andersen åpner med å si at dette er det vanskeligste foredraget han har holdt i sitt liv selv om han lever av å holde foredrag - fordi han er så sint. Han forbereder publikum på at han kanskje kommer til å bli ganske sint i løpet av innlegget og at dette er 40 års oppsamlet aggresjon. Andersens innlegg er lagt ut her: http://www.espen.com/EA-FagseminarKD-3apr2006.pdf  
• Hovedbudskapet er at matematikk er noe alle bør kunne, selv om man ikke skal bli ingeniør.  Dette forklarer han nærmere i kronikken ”11 grunner til å velge matematikk”: http://www.espen.com/norskblogg/archives/2006/02/velg_matematikk.html
• Et forslag til tiltak er å belønne de som er flinke i matematikk, direkte, med betaling for gode karakterer.

 

Johan Aarnes, leder for programrådet for LUR (lærerutdanning realfag), NTNU

• Vi kan ikke snakke om suksess før vi får gode lærere ut i skolen.
• LUR er lærerutdanning integrert i realfagsstudium der formidlingsaspektet er sentralt i alle fagemner. Utdanningen avsluttes med en masteroppgave som kan være faglig eller fagdidaktisk.
• Linjen ble etablert som en konsekvens av at man innså en realfagskrise og en dårlig lærerundvervisning på 90-tallet. Den nye lærerrollen (tilrettelegger, samtalepartner, prosjekt og gruppearbeid osv.) krever at man ikke har et statisk syn på egen kunnskapsmengde.
• kull begynte i 2003, og noen få (som hadde noen fag fra før) er allerede ferdig og har skrevet masteroppgaver.
• Opptakskravet var på 53 poeng - det høyeste ved fakultetet og dermed med høyere enn sivilingeniør. Nå har inntakskravet økt til 60. Aarnes sier helt klart at høye inntakskrav fører til en idé om at dette er et prestisjestudium, og at dette tiltrekker mange og gode kandidater.
• Han nevner noen "Suksessfaktorer" og understreker at dette er satt i hermetegn:
• enhetlig koordinering og ledelse
• markedsføring (påskekort og begeistringsbrosjyrer)
• opptakskravene
• linjeforening, sosiale frynsegoder, klassefølelse
• organisering i egne øvingsgrupper, egen øvingslærere
• tidlig praksis og fadderskoler

 

Student Farid Nolen, Chalmers tekniske høgskole, Göteborg:

• Studenter fra ingeniørstudiet på Chalmers i Göteborg dro til de videregående skolene i sitt område for å lære elevene der at realfag er viktig. Elevenes første reaksjon var: ”Fuck Chalmers!”, men da de fikk tilbud om å komme til Chalmers hver uke for leksehjelp, tok nesten alle i mot dette tilbudet. Chalmers-studentene ble mentorer for elevene. De er forbilder for dem, og det er avgjørende at elevene ser at de også kan studere matematikk. ”Chalmers er respekt. Hvis Farid kan, kan jeg også. Han har persisk bakgrunn; jeg er kurder. Han er ikke så mye eldre enn meg. Jeg tror at yngre elever også ser meg og tenker at hvis jeg kan, kan de også. (...) Hvis man er på bunn, kan man jobbe seg oppover. Det visste jeg ikke, men nå vet jeg det.” Dette sier jenta som opprinnelig møtte ingeniørstudentene med: ”Fuck Chalmers!” I dag hjelper disse elevene yngre elever igjen.
• For mer informasjon:
• http://www.chalmers.se/sections/samverkan/skolsamverkan/laxhjalp
• http://www.civilingenjoren.se/Civing/innehall/2006_03/reportage/teknologer_ger_dem_mattesjalvfortroende.htm
• http://headstart.se/

 

 

Direktør Morten Loktu, Statoil tidligere konserndirektør i Sintef

• Uten realfag stopper AS Norge - med realfagkompetanse inn i fremtiden
• Jobb i et oljeselskap for å påvirke miljø positivt.
• Kunnskapsintensiteten øker- vi er ikke billigere, derfor må vi være smartere.
• Ca. halvparten E eller F i matematikk 1 på NTNU.
• For å møte nye utfordringer som å finne mer olje og gass, utvikle marginale felt eller være mer miljøvennlig er det avgjørende med ny teknologi - alt dette trenger realfagskompetanse.
• Gitt en oljepris på 45 $ fatet, vil en økning på 1prosentpoeng i oljeutvinningen gi 170 milliarder.
• Vil du gjøre noe med miljø? - umulig uten ny teknologi!
• Forslag til tiltak:
• samarbeid mellom skole og næringsliv
• tiltak for å motivere og støtte elever og lærere
• tiltak rettet mot ulike alderstrinn (kanskje jenter og gutter også bør motiveres på forskjellige måter?)
• bruk ungdommens kommunikasjonskanaler
• sommerskole for lærere
• utvikling av læremateriell
• utveksling av personell
• first lego league (legokonkurranse med databrikker)
• sommerprosjektet med 100 studenter som løser ekte tekniske problemer for Statoil
• De to siste punktene er konkrete prosjekter som er satt i gang.

 

Finn Bergesen jr., NHO:

• Chalmers-prosjektet er ikke en "skole" i tradisjonell forstand, men en gruppe mennesker med entusiasme og hardt arbeid. Entusiasme fører til at hardt arbeid kommer av seg selv – og ikke føles så hardt.
• Keiser Nero spurte Sovjet hvordan han skulle bygge landet og fikk til svar at han burde bygge tekniske høyskoler - men ingeniørene hadde ikke noe sted å jobbe i India, så de dro til USA - men så dro de tilbake! Keiser Neros beslutning var altså først feil, så riktig.
• I Norge har vi et fokus på å være best i idrett. Hele nasjonen ble deprimert av Torino. Det er imidlertid ikke fokus på å være best i næringsliv, og det er i hvert fall ikke fokus på å være den beste på skolen. Vi gir ikke de dyktige oppmerksomhet og belønning.
• Kunnskapspolitikk = næringspolitikk.
• Vi bør snakke ungdommens språk om næringsliv, og syvendeetasje.no er en nettside der ungdom forklarer næringslivet for ungdom.
• Bergesen ønsker styrking av yrkesveiledningen

Debatt:

1. Fra en som underviser realfag i lærerutdanning: elever møter lærere med kompetanse først i videregående. I dag ikke naturfag en del av lærerutdanning hvis man ikke velger det selv, men likevel skal lærerne undervise i dette faget. Kurstilbudet i lærerutdanning er avhengig av hvor mange som søker seg til spesialiseringen – er det for få søkere til et fag, blir det ikke undervist i det faget i det hele tatt.

