According to Julie

November 23, 2010

Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)

 

Da jeg begynte på universitetet, savnet jeg lærerne mine fra videregående. Ikke bare som personer, men som tilgjengelige fagpersoner. Mennesker jeg kunne stille spørsmål til, og som ga inntrykk av å være opptatt både av elevene sine og fagene sine mer eller mindre hele tiden. Mennesker som fremstod som eksempler på hvordan det var å være voksen og leve av eller for et fag.

Man velger ikke bare hva man skal gjøre når man blir stor, men hvem man skal være. På videregående tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde lyst til å bli lærer, ville jeg være en voksen som var så opptatt av politikk og historie som politikk- og historielæreren min var. Det var først og fremst fordi han stadig delte ut tips om bøker, filmer, artikler og anektdoter som var faglig relevante, men ikke på pensum.

Offline er slike tips lettere å dele ut direkte til 20 elever enn til 200. Men det gjelder ikke på internett. Denne lærerrollen, den faglige rollemodellen, skulle jeg ønske at flere som underviste på høyere nivå tok tilbake - gjennom blogger, Twitter eller andre former for nettmedier.

Det betyr ikke at pensum, som fortsatt stort sett er på papir, er verdiløst. Men den holdningen som virkelig frustrerer meg, og som jeg møter både hos studenter og lærere, er at faget stopper der det obligatoriske pensumet stopper. Og at læreren som fagperson stopper når den obligatoriske undervisningen (alt for ofte i seg selv bare en gjentagelse av pensum) er slutt for dagen.

Det er bare ett av argumentene. Et annet er at stadig flere oppsøker informasjon om verden gjennom sosiale medier fremfor bøker eller papiraviser. På samme måte som journalister må være klar over hvordan leserne leser, må lærerne være klar over hvordan elevene lærer utenfor klasserommet.

Det betyr ikke at du må (eller bør) bli venn med alle studentene på Facebook og dele alle sider av livet ditt med dem. Men du kan vel dele de faglige sidene. Hva du som fagperson tenker om nyheter, bøker eller samfunnsdebatten. Noe av det beste med internett er at folk kan møtes på grunn av det de har til felles - selv om det bare er et bittelite smalt felt som i seg selv tar opp kun en fjerdedel av ett semester av en utdannelse.

Heldigvis begynte historielæreren min å blogge kort tid etter at jeg begynte på universitetet. Bloggen History Matters! (som altså har som mål å vise at historien har en betydning for nåtiden) er et eksempel til etterfølgelse.

Her er noen av mine mer faglige innlegg, som eksempler til hvordan man kan fagblogge:

• Et kort tips om en faglig relevant artikkel: Economists don't know everything
• Fagkritikk, blogg om fag for de som driver med fag: Jeg vil ta master i verdensvitenskap
• Kommentar til en sak som er aktuell for studenter + Faglig kommentar til en generelt aktuell sak: Mål: middelmådighet
• Studietips: Too busy to write, so I'll teach you how to read
• Omtale av faglig relevant litteratur: Book review: The Big Questions
• Innlegg/artikkel basert på faglig arbeid: Hjerneflukt kan ikke forbyes

Jeg pleier å anbefale gratisversjonen av Wordpress som bloggplattform for nybegynnere. Hva venter du på?

Illustrasjon: Wrote, Creative Commons

Basert på et foredrag jeg holdt for veilederne på NKS Nettstudier 20.11.2010

Posted by Julie at 5:00 PM | Comments (2) | TrackBack

Impulsive concentration

"(W)hen that kind of focus springs to life - when interest becomes visceral, when caring becomes palpable, when you're so focused on something that the rest of the world melts away - the learning that results tends to be rich and sticky and sweet. The kind that you carry with you throughout your life. The kind that becomes a part of you. The kind that turns, soon enough, into wisdom.

It's a kind of learning, though, that can't be forced - because it relies for its initial spark on something that is as ineffable as it is intense. Interest has a way of sneaking up on you: One day, you're a normal person, caring about normal things like sports and music and movies - and the next a Beatles song comes on the radio, and suddenly you're someone who cares not just about sports and music and movies, but also about the melodic range of the sitar. Even if you don't want, necessarily, to be somebody who cares about the melodic range of the sitar. Interests are often liberating; occasionally, they're embarrassing. Either way, you can't control them. They, in fact, control you."

Quote from Megan Garber in Attention vs. distraction - What that big New York Times story leaves out

And here's that big New York Times story: Growing up digital, wired for distraction I couldn't bring myself to read the whole thing, because I am so sick of being told that my ability to multi-task is a bad thing, and that I can't concentrate because I'm under 25. (I'm blogging this in between editing photos, updating E24, and keeping up with Twitter, and I think I'm doing ok).

Garber sums up the counter-argument perfectly here:

"(T)he digital era is bringing a new kind of empowerment not just to interest, but to aversion. The web is a space whose very abundance of information - and whose very informational infrastructure - trains our attention to follow our interests."

(That's why online headlines have to be straightforward.)

Related posts:

• Multi-tasking and concentration
• I am a constant gamer

Posted by Julie at 2:24 PM | TrackBack

August 17, 2010

Geeks er de nye intellektuelle

"Tverrfaglighet for the win! Geeks are the new nerds! Nei, geeks er de nye intellektuelle! Hurra!"

Omtrent det tenkte jeg da jeg leste Bjørn Vassnes' kronikk "En annen type tenker" i Aftenposten i helgen. Vassnes skriver at mens såkalt "tradisjonelle intellektuelle" baserte seg på filosofi uten empiri, er dagens nye intellektuelle faktabaserte og gjerne tverrfaglige:

"[Vi trenger] fremdeles mennesker som kan tenke og uttrykke seg med mot og kunnskap (som regel mangler det éne). Finnes det slike i dag? Kanskje. Men for å se dem, må de klassiske humanistene glemme sin angst for vitenskap og teknologi. De må være villige til å se over kløften mellom de «to kulturer» - mellom litterater og humanister på den ene siden – og naturvitere på den andre."

Teknologer er også tenkere. Denne kronikken satte ord på noe jeg har kjent på lenge. "Kjent på", mer enn "tenkt på", faktisk: Et vagt ubehag som følge av at jeg merker konflikten mellom de to kulturer i praksis.

På videregående gikk jeg i en realfagsklasse hvor noen av de beste studentene oppriktig mente at de automatisk var mindre kreative fordi de var matematikere. Det var noe av det første jeg blogget om. Så begynte jeg på Universitetet i Oslo og befant meg plutselig på motsatt side av en konflikt jeg ikke hadde ord for.

Hva slags utdannelse har jeg egentlig? Jeg har blogget om Internasjonale Studier: del 1 og del 2

De to kulturer var pensum på Blindern, men de var også kjempetydelige utenfor lesesalen: De sosiale skillene mellom studenter på de ulike fakultetene. Historieprofessorer som lo hånlig av at statsvitere og samfunnsøkonomer lager modeller og kaller det å tenke. Humoristiske, men sanne studentavisartikler om image-problemene til studentene på matematiske og naturvitenskapelige fag. De tomme og uinteresserte ansiktsuttrykkene jeg fikk som svar da jeg sa at jeg ville skrive bacheloroppgave om internett innenfor det samfunnsvitenskapelige faget Internasjonale Studier.

Jeg vet ikke om det er et resultat av hvem jeg nå velger å omgåes, eller om vi faktisk generelt kan se tegn til endring etter hvert som "sosiale medier" og fildeling har blitt noe "alle" snakker om. Men jeg gleder meg over at så mange jeg treffer på Girl Geek Dinners er litteraturvitere eller designere, og likevel definerer seg selv som teknologi-interesserte. Det tyder på at det i hvert fall er noen som ikke ser noen motsetning mellom kreativ og teknisk.

Les også:

• Jeg vil ta master i verdensvitenskap!
• Klima, konflikt, kapital - og tverrfaglighet
• An education for globalists?

Posted by Julie at 6:33 PM | Comments (1) | TrackBack

March 20, 2010

Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!

I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".

Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:

"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."

Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.

Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.

Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.

For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.

Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.

Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.

Posted by Julie at 6:54 PM | Comments (3) | TrackBack

March 10, 2010

Mål: Middelmådighet

"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)

Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?

Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.

Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.

Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.

- Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (...) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.

- Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.

Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (3) | TrackBack

March 2, 2010

Norwegian media - Free, but dependent

I'm spending the first part of this week writing up to ten pages on how the Norwegian government is supposed to afford journalists in the future. Norway subsidizes its media, or should I say part of its media, mainly the media that provides daily news on paper. The media that I think is dying. News sites get no government funding or tax breaks, and the current system of funding provides very little incentive for experimenting with more efficient, modern ways of delivering news.

