According to Julie

September 22, 2011

Innovasjon Verden?

Hvis bistandskritikerne har rett, driver Norge med bistand først og fremst fordi det gir oss god samvittighet - ikke fordi det virker. Hvis vi tar den mest kritiske bistandskritikken på alvor, bør vi slutte. Men hvordan skal Norge da redde verden?

Det har Kristian Meisingset, Amara Butt og jeg brukt deler av sommeren på å finne ut av, og resultatet er i den nyeste utgaven av Minerva, som lanseres på Civita-frokost torsdag.

Les artikkelen her: Etter bistand

Les også:

• Kritikk av gode hensikter
• Hjerneflukt kan ikke forbyes

Posted by Julie at 12:54 PM | TrackBack

January 2, 2010

2009 according to Julie

Warning: This is a completely subjective memoir of the year that was. It's written off the top of my head. My head, so it's going to be self-centered.

First the soundtrack:

• YouTube Playlist             
• Spotify playlist

Not necessarily the best songs of the year, but the ones that will remind me of 2009 for years to come. There are plenty of older songs that fit that description too, but these songs were released 2009 or late 2008.

Then my life:

2009 was the first year I was a full-time journalist. That is, I went to journalism school and survived on various part-time jobs as a journalist and editor. I was no longer a receptionist, tour guide or pointe shoe salesgirl. I was a journalist. That's probably a milestone.

If I had been told a year ago that 2009 would lead me to court rooms, a strip club, a pscychologist's office, the make-up and rehearsal rooms of the Norwegian Opera House and more concerts than I've attended during the rest of my life combined, I would not have believed it. While 2009 was happening, I kept thinking "2008 was so much more interesting," but looking back over the past 12 months, a lot happened. Nothing as big as moving to Paris and back again or drinking coke in the Cambodian jungle, but a lot of smaller dramas.

2009 was a year of extremes. I stayed up all night and slept all day, and then I got a job that started at 6 AM. I worked constantly and then spent a month doing nearly nothing. I forgot to eat some days and wanted to do nothing but cook on other days. I have been very sad and very happy this year. I have been very efficient and very lazy. I have been very stressed and very relaxed. I have felt invisible and I have been recognized by strangers. In a way, 2008 was the year things happened, and 2009 was the year when the consequences caught up with me, good and bad. And I finish this year feeling better about everything. I don't think I have been all around happier at the end of a year for as long as I can remember.

Current events:

In the world as in my own life, 2009 was very much about dealing with the consequences of 2008: The financial crisis continued, the same talk of climate change was repeated in Copenhagen, and Obama became president and eventually won the Nobel Peace Prize.

Besides that I will probably remember the riots in Oslo in January. (Or more precisely, I will remember waking up to five missed calls from my very worried mom. I attended the demo on January 8th, then spent the rest of the night in a basement rock pub oblivious to the broken windows and tear gas above me.)

The Khmer Rouge was on trial, but the story was so buried in other stuff that even I forgot to stay up-to-date on what was going on.

In less violent news, e-books kept popping up in both the news I read and the news I wrote. In February I touched a Kindle for the first time. In May my first article at my journalism internship was about the upcoming release of big-screen e-book-readers. And this Christmas, Amazon sold more e-books than paper books.

Meanwhile print media suffered, particularly the Boston Globe. While I studied the dwindling circulation figures on this side of the Atlantic, it seemed friends in Boston could judge the sad state of print media by the number of crying editors each week. But was it really that sad? I optimistically blogged about the future of journalism (English translation below), earning a somewhat unfair reputation as the only Norwegian journalism student who wants to work online.

Everyone talked about Twitter this year. Many of them specifically to tell me that they were not on Twitter and did not see the point. I found Twitter useful. It helped me get a job, find stories to write, discuss stories I was writing and brag about stories I had written. In other words, I used it as a journalism tool. It's hard to explain to sceptics why and in what way I think Twitter means something, but I think it does. (Meanwhile everything you need to know about Facebook is still available right here, and still true.)

One hash tag I ended up using a lot was #krevsvar. It started as an outcry over one court ruling on online privacy. Then it turned into a general campaign to "demand answers" (or krev svar in Norwegian) from my country's politicians about IT politics, particularly piracy vs. privacy. I followed the story through the late spring and summer, and in the fall I attempted to summarize it all for non-IT-geeks.

IT politics ended up mattering very little for Norway's general election this year. Overall, I think we'll remember this election as kind of a boring one, no? I remember being more pumped about Cory Doctorow being in Oslo on the day of the election. Not that I don't care about political debates, but what were we really debating this time around? I argued that our political labels were outdated, coming relatively clean about my own politics in the process. But I still enjoyed the fact that general elections make political geekiness almost universally acceptable conversation. Until one sports-obsessed person pointed out that for every game, soccer fans reach the same level of excitement I get every fourth year when I wait for election results. (If you can relate to that, you might want to check out a soccer blog called The DA. Apparently, I might write for them sometime. How hilarious is that?)

End of the decade:

My earliest memory of the 2000s is my parents dancing. I don't remember the beginning of the 1990s. I talked to some friends who are only like two years older than me, and they mentioned the 90s as their defining decade: Although they have obviously moved on, the fashion, music and general pop culture of the 90s is the norm they started out with. I was only 13 when the new milennium began, and so I don't really feel like I can say anything about the 00s compared to any other time. As far as following culture, politics and fashion, I have really only known this one decade (and I don't even know the name of the new one). Before that, I was a child. But now I feel nearly old, because I find the following thought scary:

Some blog posts I wrote in 2009:

• My problem is simple - I love food
• Reuniting with Leo
• Newspapers die - long live journalists
• Girls aren't stupid, we're just not as lazy as the boys
• The IT news I couldn't be bothered to report on today
• How to be a parent for teenagers
• Cheating with Chanel
• Playing dress-up
• Bounce-back OR Alternatives to Ben&Jerry's OR How to stop yourself from murdering a man OR 11 ways to feel better

Welcome to 2010 everyone!

Image sources: ArtyDandy, ModelsAreSmart and xkcd

Posted by Julie at 12:25 AM | Comments (2) | TrackBack

December 9, 2009

Barack Obama, and other awkward party guests

If President Obama really had to get a gift postmarked Scandinavia this month, he would probably, on the whole, have preferred the Olympics. At least at the Olympics the judges wait till after the race to give you the gold medal. They don’t force it on you while you’re still waiting for the bus to take you to the stadium.

We can take it as a sign of what a lucky fellow our President is that winning the Nobel Peace Prize has been widely counted a bad break for him.

- Hendrick Hertzberg in The New Yorker, October 2009

I'm still a political geek. I stayed up until 1:30 AM watching a documentary on Barack Obama's election campaign last night.

When the Peace Prize was announced, my first reaction was that whoever put my FP Morning Brief together had made a serious journalistic error. But I didn't get all that worked up about silly Norway, thorbjorning the President just so he would pay us a visit. I didn't really get excited about the visit either. Honestly, as long as I don't get to meet someone, there is no practical difference between being separated by the wall of City Hall (+ security) and being separated by the Atlantic Ocean. It was still pretty unlikely that I would run into Barack at the coffee shop.

And so I'm actually surprised at myself by how annoyed I am as Obama cancels event after event here in Oslo. I would like to think that it's the journalist in me fuming at the fact that there will be time for exactly one question from the Norwegian media. But honestly, the journalist and the election geek sides of me are pretty calm compared to my inner party hostess.

It's like when you invite someone to a dinner party, and you kind of get the impression that the invitation is a slightly awkward surprise, but they still accept right away. So you think everything's fine and that all awkwardness can be avoided if you just set a place for them at your table and make a serious effort in the kitchen. Until they show up late, pick at their food and refuse wine, avoid talking with your other guests, keep their eyes and hands on their cell phones and disappear just as the party is about to get going, often effectively killing everyone else's party mood. Wouldn't it have been more polite to just decline the invitation?

“The American president is acting like an elephant in a porcelain shop,” said Norwegian public-relations expert Rune Morck-Wergeland. Yes, that is awkward.

Posted by Julie at 9:27 PM | TrackBack

October 27, 2009

Nerdepolitikk

- Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett.

Sitatet er fra en Venstre-velger jeg snakket med på fest. Og en journalist jeg diskuterte med på debatt. Og en rekke bloggere. I forkant av stortingsvalget 2009 var det mange som mente at internett-spørsmål som opphavsrett og personvern ville bli de store sakene neste gang - men ikke nå. 

For enn så lenge har ikke politikerne forstått hvor viktig internett er.

21. august inviterte IKT-Norge, interesseorganisasjon for landets informasjonsteknologibransje, alle partiene til IT-politisk debatt. Den dagen, tre uker før valget, var partiene vage. Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad og selverklært IT-nerd, oppsummerte politikernes synspunkter slik: «Vi aner ikke hva vi vil, men vi vil bestemme. Stem på oss!» Alles IT-politikk var at de ikke hadde IT-politikk.

Politikere uten IT-kunnskap

Politikere er kjent for å gi vage svar, så ullenhet like før et valg er ikke overraskende eller spesielt bekymringsverdig i seg selv. Det skumle spørsmålet er om dagens politikere har nok kunnskap og interesse til å bestemme seg den dagen de vil gi et svar.

- Stortingskandidatene mangler et helhetlig syn på hvilken rolle informasjonsteknologi spiller i samfunnsutviklingen. Her må det voksenopplæring til, sa Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT-Norge, etter politikermøtet.

Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er den i Stoltenberg-regjeringen som har hatt mest med IT-spørsmål å gjøre. I sommer gikk hun ut i Dagens Næringsliv og klaget over at ingen av kollegaene hennes snakket om IT. Hun kalte mangelen på diskusjon med andre politikere «stusselig».

Da jeg intervjuet Venstres Trine Skei Grande om partiets syn på fildeling - uvanlig tydelig sammenlignet med andre partier - sa hun:

- Det er lav kompetanse på fildeling i det politiske miljøet i Norge, for å si det mildt. Som politiker blir man mest premiert hvis man ikke bryr seg.

Politikere behandler fortsatt IT som en sak for spesielt interesserte.

Kun for nerder?

Er det nettopp det IT er: Nerdenes spesialfelt? Et område for informatikkstudentene på Blindern, ikke for statsviterne?

Spørsmål om oljeboring har fått stor plass i valgdebattene, men det er ikke fordi folk er så interessert i oljen i seg selv. Vi forstår at oljen er politisk viktig, selv hvis vi ikke forstår hvordan den utvinnes. Det er fordi oljepolitikk omhandler prinsipielle spørsmål.

Det gjør også IT-politikk. Men hva er disse spørsmålene? Hvilke konfliktlinjer er det egentlig som tegnes opp av internett?

Prinsipp mot prinsipp

Hittil har diskusjoner om IT-politikk - i hvert fall utenfor IT-bransjen - blitt dominert av fildelingsdebatten. I forrige utgave av argument (pdf) trykket vi også en artikkel om nettopp dette. Jeg skal ikke gjenta den, men fortsette der den avsluttet: Fildelingsdebatten tar nemlig opp spørsmål utover hvem som skal betale for kultur på hvilken måte.

Hvordan skal man for eksempel finne og eventuelt straffe nettpirater? Representanter for norsk kulturliv har lansert «Dele - ikke stjele»-kampanjen. De oppfordrer politikere til å håndheve åndsverkloven, men de har ingen klar idé om hvordan.

For å kunne slå hardere ned på fildelere etter amerikansk «saksøk alle!»-modell, trenger vi en lovendring. Den svenske IPRED-loven pålegger nettleverandører å utlevere sine kunders ip-adresser ved mistanke om ulovlig nettaktivitet. I praksis har loven ført til overvåking og deling av sensitive personopplysninger.

I Frankrike kan fildelere miste nettilgangen i ett år hvis den nye HADOPI-loven trer i kraft. Mulige fildelere kan bli nettløse uten politietterforskning. Bevisbyrden ligger på den mistenkte. Slik lovforslaget er nå, kan myndighetene gi nettpiratene to advarsler. Deretter blir saken om å utestenge fildeleren fra internett sendt videre til en domstol.

I IT-politikk kolliderer prinsippet om opphavsrett med prinsippet om personvern, og med prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Så lenge norske politikere ikke svarer på hvilke prinsipper som skal komme først, er det vanskelig å håndheve åndsverkloven - som forøvrig også trenger en revidering.