2. Bjørn Berg, leder av norsk råd for lærerutdanning: 28% stryk i enkleste matte på lærerutdanning. Vi må bearbeide lærerens holdninger til realfag i skolen. Eksempel på tiltak: som en videreføring av tv-programmet Pugg&Play, besvarer nå lærerstudenter spørsmål fra elever over Internett.)

3. Oppsiktsvekkende og positivt at dette er et seminar der utdanning og næringsliv møtes. Tidligere var det ikke stuerent å utdanne for næringslivet. Realfag er gøy når elever kan lære seg faget. Elevene skal oppleve mestring. Når fag blir frivillige, må de bli enklere og mer tilgjengelige for å få nok elever. Han er spent på et nytt fag kalt "teknologi og design" og håper dette blir til en suksess - da kan ikke læremidlene være doruller og lim som i så mange andre fag i norsk grunnskole.

4. Innlegget åpner med: ”Matematikk er gøy!!!” Til Andersen: ”Min far sa: ’Kunnskap er en lett bør å bære.’”

5. Fra teknisk naturvitenskapelig forening: Det settes i gang ekstremt mange realfagsprosjekter. Ufordringen er å tenke enkelt, langsiktig og forståelig for lærere og elever. Synliggjør relevansen for elever og lærere. Ta vare på talentene. Og dette er ekstremt viktig: skap gode forbilder; det er kult å være god!

6. Universitetet i Tromsø organiserer internasjonal realfagskonferanse 06.06.06 med festival som skal vise realfag i spennende kontekster. De har invitert reklamebransjen. Nokia reklamerer for sine ”duppeditter” – kanskje de også kan reklamere for at realfagkompetanse er avgjørende for produksjonen av duppedittene. Kosmetikk, joggesko, oljebransjen og nettsider vil også være en del av konferansen. Det er også en konkurranse med en premie på 20 000 euro i hver kategori.

7. Espen Andersen roser Chalmers’ prosjekt, men advarer samtidig mot at det er farlig: tanken om at ”det koster lite; det gjør vi!”  Lee Kuong Yu, mer eller mindre diktator i Singapore, lurte på hva man skulle gjøre med at det ble født for få barn i Singapore. Siden han fikk bestemme alt, gikk han like greit direkte på fjernsyn med beskjeden: ett års skattefrihet til alle som får barn i år. En utfordring til Statoil: 10 000 til hver 5 i 3MX, 25 000 til hver 6 – dette er et språk ungdommen forstår! Djupedal kan ikke hindre det[1].

8. Det er mange tiltak på nasjonalt nivå. Det vi gjør må imidlertid treffe elevene og lærerne i skolen - regionalt. Det er der pengene trengs. Næringslivet sponser mange, men de glemmer å sponse hoder.

9. Jar fire barn på barneskolen. Kunnskapsløftet har begynt å virke. La det virke. Tenk langsiktig. Voksenopplæring og utenlandsk rekruttering er også viktig. Det er ikke bare ferske studenter som kan bli ingeniører.

10. Fra norsk lektorlag: Strengere krav til lærerne er på tide. I Finland er alle lærere spesialisert innenfor trinn og fag. Faglig kvalitet er viktig. For eksempel bør en ha matematikk på universitetsnivå for å undervise i matematikk på. Nye tiltak tar tid, men i mellomtiden er signaleffekten viktig. Samfunnet sier i dag: du trenger ikke kunne matematikk; du kan jo til og med bli matematikklærer uten å kunne matematikk! I dag blir det ”mer matematikk” i skolen gjennom tverrfaglige prosjekter som føles faglig meningsløse for realistene.

11. Fra elevorganisasjon: Hjertesukk 1: Realfag er vanskelig. Det vil si: alle tror det, fordi systemet legger opp til det. Realfagspoengene sender signaler om at man trenger ekstrapoeng for å nå opp til samme karakternivå med realfag som man ville fått uten realfag. Skremmer mange fra å ta realfag. Samtidig fører det til at folk velger realfag, men på feil grunnlag. Man tenker at man godt kan få en 2 i 3MX og ende med samme karaktergjennomsnitt som hvis man heller valgte fordypning i samfunnskunnskap og fikk 5. Hjertesukk 2: Overgangen mellom videregående og høyere utdanning fungerer dårlig. Kandidater med kompetanse i kjemi eller elektro osv. fra yrkesfaglige studieretninger kan lykkes bedre enn kandidater fra allmenn i mange fag, men døren er stengt. 16-åringer vet ikke hva de skal. Styrk rådgivning. Påbygningsåret – som ofte er løsningen hvis du har valgt feil i følge rådgivere - er ”dræpandes”.

12. Også fra elevorganisasjonen: Jeg bruker mye tid på å besvare rettighetsmail med spørsmål: ”Må jeg gjøre som de andre elevene i fysikktimene?” Svaret er nei, vi har ”tilpasset opplæring”. I praksis fungerer ikke dette. Elevene bør få eierskap over fagene og få styre ting mer selv. Eierskap = engasjement!

13. Djupedal sa at man må ta tak i læreren. 3 forhold: 1. Snakk lærerens språk. Skal du bli en god lærer, vær glad i fag og elever. Å gjennomføre fag man ikke liker, som man ikke har valgt selv, fungerer dårlig. La lærerstudentene bygge på det de er flinke til fra før slik at vi skaper en faglærerutdanning. 2. Det er ødeleggende at det er opp til hver skoleledelse. Naturfag og matte nedprioriteres. 3. Finansiering er feil i forhold til hva som kreves i kunnskapsløftet.

14. Dekan på realfag/ingeniør for Høgskolen i Vestfold: Vi snakker om langsiktig og kortsiktig, men vi har ikke noe mellomsiktig. Vi trenger esultatmål! Kvalitetsreform har i praksis lagt ned en del ingeniørutdanninger. Vi trenger mål så vi kan si hva vi har gjort. Vi trenger flere realfagskurs og et halvt års stipend for dem som tar det.