Writing about this for school means I will probably have to use my own earlier writings as academic references. That makes me feel old and silly, but I have been writing about Norwegian press subsidies for as long as I have been writing journalism at all - which I admit is not that long. My first feature article, back in early 2008, was about the Norwegian system of government-supported journalism. My American journalism professor at The American University of Paris sent me back to Oslo so I could explain to him how Norwegian newspapers could be government-funded and still be an independent fourth estate.

I wrote about how Norwegian journalists considered themselves loyal mouthpieces for politicians up until the 1970s, about the controversy (or should I say controversial lack of controversy in many cases) surrounding the current press subsidy system and about the general Norwegian mentality of trusting the government to provide solutions to everything. After a week of interviewing editors and media experts, I had learned most of the things that would later be on the syllabus of the course for which I'm currently writing an exam.

But I never got around to publishing the article, until now. So here it is, complete with the footnotes I added to further explain Norwegian weirdness to Americans:

Norwegian Media - Free, but dependent (pdf)

Image: Madewell

Posted by Julie at 1:27 PM | TrackBack

January 25, 2010

Too busy to write, so I’ll teach you how to read

Long-time readers may know what this picture means: I am literally buried in word-related work. Except now, in 2010, there are fewer books and more computer files to be read, written, edited, sent and uploaded. So the buried part is not so literal anymore.

While I write a news article, a media commentary column, a movie review and a summary of a book chapter, you can read How to win at reading academic articles from the blog An Improbable Fiction.

Like the author of that post, I spent my time at university struggling with the dual burdens of popularity and belief that I could take on extra courses. But I managed, because I can (usually) read and understand things pretty quickly. You can too! There are many, many techniques for doing so, but today, I'm recommending a combination of reading and note-taking described here.

Posted by Julie at 10:06 AM | Comments (2) | TrackBack

October 15, 2009

Exams make me feel like this...

This is Giselle (played by Christine Thomassen) dying on stage at the Oslo Opera House. The last show was tonight, and I was lucky enough to see it twice: Once from the audience, once from backstage. I'm writing a story on professional ballet for my feature journalism class, and I obviously had a great time researching it. Now that it's almost time to turn it in (along with a paper on New Journalism and New New Journalism), I kind of feel the way Giselle looks in this photo.

It's nothing serious, just a lack of concentration and a weird mix of too much inspiration and not enough inspiration at once. You know how sometimes, no matter how many times you edit a sentence, it just doesn't capture what you're trying to say? I feel like that, but with a whole feature story.

However, tomorrow at 11 AM it will all be over. And then it will be Moose Cap Friday. And I thought I would celebrate by explaining what that means.

Tomorrow.

For now, a few more photos from the ballet story...

The Norwegian National Ballet

Cristiane Sá & Christopher Kettner

Pas de deux by Valentino Zucchetti & Chihiro Nomura

(All photos by Julie R. Andersen)

Posted by Julie at 9:48 PM | TrackBack

September 4, 2009

Der jeg bodde før, var det kunnskap i veggene

Jeg savner Blindern.

"Hvorfor?" Spør min far.

Min far lever av å holde forelesninger i den nye BI-bygningen på Nydalen. Arbeidsplassen hans ble spesialdesignet som det ideelle sted for kollokviegrupper, diskusjonsbasert undervisning og fruktbare møter mellom næringslivet, forskere og studenter.

Bygningene jeg hevder å savne ble spesialdesignet som billige 70-talls murklosser.

Min far spiste en gang lunsj med meg i kantinen til en av disse klossene. Da fortalte han meg at det hullete trekket på stolen han satt på var selve beviset på hvor lite Norge verdsetter høy utdannelse.

Men min far er også pappa, så nå prøver han å forstå mine følelser.

Jeg påpeker at den kantinen blir pusset opp i disse dager, og så prøver jeg å sette ord på hvorfor jeg savner mitt tidlige studiested.

Jeg kan ikke si at jeg savner falleferdige kantinestoler med hullete trekk. Jeg har ikke egentlig noe behov for å stå i kø utenfor biblioteket fem på åtte for å kunne slåss om en plass på en for liten lesesal uken før eksamen. Og man skal være ganske sprø for å savne taggingen på doveggen.

Samtidig er det nettopp det jeg savner.

Toalettene på Universitetet i Oslo brukes som veggavis. Her publiseres sangtekster, debattinnlegg om feminisme og integreringspolitikk, kjente og ukjente sitater, karikaturer og utdrag fra Ringenes Herre. Det finnes uformelle spørrespalter der studenter gir hverandre hjelp med eksamensangst og kjærlighetssorg.

I Melbourne har noen skrevet mastergrad om doveggslitteratur, så jeg er kanskje ikke helt sprø likevel. Men det er ikke doveggene i seg selv jeg savner.

Jeg savner livsstilen som fører til doveggslitteratur.

Jeg pleide å stå opp så tidlig som jeg orket (ikke så tidlig) og så være på skolen så lenge jeg orket (til ganske sent). Jeg studerte etter den velkjente osmosemetoden: Var jeg under samme tak som så mange bøker og professorer, kunne jeg ikke unngå å lære noe. Kunnskap sivet inn i hjernen min som vannmolekyler gjennom en membran, så lenge jeg var innenfor universitetets murvegger.

Osmosemetoden er ikke tull, for du skal jobbe hardt for å unngå kunnskap på Blindern. Pausene mine ble tilbragt med kaffe og mennesker som fortalte Aristoteles-vitser og sa "Dette er sub-pareto-optimalt," i situasjoner der andre sa: "Så kjipt." Vi grep enhver anledning til å dra på foredrag og paneldebatter om alt som potensielt kunne være lærerikt. Og hjernen tok tydeligvis ikke pause på dobesøk heller.

Når jeg nå besøker disse lokalene, kan jeg nesten høre at hjernen reagerer: Whoosh! Det kan være lyden av tomhet, men jeg velger å tenke at det er hjernen som forbereder seg på kunnskapsoverføring direkte fra bygningene.

Selvfølgelig er doveggene enda et bevis på at Norge ikke verdsetter utdannelse høyt nok til å gi studentene rene lokaler å studere i. Men de er også tegn på at studentene oppholder seg i disse lokalene likevel; at det er mange som ikke bare møter opp på forelesning og så går igjen, men som tenker og lærer og nesten bor på universitetet.

Jeg forteller min far at jeg i dag pekte på samfunnsvitenskapelig fakultet på Universitetet i Oslo og sa: "Det er der jeg bor." Og så måtte jeg rette det til: "Jeg mener, det var der jeg studerte. Før."

Det er ingen senere arbeidsplasser eller studiesteder som har fått status som et ekstra hjem. Til det har de alle hatt for nymalte vegger.

Posted by Julie at 1:42 PM | Comments (8) | TrackBack

June 2, 2009

Girls aren't stupid, we're just not as lazy as the boys

LiveScience reports that a new review of recent studies finds that girls are not more stupid than boys - even when it comes to math.

I didn't take the time to comment last time, when The Boston Globe presented the idea that women just aren't into math.

Like I've said before: I don't know how mentally different men and women really are.  I just know about my own experiences here.

So let's talk about me for a bit. And the fact that guys are lazy.

New scientific discoveries on female vs. male brains don't make me better or worse at what I do. They don't change my excellent math grades. And they don't change the fact that despite those math grades, I was very aware growing up that I was not good at math. Because I was good at writing, and I was "creative", and at least when I was a kid, we were told we couldn't do it all.

I was good at the kind of things that involved neat handwriting, meticulous note-taking, extensive newspaper- and novel-reading and the ability to memorize text. My great strength all the way through high school was the ability to read something once (fast) and remember it.  Even with that skill, if you factor in all the free time I spent reading useful stuff, being good at school took up a lot of my time.

Math can be much less labor-intensive. Compared to many other subjects - at least the way they are taught at an elementary and up to high school level in Norway - math is less about "plodding through" and less about already having read something, and more about just getting it. It's logic.

I'm not saying that all aspects of mathematics are like this. But in my personal experience (in Norway, let's say grades six up to high school graduation), math works for the lazy, but smart. History doesn't.

As my dad told me the first of a million times he explained why I should be good at math: "If the whole world stopped existing tomorrow, one plus one would still be two. Even if we didn't have a language with which to explain this, even if there were nothing left to count, 1 + 1 = 2 would still be fundamentally true."

Learning new math skills requires existing knowledge of something, obviously. But it doesn't require that you stay updated on current news or know how to spell your vocabulary words correctly - or even legibly. For a smart, but lazy teenager, math class requires that you show up, pay attention and work on math problems as long as the teacher is looking. And even if the teacher hates you, because you're an obnoxious trouble-making bully, if your answers are right, they can't fail you.

I was smart and lazy about math, and smart and hard-working about languages and social studies. So I was good at languages and social studies. One of the smartest guys in my middle school class was smart and lazy about everything, and so he was good at math.