Privat nett-politi

I mellomtiden er politiet underbemannet også på datakrim. Politiet får stadig flere fildelingsanmeldelser, men fortsetter å ta opp én eneste IT-sak i året til etterforskning. Mer har de ikke kapasitet til.

Dermed har etterforskningen av fildeling blitt en sak for private advokatselskaper. Datatilsynet ga advokatselskapet Simonsen konsesjon (pdf) til privat etterforskning av ulovlig fildeling 27. november 2006. Tilsynet ba samtidig om politisk debatt om ulovlig fildeling: Burde private aktører gjøre politiets jobb i slike saker? Hvilke regler skulle de i så fall følge?

Den politiske debatten kom aldri.

22. juni 2009 bestemte Datatilsynet at Simonsen ikke får fornyet konsesjon til videre etterforskning. Begrunnelsen for avslaget er mangelen på politisk debatt.

Samtidig har Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering av nettbrukeres ip-adresser ved rettslig kjennelse - altså en slags midlertidig IPRED-lov (pdf). Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon og saken gikk til Stavanger Tingrett. 5. mai kom Stavanger Tingrett med en midlertidig kjennelse. Saken kalles «Max Manus-saken», fordi kunden som etterforskerne ville ha ip-adressen til, er mistenkt for piratkopiering av filmen om Max Manus.

Dommen er fortsatt hemmelig, og det har ført til protester fra bloggere, IT-journalister og andre som krever informasjon om rettigheter på internett. Debatten gikk på Twitter, på blogger og i enkelte aviser, blant annet Teknisk Ukeblad. Politikerne svarte nesten ikke på journalistenes spørsmål.

- Passiviteten i Norge er øredøvende, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, om nordmenns forhold til sitt eget personvern.

Krever svar

Nettdebatten om Max-Manus-saken vokste og ble den såkalte «KrevSvar»-kampanjen. Denne kampanjen har spurt politikere om blant annet Datalagringdirektivet, nettsensur og straffenivå for piratkopiering. Krev Svar stiller konkrete spørsmål som:

Ønsker deres parti å innføre lover som kan stenge enkeltpersoners tilgang til internett (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Er piratkopiering en forbrytelse som burde kunne føre til en slik straff (ja/nei)?

Og: Er deres parti for at opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse skal utleveres til andre enn politiet (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Må det ligge en domsavsigelse til grunn (ja/nei)?

Svarene er nå tilgjengelig på www.krevsvar.no. Høyre og Arbeiderpartiet klarte imidlertid ikke å svare ja eller nei. Høyre svarte: «(...) detaljnivået som forlanges i svarene ligger langt over det vi som et opposisjonsparti har mulighet til å gå inn i.»

Nerder og pirater

Høyre burde kanskje formulert seg klarere, for det finnes velgere som har IT og personvern som hjertesaker. I Sverige har en liten gruppe fildelere skjønt det, og nå er de i Europaparlamentet under navnet Piratpartiet. Piratpartiet er aktive i 33 land.

«Hvis det ikke rettes mer politisk fokus mot fildeling, står vi i fare for å få piratparti-tilstander i Norge også. Vi kan risikere at partier med snever politikk vinner påfallende mange velgere ved å rette seg mot de unges sørinteresser,» skriver Ulrik Tetzschner, praktikant i tenketanken Civita, i en kronikk trykket i Dagens Næringsliv 2. juli.

Norske politikerne har altså all grunn til å bli litt mer nerdete. Skal man få lov til å si «informasjonssamfunnet» i taler, må man ha en mening om hvilke regler et slikt samfunn skal styres etter.

Opprinnelig trykket i argument 2009-5 (link til pdf kommer snart, papirutgaven finner du hos Narvesen og Oslos studiesteder), da med følgende presentasjon av forfatter og fotograf: 

om forfatteren: Julie R. Andersen (f. 1986) er journaliststudent, statsviter, samfunnsredaktør, blogger og nerd. Hun brukte sommeren før valget til å skrive om internett på internett, som IT-journalist på Teknisk Ukeblads nettsider www.tu.no.

om fotografen: Anders Brenna (f. 1974) er nettsjef i Teknisk Ukeblad. Han blogger på www.blogg.abrenna.com og www.tekniskbeta.no. Han har IP adresse 193.212.1.10 og mener at "Står det ikke på nett så har det ikke skjedd."

Posted by Julie at 10:33 AM | Comments (1) | TrackBack

September 3, 2009

Hjerneflukt kan ikke forbys

Forbud mot rekruttering av helsepersonell er ikke det som skal til for å løse ulands problemer.

Helsearbeiderne blir ikke lurt, stjålet eller kidnappet, men overbevist om at Norge er landet de bør velge.

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain.

Artikkelen under er opprinnelig skrevet for argument (pdf, s. 7 av 29), og lagt ut her etter frokostmøte om hjerneflukt arrangert av Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum).

Les også Legeslangdebatten mellom Sverre Danbolt og meg et par måneder før jeg skrev artikkelen. Den begynner her.

Hjerneflukt kan ikke forbys

I Kenya er det 10 000 pasienter per lege. Forventet levealder i Afrika er 47 år, og nesten hvert femte barn dør før det fyller fem. I Norge var det i 2000 588 pasienter per lege. I likhet med Vesten generelt står imidlertid Norge foran en dramatisk økning i behovet for helsepersonell, pga. en aldring av befolkningen. Profesjonelle rekrutteringsselskaper reiser derfor fra rike til fattige land for å rekruttere helsepersonell.

I rapporten “En solidarisk politikk for rekruttering av helsepersonell”, går Sosial- og helsedirektoratet mot aktiv rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland. Dette skjer etter at blant annet Changemaker, ungdomsorganisasjonen til Kirkens Nødhjelp, har jobbet aktivt for å forby det de kaller “hjernetyveri”. Rapporten inneholder retningslinjer for ansvarlig rekruttering, og forslag til hvordan Norge kan dekke sitt eget behov for helsepersonell, uten å bidra til “brain drain” fra utviklingsland.

Debatten rundt et rekrutteringsforbud har i stort grad vært preget av enighet: Det er ikke riktig å overtale den ene kenyanske legen til å forlate sine 10 000 pasienter til fordel for 588 nordmenn. Imidlertid er det mye som har blitt oversett og misforstått i den norske debatten om rekruttering av helsepersonell.

Ikke forbud mot ansettelse

Et forbud mot rekruttering betyr ikke et forbud mot ansettelse av innvandrere. Både Finansavisen og Dagbladet misforsto dette på lederplass, og anklaget rapporten for å fremme diskriminerende innvandringspolitikk. Rapporten slår fast at retningslinjene ikke skal hindre innvandrere i å flytte til Norge på eget initiativ, eller norske sykehus i å ansette slike innvandrere.

Det er imidlertid ikke enkelt å fastslå hvor stor effekt rekrutteringen i seg selv har på migrasjonsstrømmer. I den britiske regjeringens “code of practice” for rekruttering av helsepersonell, skrives det at det ikke en gang er mulig å trekke et klart skille mellom rekruttering og migrasjon på eget initiativ. Dette fordi så mange av de som blir rekruttert uansett ville ha flyttet.

Handler rekruttering om å oppfordre folk til å flytte fra land som trenger dem, eller om å lette flyttingen for helsepersonell som uansett ønsker seg vekk fra sitt fødeland? Flere studier viser at nettopp muligheten for å emigrere, i seg selv ofte er en viktig motivasjon for å ta høyere utdannelse.

Migrasjon er uforutsigbart

“Brain drain” ble først definert på 1960-tallet av samfunnsøkonomene Herbert G. Grubel og Anthony Scott. På denne tiden var forskning på følgene av arbeidsmigrasjon et felt for samfunnsøkonomer, som baserte seg på John Hicks' Theory of Wages fra 1932. I denne teorien er potensielle migranter økonomisk rasjonelle aktører som flytter over landegrenser hvis de tjener på det. I følge Hicks var globale lønnsforskjeller tilstrekkelig motivasjon for en internasjonal migrasjon som i det lange løp ville jevne ut disse forskjellene. Etterhvert har imidlertid forskningen på migrasjon blitt mer tverrfaglig, og avdekket sammenhenger som nyanserer dette bildet.

Migrasjonsforskere som Steven Vertovec, professor i transnasjonal antropologi ved Oxford, fremhever betydningen av nettverk. Folk ønsker å flytte til steder der de allerede kjenner noen, eller i hvert fall der det bor andre fra deres opprinnelige hjemland. Dessuten er informasjonen migranter har om potensielle mottakerland langt fra perfekt. De kjenner ikke nødvendigvis til mulighetene for å få jobb, detaljene i de ulike lands immigrasjonspolitikk eller de mindre synlige kulturforskjellene.

Snakker man med innvandrere til Norge om hvorfor de har flyttet hit, sier de ikke: “Etter å ha vurdert alle land i verden fant jeg ut at det mest økonomisk lønnsomme var å flytte til Norge.”, men heller “Jeg hadde lyst til å bo i utlandet, og broren til en venn av meg bodde her.”.

I og med at det ikke lenger er vanlig å se for seg en streng økonomisk modell når man snakker om migranters avgjørelser, blir det vanskelig å forutsi migrasjonsstrømmer og vite hvilke økonomiske insentiver som kan endre migrasjonsmønstre. Hvordan forbud mot rekruttering påvirker migrasjonsstrømmer fra land som Norge tidligere har rekruttert fra, er med andre ord uvisst.

Flinke folk flytter mest

Det er en sterk positiv sammenheng mellom utdannelse og internasjonal migrasjon, noe blant annet tall fra IMFs undersøkelse “How Extensive is the Brain Drain?” viser. Flinke folk flytter mer, rett og slett. Aktiv rekruttering av høyt utdannede arbeidere er en av mange årsaker til denne sammenhengen, men det er svært mange andre faktorer som spiller inn. Folk med høy utdannelse snakker oftere fremmede språk, har gjerne flere kontakter i utlandet og får jobb når de kommer frem. Dette stemmer uavhengig av rekruttering og immigrasjonspolitikk.

Det kan til og med argumenteres for at rekruttering kan gjøre migrasjonen til mindre av et elitefenomen. Rekruttering kan vurderes som noe som letter flyttingen for mennesker som uansett har et ønske om å migrere. Rekruttering senker risikoen forbundet med utflytting, slik at dette kan bli et tilgjengelig og rimelig alternativ for flere. Uten “hjelp” fra rekrutteringsbyråer, er det mulig at det i enda større grad bare blir de aller flinkeste som tør å krysse grensene.

Migrasjon er ikke et nullsumspill

Ett lands “brain gain” er ikke nødvendigvis et annet lands brain drain. For det første er utvandring ofte ikke permanent. Utflyttere flytter hjem, og de tar med seg kunnskap og erfaringer som er nyttige for hjemlandet. Dette gjelder høyt utdannede i minst like stor grad som andre migrantgrupper. For det andre sender utflyttere penger. I 2006 sendte utflyttere hjem penger verdt tre ganger så mye som all bistand til sammen.

For det tredje blir utflyttere et nettverk som kan være verdifult for fødelandet. Forskere som Yevgeny N. Kuznetsov, som har skrevet Diaspora Networks and the International Migration of Skills, trekker blant annet frem India som en suksesshistorie. Indiske innvandrere i USA var et viktig bindeledd mellom amerikanske og indiske bedrifter og en vesentlig årsak til at India har blitt verdens viktigste kilde til offshoring-arbeidskraft.

Behandle sykdommen, ikke symptomene

Der hvor migrasjon er et problem, er ikke nødvendigvis fravær av migrasjon en løsning. Det er opplagt at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Dette problemet kommer imidlertid ikke til å bli løst kun ved at disse menneskene forblir der.

Helsepersonell vet at man skal behandle sykdommen, ikke symptomene. Derfor er den delen av rapporten som omhandler tiltak for å bedre helsesituasjonen i utviklingsland, vel så interessant som selve rekrutteringsforbudet.

Her står det spesifikt at Norge skal “bidra til å utdanne flere helsearbeidere i u-land.”, men enda viktigere: “Utover utdanning av helsepersonell bør det utdannes personell med kompetanse for å organisere og utvikle helsetjenesten.” For land som Surinam er det en nødvendighet med en bedre nasjonal helsetjeneste for å kunne gjøre nytte av godt utdannet helsepersonell.

Et forbud mot rekruttering av helsepersonell kan nok best karakteriseres som en dråpe i havet, eller som behandling av symptomer fremfor sykdommer.