15. Sivilingeniør: Realfag er viktig! Men jeg er her som medlem i Foreldreutvalget for grunnskolen. Samarbeid med foreldrene er viktig. Se foreldrene! Sats på foreldrene!

16. Lektorstudent som skal undervise i realfag: For å få gode ingeniørstudenter, trengs gode kandidater fra videregående og dermed gode realfagslærere. Hva trenger vi for motivasjon? Lønn! Fra magasinet Tekna: En sivilingeniør med fem års erfaring tjener 430 000, en lektor med 10 års erfaring tjener under dette. I vanlige stillingsannonser skal man ha de beste. Skoleverket søker de dårligste med minst utdanning – de billigste!

17. Statoil: Som svar på utfordringen fra Andersen: Vi har ikke mandat til dette, men vi kan kommunisere hvilke muligheter realfagskompetanse gir. Sponsing av idrett fremfor utdanning - dette poenget skal jeg ta med meg tilbake. Feir de flinke! (Men vi sponser også dårlige idrettsutøvere, f.eks. Viking, hehe.) En erkjennelse: matematikk er ikke gøy for folk flest. Se sammenhengen mellom matematikk og anvendelsen av matematikk, ellers lager vi nerder. Det er positivt at de flinke hjelper de svake.

18. Utfordring: det utdannes for få i realfag i Norge. I OECD er det 25% med realfag, i Norge 15%. For mange realfagslærere er i alderen ca. 60. Det er flere som tar fordypning i realfag nå - bøygen er å få dem til å studere det etter videregående.

19. Rektor på Berg, en skole med sterk interesse for realfag + IB-linjen der alle må ha matematikk i alle tre år og i tillegg velge et naturfaglig emne. Lærerne er for gamle. Gi ekstra tillegg til realfag! Elever fra grunnskolen som allerede har lest matematikk på grunnskolen må bli fulgt opp og må også kunne forbedre karakterene sine uten at dette går ut over premærvitenmålet. Få bort byråkrati og undervis etter evne!

 

Djupedal til slutt

Dette har vært nyttig, interessant og lærerikt. Dette skal vi fortsette med, men ikke i den generelle formen vi har i dag, heller spesifikke utfordringer. Det er grunn til å tro at noen av tiltakene virker. Fordypningen er stigende. Vi trenger ikke den gamle realfagslektoren i frakk. Denne læreren er problemet! Den moderne realfagslæreren er en autoritet uten å være autoritær og bruker praktiske eksempler til å motivere. Det er blitt sagt at læreren er den viktigste, men det er selvfølgelig elevene som er de viktigste – og de skal nåes gjennom læreren. Chalmers inspirerer. Statoil velger store fargeannonser i disse dager. De er flotte, men de må ha kostet mye. Hvis Statoil mener at realfag var like viktig å snakke om som det de reklamerer for i dag – reklamer for det da! Kunnskapsdepartementet har mange arenaer, men det er ikke forbudt for andre å ta denne utfordringen.

Vi noterer gode innspill fra i dag. Dette er langsiktighet. Vi ser ikke effekten neste år, men gradvis. Vår utålmodighet må ikke overskygge hva vi faktisk får til.

Det er lett å si at det vi skal gjøre koster penger, men kanskje helt andre ting kan hjelpe.

 

 

 

Posted by Julie at 11:01 PM | Comments (3) | TrackBack

March 9, 2006

Et liv styrt av buss 85

Jeg ankommer jobben tre kvarter før jeg skal være der. Ikke fordi jeg er redd for å komme for sent. Nei, det er bare det at bussen ikke går så ofte. Når jeg vandrer meningsløst i sentrumsgatene i halve timer av gangen, er det av samme grunn.

Det er den kollektive transporten som styrer meg. Den bestemmer når jeg skal stå opp om morgenen og når jeg skal gå ut av døren. Den bestemmer hva jeg rekker å gjøre når jeg har fritimer og når jeg kommer hjem.

Vi som styres av kollektivtransporten har visse felles kjennetegn. Vi kan rutetabellene forlengs og baklengs, og vi kjenner også slike mystiske regler som at trikken stopper ett sted når den skal én vei og et helt annet sted når den skal en annen vei. Disse reglene virker ikke helt logiske for oss hvis vi tenker over dem, men det er vi vant til.  Mangel på logikk er en del av hverdagen for dem som kjører kollektivt.

I Oslo er det relativt enkelt å bli en av oss. Rutetabeller er lett tilgjengelige, holdeplasser er (stort sett) tydelig markert, og Trafikanten står som et tempel midt i sentrum for alle som måtte lure på noe. I verste fall kan man følge trikkeskinnene. Lenger ute på landet er det ikke like enkelt. Står det et skilt ved en holdeplass i Lier, er du heldig hvis det forteller deg hvilke busser som stopper der. En oppdatert, gyldig busstabell med informasjon om hvor de forskjellige bussene skal og når de kommer til holdeplassen kan du se langt etter. Her går kunnskap om den kollektive trafikken fra generasjon til generasjon. Omtrent som folkediktning, men denne kunnskapen utgir seg for å være sann. Jeg sier ”utgir seg for å være”, fordi informasjonen ikke trenger å stemme. Plutselig dukker ikke bussen opp, og du kommer til å være to timer for sent ute, og damen som tar telefonen når du ringer til busselskapet kjefter på deg, og... Men det er en annen historie.

Vi elsker å hate alt som har med trikk og buss og bane å gjøre, men innerst inne vet vi at det er en viktig del av livet vårt. Bussen skal være forsinket og skitten med en litt gretten sjåfør, ellers er det noe som ikke stemmer. Hva skal vi klage over da? Det er tross alt ingen unnskyldning som er så lett å gripe til som at bussen var forsinket. Problemet er at det som oftest er mer enn en unnskyldning. Det er en universell lov at bussen kommer aller senest når det er aller viktigst.