Some Norwegians have worried that Norwegian schools only work for girls (Åsmund B. Gjerde, who was editor-in-chief of argument at the time, was not worried). But for the sake of argument (ugh, pun not intended), let's believe people who say that little girls are made of sugar and spice and everything nice, can sit still and make teachers like them, have legible hand-writing, an attention span that allows them to read a lot, and that's why we all grow up to complain about the lack of guys in our university classes. I think the smart little boys pick up some math skills, even if the snips and snails and puppy-dog tails* keep them from writing A+ short stories or brilliant essays about current events as compared to history.

Does this make sense at all?

* Little boys grow up to be young men, and they are made of "Sighs and leers and crocodile tears". According to Mother Goose.

Oh, and by the way:

• Who's insane?
• Feminism?
• The problem with pushing math

Posted by Julie at 11:40 PM | Comments (1) | TrackBack

May 3, 2009

Geek alert

I realize I'm in danger of becoming a journalism geek.

The past week was spent writing my take-home exam in journalism. Normally I spend exams wanting to blog about anything other than what I'm writing my exam about. After each political science exam, I avoided anything poli-sci-related for at least 48 hours.

And what do I do when my exam is over this semester? I discuss journalism with my classmates over beer in the park, order a newspaper subscription, catch up on my journalism geek blogs and twitter (tweet? twit?) a journalism-related link.

I blog so much more about journalism than I ever did about international relations. There are many possible reasons for this: Journalism school provides more opportunities for non-boring diary-like blogging. I mean "Today I interviewed the minister of foreign affairs" is so much more entertaining than "Today I sat in the library for nine hours reading about foreign affairs". And since I'm actually acting like a journalist, I feel that I'm qualified to have opinions about journalism. Last year, I was just acting like a college student with some political geekiness.

The most important explanation is that journalism feels so right for me.

Not that there is anything wrong with being a happy nerd. But maybe I should take some steps to make sure I'm not boring. I have friends and readers who aren't journalists after all. And I don't think I should be a journalist/blogger who only writes about journalism/blogging.

I don't want to cross the line separating charming geek from anti-social dork.

But that won't stop me from hitting you with a journalism post right after I publish this little apology for being a geek.

Posted by Julie at 1:59 PM | Comments (1) | TrackBack

March 25, 2009

Studenter blir stadig fattigere

Studenter blir stadig fattigere, skriver Universitas. Her skriver de om budsjettet for 2003-studenter sammenlignet med 2008-studenter. Mens alt blir dyrere, går ikke studielånet opp.

Students get poorer every year - English version of the Universitas article

Jeg har tidligere skrevet litt om ordentlig fattigdom vs. studentfattigdom. Og jeg føler ikke at jeg lider noen nød. Men så tenker jeg meg litt om: For et par måneder siden hadde jeg 50 kroner på kontoen min. Jeg hadde ikke råd til å både ta bussen og spise middag.

Jeg døde ikke, fordi jeg har foreldre som bor i byen og gjør snille ting som å kjøre innom meg med brød og egg og månedskortpenger i slike situasjoner. Dessuten leier jeg leilighet av foreldrene mine, som ikke kaster meg ut hvis jeg utsetter husleien en uke. Så jeg er en fantastisk heldig student. Men man skal ikke være nødt til å leve på foreldrene sine hvis man ikke vil.

Jeg kunne latt være å jobbe, og heller bodd hos foreldrene mine til jeg ble 30. De ville sikkert ikke likt det, men det er en teoretisk mulighet. De fleste av mine amerikanske venner får utdannelsen, inkludert studenthybel, dekket av foreldrene. I Norge tilsier imidlertid kulturen at man skal være økonomisk uavhengig av foreldrene fra 20-årsalderen. Ikke økonomisk uavhengig av staten, men av mor og far.

Selvsagt handler studentøkonomi om prioritering. Grunnen til at jeg plutselig ikke hadde penger hadde imidlertid lite med øl, klær eller spesielt høy husleie å gjøre. Jeg mistet deltidsjobben, semesteret etter at jeg hadde gått på en av verdens dyreste privatskoler. 

En ting vil jeg i hvert fall ha sagt: Jeg har alltid vært heltidsstudent. Faktisk har jeg i de fleste semestre tatt mer enn normert antall studiepoeng. Og så har jeg solgt tåspisssko, blitt fotografert av japanere, tatt telefoner for konsulenter, servert bamsemums, redigert debattinnlegg og strikket grytekluter i tillegg.

Noen av de studentene jeg har møtt som virkelig behandler studiet som en heltidsjobb, er også noen av dem som jobber hardest ved siden av.

Problemet er ikke at studenter sulter hver dag. Problemet er at studenter merker svingningene mest. Jeg snakker ikke bare om finanskrisesvingningene, selv om det er deltidsansatte (ofte studenter altså) som sparkes først. Nevnte jeg hvorfor jeg mistet jobben?

Jeg snakker om at hvis man "har god råd en dag", fordi man har fått studielån eller første lønning på en bedre deltidsjobb, kan en student fremstå som sløsende. Vi har stort sett bare oss selv å bruke penger på. Men marginene er så små. Hvis man mister tusen kroner, eller hvis husleien går opp med 300 i måneden, kan det betyr forskjellen på om økonomien går rundt eller ikke.

Når jeg tilbringer mye tid med studenter, blir jeg vant til at alle er i den situasjonen. Vi tar ikke drosje alene, eller spiser ute, eller kjøper klær som ikke er på salg, eller spiser rødt kjøtt. Lavkarbo kan være så sunt det bare vil; jeg har ikke råd. Og det går jo an.

Vi tenker ikke over at vi har dårlig råd. I hvert fall ikke så ofte. I hvert fall ikke mer enn hele tiden.

Posted by Julie at 7:43 PM | Comments (3) | TrackBack

January 13, 2009

You know you're writing a thesis if...

The following list is from the Facebook group "You know you're writing a thesis if...". This is the first time I've looked at an online list like this and been able to say yes to everything. I'm sure my parents, Per Ivar and Elisabeth will know what I mean. Remember Spring 2007? Thanks for everything.

- You spend 12 hours a day at the library.
- You keep a local coffee shop in business.
- You keep a local liquor store in business.
- Doing work for other classes feels like taking a break.
- Doing work for other classes feels like a complete distraction and waste of time.
- The Inter-Library Services people (probably) hate you.
- You’ve written eighty pages.
- You’ve written zero pages.
- You find yourself on Facebook instead of writing your thesis.
- You’ve considered dropping out of school, since you can’t graduate without it.
- You avoid your advisor like the plague.
- You see your advisor three times a week and generally camp outside their office.
- Your eyes no longer focus properly on what you’ve already written and you’re afraid you can no longer read English (or any other language your research is in).
- You have thirty+ books checked out from UT libraries. They're all stacked by your front door so you can easily grab them on your way to the library/coffee shop.
- You constantly stress about how you should be writing or reading more.
- You constantly stress about how you should be writing or reading something, anything at all.
- You’ve taken up smoking to have breaks from writing.
- You make Facebook groups as a form of procrastination.
- You do anything as a form of procrastination.
- Running away to another country has come to sound like a perfectly acceptable excuse not to write the damn thing.
- You dread people asking you what you’re writing your thesis about.
- You can spit out a perfect three-sentence summary of your thesis.
- You have to talk for fifteen minutes to explain the premise of your thesis.
- Finding time to do laundry is getting harder and harder.
- Everyone you encounter comments on how stressed you seem.
- You can answer every question in class as well as the professor (if the class involves your topic area).
- You look like a hobo/drag rat carrying four bags of books, articles, drafts, and a laptop to campus every day.
- You never leave your apartment because everything you need for your thesis is there.
- Everything you own or possess regarding your thesis is in a giant locker at the PCL.
- You’ve changed the premise of your thesis four times this month.
- You can’t remember what life was like before you started your thesis.
- You can’t imagine what life will be like after you finish your thesis.
- You haven’t seen your friends in weeks.
- You spend every night drinking with your friends in an attempt to forget about how you should be writing your thesis.
- Every subject, no matter how unrelated, makes you think of some aspect of your thesis.
- Your parents have no idea what you’re actually writing about.
- Your friends have no idea what you’re actually writing about.
- All you talk about with your other thesis-writing friends is how stressed you are about writing your thesis.
- You love what you’re writing about.
- You have come to hate what you’re writing about.
- You’re not sure what you’re writing about anymore, you just search for random articles involving very specific search terms.

After it's all over: You're terrified of going to grad school because you'd have to write another one!
OR
You don't hesitate to start grad school so you can recycle your thesis.

Posted by Julie at 11:44 AM | Comments (2) | TrackBack

December 15, 2008

Exam time

Today is the first day of my three-day take-home exam for journalism school. Of course, today I want to write about everything but journalism, and my concentration has been absurdly bad. So I have decided that I won't blog today unless I do something more productive with my school work first.