Posted by Julie at 9:05 AM | Comments (3) | TrackBack

August 25, 2009

I anledning valget blogger jeg litt om politikk

In Norway, I'm the token right-wing conservative in my group of friends. In the US, I'm practically a socialist. I dream of a small island in the Atlantic Ocean where people agree with me.

Slik beskrev jeg min politikk til en amerikansk venn forrige uke.

"Ap og Høyre burde regjere sammen" skrev Rögnvaldur Hannesson i E24 i går. Egentlig bør dere alle bare lese det Hannesson skriver. Myten om høyresiden og venstresiden i norsk politikk er faktisk en myte. Nok er nok nå.

Men siden det snart er valg, og siden pappa kom meg i forkjøpet og blogget om Hannesson først, og siden jeg kan være en ordentlig valgnerd, tenkte jeg å benytte anledningen til å fortelle hva mine politiske synspunkter faktisk er. Hint: Jeg er enig med Hannesson.

Jeg har egentlig sperrer mot å være for politisk offentlig. Jeg mener, jeg er jo journalist. Og etter at jeg ble det, har jeg en slags unnskyldning for min uklare politiske overbevisning. Journalister skal jo være så nøytrale.

Journalister skal imidlertid også stemme. Og for Nte gang: Poenget med å være nøytral journalist er ikke at man skal være totalt foruten interesser og bekjentskaper, men at man skal legge disse til side når man skriver som journalist. Derfor har jeg ingen problemer med å fronte synspunkter i denne bloggen og være nøytral i en annen publikasjon.

Jeg har likevel ikke blogget så mye om mine egne politiske meninger. Det skyldes egentlig at jeg som statsviternerd synes partipolitikk både er håpløst forenklende og håpløst komplisert.

"A writer is somebody for whom writing is more difficult than for other people." Det var visst Thomas Mann som mente det. Jeg er ikke egentlig enig med ham. Min versjon: "A political scientist is someone for whom an election is great fun, but voting is more difficult than for other people."

Ifølge én "Political Spectrum Quiz" (se nedenfor) er jeg en "centrist social libertarian".

My Political Views
I am a centrist social libertarian
Right: 0.21, Libertarian: 5.05

Political Spectrum Quiz

Det finnes flere lignende politiske tester, men slik ble resultatet i dag. Det høres fornuftig ut for meg: nesten midt på verdens høyre-venstre-akse (såvidt over til høyresiden), men klar på at staten ikke skal blande seg inn i hva folk spiser, hvem de forelsker seg i, og hvorvidt de ber til noen form for gud.

Det er på verdensbasis. Hva min plassering på det store ideologiske spektret egentlig betyr for norsk partitilhørighet er ikke selvsagt. Da jeg tok faget Politisk Teori, skrev jeg om mine politiske frustrasjoner. Hovedpoenget var at partipolitikk handler om å gruppere synspunkter som gjerne har en historisk fremfor en logisk sammenheng. Og dess mer man stiller spørsmål til disse politiske pakkeløsninger man har å velge mellom, dess mindre logisk virker det folk sier om politikk. Spesielt hvis man begynner å sammenligne med andre land, og spesielt hvis man tenker seg at man stemmer på regjeringsalternativer (altså pakkeløsninger laget av pakkeløsninger) i vel så stor grad som på partier.

Akademisk er jeg en teori- og ideologinerd. I praksis er jeg lei av svada. Lei av "sosialister" som sitter i boblebad på Frogner og tror de forstår hva fattigdom er fordi de er studenter. Lei av "liberalister" som mottar penger fra Lånekassen, men går ut fra at jeg er enig med dem - basert på mine perleøredobber - om at kunstnere ikke fortjener støtte.

Det fører meg tilbake til Hannesson. Jeg fikk vite om innlegget hans gjennom grunnleggeren av denne Facebookgruppen. Den heter Arbeiderpartiet+Høyre+Venstre - VALG 2009, og gruppens beskrivelse kunne nesten vært mitt eget politiske manifest:

Jens og Jonas er jo egentlig ikke sosialister, og vi slipper KrF, FrP, SV, Rødt og Sp :) I tillegg er det ofte disse partiene [Ap, H og V] som samarbeider mest på Stortinget. Aps hovedmotstander er FrP, ikke Høyre og Venstre. Vi har lenge sett at det er et stort gap mellom Høyre og Venstre på den ene siden og FrP på den andre. Et litt utradisjonelt alternativ, men hvorfor ikke? Hvem vil ha Siv Jensen som statsminister egentlig??

Applaus fra meg. Såpass at jeg meldte meg inn i gruppen da jeg fikk invitasjon til det for omtrent et år siden.

Hannessons forslag er altså ikke noen nyhet i seg selv. Janne Haaland Matlary har også gått inn for det hun kaller ikkepopulistisk side, og det var allerede i 2008. Hun nevnte New Labour og at Arbeiderpartiet står nærme Høyre i blant annet utenrikspolitikk og økonomi. Herman Friele mente denne våren at en kriseregjering med Høyre og Arbeiderpartiet ville vært det beste for landet.

Ikke misforstå. Arbeiderpartiet og Høyre er uenig om mye. Bedøm selv. Poenget er at det må gå an å tenke nytt, og at ord som "borgerlig" og "sosialist" egentlig bare er ord i dagens norske politikk.

Når vi har klart å plassere partiet "Venstre" og partiet "Høyre" ved siden av hverandre på en høyre-venstre skala, er det kanskje på tide å finne på nye politiske merkelapper.

Posted by Julie at 7:32 PM | TrackBack

April 26, 2009

Illegal = global

I never downloaded music illegally at all - until internet radio Pandora became off limits because I didn't live in the US.

The market for illegal mp3 files is global, while the market for legal music is still supposed to be limited by international borders. Why?

Øyvind Solstad at NRK Beta writes (in Norwegian):

One world - not 200 countries.

The music- and film industry seems to think we still cross the Atlantic in steam boats, and that we don't hear about things that happen in the US just because we live in Norway. So they ignore the fact that young people don't think about international borders and where things come from. (...) People don't understand why they can't listen to some songs on Spotify in Norway, but if they drive over the Swedish border and go to an internet café they can. They don't understand why they can't see American music videos on YouTube or shows on Hulu.com. They don't accept that slow bosses in the music- and film industry still haven't come up with a system where an artist can release their music all over the world (Øyvind Solstad, my translation).

Almost exactly a year ago, I wrote about this problem for journalism class at the American University of Paris (click "continue reading" for the full article).

A week later, my American friend was trying to buy a song from iTunes. She couldn't, because her laptop was American. I could buy it for her, because my laptop was Norwegian.

We were both in Paris at the time.

That is absolutely ridiculous.

Does piracy kill music – or globalize it?

Julie Andersen – Journalism 2 – April 2008

If music is distributed through the internet, where you live need not matter for what music you can buy. In theory, anyone with an internet connection can have the same access to music. Yet the record industry is still enforcing national borders, in an effort to stop illegal file-sharing. Is a college student who downloads mp3s a greedy thief or an informed activist? Is file-sharing bringing the music industry down, or are record labels and music retailers to blame?

In summer 2006, a copyright bill was drafted in France, requiring music downloads to be compatible with all portable digital music players. Apple sent an e-mail statement to Bloomberg, saying this would result in “state-sponsored piracy”.

Music on CD can be transferred to a computer and then played and distributed in several formats. Mp3-files, one of the most popular formats among illegal downloads, are compatible with most media players. Legal downloads from Apple are only compatible with iPods and the iTunes computer media player.

France amended the draft, so that copyright holders could still set compatibility standards. Had France forced Apple to make its downloads compatible with other music players, iTunes Music Store France would have closed down, regardless of what the artists wanted, according to the BBC.

The music industry likens illegal file-sharing to shoplifting CDs. When you shoplift a CD, you get the same product without paying for it. When you download illegally instead of legally, you might get a better product without paying for it.

Following the shut-down of popular torrent-based file-sharing site Oink on October 23^rd 2007, Rob¹, a blogger who has worked within the music industry, wrote what his commentators labelled “the bible of file-sharing”. He encouraged music fans to stop buying music from major labels in order to force a change in the way music is distributed. Rob called Oink: “the most complete and most efficient music distribution model the world has ever known” and wrote: “If the music industry had found a way to capitalize on the power, devotion, and innovation of its own fans the way Oink did, it would be thriving right now instead of withering.”

People who download music illegally, claim that they can't afford to fill an iPod at the 99 cents per song rate that iTunes is offering legally, and that if they like a band after listening to their music for free, they will find a way to support them. According to promusic.org's guidelines to online music: “(...) there is no general right or exception that lets you copy before you buy without permission, for the obvious reason that once something is copied it probably won't be bought.” The question is, would it have been bought if it were not copied?

Sara², a 20-year-old American student at the American University of Paris, says she would never pay 99 cents for the songs she downloads illegally today. She has been downloading music since 1999, but she still buys CDs. She will typically get recommendations from music blogs, download some songs, and then buy the album if she likes the music.

Moving to Paris has made this more difficult. “There is nowhere I can get music here in Paris,” she says “A lot of the stuff I want is obscure - albums you can barely find in the US and definitely not in Paris.”

Natalie³, another 20-year-old American student at AUP, says: “I used to buy albums in high school, but now that I'm in France, I'm not going to spend the equivalent of 20 dollars on a CD. But music keeps me going, so I either stop going, or a friend sends me songs over the internet.” While she does not believe in downloading music through torrents and file-sharing sites, she exchanges zip files of albums with her friends.

She likes to spend money on her favorite band Radiohead, who released their latest album In Rainbows as a download and allowed fans to set their own price. “I think artists can get their music out online legally – MySpace or allowing downloading from your site.” she says, “But the real CD came with stickers.”

Both girls say that allowing fans to download, is good publicity for a band. However, Radiohead could not have sold their album this way if they were controlled by a label, and their music is not available on iTunes.

Sara plans on working in the music industry, and she says: “It's all about politics. An artist can be totally trash, but if they're marketed toward the right demographic, the label will still support them.”

Despite having a friend in the States who was sued for 5000 dollars for file-sharing, Sara is not worried about getting caught. “Should I be?” she asks. In France, privacy laws are much stricter than in the States, and they have generally prevailed over copyright laws. Although AUP has a policy against file-sharing, Ali Rahimi, director of Information Technology Services at AUP, says that the university respects students' privacy. Firewalls on the AUP network make downloading to student's laptops while on the school network difficult, but Sara knows how.

Trent Reznor, Nine Inch Nails frontman and music producer, admitted to New York Magazine that he was an Oink member and that “If OiNK cost anything, I would certainly have paid, but there isn't the equivalent of that in the retail space right now.” While many file-sharers have agreed with him through blogs and forums, Natalie says: “I don't want the CD to disappear. I believe in album artwork, and I believe in the crisp smell of the CD when you open it for the first time, the sound of the case when you open it, and wondering whether or not there are lyrics. I want that to keep happening.”

1Known online only by his first name.

2Named has been changed.

3Name has been changed.

Posted by Julie at 12:29 PM | TrackBack

February 24, 2009

Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet

I morgen skal jeg på utviklingspolitisk debatt med Erik Solheim. I debatten møter Solheim...

• Kristin Clemet, leder av tankesmia Civita og styreleder i Norfund
• Stein Tønnesson, direktør ved Institutt for fredsforskning i Oslo (Prio)
• Marte Gerhardsen, generalsekretær i Care
• Lars Haltbrekken, leder av Norges Naturvernforbund og medlem av Utviklingsutvalget

... og debatten heter "Klima, konflikt og kapital". Det er interessant å se at en debatt kan ha det navnet i dag, og at den debatten kan fylle en sal med plass til 1000 studenter som alle vet hva som legges i debattens tittel. Jeg vil tro at for bare fem år siden ville studentene tenkt: "Hva har klima med konflikt og kapital å gjøre?"

I The Lexus and the Olive Tree (en bedre bok enn The World Is Flat, etter mitt syn) skriver Thomas L. Friedman:

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all."

Siden jeg har studert Internasjonale Studier (ikke statsvitenskap eller samfunnsøkonomi eller historie, men Internasjonale Studier), applauderer jeg tverrfaglighet. Jeg har skrevet både her og her om hvor vanskelig det kan være å få faglig aksept for tverrfaglige tilnærminger. Det er flott å se at politikerne tenker tverrfaglig, selv om Universitetet i Oslo ikke helt får det til.