Jeg hater å komme for sent. Derfor er jeg stort sett på bussholdeplassen i hvert fall fem minutter før den skal gå. Altså ca. ett kvarter før den faktisk går.  Det er kaldt å stå på en bussholdeplass, men jeg er nødt til å være der tidlig. Det er nemlig nok en universell lov at hvis jeg er ett minutt for sent ute, har bussen for en gangs skyld vært presis, gjerne litt ekstra tidlig for å gjøre opp for de gangene den var forsinket.

Vi vet at det alltid står et tog, at T-banen har tekniske problemer i dag også, og at trikken kommer når den selv føler for det. Likevel vil vi alltid bruke kollektivtransporten når vi kan. Nå som jeg har flyttet til Oslo, nærmere bestemt et lite øysamfunn i sentrum, har jeg oppdaget et kjennetegn ved bymennesker: de er så vant til å ha et nettverk av busser, trikker, og T-banelinjer rundt seg at de nesten har sluttet å gå. Selv går jeg fortsatt fra Jernbanetorget til Tullinløkka hver gang jeg skal på jobb, noe som gjør at jeg er blitt kalt ”sporty”. De som kjenner meg, vet at jeg ikke er sporty. Likevel er det å ta trikken på en så kort strekning en halvveis forbudt luksus som jeg kun kan unne meg når det regner.

Likevel er jeg en av "oss." En som bruker kollektivtransport hver dag og lever etter en tykk rutetabell-bok. Hvis jeg skulle tegne et kart over Oslo slik byen ser ut i mitt hode, ville kartet vist et nettverk av trikkeskinner, enkelte bussruter jeg bruker ofte, en T-banelinje som gikk til Manglerud og en til Blindern, og en tykk togstrek mellom Rygge og Drammen. Og et detaljert kart over strekningen Jernbanetorget-Tullinløkka, hvor jeg fortsatt bestemmer selv.

Opprinnelig skrevet for skolestil da jeg gikk på videregående i samme gate som jeg nå jobbe. Oppdatert litt.

Posted by Julie at 11:55 PM | Comments (4) | TrackBack

February 27, 2006

Greit nok, men hvorfor? - Svar på kommentarer

Nøyaktig en uke etter at jeg la ut et rop om hjelp til å forstå fenomenet sportsfans, våknet jeg til en klokkeradio som kunne fortelle meg at: "OL er over." Og akkurat i det jeg begynte å forstå det, (i hvert fall ut fra et sosiologisk, psykologisk, eventuelt historisk perspektiv.)

Eirik - Idrett som et mindre risikabelt alternativ til krig tilfredsstiller absolutt mine krav til forklaring. Jeg husker selv at jeg tenkte noe lignende under noe jeg tror var et fotball-vm for ca. fem år siden: at hver enkelt kamp ble kommentert og reagert på som om det var et slag i en krig der alle land kjempet mot alle. Forskjellen var at man slapp å bekymre seg for enkeltmenneskers død, men den generelle gleden ved seier og sorg ved nederlag var absolutt til stede. (Og det sies jo at mennesker vil takke deg for å fortelle dem noe de allerede tror de vet, slik at å bruke en forklaring jeg allerede har kommet på selv, men ikke formulert, må jo virke!)  Angående "kamp eller flukt"-responsen: alle har opplevd å presse seg selv til det ytterste for å nå et mål selv om man blir fysisk sliten av det. Og det er derfor jeg heier (i all hemmelighet, inne i meg) på folk jeg ser løpe etter trikken. Konklusjon: jeg er din fan.

Heidi Karethe - Dårlig pr fører til en slags nasjonal depresjon. Panikken like før en nordmann taper (som moren i dansebutikken viste symptomer på) oppleves altså som en følelsesmessig reaksjon, men er i virkeligheten et resultat av vi innerst inne vet at vårt image svekkes. Fornuftig. Du påpeker også at når denne fokuseringen først er til stede, opprettholdes den av en tro på at det skal være sånn. Dette er trist, men sant. Så jeg er din fan.

Per Ivar - Takk. Og selv jeg greier å se at idrettsutøvere som har nådd helt til OL har langt mer talent innenfor sine idretter enn Finn Schøll har innenfor dans. Du har forresten stavet FinnSchøllsdansetrinnnivå helt korrekt. Jeg har imidlertid ikke glemt din forklaring om hvorfor fotball oppleves som meningsfullt av folk med kjedelige liv; derfor er jeg litt fan av deg også.

Uten å nevne navn, må jeg dessuten si at det er noen jeg savner en forklaring fra - det er altså fortsatt mulig å oppnå status som "en Julie er fan av".

Posted by Julie at 3:39 PM | Comments (3) | TrackBack

February 20, 2006

Greit nok, men hvorfor?

OL. OK.

Jeg trodde det skulle gå helt greit. Det er ingen grunn til å legge ut om mitt generelle forhold til organisert idrett, for jeg vil ikke greie å overbevise noen som er uenige med meg, og det er ingen grunn til å overbevise noen som allerede er overbevist. Dessuten er jeg hakket mindre fiendtlig innstilt til vinter-OL enn til andre former for dette tullet (Lillehammer-OL var jo den viktigste grunnen til at klassekameratene mine på den amerikanske barneskolen endelig skjønte at jeg ikke var svensk). Derfor hadde jeg slått meg til ro med at jeg skulle unngå OL, men la andre få nyte det uten å komme med syrlige kommentarer. Jeg skulle la dem snakke om det, smile oppmuntrende til dem som om jeg forstod hva de sa og generelt la dem være i fred så lenge de lot meg være det.

Men så satte de opp en tv som viste OL på jobben min.

Jeg jobber i en butikk som selger danseutstyr, og det er ikke egentlig det stedet jeg trodde OL skulle finne meg. Blant tåspisssko og heldrakter av hudfarget netting (ja, det er faktisk noen som kjøper slikt), blir jeg brått og brutalt konfrontert med skiskyting og... ja, et eller annet annet tror jeg. Jeg tviholder på min fredlige og tolerante holdning og tenker at dette er god underholdning for snille pappaer som blir med familien når datteren skal ha strutteskjørt. Og siden dette er en butikk med kølappsystem, er jeg lykkelig for alt som gjør kundene mer tålmodige. Så jeg fortsetter å smile og spørre: "Kan jeg hjelpe deg med noe?" Og får til svar: "Ja, kan du si meg hvordan det gikk med (norsk idrettsutøver jeg ikke kan navnet på)?"