This means that if I manage to upload anything substantial before midnight, you can all be proud of me. If not, well, wish me luck.

In other news: My coffee machine has been fixed.

(Photo from May 2007, writing my bachelor thesis. The photo was taken on a good day, unlike this one.)

Related posts:

• Tragic
• Fritid!?!?!
• This can only mean one thing...

Posted by Julie at 7:43 PM | TrackBack

December 10, 2008

"We love learning. We hate school."

Excerpts from the text to go with the video, A vision of students today by Mark Hanson:

One of the most thoughtful and engaged students I have ever met recently confronted a professor about the nuances of some questions on a multiple choice exam. The professor politely explained to the student that he was “overthinking” the questions. What kind of environment is this in which “overthinking” is a problem?

How did institutions designed for learning become so widely hated by people who love learning?

Texting, web-surfing, and iPods are just new versions of passing notes in class, reading novels under the desk, and surreptitiously listening to Walkmans. They are not the problem. They are just the new forms in which we see it. Fortunately, they allow us to see the problem in a new way, and more clearly than ever, if we are willing to pay attention to what they are really saying.

While most of our classrooms were built under the assumption that information is scarce and hard to find, nearly the entire body of human knowledge now flows through and around these rooms in one form or another, ready to be accessed by laptops, cellphones, and iPods. In short, they tell us that our walls no longer mark the boundaries of our classrooms.

And that’s what has been wrong all along. Some time ago we started taking our walls too seriously – not just the walls of our classrooms, but also the metaphorical walls that we have constructed around our “subjects,” “disciplines,” and “courses."

I wish I couldn't relate to this, but I can. When school doesn't command my full attention, my mind wanders - sometimes so far that I miss information from my teachers that I should have gotten. As I wrote here, "I have this theory that if my brain isn't busy enough, it will start searching for something to do." Maybe it's a sign of the times, maybe it's just me. And yes, many students don't concentrate because they can't be bothered. And many students don't work unless the teacher constantly controls them and watches them, and this controlling involves the lazy students actually showing up for class. But these students don't belong in college at all.

I know that I can learn so much more with an Internet connection, a library card and permission to cut class than I can if I go to school every day. If teachers have to force their students to show up to lectures, isn't that a sign that what's happening in the classroom is less than interesting? It's time for a change.

Posted by Julie at 4:51 PM | Comments (1) | TrackBack

March 12, 2008

Norge setter ikke standarden for utdanning

Dette er en av disse artiklene som jeg kunne kommentert så mye at jeg ikke en gang tør å begynne. Men jeg kjenner at flere lange poster om utdanning i Norge contra andre steder i verden er på vei. Ettersom jeg har andre skriveforpliktelser først, får dere lese hva Anders Fjelland Bentsen, i ANSA, skriver i mellomtiden.

Takk til Ingar for link til artikkelen. Og legg forresten merke til at en lengre utgave av artikkelen kommer i Argument snart. Hurra for Argument, hvor jeg nå er medlem av samfunnsredaksjonen.

Posted by Julie at 3:28 PM | TrackBack

January 24, 2008

So, how is school?

Here's the answer to the number one question everyone is asking me these days: 

I go to French class in the mornings, Monday through Thursday. The class is small, and we were all tested to make sure we're on the same level. The course includes vocabulary and grammar, but so far, we've basically just talked a lot - which is good. On Mondays and Thursdays I take classes in economics and politics, including a class on the upcoming American presidential elections.

On Wednesday nights (until 9:30 PM!) I have journalism class. Somehow I ended up in a course that requires students to already have taken a journalism class, and well, I haven't. But halfway through the first day, I was having too much fun to really notice. I bought a journalism textbook last semester on impulse, and I'm glad I did. Otherwise, words like "spin" would have confused me. The teacher is a reporter, and he expects us to bring the International Herald Tribune to every class. In fact, that newspaper is required reading, so I need to look into getting a subscription. For next week, I already have three assignments: a press release about myself, a 250 word article on "AUP: Mac or PC?" and an idea for a feature about some press-related topic. The teacher asked if there were any Scandinavians in class, because he wanted someone to write about the press in a Scandinavian country, so I have a pretty clear idea of the topic for my feature already. And I just found out that writing for the AUP newspaper The Planet will give me extra credit in the class, and I was thinking of doing that anyway. I suppose the danger here is that I spend all my time writing, and no time reading for other classes.

AUP is a small university - 1000 undergrads and 17 students per full-time faculty member. I haven't been in classes this size since elementary school. Compared to U of O, there is less required reading, but more strongly recommended reading, including articles handed out in class, websites we're expected to check, and a general understanding that we all follow the news like "news junkies" (plus check the polls for the US primaries regularly). Unlike in the Norwegian system, the final exam is just one of several tests, and class participation counts. I plan to check out the library tomorrow or maybe tonight after class, since I don't like studying at home. If I don't like studying in the library either, there's always LaSource, the closest café, where they have free wireless and waiters who recognize me already. 

 

Image via Heidi. 

Posted by Julie at 12:10 PM | Comments (1) | TrackBack

October 19, 2007

Wikipedia

I have sat through my last mandatory "how-to-write-a-political-science-paper" class! And to celebrate: "The Wikipedia Gap". I couldn't have said it better myself.

That won't stop me from adding a few of my own comments:

In every one of these usually tedious classes, the question of using Wikipedia in term papers has come up. In general, we are usually warned to be careful with any net-based source and more or less forbidden to use Wikipedia. The reason for this is supposedly that Wikipedia is not written by experts, so it's likely to be wrong. My answer is that Wikipedia is written by experts - that's the whole point. People write about their own home towns, hobbies and obsessions - all their little areas of expertise. And mistakes are corrected. The reason not to referr to Wikipedia in university papers is that it's an encyclopedia. It's very basic. Most of the information you can find there can also be found in other more detailed documents (books, studies, specialized web sites) and if you are serious about researching something, you look further than the encyclopedia. In my opinion, (and the vast majority of people who write and edit books seem to agree with me), there is no need to write a source reference when you state basic facts like capital cities and dates. Even if you didn't know it before you read it somewhere, anything that Google will tell you 500 million times in half a second is common knowledge. Yet we're still told to write "(Author Year:page number)" after practically every sentence in every term paper. The point of referring to where you got information, is so that the reader can learn more by checking out your original source or check up on your original source if they think you're wrong. No reader is going to think: "Wow, Alexis de Tocqueville was born in 1805?!? That's fascinating - I must go to http://en.wikipedia.org/wiki/Tocqueville to learn more!"

I got this article from my dad, and I'd like to repeat one of the comments to his post, which continues the discussion in a slightly different direction:

"Problemet i skulen er altså ikkje å få aksept for bruken av IKT, og fleire skular nyttar i stor grad kjelder frå kollektive kunnskapssamfunn, og tar det inn over seg som eit viktig ledd i danninga av elevane. Problemet er at ein ikkje får uttelling for slikt arbeid når kunnskapen skal målast. Kan skjøne ein vil kome til å konkludere med at IKT-satsinga i skulen er fånyttes, sidan ein på eksamenar og prøvar ikkje vil sjå merkbare resultat?"

Basically, schools (including most departments at the University of Oslo) use IT for everything except evaluating what students have learned. The result is that students of International Studies are literally asked to solve the problem of the Middle East by sitting alone with a piece of paper and a pencil for four hours.

Posted by Julie at 4:19 PM | TrackBack

October 11, 2007

First sentence

I "Searched inside" The Myth of the Rational Voter by Bryan Caplan at Amazon.com. This is the first sentence:

What voters don't know would fill a university library.

Well, I certainly hope so. If you can't fill a university library with stuff people don't know yet, what's the point?

Posted by Julie at 10:09 PM | TrackBack

October 1, 2007

Living Locally, Working Globally

Link to my bachelor thesis on offshoring and labor migration from India.

See also:

• I need the answers to two really big questions
• Update on the bachelor thesis situation, Part 1
• Update on the bachelor thesis situation, Part 2

Posted by Julie at 4:36 PM | TrackBack

August 14, 2007

Update on the bachelor thesis situation Part 2

Read Part 1 first.

It's the first day of school for new university students, and the first day of what will probably (hopefully?) be my last semester at the University of Oslo. I almost didn't come back this fall. When I was at my most stressed about the bachelor thesis I applied to journalism school, and got in. It sounded so very tempting to just start over. After all, it seems like everyone does. Being 20 and writing a thesis made me feel very small, very young and inexperienced and suddenly grown up. I felt like I had no idea what I was really doing. I suppose it didn't help that after nearly two years at the university, I still hadn't figured out what made my grades good and what made them bad. My grades were usually pretty good, but I was never able to predict what they were going to be, even after each exam. University wasn't like high school, where I excelled if I did my best and slipped a little if I was lazy. I knew how to go to high school. I still don't know how to go to college.