Samtidig må man ikke blande sammen fag og årsakforklaringer bare for å gjøre det. Bjart Holtsmark skriver på e24.no at vi har få om noen belegg for å si at klimaendringer kommer til å skape voldelige konflikter:

"De aller fleste av de menneskene som eventuelt blir «klimaflyktninger», er intelligente og rasjonelle mennesker, akkurat som oss her i vest. De velger å flytte for å skaffe seg et bedre liv. Det virker mest som en gammel-kolonialistisk undervurdering av mennesker i den tredje verden å tro at de skal begynne å hakke løs på hverandre på grunn av noen langsomme endringer i klimaet."

Ikke at klimaforandringer er bra eller at vi ikke skal gjøre noe for å forhindre dem. Men overdrivelser uten faglig tyngde er bare dumt.

Uansett: Jeg gleder meg til i morgen kveld.

Posted by Julie at 5:18 PM | TrackBack

February 23, 2009

Røde Khmer for retten

Tror rettsprosessene i Kambodsja blir min nye store news junkie obsession. Jeg er dessuten glad for at Peter Fröberg har skrevet bok om hvordan nordiske kommunister kunne tro på Pol Pot. Det gir ikke bare norsk media to grunner på en gang til å skrive om Kambodsja, slik at så mange som mulig får med seg hva som skjer der. (Kambodsja har vært merkbart fraværende på det som pleier å være min hovednyhetskilde BBC News på nettet). Det setter også et viktig spørsmål på dagsorden i Norge: hvordan nordmenn som i dag inkluderer autoriteter i journalistikk kunne ta så grusomt (i ordets virkelige betydning) feil.

Les også:

• Kildekritikk av kildekritikk - Mitt journalistpensum tviler på at Røde Khmer drepte så mange.
• Kambodsja - Mine venninner Kaja og Marika beskriver opplevelsen av fengselsmuséet i Phnom Penh
• Ansvarsfraskrivelsens enkelhet - Min venn Martin problematiserer å legge all skyld for folkemord på én mann.

(Fotografi fra mitt besøk på Tuol Sleng, juli 2008)

P.S. For dere som har tilgang til a-tekst eller Dagens Næringsliv papirutgaven 19.02.2009: Les kommentar om komplikasjonene i rettssaken, der Morten Møst skriver:

"Problemet er å bevise at de fire tiltalte bærer et kriminelt ansvar for det som skjedde. Også i tilfellet Røde Khmer gjelder prinsippet om at den tiltalte må antas å være uskyldig inntil det motsatte er bevist. Tribunalet er sammensatt av både lokale og utenlandske jurister. Dette skal sikre den internasjonale rettsstandard som er en selvfølge for en FN-domstol, men som ikke har noen tradisjon i Kambodsja der de fleste juristene ble utslettet av Røde Khmer. Ideen om et forsvar for den tiltalte har vært så godt som ukjent. Men Røde Khmer-lederne får både lokale og internasjonale forsvarere, og det er opp til påtalemakten å bevise at disse personene begikk eller beordret kriminelle handlinger.

Dette kan gjøre sjefstorturisten Duch til noe mer enn en nyttig syndebukk. Han kan bli den som knytter lederne på toppen til grusomhetene på bakken.

(...)

Selv om mange av regimets drapsmenn går frie omkring, er tribunalets formål ikke å få dømt flest mulig enkeltpersoner. Målet er å dømme verstingene, "de mest ansvarlige". Slik er det blitt fordi tribunalet er et kompromiss mellom FN og Kambodsjas lederskap, hvor mange har en fortid nettopp i Røde Khmer."

Posted by Julie at 4:24 PM | Comments (1) | TrackBack

January 29, 2009

Opprop mot ny rasismeparagraf

Jeg er helt enig med Aftenposten i at forslaget om å utvide rasismeparagrafen må trekkes.

Min amerikanske journalistikklærer i Paris kunne ikke forstå at Norge både kunne ha uvanlig fri presse og forbud mot å si ting. Han synes det er morsomt - trist, men først og fremst latterlig - at europeiske land begrenser ytringsfrihet til at man bare kan si hyggelige ting.

For meg handler ikke debatten rundt lovendringsforslaget om diskriminering av troende eller ikke-troende. Det handler om ytringsfrihet. Og ytringsfrihet innebærer at man også har lov til å si ting folk ikke liker.

Signer oppropet her.

Oppdatert 3. februar 2009: Stoltenberg avviser at det skal bli innstramming av rasismeparagrafen. Det skjer i hvert fall ikke før 2011.

Posted by Julie at 12:26 AM | TrackBack

December 9, 2008

Kildekritikk av kildekritikk

Ettersom det finnes lite solid og uomtvistelig bevis i tilfelle Kambodsja, er mulighetene for manipulasjon åpenbare. Amerikanerne, taperne i krigen, har sine motiver for å diskreditere sine beseirere. De har også grunner til å forsøke å skjule sin egen terror fra lufta bak Pol-Pot-regimets gjerninger.

(...) Fortsatt vises disse hodeskallehaugene i vestlige medier. (...) Hvem kan vite om disse hodeskallene ikke stammer fra vietnamesernes egne felttog eller torturkjellere, eller fra amerikanernes bombetokter? Det kan også være et viktig moment at revolusjonen i Kambodsja var en ekstremt radikal agrarrevolusjon. (...) Det kan være gode grunner for makthaverne i [Sør- og Øst-Asia] og andre med interesser i området, til å bruke Pol Pot-regimet som en advarsel: Se hva dere kan vente dere.

Egil Fossum og Sidsel Meyer i Er nå det så sikkert? - Journalistikk og kildekritikk

For å forklare journalistikkstudenter hvor viktig det er å være kildekritisk, viser forfatterne til eksempler på uenighet om antall døde og dødsårsaker i Kambodsja under Pol Pot fra 1975 til 1979. Eksempelet får stor plass i bokens tredje kapittel. Meyer kommenterer også i forordet til bokens tredje utgave at eksempelet fortsatt er med selv om det er historisk, fordi "vi mener det også i dag er relevant."

Relevant, ja, men la meg nå være litt kritisk til pensumkildene også.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg er noen ekspert på Pol Pot fordi jeg har lest en halv bok om hans politikk eller fordi jeg har tilbragt en halv dag i et av fengslene hans. Men jeg tror ikke jeg innbilte meg verken hodeskallene, blodsporene, torturinstrumentene eller de endeløse rekkene med mugshots av arresterte - og i praksis dødsdømte - barn. Jeg tror heller ikke de var plassert i Tuol Sleng-muséet for å skremme meg fra revolusjonstanker.

For all del, man skal ikke bli så forferdet over hvor grusomt noe er at man glemmer å være kritisk til hvordan detaljene fremstilles. Og det er lov å betvile Pol Pots grusomhet - ytringsfrihet gjelder, og spesielt i vitenskap som historie. Men forfatterne går så langt som å skrive at det ikke finnes overbevisende dokumentasjon om hvordan kambodsjanere døde på denne tiden - om det bare var sykdom og sult eller om folk faktisk ble henrettet. De går fra usikkerhet omkring antall døde til å antyde at hele historien om tvangsarbeid, tortur og henrettelser er overdrevet på grensen til propaganda. Det er for drøyt, spesielt i en pensumbok som egentlig handler om noe helt annet.

Kildene her - pensumforfatterne - burde vite at den gjennomsnittlige norske student på første året ikke har mye kunnskap om Kambodsjas historie. Vi er dessuten for unge til å ha fulgt med på debatter på 70-tallet. De fleste av oss har neppe lest de gamle nyhetsoppslagene som forfatterne kritiserer før vi møter dem i pensumboken. Så kildene vet at vi er ganske lett-påvirkelige, og de har nok en interesse i å påvirke oss med sitt syn på Pol Pot og Kambodsja.

Fossum, tidligere redaktør i Klassekampen og tidligere medlem i AKP (m-l), virker ganske gjennomtenkt om sin fortid i dette Brennpunk-intervjuet. Så jeg vil ikke tillegge for mye politisk agenda i pensumskrivingen hans. Men Pol Pots politiske program kan man ikke si noe positivt om. Å kriminalisere utdannelse og utenlandsk innflytelse - spesielt når man selv er utdannet i Paris - er galskap, ikke et fornuftig prosjekt som dessverre gikk litt galt. Vet Fossum og Meyer det?

 

 

Fotografier fra Tuol Sleng, juli 2008: Sarah Krusholm Johannsdottir (1, 6, 7), Julie Ragnhild Andersen (2, 3, 4, 5) og Tonje Celin Fonn (8, 9)

Flere bilder fra Tuol Sleng

Posted by Julie at 9:33 PM | TrackBack

November 12, 2008

Jonas møter fans

Opprinnelig skrevet for Argument etter Jonas Gahr Støres foredrag til studenter på Chateau Neuf i september.

Etter halvannen time i kø, sitter jeg i en fullstappet Storsal på Chateau Neuf. Rett utenfor står noen hundre som ikke fikk plass. De følger med på storskjerm. Samtidig ser over 3000 direktesendingen fra Storsalen på internett, og i løpet av kvelden vil ytterligere 19 000 se denne videoen.

Til sammen er vi over 20 000 som får med oss Jonas Gahr Støres foredrag om FN onsdag den 3. september. Hvorfor det?

Jeg vet i hvert fall hvorfor jeg er til stede. Jeg er utsendt av Argument.  Jeg skal notere, og så skal jeg skrive en kommentar av det som blir sagt.

Notatene inkluderer ”Jonas!”, skrevet med et hjerte rundt. 

Dette er skrevet av hun ved siden av meg, som lånte mine skrivesaker for å få utløp for sine følelser.  Jeg skal nemlig være objektiv kommentator – men det er ikke enkelt.

- Alle på Internasjonale Studier har en greie for Jonas, har jeg blitt fortalt av flere på mitt studium. På andre områder krangler vi ”inter”-studentene, men alle er enige om dette: Når vi blir store, skal vi bli Jonas.

Jeg er (studie)programforpliktet til å ha et crush på denne mannen. 

Fjorårets Jonasopptreden på Chateau Neuf fungerte som en peptalk før høstsemesteret. Jonas oppsummerte hva jeg studerte, og oppmøtet bekreftet at tusenvis av andre studenter også synes mitt fagområde er interessant. Det er ikke rart ”inter”-studenter liker den slags. Men hvordan greier Jonas å få forskjellen mellom Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen til å fremstå som underholdning?

Regjeringens nettsider kaller dette en ”FN-redegjørelse” i forbindelse med boken Norske Interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Jonas uttrykker en forsiktig støtte til FN, og han begrunner denne. Han er flink til å snakke, men jeg får ingen ny informasjon. At lille, snille Norge er tjent med at de internasjonale spillereglene følges, og at sterke internasjonale organisasjoner derfor er i vår interesse, er ikke akkurat overraskende.

De som er interessert i FN, lærer ikke noe nytt. Og de som ikke er interessert i FN – hva gjør de her egentlig?

Det er jo hele poenget: Vi er ikke her for foredraget. Vi er her for Jonas. Damen som sniker seg ned til første rad i pausen for å spørre om autografen.”Inter”-gutten som uttaler på vei ut av salen at han er mer forelsket enn noen gang. Jenta på første rad som har oppgitt ”Jonas Gahr Støre, the allmighty” som sin religion på Facebook. De som fysisk slåss om plasser, og de – ok da, vi – som har pakket matpakke og lesestoff og stilt oss i kø. Det er en opptreden for fans. Og man kunne kanskje ønske at Jonas brukte sin superstjernestatus til å si noe litt sterkere enn at FN gjør en helt OK jobb.

Det er likevel noe vakkert over denne situasjonen. Her på Chateau Neuf er helten flink, forsiktig, og kunnskapsrik. I retorikk har jeg lært at politikere som snakker for ”flinkt” - med for mange fremmedord og for få grammatikkfeil – fremstår som lite troverdige hos det norske ”folk flest”. I journalistikk har jeg lært at en spisset, konfliktsentrert sak når et større publikum enn en balansert forklaring.  Jonas bryter reglene. Dermed fortjener han sin heltestatus.

Posted by Julie at 3:54 PM | Comments (3) | TrackBack

November 8, 2008

Now what?

The election is over. As John Scalzi writes, I finally have my brain back.