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt frustrert, for nå er jeg nødt til å si til en OL-fan at jeg ikke har fulgt med. Vel vitende om at folk som arbeider uten OL-skjerm misunner meg, må jeg innrømme at jeg ikke er takknemlig for at min snille arbeidsgiver har innsett at ansatte som ikke får se på OL, mest sannsynlig vil skulke jobben, og at dette regnes som de ansattes beste og sunneste valgmulighet. Jeg må innrømme at jeg er en utakknemlig og uengasjert dust som har ignorert denne gaven. Smilet blir krampaktig i det jeg forsøker å antyde at jeg har vært for opptatt til å kunne følge med, men før jeg vet ordet av det, har jeg greid å si rett ut at jeg ikke er interessert i OL. Hvor kom denne provoserende påstanden fra? Hvor ble det av min vennligsinnede innstilling?

Etter å ha hjulpet en småbarnsfamilie til å finne det perfekte ballettantrekk til en datter på fem, står jeg i kassen for å ta imot betaling fra moren. Men hun er mer opptatt av skjermen. Hun veksler mellom å heie og kjefte på en norsk deltager, og i det konkurransen nærmer seg slutten, blir stemmen hennes høyere og høyere. Til slutt roper hun og skriker, banner, hopper opp og ned - og der var det over, og nordmannen fikk sølv. "Det er ikke sant! Det er ikke sant!" roper moren fortvilet, "Han tapte! Det er ikke sant!"

Så jeg sitter igjen med en holdning til dette fenomenet som er tilsvarende den holdningen jeg har til religion (og som er nærmere begrunnet i det nærmeste jeg kommer en kommentar til karikaturstriden): Ok, greit, gjør hva dere vil, men forklar det for meg, for jeg skjønner det ikke helt.

Hva jeg ikke forstår? Jo: hvorfor skal jeg interessere meg for karrieren til en fremmed person bare fordi denne personen er statsborger av samme stat som meg? Jeg har ikke investert penger i norske idrettsutøvere, og jeg kjenner ikke utøverne godt nok til å bli lei meg på deres vegne når det går dem dårlig. Dessuten går det dem ikke dårlig, de bare taper leken, og det er jo bare en logisk konsekvens av at noen andre vinner. Og hvorfor er det plutselig sosialt akseptert å skrike og banne til en tv-skjerm i en liten butikk? Om vi viste Dansefeber elle Skal Vi Danse (noe som hadde vært naturlig om disse programmene ble vist i arbeidstiden), tviler jeg på om folk ville stilt seg opp foran tv-en og brølt: "Kom igjen, strekk føttene nå! Hopp høyere! Nei, nå er du i utakt! Det går ikke an! Det er ikke sant!" Eller for den saks skyld: kan du se for deg at folk heier skingrende i all offentlighet til Jeopardy, Big Brother, Idol eller en hvilken som helst annen konkurranse på tv?

Hva er det med sport som gjør at det er helt andre regler som gjelder? Den som kan gi meg en skikkelig forklaring på det, den personen skal jeg være fan av, og den personen skal jeg heie på, jeg skal lese om personens hytte og forkjølelse og festantrekk i avisen, og hvis noen andre ikke har hørt om denne personen eller ikke bryr seg om denne personen, skal jeg stille meg fullstendig uforstående og fordømmende til dette.

Og ja, gjerne i kommentarfeltet, takk.

Posted by Julie at 7:08 PM | Comments (3) | TrackBack

February 1, 2006

Stopp giftdeponiet!

I stedet for å sende til alle jeg kjenner, legger jeg det ut her...

Hei,

For de av dere som ikke har fått det med seg så har nå byrådet bestemt at alt giftslam i havnebassenget skal graves opp, flyttes 2 km og dumpes utenfor Malmøya! Mengden giftslam tilsvarer 8,5 Plaza-bygninger og inneholder PCB, PAH, DDT, kvikksølv, kadmium, bly, med mer. Disse stoffene kan føre til kreft, skader på nervesystem, arvestoffer og reproduksjonsevne. Myndighetene/SFT "tror" det vil gå bra, men ettersom liknende ikke er blitt utført tidligere, vet man ikke. Alternativet er å gjenvinne slammet i renseanlegg på land, men ettersom det er 40 mill. dyrere har man valgt å dumpe det i Indre Oslofjord. Miljøvernministeren fra det "grønne" SV løfter ikke en finger for å stoppe det! Følg linken og stopp galskapen!

Dette er siste sjanse til å få stoppet deponiet i indre Oslofjord. Send din protest til miljøvernministeren direkte - OG send deretter lenken til alle du kjenner. De som leste Dagsavisen nylig vet jo at man i miljøverndepartementet vekter ANTALL henvendelser for om en sak er verdig nok til å stoppes!!!

http://www.noap.no/opprop/

Posted by Julie at 7:16 PM | Comments (1) | TrackBack

January 21, 2006

Ark/Kaffebrenneriet

Jeg lovet i et tidligere kommentarfelt at jeg skulle prøve Ark/Kaffebrenneriet kombinasjonen på Aker Brygge. Her er dommen:

Det ser riktig bra ut. Kaffebaren og bokhandelen er i samme rom, men adskilt nok til at det er avslappende i caféen. Diskene er plassert slik at det er naturlig å gå rett fra bokkjøp og inn i caféen. Kaffebrenneriet har for en gangs skyld mange bord og mange sitteplasser, slik at man ikke får et snev av dårlig samvittighet når man sitter der med sin nye bok i timevis. Alt i alt et bra bokcafélokale.

Ulempen er at selve bokhandeldelen er for liten. Det er en av disse bokhandlene som har viet størst plass til bestselgerlisten og litt stationary. Dette er  ikke et innlegg mot bøker på bestselgerlister eller noe sånt, men hvis jeg først skal velge en bokhandel å tilbringe flere timer i, må den rett og slett inneholde mer enn denne gjør. Siden bokhandelen er så liten, blir det fortsatt ikke det samme som Barnes&Noble/Starbuck's. Det blir en liten bok- og papirhandel som ligger bak baren på en kaffebar.