I know how to get up in the morning (usually), walk to campus, get my books and read for hours. I know how to take notes, and I know how to remember things. But I'm not all that good with exams. And I didn't feel like the bachelor thesis was going so well either. I read a lot, but whenever anyone would ask me what I was writing about, I had to admit I didn't really know. How was I supposed to choose one single question to answer in twenty pages, when every single dilemma seemed to have an answer only two pages long?

Less than a month before deadline, I returned to my original idea. I read everything I could find about offshoring (thank whatever one should thank for Google Scholar) and worked my notes and references into some form of semi-logical order. My thesis - title, hypothesis, conclusion - changed drastically every single day. I moved my enormous stacks of books into my parents' house and sat at their kitchen table nearly every waking minute, looking like in the picture above (which is completely candid, not posed). About a week and a half before deadline, I sent my advisor a long e-mail, detailing all my questions about the thesis and my difficulties with finding one central idea with which to tie all my new knowledge together - a yes or no question I could answer or a well-known thinker I could prove wrong. My advisor told me: "This looks ok to me." I kept writing until just before deadline, then I added a conclusion, printed three copies and handed it in, shivering. I finished my other exams in a sort of daze, ate a lot of chocolate and bought shoes and tried not to think scary thoughts like: "You just did a really bad job. How could you postpone starting on the most important project in your bachelor's degree until the last minute? You've had two years to think about this, not to mention twenty years. You better get used to the idea of doing this one over."

Then I got an A.

I checked and rechecked the grade about 15 times. Then I started wondering why. Was my writing so good that I had fooled them into thinking I was actually writing about something? Had they taken one look at the front page and thought: "Oh, my God. Economics and technology? I'm a political scientist, I don't get that stuff. And it's in English. Scary... I'll just stamp it with an A and hope no one notices that I didn't actually read it." I kept waiting for an apologetic e-mail saying: "Due to technical difficulties, you seem to have gotten an A. This is of course a mistake. We have changed your grade to a D. Have a nice day!"

After all, I broke every rule in the book. I only worked on the thesis for a couple weeks. I used "creative" language and unnecessary quotes. I didn't have one central idea, but just a wealth of information. I forgot to explain words that I should have explained, and I introduced new ideas in the conclusion. Everything my advisor told me not to do, I did. And after I had floated around, feeling slightly drunk with relief for about a week, I thought: "So that's it, huh? THAT was brilliant and insightful? But I didn't do anything!"

Now that it all over, I can at least say that I learned a lot. Much of it didn't make it into the finished thesis, but there are plenty of subjects about which I can say: "I almost wrote a thesis about this, so I do know something about it." I also learned how much information really is available to anyone with an Internet connection and a library card, and how quickly this information can be processed if you don't have to memorize the details for an exam. But if the university thinks this is the best I can do, if this is all they expect, then I'm a little disapointed in them. 

Read the thesis here.

Posted by Julie at 2:51 PM | Comments (1) | TrackBack

Back to school again

University is starting again. Last year at this time, I was happy just to be walking in the same direction as my fellow students, whether it was towards school or in line to buy highlighters and notebooks. Everything is more complicated now, but my morning coffee has not quite kicked in, and I don't think I quite have the filter in place, the one that tells me what you readers might actually be interested in, and what is just my rambling. While I collect my thoughts - and my books - read what someone else has to say. Not only because it's a beautifully written little post, but because I almost could have written it myself.

Posted by Julie at 8:46 AM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2007

Ingen logikk 2

I serien "fakulteter oppfører seg motsatt av forventet": Universitetsbiblioteket kan få tilsendt bøker fra hele landet som jeg bestiller over nettet, og så får jeg mail om at boken min er kommet og jeg blir glad. Men informatikkbiblioteket, ja, informatikk legger ikke en gang ut kart over hvor i hyllene bøkene er.

Jeg hører også fra Heidi at medievitenskapstudentene ikke får ordentlig informasjon. Så medievitenskap er dårlig på å gi informasjon, informatikk er dårlig (relativt) på internett, økonomisk er dårlig på effektivitet, men hf er bra på laptoptilrettelegging. Godt å se at man ikke tilpasser seg folks stereotype forventninger.

Posted by Julie at 9:38 PM | Comments (4) | TrackBack

April 29, 2007

Update on the bachelor thesis situation Part 1

In January, I wrote that I needed to know what my bachelor thesis should be about and what kind of computer I should buy.  Later I added an update on the computer situation when I had bought a Toshiba. So what about the bachelor thesis situation?

Well, let’s just say that I’m not as happy with my bachelor thesis as I am with my computer. I still don’t feel that I found that “one perfect idea” that would make me happy to read and write about the same topic nine hours a day. I’m beginning to think that I have a fear of commitment – not emotionally, but academically. I find it very difficult to ask one single question and turn the answer to that question into weeks of work and tens of thousands of words. I love writing, and I love finding stuff out, but I don’t like using more words than necessary, and I hate over-explaining and pointing out the obvious. And I have a nasty habit of thinking that once I know something really well, than it falls into the category of “the obvious.”

The whole bachelor thesis thing was very hyped up. I was told that this was the most fun thing I would do in college, that Inter-students always wrote brilliant, insightful, original texts, and that fellow students and advisors would give me so much help. People said that it should count as 20 credits, because that was the amount of work we brilliant and insightful scholars put into it.

Truthfully, I wouldn’t say that this is the case. I still think that this was much more fun. Writing something brilliant, insightful and original cannot be guaranteed. Sometimes you want to research something and it turns out that there really isn’t all that much to say about it that hasn’t already been said. And sometimes you want to learn something, and you can’t because finding the important facts would involve years of collecting data and even then you might just find out that there is nothing interesting to say about it. And no, not to be rude, but I don’t think that fellow students or the advisor have helped much, and I know I haven’t helped anyone. And I’m already doing 40 credits this semester; I don’t have time for 50, but I do think that the thesis is costing me 30 credits of anxiety.

And many of my fellow students are saying the same thing: “I’m struggling with this! No, it’s not all it’s cracked up to be!”

When people ask the dreaded question: “What is your bachelor thesis about?” I answer: “Ummm… Can we not talk about this?” But I do have a topic, I am writing, and I think it is time for brutal honesty: I am going to tell you all what I’m doing these days – in part 2. But first I am going to be social with my good friend and reminder that there are brilliant and insightful people who don’t care about international politics.

Posted by Julie at 6:11 PM | Comments (1) | TrackBack

April 26, 2007

Ingen logikk

På samfunnsøkonomisk institutt, instituttet som skal lære meg om kostnadseffektivitet, leverer man inn oppgaver på denne måten:

1. Skriv og print ut oppgaven.
2. Vent på heisen.
3. Prøv å ta heisen til 12. etasje.
   
4. Oppdag at denne heisen ikke vil gå så høyt,
5. Bytt heis.
6. Ta heisen til 12. etasje.
7. Vent på at alle som jobber på samfunnsøkonomisk institutt skal komme tilbake fra lunsjpausen sin. (Dette er den første arbeidsplassen jeg har vært på på lenge der alle tar lunsj samtidig.)
   
8. Få et kopikort fra resepsjonsdamen.
9. Dra ned til 2. etasje igjen.
10. Prøv å kopiere oppgaven i like mange eksemplarer som det er andre studenter i klassen.
11. Slit.
12. Konkluder med at ingen av kopimaskinene virker.
13. Få dette bekreftet av andre som har prøvd det samme.
14. Opp igjen.
15. Forklar situasjonen.
16. Få lov til å legge oppgaven i hyllen til læreren.
17. Denne finnes ikke.
18. Foreslår oppgaveinnlevering over nettet.
19. Svaret: "Nei, sånt gjør vi da ikke her!"

Derfor er det merkelig at Humanistisk Fakultet, fakultetet som lærer om fjærpenner og runer, har egne lesesalplasser (med stikk-kontakter!!!) holdt av til studenter med laptoper (så vi kan bråke uten å forstyrre andre).

Det er nesten så jeg er litt lettet over at internett-tilkoblingen er svak på disse plassene. Ellers hadde det ikke vært noen logikk på Blindern i det hele tatt. 

Posted by Julie at 12:47 PM | Comments (2) | TrackBack

April 24, 2007

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2

Denne gangen er jeg ikke så positiv.

Internasjonale Studier ble opprettet som et tverrfaglig program, men slik det er i dag, er det en flerfaglig kombinasjon av samfunssøkonomi, statsvitenskap, historie og jus. I innføringsemnet INTER1000 veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver og kan velge tema fritt. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Dette medfører administrative problemer som at vi får mangelfull informasjon om for eksempel hva som forventes på eksamen. Dette var spesielt problematisk i forbindelse med JUROFF1410, Folkerett, på juridisk fakultet som arbeider på en helt annen måte enn det samfunnsvitenskapelig og humanistisk fakultet arbeider. Informasjonsproblemer bør imidlertid være ganske enkle å løse.