The short film I worked on two weeks ago starts with my character having a monologue about the upcoming election: "Seriously, when the US election is over, I don't know what I'm going to talk about or even think about. I have become an election geek. My day hasn't started until I've checked the polls and read every article I can find. I've been late for school because I was reading about the election online." Her voice is gradually drowned out by En Vogue and Salt'n'Pepa's "What a Man" as the main character's love interest enters the scene in slow motion (no, seriously). Thing is, that monologue wasn't in the script. I just started talking and that's what came out of my mouth.

I'm not as bad as the people in this video from The Onion. I wasn't obsessed with the candidates, just the election. The way it all works, all the geekiness behind the politics. Ok, so maybe that's actually worse.

Obama Win Causes Obsessive Supporters To Realize How Empty Their Lives Are

Posted by Julie at 12:25 AM | TrackBack

November 4, 2008

No matter who wins...

Adam Nagourney writes in the New York Times:

"(The 2008 US Presidential Race) has rewritten the rules on how to reach voters, raise money, organize supporters, manage the news media, track and mold public opinion, and wage — and withstand — political attacks, including many carried by blogs that did not exist four years ago. It has challenged the consensus view of the American electoral battleground, suggesting that Democrats can at a minimum be competitive in states and regions that had long been Republican strongholds.

The size and makeup of the electorate could be changed because of efforts by Democrats to register and turn out new black, Hispanic and young voters. This shift may have long-lasting ramifications for what the parties do to build enduring coalitions, especially if intensive and technologically-driven voter turnout programs succeed in getting more people to the polls."

Update November 10th: What will Obama do with his millions of e-mail addresses?

Update November 12th: Susie's daughter LG (Little Girl) has the answer

Posted by Julie at 8:18 PM | TrackBack

Noen argumenter like før valget

Jan Arild Snoen, skribent for Minerva, kommentator og USA-ekspert, skriver:

"Noen må stå for den harde makten, og denne noen er USA. Dette vet Obama, og han vet også at en demokratisk president ikke kan vise svakhet i utenrikspolitikken dersom han vil bli gjenvalgt. Forskjellene mellom de to kandidatene vil trolig bli mindre i praksis enn på papiret.

(...)

McCain er en erfaren politiker. (...) Det gir ham trygghet til å foreta beslutninger når slike må fattes, mens Obama kan mistenkes for å nedsette en arbeidsgruppe. McCain kan nok være impulsiv og teatralsk, og hans første reaksjon da finanskrisen sprakk var ikke overbevisende. Men selv under dette lavpunktet for McCains lederskap kjempet han tross alt både for å endre den første krisepakken slik at den kunne godtas av et flertall, og ringte rundt for å sanke stemmer, mens Obama trakk seg tilbake og ikke forsøkte å overtale en eneste av sine skeptiske partifeller.

Den andre store fordelen er at han kan samarbeide på tvers av partigrensene, noe han gjentatte ganger har gjort i viktige saker. Det blir ikke minst viktig fordi han kommer til å møte et solid demokratisk flertall i Kongressen, i hvert fall de to første årene, og trolig lenger. Obamas samarbeid over partigrensene er svært begrenset. Tvert imot er hans karriere, med noen få unntak, preget av at han følger partilinjen.

(...)

Jeg tror ikke Obama vil innføre sosialisme i USA, snarere føre USA et par hakk i sosialdemokratisk retning.

Men jeg er enig med McCain: Obama’s not ready. McCain er derimot klar til å bli USAs neste president."

Nils August Andresen, samfunnsredaktør i Minerva, skriver:

"McCain er ingen katastrofe for USA. Han scorer bedre enn Obama på handelspolitikk, får pluss for sin rolle i å kjempe frem ”the surge” i Irak, han får uavgjort i energipolitikken, og scorer bedre enn sitt parti på sivile rettigheter. Og i praktisk politikk vil, som Jan Arild skriver, også forskjellene bli mindre, ikke minst i lys av finanskrisen og dens etterdønninger, som vil tvinge en ny president til å følge en annen kurs enn han ellers ville gjort. Men McCain er heller ikke den personen som kan bringe ny dynamikk inn i mange av de viktigste politiske spørmålene: helseforsikring, utdanningssystemet, sivile rettigheter og en bedre projisering av amerikansk makt og amerikanske verdier globalt.

Både amerikanerne og verden – og forestillingen om den amerikanske drømmen – trenger et USA i bedre balanse enn det er i dag. Etter mitt skjønn innebærer det en president med en annen type temperament enn både Bush og McCain; noen små skritt tilbake mot sentrum med et større fokus på å gi folk grunnleggende trygghet og grunnleggende muligheter; og en tydeligere insistering på sentrale liberale rettsstatsprinsipper. Derfor håper jeg Barack Obama blir valgt til USAs 44. president."

Posted by Julie at 3:30 PM | Comments (1) | TrackBack

October 23, 2008

Countdown to Election Day

November 4th! It's not that far off anymore! I don't want to go to school; I want to stay home and read articles and polls and blogs. And I want to blog about the elections myself. As always, life gets in the way. So I'll recommend some sites:

RealClearPolitics - all the polls, links to articles and blog posts from everywhere. This site was my curriculum when I studied American Presidential Elections in Paris.
CNN's America Votes - facts and background on for example how the election works, CNN's state-by-state predictions, plus of course news articles and video clips.
Monticello Society - election coverage in Norwegian, including poll updates every day (I recommend subscribing by RSS) and comments on the Norwegian media coverage.

Posted by Julie at 12:01 PM | Comments (1) | TrackBack

October 22, 2008

Capitalism is dead - Buy souvenirs!

From The Economist print edition October 18th-24tg 2008

Posted by Julie at 10:06 AM | Comments (2) | TrackBack

October 16, 2008

American politics translated

As requested by Julie Balise, here is a pretty direct translation of my article explaining American electoral sociology to Norwegian readers. Until she succeeds at learning Norwegian through Facebook, I promise to blog in English as much as possible.

 

This article was published in Argument 3-2008. It is based on a midterm exam in the subject "American Presidential Elections". The exam question was: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and Texas - and why?" I predicted the results - that's how predictable American politics can be.

I took a break from studying for my midterm in "American Presidential Elections" to read the Norwegian newspaper Aftenposten. Their website about the American elections was depressing: rumors about Obama using cocaine, and Obama's wife described as the sexiest woman in American politics. Fortunately Aftenposten writes good articles about the elections too, but they don't write much about the candidates' politics. It's not Aftenposten's fault if Norwegians get the idea that American presidential elections are all about rumors, polls, support from the right people, dramatic media coverage, scandal and only the vaguest of political statements. That's the way it is.

The study of American elections involves as much statistics, media studies and sociology as it does political science. Scholars predict election results based on average age and average income in states. This is called "electoral sociology". Norwegian media publish humorous articles on the typical SV (Socialist Left) or Høyre (Right) voter, but this kind of knowledge is essential for the study of American politics. Some demographic "laws" have turned out to be myths. (For example, it's not true that Latin Americans always vote for Hillary Clinton.) Politicians still pay specialists to tell them which groups of people support them and where these people live. Add changes in constituencies and varying election rules from state to state and party to party, and commenting politics in the US turns out to be all about numbers.

Every vote counts

According to Steven Ekovich, professor in Political Science and History at The American University of Paris, Americans choose a President according to these criteria: The individual candidate's personality is the most important, party identification comes second, and political views and issues are third. For Ekovich, who describes himself as a "poll junkie", no day is complete without the newest polls, election results and political commentary. But every vote counts, whether it comes from a political expert or someone who votes by gut feeling and tradition. And most voters in the US belong to the second category.

The importance of personality is not surprising, given the President's political and symbolic power. It explains how important it is for Americans what Obama's pastor thinks, and how common it is for candidates' families to become public figures. American presidents are not just elected representatives; they are symbols of the American people.

Voting like their parents

Isn't party identification an expression of political views? Not necessarily. The ideological differences are not as clear in American politics as they are in European politics. Both the major parties are on the right, and the differences between representatives within each party can be just as important as the differences between the parties. Both the Republican and the Democratic Party are coalitions of local parties and state parties with varying views. Presidential candidates should not provoke the different factions of their own party, and this explains how vague the candidates often are about where they really stand. Because of this, identification with one or the other party is often a result of tradition and demographics.

Over a third of Americans are independents. In other words, they are not party members. Even so, almost all identify with either the Democrats or the Republicans, long before they are old enough to vote. Most vote like their parents. American election scholars talk about "red states" and "blue states", where one party always wins. With only two effective parties, switching to another party is far more dramatic than it is if there are more parties - it means you're going over to "the other side".

Demographic laws

Identification with individual candidates is obviously not as stable as party identification. You can be born into a Democratic family, but you're not born knowing who Barack Obama is. Even so, there's a lot of electoral sociology within parties.

In this year's primary elections there are only minor political differences between Hillary Clinton and Barack Obama. But political views do not decide the election. Style, personality and image do. Here the candidates differ, and this determines who will vote for them.

In general, women, those over 65, those with low income, and people without college degrees, vote for Hillory Clinton rather than Barack Obama. This group has been called "Clinton's coalition". Obama also has a coalition: black, college-educated, rich, but liberal (as in not conservative), and independent. With one exception - Nevada - Obama has won all caucuses.

Between February 5th (Super Tuesday) and March 4th (primary elections in Ohio and Texas), Obama won all primary elections. The media used the word "momentum". Momentum happens when it looks like you're about to win. The more Obama won, the more likely it was that he would win even more. In a political system where there is only one winner - the opposite of our own proportional representation system - cheering for the winner is a good option. Some commentators wrote that talking about momentum was exaggeration - until the primary election in Wisconsin. After Wisconsin, articles where written with headlines like "It's Over" - many people believed Clinton was finished unless she won Ohio and Texas.

Predictable in Ohio and Texas

Wisconsin broke the demographic rules. Women, Americans without college educations, and members of the Democratic party voted for Obama. Among the groups where Obama usually finds support, he was even further ahead of Clinton than before.

The results in Ohio and Texas were no surprise, however. Clinton won Ohio by more than 10 percentage points. In Texas, where primaries are held both by primary and caucus, the results are complicated. Clinton got 50.9% of the votes, against Obama's 47.7%. He still won 99 delegates, while she only won 94.

Demographically Ohio is a Clinton state. Compared to the US as a whole, Ohio is older and poorer, with a lower percentage of women and people with college educations. Obama's coalition is not strong in Ohio. However, there are a lot of students in Ohio, and young voters tend to support Obama. On the other hand, young voters tend to vote less. The rules for the primary in Ohio meant that many Ohio citizens had already voted when Obama won Wisconsin, weakening the impact of momentum. Ohio voted by primary, not caucus, which is also good for Clinton.

Texas was less certain, and the result itself turned out to be uncertain. Compared to the US as a whole, Texas has a lower percentage of white people and black people, and far more Latin Americans. One demographic "law" which has turned out to be a myth, is that Latin Americans vote for Clinton. Texas did well under Bill Clinton, and Clinton has strong ties to Texas, particularly among Latin Americans. On the other hand, even though there are fewer black people in Texas than in the US in general, the percentage is twice as high as in Wisconsin. Demographically Texas is similar to California (which Clinton won by 8 percentage points), but with a larger black population.

The voting rules in Texas are complicated, but they worked to Obama's advantage. The delegates were selected both through primary and caucus. Extra delegates were given to areas with a previous record of high voter turnout. These are the areas where Obama's traditional supporters live. Clinton's Latin American supporters generally live in areas without extra delegates. So Clinton could get more votes, even though Obama "won".

Texas is a Republican state. In Texas the wealthy and educated whites - who would have supported Obama - probably don't vote in the Democratic primary at all. And it will be almost impossible for the Democrats to win Texas in the actual presidential election. Ohio is one of the few states where the choice between a Democratic or a Republican candidate could go either way.

New rules?

Obama has mobilized new voters. He is popular among the young, but he has also gotten older Americans who have never voted before, to register as voters for the first time. That means he has changed the demographics of American voters. The old rules don't necessarily apply. When Americans choose their President, many of these new voters might not vote at all if voting for Obama is not an option.

"To draw a new political map, you need to believe that the demographics have changed," says Ekovich. "Obama does." This is one of the most important differences between him and Clinton. In other words: even when you describe the candidates' political views, you're talking about demographics.