Og hvis man først skal oppsøke en interessant café-pluss-noe-annet kombinasjon, anbefaler jeg Il Moro i Bogstadveien. God kaffe, enda bedre is og... en frisørsalong? Ja, det funker faktisk. 

Posted by Julie at 6:49 PM | Comments (3) | TrackBack

September 19, 2005

Lansering av nytt begrep: pastellstilen

Dette skulle opprinnelig være del 2 av forrige innlegg som da het "Om ungdomsmoter, hyttemoter og litt om ord". Dette er altså delen som handler om ungdomsmoter.

Pastell

Det er ikke ofte jeg diskuterer mote med faren min. For et år siden oppsummerte han ungdomsstil etter noe jeg tror er åttitallets standard (?): Det finnes sosser og det finnes freakere. På denne skalaen er jeg nærmere freak og lillesøsteren min nærmere soss. Så enkelt kan det sies, og da var det egentlig ikke nødvendig å diskutere mer med ham om saken.

Nå har imidlertid begge begrepene blitt ganske utvannet, og verken sosser eller freakere vil oppfattes som sosser og freakere lenger fordi de alltid vil kunne komme med sin egen definisjon som ikke passer på dem selv. Folk liker ikke å bli satt i bås, og en effektiv måte å unngå dette på, er å klusse med begreper til du alltid kan si: "Ikke kall meg det, for det betyr ikke det du tror det betyr." Jeg lanserer derfor et nytt begrep: pastell.

Man trenger ikke gå utelukkende med pastellfarger for å være pastell, men hvis hver farge har en identitet, vil pastellmenneskene som gruppe ha identiteten til pastellfargene. Hvorfor:

• De skiller seg ikke fra hverandre, selv om de ikke er identiske. Jeg kan se at babyblått og lysegult er to forskjellige farger, men det er egentlig ganske likegyldig for meg hva som er hva. Jeg kan se at to pastelljenter ikke er likt kledd, men jeg greier likevel ikke å definere forskjellene mellom klesstilene deres, og jeg tror ikke de selv kunne gjort det heller. Jeg var på en fest for et par uker siden. Det var bare en liten sammenkomst egentlig, men den ble plutselig invadert av en gjeng pastell. De var overalt, og jeg kunne nesten ikke se forskjell på dem. De håndhilset på meg og presenterte seg klart og tydelig, men jeg følte at de ble som et eneste virvar av rene farger og fønet, bleket hår. Jeg var på nippet til å si til flere: "Jeg tror jeg har møtt deg før. Nei, beklager, du hadde bare samme øyensminke som en jeg kjenner." Enten de innrømmer det eller ikke, pastellungdom vil ikke være individualister.
• De er provoserende uprovoserende. I fargenes verden er sort, rødt og knallgult irritert over pastellfargenes mangel på ekstremhet. Lysegult, rosa, babyblått og "seafoam green" er så lite skjærende at det er slitsomt. Pastellungdommen mangler det forsøket på opprør som alle andre lignende ungdomsgrupper har. Foreldrene liker klesstilen deres; de er pene på håret og sminken er perfekt; jentene har ikke dype utringninger eller sotete øyne; guttene har rene sko og stryker skjortene sine. De gjør ingen forsøk på å motstå kommersialisme eller bli vegetarianere eller være deprimerte, misforståtte kunstnere eller høre på alternativ musikk. På en måte kan de kalles befriende kyniske og ærlige, og jeg kunne kanskje sympatisert hvis det var et opprør mot opprør (for hva er egentlig ungdomsopprør?). Men jeg vet at det er fordi de ikke gidder.
• De er vanskelige å definere. Pastellfarger er lyse, men beige og kremhvitt er ikke pastellfarger. Vi vet alle hva pastellfarger er, men hvorfor? På samme måte blir det med pastellmenneskene: jeg kan definere en enkeltperson eller en enkeltgjeng som pastell, og overraskende mange vil forstå hva jeg mener uten at jeg har forklart på forhånd hva jeg legger i ordet, men jeg tør ikke begi meg ut på en definisjon akkurat her og nå. I motsetning til med pastellfargene, er det også slik at det vil variere hva vi oppfatter som pastellungdom etter hva som er moteriktig klesstil, musikk, drikkevarer osv. Pastellungdom følger mote på en begrenset måte. Regelen om å ikke provosere gjelder, og de velger gjerne lyse farger fremfor mørke - ikke bare på klær, men på kaffe (kaffe latte fremfor svart kaffe), alkohol (Smirnoff Ice fremfor øl), hår (blondt fremfor sort) med mer.

For å komme tilbake til begynnelsen: pastell er mer soss enn freak, men det er to vesentlige forskjeller. Det viktigste er rent teoretisk: pastell er et nytt begrep, min definisjon gjelder, og min pastellsøster har (foreløpig) ingenting i mot å bli kalt pastell. Vi trenger nye begreper etterhvert som de gamle mister sin opprinnelige betydning. Den andre forskjellen er økonomisk: sosser er rike og bruker mye penger på seg selv (soss kommer vel av sosietet eller noe sånt?). Sossestilen er dyr å opprettholde fordi en av de vesentligste elementene er merker, så dyre og prangende som mulig. Pastellmennesker kan godt kjøpe dyre ting, men de trenger ikke. Et pastellplagg kan like godt være kjøpt på Hennes som på Tatler. En tenåring kan godt bruke forskekkende mye penger på seg selv uten å være pastell, og det at flere og flere unge er klar over at liksom-Chanel-briller kan kjøpes for en tier i utlandet, vanner ut designermerkenes status. Det er lenge siden man virkelig kunne anslå folks konto utfra klærne, uten å sjekke prislappene.

Hvis du nå forstår hva pastell betyr, bruk begrepet! Hvis ikke, skriv gjerne kommentar med spørsmål. Jeg tror ikke jeg kan definere dette presist, men hvis du viser eksempler, kan jeg bedømme om de er pastell eller ikke, så kanskje du etterhvert vil se et mønster selv.

Posted by Julie at 11:33 PM | Comments (4) | TrackBack

September 5, 2005

Om hyttemoter og litt om ord

I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.

Kjennetegn ved "jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen"
Nickers
Gummistøvler
Gigantisk ryggsekk
Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy

Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.

Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:
1. Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
2. Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
3. Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
4. Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.

Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.