Det er verre med faglige prioriteringer og hvordan studieløpet legges opp. For eksempel er ECON1410, Internasjonal Økonomi, det eneste obligatoriske samfunssøkonomiske emnet som alle på inter må ta, uavhengig av fordypning. Jeg mistenker at dette emnet er valgt av noen som ikke er samfunnsøkonom og som ikke vet at man helst skal ha tatt mikro- og makro-økonomi før man tar dette emnet. Dette medfører vanskeligheter for inter-studentene og sannsynligvis også frustrasjoner fra samfunnsøkonomistudenter som holdes tilbake av oss som ikke har sett tilbud- og etterspørselskurver før. Jeg er stygt redd for at emnet ble valgt kun fordi det heter “Internasjonale...”.

Studentene møter slike problemer ved å prøve å ordne opp selv. Etter press fra Internasjonale Studenter, ble det for eksempel satt opp ekstraforelesning tidlig i semesteret for opplæring i juridisk metode. Det er også “leksehjelp” i samfunnsøkonomi der studenter med denne fordypningen hjelper de som tar Internasjonal Økonomi.

Det er bra at vi som studenter tar ansvar selv, for det er ingen har ansvaret for oss. Det er ingen stillinger knyttet til dette programmet. Alle som jobber med oss har samtidig andre forpliktelser, og derfor er det ingen som taler vår sak.

Et eksempel på dette: I emnet Internasjonal Politikk 2, tok vi opp på en forelesning som var satt av til diskusjon av emnet og forelesningene at vi synes det var mye repetisjon (fra Internasjonal Politikk 1). Svaret var at dette var fordi vi hadde faget INTER1000, og at det ikke var statsvitenskapelig fakultets feil at vi lærte IP2-pensum i vårt eget fag. Professor i statsvitenskap, Dag Harald Claes, sa: “Dette må dere ta opp i deres eget programråd.” Svaret var selvfølgelig: “Men du er i vårt programråd!” Dette er typisk: de som jobber for oss er egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt.

Kanskje det verste problemet er det “dypeste”: forståelsen av hva vi egentlig driver med. Det virker som om statsvitere tror vi bare driver med internasjonal politikk, historikere tror vi bare driver med internasjonal historie, og samfunnsøkonomer bare med internasjonal økonomi. På forrige Fagkritisk Dag var temaet om vi burde ha en egen mastergrad i Inter. Statsvitenskap mener at vi burde ta statsvitenskap og fordype oss i Internasjonal Politikk. Dette er absolutt ikke nok. Hvis det var det jeg ville gjøre, hadde jeg jo gått på statsvitenskap! Jeg går på Inter fordi jeg vil studere mer enn relasjonene mellom stater: globalisering, migrasjon og krig er eksempler på temaer jeg mener ikke kan studeres uten tverrfaglighet. International Studies (ikke International Relations) kan også omfatte metoder fra sosialantropologi, sosiologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medievitenskap osv. Vi studererer temaer, ikke disipliner.

Det er derfor vi ønsker å lage et nytt emne INTER2000: vi vil undersøke reelle problemer som ikke passer pent og pyntelig innenfor ett fagområde. Verden er ikke inndelt etter fakultet. Man kan ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg. Derfor stiller jeg meg helt uforstående til historikere som snakker om “political science and other dark arts” eller statsvitere som sier at de “ikke liker tall”. Slik sett er jeg egentlig blitt “disiplinert” selv: jeg er blitt tverrfaglig.

Men hva vil det si å være disiplinert? Jeg har etterhvert skjønt at for de disiplinerte selv, handler det ikke om hva man kan, men hvordan man går frem for å lære det. Historikere sier at jøder og palestinere i lang tid har stilt krav som ikke lar seg gjennomføre samtidig. Statsvitere sier at det ikke finnes noen overlappende vinnermengde når jøder og palestinere forhandler. Budskapet er akkurat det samme.

Dette kan jeg tenke og skrive nå. Da jeg begynte her, kom jeg imidlertid rett fra videregående og trodde at siden Internasjonale Studier var en egen grad, måtte det være noe eget ved det. Det er svært frustrerende at denne oppfatningen ikke deles av de som skapte denne graden.

Se også...

• An education for globalists?
• Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1 

Posted by Julie at 3:29 PM | Comments (1) | TrackBack

April 16, 2007

Hva skal avskaffes?

En gruppe forskere ved New South Wales University i Australia har funnet ut at powerpoint burde avskaffes fordi "(f)orskningen viser at det er bedre å få informasjonen inn enten muntlig eller skriftlig". Da jeg var liten, lærte jeg at forskningen viste at det var best å få informasjon inn muntlig og skriftlig samtidig. All min egen erfaring fra skole og universitet bekrefter dette.

All min erfaring fra skole og universitet viser også at dårlige forelesere er dårlige både med og uten powerpoint, og at gode forelesere er sjeldne. Det er menneskene, ikke teknologien, som er problemet. Som alltid. Så hva skal vi avskaffe da?

Posted by Julie at 11:06 PM | TrackBack

March 29, 2007

Principles vs. practice

Interesting article about small private schools for the very poor in Hyderabad, India, and James Tooley, who has researched them. Quotes:

"The reason you haven’t heard of James Tooley is that his work is something of an embarrassment to the official aid and development industry. He has demonstrated something that many development professionals would rather not know—and would prefer that you not know, either. (...) The consensus on economic development—specifically, on the role of the state in promoting growth—cycles to and fro. At the moment, orthodox thinking embraces a leading role for the market in most areas of economic life. But in most developing countries, as in many rich ones (including the United States), schooling is widely regarded as quite another matter. Children’s education is higher than commerce. These realms must not be allowed to mix. Many development and education officials wish to enshrine free education as a universal human right. Education, in other words, is too important to be left to the market. (...) Tooley has been publishing his research in education journals but has also written for libertarian and conservative think tanks. Unfortunately, these associations have pushed him further outside the development mainstream."

A friend of mine who did a year or so of Developmental Studies before starting law school, complained that his classmates picked on him for reading The Economist and suggesting that "maybe it is possible to say something positive about the US". He told me that Developmental Studies drew two conclusions: 1. The world is in deep trouble. 2. American capitalism is behind this trouble. Now, (I hope) that was an exaggeration. But the main conclusion of my International Economics class was "free trade is the answer"; a conclusion that didn't go down that well if some of my more left-leaning classmates. We all know that one should try to keep one's own political ideals separate from serious research, but it's easier said than done. If everyone at Developmental Studies votes for the same party, and everyone at Economics votes for another party, we'll have a problem after these people graduate.

I was hoping that these thoughts were just speculations, and that people grow up and learn that the world is not black and white. Hopefully, they do. But apparently, even grown-ups argue about political principles when they should be concerned with what really works in the real world.

Posted by Julie at 2:04 PM | TrackBack

Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 1

Jeg går på Internasjonale Studier, men hva betyr det?

Internasjonale Studier (heretter omtalt som Inter, som er betegnelsen studentene selv bruker) er tverrfaglig. Det var i hvert fall det de sa da jeg begynte. Det er fem tverrfaglige programmer på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og de ble alle opprettet etter Kvalitetsreformen. De fire andre er Utviklingsstudier, Europastudier, Offentlig administrasjon og ledelse og Kultur og kommunikasjon. I praksis ble disse studiene dannet ved å kombinere eksisterende studier, ikke ved å skape noe helt nytt. Inter er en kombinasjon av statsvitenskap, historie, jus og samfunnsøkonomi. I et innføringsemne, INTER1000, veksler forelesere med bakgrunn fra disse fire fagene på å holde forelesninger som er omtrent identiske med forelesninger de holder i sine egne innføringsemner. Det eneste andre rene interemnet er INTER3090, der studentene skriver avsluttende bacheloroppgaver. Resten av tiden tar interstudenter fag sammen med studenter på disse fire programmene.

Jeg kunne med andre ord gått på Inter uten å gå på Inter. Jeg kunne søkt statsvitenskap, tatt noen historie-, samfunnsøkonomi- og jusemner og skrevet en oppgave om internasjonal politikk til slutt. Off the top of my head kan jeg likevel komme på i hvert fall tre grunner til at jeg ikke angrer på mitt valg.

For det første har jeg et godt og sammensveiset miljø rundt meg. Dette miljøet gjør ikke bare Blindernopplevelsen morsommere, men det er også gull verdt både i kollokviegrupper i dag og som et nettverk senere. 