Posted by Julie at 1:04 AM | TrackBack

October 8, 2008

Amerikansk politikk - presise fordommer

I en pause mens jeg leste til en eksamen i “American Presidential Elections”, åpnet jeg Aftenpostens nettsider om det amerikanske valget. Forsidesakene var deprimerende: rykter om Obamas kokainmisbruk og kåring av Obamas kone til mest sexy kvinne i amerikansk politikk. Heldigvis skriver Aftenposten også gode artikler om valget, men de skriver lite om hva kandidatene mener politisk. Det er imidlertid ikke Aftenpostens feil hvis norske lesere får inntrykk av at amerikansk presidentvalg handler om rykter, meningsmålinger, støtte fra de riktige menneskene, dramatisk medieomtale, skandaler og kun vage politiske uttalelser. Det er i stor grad det amerikansk politikk dreier seg om i praksis.

Artikkelen ble trykket i Argument 3-2008. Den er basert på en midterm eksamen i faget "American Presidential Elections" der spørsmålet var: "Who will win the Democratic primary elections in Ohio and in Texas?" Jeg forutså valgresultatene - så forutsigbart kan amerikansk politikk være.

Amerikansk valgforskning er like mye statistikk, medievitenskap og sosiologi som det er statsvitenskap. Valgforskere og statsvitere spår valgresultater basert på gjennomsnittsalder og gjennomsnittsinntekt i enkelte delstater. Dette kalles “electoral sociology”. Norsk media skriver ofte humoristiske omtaler om hvem som er den typiske SV-velger eller den typiske Høyrevelger, men i USA er slik kunnskap svært viktig i studiet av valget. En del demografiske “lover” har riktig nok vist seg å være myter. (For eksempel er det ikke sant at latin-amerikanere alltid stemmer på Hillary Clinton.) Likevel betaler politikere rådgivere for å undersøke hvilke befolkningsgrupper som støtter dem, og hvor disse bor. Endringen av valgkretser og varierende valgregler fra delstat til delstat og fra parti til parti, betyr at å kommentere politikk i USA i stor grad er å snakke om tall.

En stemme er en stemme

I følge Steven Ekovich, førsteamanuensis i statsvitenskap og historie på The American University of Paris, kan man rangere amerikaneres kriterier for å velge presidentkandidat slik: Først kommer den individuelle kandidatens personlighet, deretter partitilhørighet, og på tredjeplass kommer politiske synspunkter. For Ekovich, som beskriver seg selv som “poll junkie”, har ikke dagen begynt før de nyeste meningsmålingene, valgresultatene og politiske kommentarene er sjekket. Men en stemme er en stemme, enten den er avgitt av en politisk ekspert eller en som stemmer etter magefølelse og tradisjon. Og de aller fleste som stemmer i USA tilhører den siste kategorien.

Betydningen av personlighet er ikke overraskende, gitt presidentens politiske og symbolske makt. Det forklarer hvor viktig det er for amerikanere hva Obamas prest mener, og hvor vanlig det er at kandidatenes familie også blir offentlige personer. Amerikanske presidenter er ikke bare valgte representanter; de er symboler for hele den amerikanske befolkningen.

Stemmer som foreldrene

Er ikke partitilhørighet et uttrykk for politiske synspunkter? Ikke nødvendigvis. De ideologiske skillelinjene er ikke så klare i amerikansk politikk som de er i europeisk. Begge de store partiene er på høyresiden, og forskjellene mellom representantene innen hvert parti kan være like store som forskjellene mellom partiene. Både Republican og Democratic Party er koalisjoner av lokale partier og delstatspartier med varierende syn. Presidentkandidater må ikke provosere de forskjellige delene av sitt eget parti, og dette forklarer hvor utydelige kandidatene ofte er om hva de egentlig mener. Identifikasjon med det ene eller det andre partiet er derfor ofte et resultat av tradisjon og demografi.

Over en tredjedel av amerikanere er independents, dvs. ikke partimedlemmer. Likevel er nesten alle knyttet til enten Democrats eller Republicans, lenge før de er gamle nok til å stemme. De aller fleste stemmer slik foreldrene gjør. Amerikanske valgforskere snakker om “røde stater” og “blå stater”, der det ene eller det andre partiet alltid vinner. Med bare to effektive partier, blir det å bytte partitilhørighet langt mer dramatisk enn det er i et land med flere partier – det blir i større grad å gå over til “den andre siden”.

Demografiske lover

Tilknytningen til enkeltkandidater er selvsagt ikke like stabilt som partitilhørighet. Man kan bli født inn i en Democrat-familie, men man er ikke født med kunnskap om hvem Barack Obama er. Likevel er det mye electoral sociology også innenfor partiet.

I årets primærvalg er det kun små politiske forskjeller mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Men det er ikke politisk syn som avgjør. Det er stil, personlighet og image. Her er det forskjeller mellom kandidatene, og dette avgjør hvem som stemmer på dem.

Generelt stemmer kvinner, de over 65, de med lav inntekt og de uten college-utdannelse på Hillary Clinton fremfor Barack Obama. Denne gruppen har blitt omtalt som “Clinton's coalition”. Obama har også en koalisjon: svarte, de med høyere utdannelse, rike, men liberale (i motsetning til konservative), og independents. Med ett unntak – Nevada – har Obama vunnet alle primærvalg som har foregått ved caucus.

Mellom 5. februar (Super Tuesday) og 4. mars (primærvalg i Ohio og Texas), vant Obama alle primærvalg. Media brukte ordet “momentum”. Momentum er effekten man oppnår når det ser ut til man er i ferd med å vinne. Jo mer Obama vant, jo mer sannsynlig var det at han ville vinne enda mer. I et politisk system der det kun er èn vinner – i motsetning til vårt eget proporsjonale representasjonssystem – lønner det seg nemlig å heie på den som vinner. Enkelte kommentatorer skrev imidlertid at å snakke om momentum fortsatt var å overdrive - frem til primærvalget i Wisconsin. Etter dette ble det skrevet artikler med overskrifter som “It's Over” - mange mente at Clinton var ferdig hvis hun ikke vant Ohio og Texas.

Forutsigbart i Ohio og Texas

Wisconsin brøt demografireglene. Kvinner, amerikanere uten utdannelse og medlemmer av Democrat-partiet stemte på Obama. Blant de gruppene der Obama vanligvis har støtte, lå han enda lenger foran Clinton enn tidligere.

Resultatene i Ohio og Texas var ingen overraskelse. Clinton vant Ohio med mer enn 10 prosentpoeng. I Texas, som avholder primærvalg gjennom både primary og caucus, er resultatet komplisert. Clinton fikk 50,9% av stemmene, mot Obamas 47,4%. Likevel vant han 99 delegates, mens hun bare vant 94.

Demografisk sett er Ohio en Clinton-delstat. Sammenlignet med USA som helhet er Ohio eldre og fattigere, med en høyere andel kvinner og en lavere andel innbyggere med høyere utdanning. Obamas koalisjon er ikke sterkt representert i Ohio. Det er imidlertid en del studenter i Ohio, og unge velgere pleier å støtte Obama. Til gjengjeld stemmer yngre amerikanere langt sjeldnere enn de eldre. Reglene for delstatsvalget i Ohio førte dessuten til at mange Ohio-borgere allerede hadde avgitt stemme før Obama vant Wisconsin, slik at en eventuell momentum-effekt ble svekket. Ohio stemte gjennom primary, ikke caucus, noe som også er til Clintons fordel.

Texas var mer usikkert, og resultatet ble også usikkert. Sammenlignet med USA som helhet, er det i Texas en lavere andel hvite, en lavere andel svarte, og langt flere latin-amerikanere. En demografisk “lov” som har vist seg å være en myte, er at latin-amerikanere stemmer på Clinton. Texas hadde imidlertid en god periode under Bill Clinton, og Clinton har sterke bånd til Texas, spesielt blant latin-amerikanere. På den andre siden, selv om det er en lavere andel svarte i Texas enn i USA generelt, er det dobbelt så høy prosent svarte i denne delstaten som i Wisconsin. Demografisk sett er Texas ganske tilsvarende California (der Clinton vant med åtte prosentpoeng), men med en større svart befolkning.

Stemmereglene i Texas er kompliserte, men de virket til Obamas fordel. Delegater ble fordelt både gjennom primary og caucus. Ekstra delegater ble gitt til områder i delstaten som tidligere har hatt høy valgdeltagelse. Det er i disse områdene Obamas tradisjonelle tilhengere bor. Clintons latinamerikanske tilhengere bor stort sett i områder uten slike ekstra delegater. Dermed kunne Clinton få flest stemmer, selv om Obama «vant.»

Texas er en Republican delstat. I Texas stemmer velstående og høyt utdannede hvite – som ville støttet Obama – sannsynligvis ikke i Democrat-valget i det hele tatt. Og det vil være nesten umulig for Democrats å vinne Texas i selve presidentvalget. Ohio er imidlertid en av de få delstatene der valget mellom Republicans og Democrats er vanskelig å forutsi.

Nye regler?

Obama har klart å mobilisere nye velgere. Han er populær blant unge, men han har også fått eldre amerikanere som aldri har stemt før, til å registrere seg som velgere for første gang. Dermed har han endret den demografiske sammensetningen av USAs velgere. Det er ikke sikkert de gamle reglene gjelder fremdeles. Når amerikanere skal velge president, er det imidlertid mange av disse nye velgerne som ikke vil stemme på noen hvis de ikke får mulighet til å stemme på Obama.

“For å tegne et nytt politisk kart, må du tro at de demografiske skillelinjene er endret,” sier Ekovich, “Det gjør Obama.” Dette er en av de viktigste forskjellene mellom ham og Clinton. Med andre ord: selv når man beskriver kandidatenes politiske overbevisninger, handler det om demografi.

Posted by Julie at 1:11 PM | TrackBack

September 26, 2008

Who is the craziest of them all?

After watching this and then reading about yet another overly PC language rule in Norway, Ingar asks: "Julie, who is the craziest, Americans or Norwegians?"

If I only knew... That just might be the one most important question in my life. Maybe I was born to forever search for that answer, because sometimes it seems that both Norwegians and Americans are trying to convince me that their side of the Atlantic is more insane.

(However, I do think in this case that electing Palin is hard to beat, crazywise.)

Posted by Julie at 12:19 PM | TrackBack

September 13, 2008

President Palin

Video via Eirik

She says she is ready to be president, but she does not know what the Bush doctrine is.

I haven't really blogged about the American election much, although I've written about it in Argument. It's hard to know where to begin, and once I've started it wouldn't stop. But I thought I would share these videos with you at least.

(What is the Bush Doctrine? Urban Dictionary has the answer.)

Updated September 14th 2008: In case you need more, Elisabeth sent me a link to "Lipstick on a Wing Nut" from The Nation. Includes a list of questions for Sarah Palin, such as "Approximately how old is the earth?" and "You've suggested that God approves of the Iraq War and the Alaska pipeline. How do you know?"

Posted by Julie at 10:37 AM | Comments (4) | TrackBack

July 10, 2008

I serien "andre bloggere skriver kloke ting som kan regnes som politisk ukorrekte"...

... la meg presentere:

Elever har litt for mange rettigheter: "For å si det litt enkelt: før var det elevens ansvar å sørge for å få med seg undervisningen. Nå er det skolens ansvar å passe på (og "dokumentere", selvsagt) at den har gitt eleven den nødvendige undervisningen som eleven har "krav" på."

Enkelte lider av post-kolonialt stress syndrom: "Det er noe ekstremt nedlatende over de som snakker som om kun hvite vesteuropeere alene er skyld i eller kan gjøre noe for land i Afrika."

Det er vanskelig å respektere andres tro og samtidig redde liv: "If a patient tells me that the voices that he hears direct him to do things, then I consider that he may have a mental health problem; however if they tell me that God (whichever one takes your fancy) has told them something then I can't challenge that."

Posted by Julie at 12:14 PM | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | TrackBack

January 15, 2008

Feminism?

For Martine, this is the feminism post I was talking about. I started writing it over two months ago, and it just grew and grew until I finally just had to stop and publish a version of it. It's unfinished, but I won't be updating it anymore. I think the problems I've had with finishing this post really illustrate one of the central points: that feminism is a difficult concept to define. Keeping a post to the point is a challenge when the very issue one is writing about is not so much an issue as it is a label that has been used for several issues - which are not necessarily connected.

I should really write something about feminism and gender roles and women's studies and all that stuff. I've had discussions about it, I read a lot of blog entries about it, and so a lot of thoughts are basically bouncing around in my head. The problem is that I don't know where to start, and the reason for this is that I don't know exactly what I'm writing about.

Well, if that introduction didn't make you stop reading...