Posted by Julie at 9:59 PM | Comments (6) | TrackBack

June 24, 2005

Hvorfor jeg er i mot gratis skolemat

1. Gratis skolemat er ikke sunt. Har du prøvd å lage gratis mat til hundrevis av mennesker? Tror du da at det blir økologiske grønnsaker, dampet akkurat tilstrekkelig, slik at alle næringsstoffer er tatt vare på, med litt mager, men smakfull kalkunfilet og hjemmelaget, grovt brød? Nei, det blir ferdigmat, så billig og enkel som mulig. Kresne barn vil dessuten velge bort det de ikke liker, og mange vil da stå igjen med ensidig kosthold. Om disse fikk større valgfrihet, ved at de handlet med foreldre i butikken og valgt matpakke selv, ville de spist mer variert.
2. Gratis skolemat er ikke godt. Det er vanskelig å lage god mat til mange barn. Delvis fordi barn er kresne, og det vil bli umulig å komme frem til menyer som alle vil spise, men også fordi det er langt fra enkelt å lage smakfull mat i stor skala uten tilstrekkelig økonomi (se under). Skolematen på amerikanske barneskoler er kjent for å være helt motbydelig. Frister benløs, blodig kylling med ben, med litt melk – frossen eller sur; valget er ditt! – ved siden av? Trodde ikke det, nei. Og denne maten betaler amerikanske barn for. Hvor grusomt blir det når maten skal være gratis – altså laget med enda lavere kostnader?
3. Gratis skolemat gir ikke sunnere matvaner. Den blir ikke obligatorisk, så de elevene som heller vil kjøpe skolebrød og brus har stadig den muligheten. Den eneste eleven skolematen hjelper, er den eleven som liker billig, næringsløst brød og billig, smakløst pålegg, men som ikke gidder å tilberede dette om morgenen. Drømmen er at skolen skal gi elever det eneste varme måltidet de får om dagen. Hva med de som faktisk spiser varm middag allerede? Når ble det sunt å spise to middager? Er det ikke akkurat dette vi synes amerikanerne gjør feil: å spise et stort kjøttmåltid to ganger om dagen, og så gjerne droppe frokosten? Dette forutsetter dessuten at skolen alltid tilbyr fulle, varme måltider. Gi opp, da. Det blir bare dyrt og vondt. Og et lite tillegg: Frister ananas dyppet i melk? Hva med Snickers dynket i tomatsaus? Dette er eksempler på kombinasjoner av skolemat som mine amerikanske klassekamerater fant på. Se så sunne matvaner barn med skolemat har.
4. Gratis skolemat er ikke skolens oppgave. Når var det skole sluttet å være skole? Hvorfor er det skolens ansvar å oppdra, underholde, trene og nå også fôre elevene? Er det ikke greiere om skolen får én oppgave, som den kanskje kan greie å mestre, nemlig å utdanne elevene? Så kan foreldrene ta seg av resten.
5. Gratis skolemat er selvfølgelig ikke gratis. Noen må betale for den, men ikke elevene der og da, i kantinen. Skoler har aldri råd til noen ting, så hvor skal de få penger til skolemat fra? Jeg vil heller gå på skole i en bygning som ikke er direkte helseskadelig, med lærere som har penger å leve for og stoler som ikke faller fra hverandre – selv om jeg da må smøre matpakke om morgenen, stakkars meg.

Så hva er løsningen på problemet? Frukt er godt, ikke spesielt dyrt, lett (og dermed billig) å tilberede, og det finnes ikke et norsk barn som ikke har godt av mer frukt. Gi barna gratis frukt, og oppfordre dem til sunne matvaner uten å mase for mye. Jeg hadde gjerne spist hele fruktkurven om jeg hadde dette tilbudet på skolen. Men vent... det er mange skoler som allerede gjør dette. Ikke drøm om fulle måltider; bare fortsett med det dere allerede holder på med. Da var det egentlig ikke noe problem.

Et tillegg: har hørt at frukt ble prøvd ut på skolen til faren min da han var liten - og det var ingen suksess. Konklusjonen må altså bli: Enten fungerer skolefrukt, og da er det ingen grunn til å messe med noe som funker. Eller så fungerer det ikke, og hvis skolen ikke får til skolefrukt, hvordan i all verden skal de greie å servere hele måltider?

Posted by Julie at 6:09 PM | Comments (2) | TrackBack

June 22, 2005

Kampen om ordene

Norge er et lite land. Nylig reiste en menneskemengde på størrelse med Norges befolkning til Roma for å hedre paven – og de fikk alle plass i Vatikanstaten. Sammenlignet med en del andre små land har vi dessuten hatt en fredelig historie. Med unntak av andre verdenskrig, har det vært lite blod og gørr her siden vikingene tok seg sammen.

Å være nordmann kan derfor være som å sitte på en hytte på fjellet: det er kaldt, du er langt fra folk og det er lite som skjer, men du trives uten helt å skjønne hvorfor. Som hytteboere med kryssord, pusler nordmenn med språk.

Gjennom årevis med pusling, har vi kommet frem til en språklig variasjon som er så stor at utlendinger må tro hver nordmann snakker et helt eget språk – noe som forsåvidt stemmer.

For det første har vi to nasjonsspråk nynorsk og bokmål (pluss samisk, som kan deles inn i en del underkategorier, men det kan jeg ikke så mye om). Riktignok er det få som snakker disse språkene. Derimot har hver dal sin egen dialekt, et geografisk avgrenset språk som kan være uforståelig for alle utenfor området. Innenfor områder med dialekter, er det ulike sosiolekter, sosialt avgrensede språk som kan si noe om en persons yrke, miljø eller sosiale status.

For å gjøre det hele mer komplisert, har vi en mengde slangord. En del av disse er hentet fra andre nasjonsspråk. Er de for eksempel hentet fra urdu eller punjabi, kalles de kebabnorsk. Nordmenn behersker dessuten engelsk, slik at amerikanere kan leve lenge i landet uten å måtte snakke innvandrernorsk. Dette er et språk krydret med feil som avslører at den som snakker, ikke er nordmann.