For det andre er Inter vanskelig å komme inn på. Å gå på Internasjonale Studier betyr at jeg kom inn på det studiet i Norge som hadde høyest inntakskrav blant de jeg var interessert i (dvs. alle som ikke krevde kjemi). Mine meninger om elitistisk vs. egalitær utdanning kan jeg gå nærmere inn på en annen gang, men det har i hvert fall vært min erfaring at det er bra når en gruppe flinke folk samles og presser hverandre til å bli enda bedre. Dessuten er det ikke direkte negativt hvis fremtidige arbeidsgivere får det for seg at jeg var en del av en slags elite på Blindern. Om dette stemmer eller ikke, er en annen sak.

For det tredje er det ikke sikkert jeg ville kommet på å velge denne gode fagkombinasjonen helt av meg selv. Og, ja, jeg mener den er god. På Fagkritisk debatt med tverrfaglighet som tema, sa Bent Sofus Tranøy at en slik bachelorgrad passer perfekt som en begynnelse på den utdannelsen han burde hatt, basert på det han har jobbet med. Å bruke bachelorgraden til å få en bred forståelse av verden, uten å være for knyttet til bestemte disipliner, er helt i tråd med liberal arts tradisjonen som kjennetegner mange amerikanske colleges. Og jeg er 20 år; jeg har god tid til å spesialisere meg - hvis jeg i det hele tatt finner ut at jeg har lyst til det. Man kan nemlig ikke forstå politikk uten å forstå økonomi og historie. Dette har blitt en selvfølgelighet for meg.

Så alt i alt angrer jeg ikke. Det betyr ikke at jeg er fornøyd. Men dette var den positive siden av historien. "Om Internasjonale Studier, del 2" er nok mer klagende. 

Les også:

• Hva driver jeg med egentlig? Om Internasjonale Studier, del 2
• An education for globalists? 

Posted by Julie at 11:59 AM | TrackBack

March 14, 2007

Blogging fra Egypt

Tora, som jeg studerer sammen med og som for tiden tar et semester i Egypt, har skrevet en tankevekkende liten kommentar om politisk blogging og ytringsfrihet. (Fra Internasjonalen, en fellesblogg for flere av medstudentene mine.)

Posted by Julie at 2:31 PM | TrackBack

March 11, 2007

En måte å bli samfunnsøkonom på

En historie om hvordan Iskwew gikk fra å skulle ta statsvitenskap og jobbe i UD til å bli økonom - mest på trass.

Posted by Julie at 12:36 PM | TrackBack

March 2, 2007

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

Oppdatering: Jeg innser nå at dette kan virke som en oppfordring til alle om å lese på Nobel fordi jeg føler meg ensom når jeg er der. Det er det ikke! Selvsagt, dere må gjerne gjøre det, men vit at jeg drar til Nobel nettopp for å være bittelitt mindre sosial enn ellers. Les der hvis dere har samme mål; hvis Nobel blir det nye "Læringssenteret Eilert" må jeg rømme.

17 grunner til å lese på Nobelinstituttet

1. Det er det eneste stedet jeg har møtt virkelig snille bibliotekarer.

2. Det er stikkkontakter og lamper ved hver sitteplass.

3. Det er alltid såpass god plass at du kan velge hvem (om noen) du skal sitte ved siden av.

4. Det ligger i umiddelbar nærhet av Kaffe&Krem, Consenzo, Åpent Bakeri, Ark, Kiwi, trikk og t-bane, og ganske nærme resten av sentrum generelt.

5. Du kan kopiere gratis.

6. De har det meste av litteratur som er relevant for Internasjonale Studier.

7. De ser ikke stygt på deg om du løper ut for å ta en telefon (så lenge du løper ut selvfølgelig)

8. De ser ikke stygt på deg om du begynner å le av noe morsomt du leser.

9. Selv om det altså ikke er så strengt der, er det likevel alltid god arbeidsro.

10. De har et pauserom der man kan spise matpakke og snakke med folk.

11. Bibliotekarene gir deg bokmerker.

12. Det er trådløst nettverk som fungerer bra.

13. Bibliotekarene finner frem alt du vil ha, gjerne mens du selv går og tar en kaffe.

14. Det er kjempelett å forlenge lånetiden, gjerne over telefon. Det virker som om de bare blir glade når du gjør dette. 

15. Du kan få lånekort der som virker i biblioteker over hele landet, og de har fancy Nobel-logo.

16. De har kaldt water-cooler-vann. 

17. Det er fint der. 

(Av disse 17, oppfyller lesesalen på SV punkt 10, punkt 16 og delvis punkt 12. Universitetsbiblioteket er litt bedre, men der er det dårlig plass og ikke minst sinte bibliotekarer.)

Og 1 grunn til å ikke lese på Nobelinstituttet: DE STENGER KL. 15.45! Hva er dette for slags latskap? 

Posted by Julie at 5:58 PM | Comments (1) | TrackBack

January 31, 2007

Multi-tasking and concentration

They say that women are better at multi-tasking, while men are better at concentrating on one task at a time. I don't know if this is true. I do know that I can yell at my dad from less than 10 feet away, and he won't hear me, because he's concentrating. And I know that my mother can interrupt what I'm saying to her by leaving the room, making a phone call or commenting on what the dog is doing, because she's multi-tasking.

I was thinking about this in a macro-economics class this morning. While I was thinking about this, I was also reading the lecture notes that had been printed out from the web, listening to the lecturer and glancing at the blackboard every once in a while, reading an article about the future of European economics in a globalized world, watching my friend draw a cartoon and having a written discussion with my friend about whether or not he should post this cartoon on the web, and whether or not China/India's economic growth really matters all that much. Multi-tasking? Definitely. Concentrating? I think so.

I have this theory that if my brain isn't busy enough, it will start searching for something to do. If I'm reading something, I'll wonder what my bachelor thesis should be about, or what I should be doing for the student government this week. In class, I start writing blog entries in my head. In a conversation, I "concentrate" on what the other person is saying, but that's only because part of my brain is busy planning the response. But if I turn on some music when I read, sit next to a window with an interesting view or read in a café where there is some background noise, it's actually easier to concentrate.

I can't read two texts at the same time (although switching between an article, a written conversation and a description of an economic model seems to work), and it's best if I'm not listening to lyrics while I read, but noise doesn't break my conversation. If I do manage to get my dad's attention when he's concentrating, I know it will take him a while to get back to work. The friend mentioned above is furious at people who bring their laptops to the library, because keyboards are apparently noisy. I seriously hadn't noticed.

This brings me to another question: am I breaking other people's concentration? I believe that the best approach to macro would be for me to go to lectures, bring a newspaper and sit next to the friend who draws cartoons. But if this annoys other people, people who have a different way of concentrating than I do, then I don't want to be selfish. I can read the lecture notes some other time... maybe in development economics class...

Posted by Julie at 7:24 PM | Comments (1) | TrackBack

January 22, 2007

I need the answers to 2 really big questions

This blog has almost 200 comments right now. When Heidi announced that she would give a prize to the reader who wrote her blog's 300th comment, she was flooded with words of wisdom like "yup" and "didu". So my rules are: the 200th comment gets some sort of reward (though what this actually is will depend on who wins, as I don't meet everyone offline), but I can delete any comment I want to, and I would like the answers to these questions:

1. What kind of computer should I buy?

I've never had to worry about this before. I grew up surrounded by computers. They were named after characters in the Lord of the Rings. I'm not kidding. You'd think I would have learned enough geekiness in that kind of environment to be able to make this kind of decision on my own by now, but no. Geeky I may be, but not in that way. I've never had to choose a computer because there was always one (or two) around that I could use. I've asked some individual people about this and everyone just tells me to buy whatever they have themselves. This brings me to the conclusion that it doesn't really matter. So I go and find an ok-looking laptop with plenty of disk space and a low price. And then everyone starts saying: "NO! Get what I have!" And then the whole Apple/Windows discussion starts, but no one has ever been able to explain to me why it really matters, especially since I'm not going to play around with music or pictures or anything; I just want to store stuff and write stuff and use the internet. But I have people saying: "I want you to have a Mac because they're prettier." (What is it about guys? They won't notice a new haircut and they couldn't care less what you're wearing, but they care whether your laptop is pretty or not.) I know that the Apple/Windows debate is huge, but what are they really fighting about, and is it worth the extra cash?  

2. What should my bachelor thesis be about?

I'm writing a bachelor thesis this semester. It's 10 credits (30 credits is a full semester; I'm taking 40 now), and should be 15 pages. So it isn't huge, but it's still the conversation topic with my classmates. It can be about pretty much anything within international economics, political science, history, globalization, international relations, international law etc. I have a few ideas, but none that really stand out as the one perfect idea. So is there anything you'd like me to figure out? I'm serious; I ued to have a list of questions I wanted a psychologist to answer (no, not about my own head, I mean research I would have sponsored if I had money). So maybe someone who doesn't talk about globalization and foreign policy every day can still come up with a good suggestion for what I should write about.

PS. Rambukk wrote the 100th comment. If you're still reading, you can suggest your own prize if you want.