I have a book about feminism. It was a Christmas present, it's written for teen girls, and the Norwegian title translates into: "Half of heaven is ours" (note that in Norwegian "heaven" and "the sky" are the same word). According to this book, girls are afraid to label themselves as feminists, but we shouldn't be, because a feminist is really just a person who believes in equal rights for women and men. In other words, "feminist" means "intelligent, modern person living in a Western country today". Ok, so all the people I know are feminists. I've met people who are not, but I have chosen not to know them. (For example, there was a girl in my high school French class who firmly believed that all men are much, much smarter than all women. Guess she had just never met any guy who was more of an airhead than she was. And I hope I never meet a guy like that either.) But if it's that simple, why is there even an "ism"? Why can we study this in college? Why are there "Women's Studies" departments?

I checked Dollymix, which is one of the many websites I vaguely associate with feminism. The subjects of the 149 posts tagged "Feminism" ranged from Sesame Street's "Women can do anything" song (which obviously fits the definition of what feminism is) to offensive Youtube comments and what to do if something you publish online is exploited (where I would argue the connection to feminism is vague). The same site also has a tag called "Women's Ishoos". While I agree that Polycystic Ovary Syndrome and words for vagina are "women's issues", that's not what they're studying in "Women's Studies", right?. And what about rape and the right to safe streets? Norwegian readers know how I feel about connecting those issues to feminism. (To summarize: I just want to get home safe, so stop debating theory already!) The thing is, guys want to get home safe too. Granted, rape is a crime where women are usually the victims, but that doesn't make it "our" problem. It doesn't mean that it's less of a problem if a guy is raped. And let's not forget that keeping the streets safe means keeping them free of armed robbers and drunk people who pick fights too. Safety from any kind of nighttime assault is a human issue. The same goes for war, poverty and eating disorders. The question isn't who the victim usually is statistically, but who should care about the problem.

According to this same book, there are two kinds of feminists. One kind believe that men and women are born psychologically the same, and that any mental differences are learned through our culture. The other kind believe that men and women are inherently different, that the male way of thinking has dominated our society, and that it's time to make room for female values. What really irritates me about this is that it shouldn't be a question of belief at all. Whether our brains are the same when we're born is not up to anyone at the Social Studies or Humanities side of campus to decide, it's for the Natural Science side to figure out. As long as they're not sure, I can only work with what I have. I don't know if my love of shoes comes from nature or nurture, but I know that it exists. I also know that when they describe the male and the female way of thinking, most of the time I agree with the male - what is that supposed to mean? That my emotional, empathetic female mind has been corrupted by male role models like my dad? That Anna is right, and I'm actually a man? (Oh, that's why I don't like pink! Although the need to wear heels and skirts is kinda weird.) It just doesn't make any sense. Furthermore, whether or not we're identical shouldn't matter in the least when it comes to determining whether we are equal in terms of value. This is one of my favorite points in the wonderful Blank Slate by Steven Pinker. He has written the best text about feminism I have ever read. (Sadly, that book has been  somewhere in my friend's apartment for a long time, and I only just got it back before I left for Paris. I have the feeling he waited for as long as possible to give it back to me because he knew that I would start quoting it again. I kind of got the hint that it was annoying him when he said: "Julie has a new boyfriend. His name is Steven Pinker.")

The book also refers to "master suppression techniques", better known in Norway as "hersketeknikker", "discovered" by the Norwegian feminist Berit Ås. (Again, calling her a feminist shouldn't really be necessary if we're all feminists.) I remember learning about these techniques in ninth grade - because the girls used them on each other. Again, this is a human issue. Maybe it happens more often that men use these techniques on women, but theoretically, that's not the point.

Maybe I've just been extremely privileged (ok, scratch the "maybe"; I have been), but I don't see a lot of the problems that "feminists" are supposed to see. I don't see how emotion-free rational thinking is male and therefore wrong, I don't see how wearing high heels is degrading as long as I choose to do so myself, and I truly believe that much of the wage difference between men and women can be explained by barriers we put up ourselves, rather than discrimination from male employers. I didn't even interpret the Meredith Brooks song "Bitch" as being about female capriciousness in general; I just thought it was about Meredith Brooks. When I was looking at colleges, a friend encouraged an all-girls school, because it would make academic choices easier if I wasn't thinking about certain subjects and college roles as male and some as female. I thought: "If a girl isn't mature enough to choose a "male" subject or major when she really wants to, than she's not ready for college at all." If we (women) want to be treated "like everyone else", maybe we should stop defining ourselves as a unique group of people who are firstly characterized by our gender and only secondly by our personalities. It just makes it seem like the world is divided into "women" and "all the other people", and isn't that exactly what we're fighting against? Maybe we should, as one blogger writes, stop whining and focus on real issues:

"Sometimes I think if modern feminists stopped focusing on children's toys, women's fashion, chivalry, and how middle-class white Western women like themselves were being oppressed, and directed their collective energy completely towards fighting domestic violence and countries where girls cannot walk to school without being raped, the latter problems might not be so prevalent-- and might even be abolished." (Source)

Again, these issues are not women's issues, but really important issues in general. So where does that leave feminism and Women's Studies?

Posted by Julie at 9:22 AM | Comments (2) | TrackBack

September 8, 2007

Legeslang igjen?

Som et apropos til diskusjonen om legeslang fra noen måneder tilbake: Fredskorpsets utvekslingsprogram for helsepersonell skaper tydeligvis ikke brain drain fra utviklingsland. 

Solheim sier likevel at det internasjonale samfunnet må "få på plass regler som hindrer tapping av helsepersonell fra utviklingsland". Jeg er litt spent på hva disse reglene skal være - forhåpentligvis er det ikke snakk om å bare hindre flinke folk i å flytte på seg. Å nekte talentfulle mennesker å reise til land som vil ha dem, land der de kan leve bedre liv, bruke sin utdannelse og tjene penger, virker for meg grunnleggende galt, selv hvis det skulle ha positive konsekvenser for verden som helhet. Samtidig er det tragisk at helsepersonell "flykter" fra der de trengs mest. Det er imidlertid ikke alle tragedier vi kan forby. Å nekte noen å stemme med føttene, behandler bare et symptom på et langt større problem. "Studier viser at mange helsearbeidere fra utviklingsland selv ønsker å bli værende og arbeide i egne land, dersom forholdene og framtidsmulighetene hadde vært bedre," som det står i artikkelen fra Utenriksdepartementet. Og erfaringer fra utlandet kan bedre lands fremtidsmuligheter betraktelig.

Posted by Julie at 11:23 PM | TrackBack

May 19, 2007

Uforståelig om legeslang3

Et svar til Sverre Danbolts kommentar til min kommentar på hans kronikk.

Målet med kommentaren min var ikke å overbevise noen om at du tok feil, men å påpeke at du hadde formulert deg uklart. Derfor er det så bra at du fant kommentaren, slik at du kan utdype hva du mener om dette. 

At det går an å stjele mennesker er irrelevant da det ikke er det det er snakk om i denne sammenhengen.

Jeg leste eksempelet om vestgoterne som et eksempel på hva som skjedde da det var fri, ufiltrert migrasjon, og i det tilfellet var det ikke spesielt heldig for Roma, som altså tillot ufiltrert immigrasjon.

At migrasjon ikke er fri hvis det er en positiv sammenheng mellom utdannelse og sannsynlighet for å emigrere er merkelig. For det er mer sannsynlig at de med høy utdannelse snakker fremmede språk, har kjennskap til fremmede kulturer, har økonomiske ressurser nok til å foreta reisen og ikke minst får jobb når de kommer frem. Disse faktorene har ingenting med immigrasjonspolitikk å gjøre, og bør altså gjøre seg gjeldende selv om alle stater tillater fullstendig fri flyt av mennesker over grensene.

Om flytting av høyt utdannede mennesker fra et land er uheldig eller helt greit i det lange løp kommer an på veldig mange faktorer, men jeg er fullstendig klar over at Surinam har et problem når 89.9% av alle med en bachelorgrad eller mer flytter fra landet. Som du selv sier, det er ikke riktig å nekte disse menneskene å flytte. Vi kan eventuelt stenge grensene og gjøre det umulig for dem å finne et nytt land å flytte til, men det har vi ingen interesse av hvis vi trenger deres arbeidskraft. Selv om en stat har betalt for en innbyggers utdannelse (noe som slettes ikke er gitt), har de ingen rett på denne personens talent (noe jeg tror vi er helt enige om). Men det er ikke så enkelt som at kyniske legestudenter tar utdannelsen der det er billigst og jobber der det er høyest lønn å få.

Hvis det ikke spiller noen rolle om migrasjon er lystflytting eller fattigdomsforårsaket, reagerer jeg på at du forklarer disse begrepene i kronikken - spesielt siden det spiller en rolle om migrasjon er strukturell selv om du ikke forklarer dette begrepet. Ordene jeg reagerte på var panegyrisk, interpellasjon og strukturell. Jeg hadde hørt alle før, men stusset over at de var brukt i samme lange setning. De to første fant jeg raskt definisjoner på, men strukturell er verre. Ordbokmessig betyr det vel noe sånt som "noe som har med struktur, eller oppbyggingen av samfunnet å gjøre" - en definisjon som ikke gjør ting mye klarere. Hvis du bare mente bakenforliggende, ville du vel skrevet bakenforliggende? Hvis du mener at for eksempel forskjeller i inntektsnivå er strukturelle årsaker, hva skal vi i så fall gjøre med det?

Det er ikke alltid man trenger presise definisjoner på ting. I en kronikk som handler om at alle snakker om x og at man heller bør snakke om y, må man imidlertid starte debatten med å forklare hva y er. Og det er det jeg trekker ut av kronikken din: at alle er opptatt av rekruttering, og at man heller bør debattere de strukturelle årsakene til kunnskapsmigrasjon fra fattige til rike land.

Du skriver at det blir for omfattende å definere strukturelle årsaker i en kronikk som handler om noe annet, men kronikken din handler om strukturelle årsaker - gjør den ikke?

Kommentarfeltet handler i hvert fall om strukturelle årsaker og har ingen øvre grense på antall ord. Værsågod.

Posted by Julie at 8:53 PM | Comments (2) | TrackBack

May 18, 2007

Uforståelig om legeslang2

Etter at jeg skrev en kommentar til Sverre Danbolts kronikk, skrev han en kommentar til min kommentar. Den skal jeg svare på i kveld når jeg er ferdig med å jobbe for dagen. I mellomtiden legger jeg kommentaren hans her, for de som ikke leser kommentarfeltet.

Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (2) | TrackBack

May 14, 2007

Uforståelig om legeslang

Jeg har sagt at jeg skal fortelle hva jeg skriver bacheloroppgave om, men jeg har vært så opptatt med å faktisk skrive den at jeg ikke har gjort det. Jeg kan avsløre såpass at jeg skriver om internasjonal migrasjon av folk med høyere utdannelse, med India som case. (Så brain drain, brain gain og offshoring er stikkord.)

Det er alltid hyggelig å finne ut at noe man holder på med faglig er aktuelt i nyhetene. Og jeg ville sikkert hatt glede av Sverre Andreas Danbolts kronikk om migrasjon av helsepersonell til Norge - hvis jeg hadde forstått et kvidder av den.

Jeg vurderte å skrive en tekst som forklarte på hvilke punkter jeg mener Danbolt tar feil (hvis jeg har forstått ham riktig). Men vent litt, det holder jeg allerede på med, og den skal leveres 21. mai og gi meg 10 studiepoeng. Så derfor kommer jeg bare med noen kommentarer:

1. Jeg ble lettet da Danbolt nesten en fjerdedel ut i teksten innrømmet at metaforen epleslang ikke var helt dekkende, siden migranter i motsetning til epler har fri vilje og ikke lar seg stjele.
2. Setningen Ingen av de ti representantene som tok ordet i debatten, benyttet muligheten til å komme inn på de bakenforliggende strukturelle årsakene til helsepersonellkrisen, og interpellasjonen endte opp som en panegyrisk forherligelse av en vidunderlig norsk bistandspolitisk enighet om det forkastelige ved organisert rekruttering trenger vel egentlig ingen kommentar. At jeg hadde problemer med å forstå tre av begrepene, gjør meg litt i tvil. Jeg vil ikke argumentere for at man skal forenkle språket i media, men er det tre ord i en periode som er uforståelige for en som studerer nettopp det teksten handler om, er det nok en del som går over hodet på den egentlige målgruppen. Dessuten (selv om jeg nettopp brøt min egen regel): punktum er en fin ting.
3. Et av begrepene jeg stusset over i forrige punkt var "strukturelle". Jeg vet sånn ca. hva som menes med det, men jeg greier ikke helt å komme med en definisjon. Jeg la merke til at Danbolt benyttet anledningen til å komme inn på strukturelle årsaker til migrasjon, men han forklarte ikke hva han la i begrepet.
4. Det er ingen god idé å påpeke at rike land stenger "uønskede" innvandrere ute, for så å bruke tiden da vestgoterne strømmet inn over det europeiske kontinentet og plyndret Roma på 400-tallet som eksempel på de gode gamle dager da migrasjonen var fri.
5. Det virker som om hovedbudskapene her er:
1. Hvis det er lettere å flytte til utlandet hvis du har høy utdannelse enn hvis du ikke har det, finnes ikke fri migrasjon.
2. Hvis vi forbyr rekruttering av utlendinger med høy utdannelse, finnes fri migrasjon igjen. Altså mer forbud = mer frihet.
   