Med en slik variasjon, er norsk sjelden et kjedelig tema. Det kan nesten virke som om vi har tydd til krangler om hvilken variant av norsk som er den beste, hver gang det var lite annet å krangle om. Det er ikke dokumentert om det ble risset sinte runeinnskrifter som forbannet den late ungdommen på 700-tallet. (”De vil forkorte Harjawaldar til Harald!” ”De uttaler thak som tak”!) Vi vet imidlertid at Henrik Wergeland, under 1800-tallets romantiske periode, saboterte teaterforestillinger og nesten ble arrestert fordi han var uenig med Johan Sebastian Wergeland om hvordan dikt burde settes opp.

Den mest kjente språklige konflikten er selvfølgelig den hissige kampen mellom nynorskfolket og bokmålsfolket. Jeg skal ikke gjennomgå hele historien, fra norrønt, via dansk, til Ivar Aasen, Knud Knudsen og Asbjørnsen og Moe. Jeg vil bare påpeke noe interessant: vi er ennå ikke blitt enige. Ikke nok med at politikerne lurer på om fremtidens videregående elever kan slippe sidemålseksamen, men dagens russ har også engasjert seg. På nettstedet www.russ.no, kan interessegruppene ”Vi snakker BOKMÅL” og ”bokmål er dansk” baksnakke hverandre intenst.

Det er ikke bare denne konflikten alle interesserer seg for. I ungdomsbladet Spirit er det en fast spalte kalt ”Kampen mot kebabnorsken” som resirkulerer slangord fra oldemors tid. Per Egil Hegges språkspalte har vært med i Aftenposten lenge. Den er tydeligvis populær. Det samme gjelder NRKs geniale serie ”Typisk Norsk”. Her blir alle temaer innenfor norsk språk tatt opp, og programmet spiller bevisst på norsk ukulhet og mangel på eleganse: programlederen trasker rundt i sentrum, med allværsjakke og bustete hår, mens han forklarer forskjellen på ovenfor og overfor. Dette er førsteklasses underholdning for nordmennene!

Er det pussig og kanskje litt teit at vi hisser oss sånn opp for noe så nerdete (for å bruke et amerikansk slangord med norsk vri) som språk? Er vi et latterlig lite folkeslag som har gjort språket vårt overkomplisert og som nå ikke takler det? Har en slik språklig variasjon noen verdi innenfor en så liten gruppe mennesker?

Sannheten er at norsk muntlig språk er langt fra så komplisert som det burde være. Vi kunne nemlig hatt et langt større ordforråd. For det første har vi en god del ord som er godkjente innenfor språket, men som aldri brukes. Ord som sofistikert, indolens, indulgens og impertinent brukes av engelskspråklige barn (sophisticated, indolence, indulgence, impertinent). I Norge kalles de fremmedord og erstattes av enklere ord som ikke helt dekker betydningen.

Fremmedord er forresten er sært norsk fenomen. Vi plasserer noen ord som opprinnelig kom fra andre språk, inni en egen ordbok. Dermed har vi definert dem som vanskelige og gitt oss selv en unnskyldning for å lære dem. Dette har gått så langt at eksamensstilskrivere blir bedt om å unngå ordet fasiliteter, da dette er et unorsk ord som sensor (ja, for det er liksom et norsk ord) ikke nødvendigvis forstår. Fasiliteter bør erstattes av bekvemmeligheter, noe som innebærer at fasilitetene er bekvemme. For noe tull.

For det andre er det en del fenomener som norsk ikke har ord for. Jeg etterlyser en norsk oversettelse til det engelske ordet chewy. Det er hva en cookie, eller en kransekakebit om du vil, skal være i midten. Vi har det generelle ordet hjørne og det spesielle ordet krok, men har vi et ord for omvendt krok, altså et hjørne som vender utover? Det har italienerne.

Jeg hører knurring fra sinte nordmenn. Vil norsk miste sitt særpreg om vi lar oss inspirere av utlandets språk? Skal vi begynne å snakke engelsk nå? Dermed har jeg snublet borti enda en språklig kampsak. Vil engelsk utrydde variasjon?

Hvis det skjer, vil det skje gradvis og frivillig. Det vil ikke, som i en sketsj i Typisk Norsk, skje ved at ”The Språk Terminator” meier ned norsktalende med maskingevær. Norsk endrer seg fordi et levende språk er i konstant forandring. Kanskje norsk dør en dag og lar engelsk arve de språkinteresserte nordmennene.

En slik endring ville dessuten være å gå tilbake til en enklere tid, en tid da det ikke var noen forskjell på norsk og engelsk fordi alle snakket indoeuropeisk, og alle forsto hverandre. Hvis historien gjentar seg, kommer engelsk, som indoeuropeisk, til å bli delt inn i nasjonsspråk, dialekter og sosiolekter, til vi alle babler uforståelig for hverandre. Språklig variasjon vil frem. Godt er det.

Slik det er foreløpig, har nordmenn en klar fordel over engelsktalende. Vi må beherske tre språk (nynorsk, bokmål og engelsk) i tillegg til den dialekt/sosiolekt kombinasjonen som er naturlig for oss. Vi lærer til og med norrønt, våre forfedres talemål, og vi forstår svensk og dansk. Amerikanere synes det er ”so cool” at jeg snakker flere språk enn dem. Tenk så mye mer trening vi nordmenn har i språkforståelse!

Språk er identitet, men det viktigste med språket er evnen til å formidle et budskap. Derfor synes jeg man burde få snakke med det språket man har, under den forutsetning at alle i samfunnet kan kommunisere. Vi bør altså innse verdien av språklig variasjon og bekjempe det som i hvert fall har vært et problem i hovedstaden: at dialekter og sosiolekter skaper for strenge skiller mellom ulike samfunnsgrupper. Mennesker som omgåes, snakker gjerne likt. Noen ganger er det også slik at mennesker som ikke snakker likt, ikke vil omgåes. Vi må huske at det er betydningen av ordet som er vesentlig, ikke hvor trykket legges eller om det bøyes med –en eller –a.

Som nordmenn bør vi glede oss over mangfoldet, men vi er av krigerslekt. Når vi opplever en trang til å sette hverandre på plass med verbale øksehugg, kan vi trøste oss med at språk er en ganske koselig ting å krangle om.

Opprinnelig skrevet som skolestil for Treider, våren 2005

Posted by Julie at 10:54 AM | Comments (1) | TrackBack