3. Migrasjon kan virke utjevnende, men ikke hvis mennesker forsøker å flytte fordi de er fanget i en strukturell fattigdomsfelle skapt av globale økonomiske, juridiske og sosiale strukturer. Der var det begrepet igjen. Det er altså årsaken, ikke konsekvensen av migrasjonen som avgjør om den er utjevnende eller ikke.
   
6. Jeg tror argumentet kan oppsummeres slik: Migrasjon er utjevnende (altså bra) hvis mennesker reiser fra områder med få ressurser delt på mange mennesker, til steder med mange ressurser delt på få mennesker. Men nåde den som tar ressurser med seg, i form av hjernekraft. Jeg trodde talentet var eid av enkeltmennesket, men jeg tok visst feil. Det tilhører staten man bor i, og Vesten vil stjele det. Tror jeg. Men det er ikke godt å si om det var det Danbolt mente.
   

Posted by Julie at 10:52 PM | Comments (5) | TrackBack

March 11, 2007

Here we go again: skyld, feil og ansvar

Jeg kom hjem fra Italia (der kvinnedagen kun feires ved at de irriterende gateselgerne selger gule blomster i stedet for roser) og fikk spørsmål fra min grandtante: "Hva synes du om at det har vært så mange voldtekter i Oslo nå?" Jeg svarte at jeg hadde skrevet om dette for ganske lenge siden. Det var i sommer, da man blogget om at det var en økning i antall anmeldte voldtekter og at dette ikke var kvinnenes feil. Nå blogger man om at Hilde Haugsgjerd har skrevet at kvinner bør ta ansvar for å slippe å bli voldtatt.

Jeg får lyst til å kommentere dette, men det har jeg allerede gjort. Og debatten har ikke kommet videre. Bloggere og andre skribenter (bra oppsummering her) reagerer fortsatt ved å skrive at det ikke er en kvinnes feil at hun blir voldtatt, og at "damer skal kunne sove langs Akerselva om de vil, de er ikke noe mer fritt vilt av den grunn".

Da jeg var liten brukte mamma flere år på å lære meg forskjellen på skyld, feil og ansvar. Var det min feil hadde jeg gjort noe virkelig galt som jeg burde visst var galt, og jeg burde ikke bare ta konsekvensen av mine handlinger, men også straffes. Var det min skyld, hadde jeg gjort noe teit og jeg burde ikke bli overrasket om noen ble sinte på meg, men jeg hadde ikke vært direkte slem. Var det mitt ansvar, hadde jeg kanskje ikke gjort noe spesielt i det hele tatt, men noe kjipt hadde skjedd og det var rimelig at det var jeg som opplevde konsekvensene. Dette gjaldt for eksempel hvis jeg ikke hadde passet på en eiendel som nå var mistet.

Voldtekt er ikke kvinners feil eller skyld. Å si at det er vårt ansvar er problematisk, men det er likevel ikke det samme som å gi oss skylden. Hvis man legger lommeboken i en åpen ryggsekk og ikke følger med, synes alle du er litt dum når den blir tatt. Problemet med voldtekt at det selvfølgelig er langt mer traumatisk enn å bli frastjålet en lommebok, men det forandrer ikke det faktum at hvis det finnes tiltak som senker sannsynligheten for at det rammer meg, vil jeg ikke nøle med å gjennomføre disse. Det er mitt ansvar å sørge for at jeg ikke drikker meg fra sans og samling, går meg bort på vei hjem og sovner ved Akerselva. Det har jeg ingen problemer med å akseptere. Det betyr ikke at samfunnet ikke skal ta et ansvar. Det betyr bare at jeg må bruke hjernen.

Hvis man ser litt nærmere på det Haugsgjerd har skrevet, så er tror jeg det er det hun mener:

"Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for."

Den første setningen er dårlig formulert, og hun burde forstått at dette kom til å bli misforstått. Men legg merke til ordene dessverre og effektive forebyggende tiltak. Det er ikke snakk om å legge skylden på oss, men om å fortelle oss at det faktisk finnes forholdsregler vi kan ta.

Det hadde selvfølgelig hjulpet om forholdsreglene var praktisk gjennomførbare. Ennå har jeg ikke lest at man vurderer å la bussrutene gå hele natten i helgen (altså ikke nattbuss som tar deg halvveis hjem en gang i timen til dobbelt pris, men helt vanlige bussruter). 

Og nå sitter jeg igjen med følelsen av å gjentatt meg selv.

Posted by Julie at 1:01 PM | Comments (6) | TrackBack

February 21, 2007

Politikk

Jeg studerer politikk. Men jeg er ikke politisk aktiv ut fra mange andres målestokk: Jeg er ikke medlem av et politisk parti, jeg har vel kanskje vært med to demonstrasjoner i hele mitt liv, og den ene gangen jeg stemte, bestemte jeg meg for hvilket parti jeg skulle stemme på da jeg allerede var inne, ikke bare i valglokalet, men i selve avlukket.

Hvorfor?

Det kan være fordi jeg først og fremst er interessert i internasjonal eller overnasjonal politikk, som får mindre dekning i media og som det ikke stemmes over og debatteres over i samme grad som innenrikspolitikk. Eller det kan være fordi det å være "politisk aktiv" fører med seg så mye annet tull at jeg ikke orker.

Alt for ofte føler jeg at jeg tvinges til å gruppere meningene mine, at hvis jeg har mening A må jeg  nødvendigvis ha mening B, og det bare fordi det er vanlig at mennesker som mener A også mener B, ikke fordi det er en logisk sammenheng mellom de to meningene. På en debatt om blogging var det en skeptisk innleder som spurte: "Hvordan skal man vite hva disse bloggerne står for, om man ikke vet hvilken gruppe de tilhører?" Vel, men kunne jo prøve å lese det vi skriver, tenkte jeg. Det er jo nettopp det som er poenget med politisk blogging: å kunne uttrykke sin mening med en selvstendig "stemme". Det er menneskelig og fornuftig å forsøke å sortere enkeltsaker etter steriotyper, men det er like fornuftig og viktig å gi disse steriotypene fleksible grenser, og å tenke seg litt om før man plasserer nye tilfeller i utdaterte båser.

For noen måneder siden var det en som mente at han med 100% sikkerhet hadde funnet ut hva jeg stemte, uten at jeg hadde diskutert politikk med ham, ja, uten at jeg egentlig hadde snakket noe særlig med ham i det hele tatt. Det som bekymret meg, var ikke hvor rett eller feil han tok, men at han var så fullstendig sikker på at han gjettet riktig. Ikke bare viser dette en overdreven tro på steriotyper, men et etter min mening veldig feilaktig syn på politikk generelt. Demokrati kan ikke handle om å stemme bare etter det som lønner seg for deg personlig og menneskene i din gruppe. I så fall ville mindretallet alltid hatt store problemer. Man bør stemme etter det man mener er mest fornuftig generelt, men hvis alle virkelig gjør det skulle det vært helt umulig å se på noen hva de stemmer.

Med mindre måten de kler seg på og oppfører seg på er tegn som med vilje viser hva de mener. Og her er vi tilbake ved det sentrale problemet, som Saccarina beskriver veldig godt. Jeg vil ikke ha en hel politikk-pakke. Jeg vil finne ut hva jeg mener fra sak til sak.

Det ville vært langt mer praktisk å bare melde meg inn i et eller annet. Andre ville visst hva jeg stod for, jeg kunne skrevet "politisk aktiv" på cv-en, og jeg kunne få ferdigformulerte argumenter fra mer erfarne partifeller. Da ville jeg hatt mye mer å slå i bordet med under politiske diskusjoner med medlemmer av andre partier. Nå må jeg stort sett improvisere frem argumentene mine, og i mange saker vet jeg ikke hva jeg skal tro. Jeg er veldig skeptisk til å uttale: "sånn er det" hvis ikke alle fakta er kjent, siden det er fakta og ikke ideologier som er det avgjørende for mine konklusjoner. Og jeg vil gjerne bruke litt tid på å høre de ulike argumentene og veie dem mot hverandre, men da er gjerne de andre for lengst gått over til det stadiet der de enten er lykkelig enige og roper høyt om hva som må gjøres, eller helt uenige og konkurrerer om å rope høyest.

"Det er naivt å ikke ta et standpunkt", får jeg høre. Likevel er det grunnleggende i vitenskap at man skal forsøke å motbevise hypoteser for å styrke dem. Derfor, for å ha et vitenskapelig forhold til politikk, kan man gjerne ta standpunkt men man må være åpen for at dette standpunktet kan endres. I motsetning til enkelte andre, mener jeg at objektivitet er en bra ting.

Jeg husker da jeg oppdaget at jeg kunne være interessert i politikk selv om jeg stemte "vet ikke" i skolevalget. Det var fantastisk å oppdage hvor spennende disse problemstillingene egentlig var, hvis man så bort fra de dagligdagse aktivitetene til enkeltpolitikere og den selektive argumentasjonen til de berørte partene. Problemer oppstår hvis jeg ikke skal kunne bruke denne kunnskapen fordi politikk og vitenskapen om politikk regnes som to helt adskilte ting. Kanskje det er helt feil av meg å stille vitenskapelige krav til politiske synspunkter utenfor Blindern. Men at ord skal ha helt andre definisjoner innenfor vitenskap om politikk enn det de har innenfor egentlig politikk virker ikke logisk. Det kan argumenteres for at man bør forenkle politiske og ideologiske synspunkter for å gjøre det forståelig for de menneskene som kun er aktive som velgere, de menneskene som egentlig ikke er interessert i det hele tatt. (Nazistene argumenterte for dette.) Har man viktige beslutninger å ta, bør man ikke grave seg ned i teorier og vitenskapelige definisjoner bare for å gjøre det. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer, skal man lage nye kart. Men det må ikke bli sånn at de gamle kartene studeres i detalj av statsvitenskapstudenter, nye kart utarbeides av forskere og er utdaterte innen studentene får kjøpt dem på Akademika, og ute i skogen er det viktigere å gå sammen med en gruppe med matchende turutstyr enn å egentlig tenke over hvor man går.

"I have come to the conclusion that politics are too serious a matter to be left to the politicians", sa Charles de Gaulle. Jeg vet ikke hvem han mente skulle ta seg av politikken. Men jeg håper det finnes plass til objektivitet, grundighet og vitenskapelighet... og at man kan komme til denne plassen uten å bruke år på å rope slagord man bare delvis tror på.

Opprinnelig skrevet litt etter litt, som pauseaktivitet da jeg satt alene på Blindern og leste til eksamen i Politisk Teori. 

 

Posted by Julie at 12:27 AM | Comments (2) | TrackBack

January 31, 2007

Depressing political stories

Marginal Revolution has a short list of political facts that wouldn't make good stories if they were true (which we don't know if they are, although Marginal Revolution doesn't think so). I keep coming back to the idea that scientists (including social scientists) and the media should be concerned with whether or not something is true, not whether or not we want it to be true or what the effects are if the general public believes it to be true. This is easy enough to accept in theory, but a recurring theme in (yes, you guessed it) The Blank Slate is how difficult it is to accept in practice.

Update after reading comments on MR: Ok, this is getting embarrassing. My dad is the first to comment, and he refers to The Blank Slate. And no, this is not embarrassing as in "Oh my god, my parents are reading the same thing as me, how uncool!" I'm 20, not 14. But I think we've given this book enough publicity now, and it is, sadly, time to move on. Just read it! Ok?

Posted by Julie at 10:44 PM | TrackBack