PPS. The people who write Tversover, Applied Abstractions and Lena's Knits and Pieces (my parents) are disqualified, since they can see how many comments are on this blog.  

Posted by Julie at 7:47 PM | Comments (8) | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  

Innledning

Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.

 

Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.

 

Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.

 

Litteraturliste

Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006

Posted by Julie at 8:25 PM | TrackBack

December 13, 2006

Stengt for studenter

Lesesalen er stengt for eksamen. Det er merkelig stille og øde på samfunnsvitenskapelig fakultet. Nesten ingen i kaffebaren, kantinen eller gangene. Utenfor toalettene står en gjeng pensjonister og sørger for at ingen av studentene som har eksamen prater seg i mellom.

På biblioteket har det roet seg nå som det nærmer seg jul, men i forrige uke var det kaotiske tilstander. Jeg var der halv ni og tok den siste plassen i hele bygningen. Alle lesesalene var opptatt. På denne siden kan man se de dystre fakta: i hele eksamensperioden er det nesten ingen steder man kan lese på Blindern. Enkelte dager er til og med "alle lesesaler UiO" stengt for eksamen.

Eksamensvaktene skuler på meg når jeg fyller vannflasken min og tar frem bokskapnøkkelen. Det er nesten så jeg får lyst til å rope ut noen tilfeldige samfunnsvitenskapelige fakta for at de skal anklage meg for å jukse. Jeg prøver jo bare å forberede meg til min egen eksamen. Jeg prøver bare å finne et sted hvor jeg kan lese. Jeg vil jo bare studere. Men det er visst for mye å forlange. På Blindern skal man bare ta eksamen.

Det er litt symbolsk det der, ja...

Posted by Julie at 10:03 AM | TrackBack

October 1, 2006

What kind of math?

In the debate about convincing high school students to learn math, I haven't read much about what kind of math these students should be learning. Richard Posner makes an excellent point:

What would be socially and even economically useful would be to instruct high school students in the rudiments of statistical theory. That would help them learn to think straight about a range of public policy issues, as well as to avoid certain recurrent mistakes in everyday life. People are terrible at handling probabilities.

At the department of social studies at university, I'm glad I know some statistics and calculus, but to be honest, I don't really use my geometry. In Norway, statistics are taught at the end of the final year of high school (although probability is taught earlier) and calculus doesn't really get serious until the end of the second year. Of course this only applies if you choose the most advanced type of math - otherwise there's no calculus and statistics at all. This means that students who don't really believe they need to learn math have to wait a long time before they learn something they can use every time they open a newspaper. But by then they've quit math.

PS. To my fellow students who are taking Statistics this semester: I'm sorry. I know we love to hate this subject. But you do see my point, right? Right?

Posted by Espen at 9:33 PM | TrackBack

September 14, 2006

Kaffebarguiden: U1

U1s navn er ikke spesielt kreativt; det kommer av at stedet ligger i underetasjen av Samfunnsvitenskapelig Institutt, aka. SV, aka. Eilert Sundts hus på Blindern. Så vidt jeg vet drives U1 av studenter som jobber mer eller mindre frivillig for at andre studenter skal få billig øl og kaffe. Og det er nettopp prisnivået og beliggenheten som er stedets største fordeler. Kaffen er jevnt over ikke like god som på de fleste andre steder jeg anmelder, men hvis man kunne målt kaffekvalitet helt nøyaktig og korrigert for prisforskeller, ville U1 helt klart scoret høyest.

Til tross for at jeg mer eller mindre bor på Blindern, blir jeg ikke lei av U1. Det er kanskje fordi man aldri helt vet hva man får der. For det første kan man aldri vite hva kaffen smaker. Vi snakker fortsatt om "den dagen U1 hadde så god kaffe", men det har vært tilfeller der jeg har stirret vantro på min egen kaffekopp og tenkt: "Er dette sølet virkelig kaffe?!?" (ikke at jeg ikke drakk det).

Prisen på kaffe var lenge en overraskelse hver gang. Det står nemlig på prislisten at kaffe koster 5 kr, men det finnes to størrelser. Den lille koster 5, og den store burde etter min logikk koste enten 6 eller 7 kr, slik at det "lønner seg" å kjøpe en stor. Lenge vekslet studentene bak disken mellom 5 og 10 kr for stor kaffe. Vi utviklet raskt et system for å sørge for at vi alltid fikk store kopper til 5 kr: Var det gutter bak disken, kjøpte Ingvild og jeg kaffe. Var det jenter bak disken, sendte vi Per Ivar. Det fungerte utmerket, og ofte fikk vi til og med gratis kaffe (men da la vi bare penger på disken, for god karma). Så en dag fikk Per Ivar kjøpt kaffe til 5 kr - av en gutt. Systemet vårt hadde ramlet sammen; vi var forståelig nok i sjokk og visste ikke hva vi skulle gjøre. Vi opplevde noen kaotiske uker og ble nødt til å dra til RF-kjelleren for å drikke kaffen til mat/nat-studentene. Nå har kaffeprisen på U1 imidlertid stabilisert seg på 5 kr uansett størrselse, og vi er lykkelige så lenge det varer.

På dagtid er U1 åpen mandag, onsdag og fredag frem til 16 (ca.). Er du virkelig fattig student, kan det lønne seg å henge her ved stengetid og kanskje få gratis kaffe. På fredager åpner de igjen kl 17, og da er U1 mer utested enn kaffested.

Hva bør man bestille? En stor kaffe, takk. Hvis du bare vil ha litt kaffe og du har en tendens til å søle, kan du bestille en liten kaffe i en stor kopp. U1s espressobaserte drikker er gode nok og billige (ca. 10-15 kr, altså halvparten av prisen i de fleste skikkelig kaffebarer), men du bør ha god tid. Virkelig god tid. Det tar nemlig tid å få oppmerksomheten til studenten bak disken, få dem til å oppfatte en så komplisert bestilling, vente på at de skal leke med espressomaskinen og betale. Muffins (det eneste spiselige jeg har sett på U1) er en dårlig investering, og medbrakt er veldig tillatt. På kvelden koster øl 29 kr eller noe der omkring, og det er helt klart øl du bør drikke. Ikke fordi det er så godt, men fordi det passer mye bedre med øl enn vin på U1, som tross alt er en billig studentbar. Sist jeg bestilte vin her, var reaksjonen: "Vin? Har vi vin? Joa, denne kartongen som vi åpnet i fjor... eh, hva er det vi tar for vin igjen?" Be om å få øl i glass; plast eller papp er ikke så gøy.

Posted by Julie at 10:32 AM | Comments (3) | TrackBack

August 21, 2006

Back to school!

I'm back from Rome, and I'm back at school. It felt great to walk to school this morning for a back-to-school breakfast with friends and be surrounded by other students all walking in the same direction. I never thought I would be happy to just do what everyone else was doing, but this morning, I was. I know there will come a time when I want to sleep until twelve, when I can't get through a two hour lecture without a large dose of crappy coffee, when I read the same sentence three times and still can't concentrate long enough to understand the point (let alone remember it) and when I ache for the freedom to do nothing without a guilty conscience. But that time is not now. Right now, I want to buy notebooks and highlighters that I don't really need, I want to stand in line at the bookstore, I want to read for hours, and seeing pictures of my university like the ones above make me smile. I wonder how long this insanity will last, but the extra energy is nice.

Posted by Julie at 9:08 PM | TrackBack

August 1, 2006

Ingen grunn til å vente

Dette er en redigert versjon av en stil fra videregående skole. Den ble skrevet som en kommentar til denne artikkelen fra Aftenposten. Spørsmålet er hvorfor studenter kan så lite, og hva man kan gjøre på videregående for å sørge for at studentene er forberedt. Min reaksjon er: hvorfor vente helt til videregående?

Studenter har sviktende kunnskaper fra videregående. Hvorfor?

Hver tredje student opplever at de har for dårlige kunnskaper fra videregående skole. Dette skremmer forskere, og Arild Thorbjørnsen, avdelingsleder ved Læringssenteret, sier det er et uutnyttet potensiale i videregående skole. For å forberede elever på studenttilværelsen, foreslår både han og Kvalitetsutvalget å legge elementer fra høyere utdanning inn i den videregående skole. Dette kom frem i en artikkel i Aftenposten 20.03.04. 

Først vil jeg si at dette høres ut som et godt forslag. Artikkelen spesifiserer ikke hva Thorbjørnsen mener med ”elementer fra høyere utdanning”, men i utgangspunktet er det positivt å lære elever litt om studenttilværelsen i stedet for å la dem oppleve overgangen fra videregående som et sjokk. Problemet er at ingen har lagt merke til at det må være en tilsvarende myk overgang mellom barneskole og ungdomsskole og mellom ungdomsskole og videregående. Utdannelsen er en mangeårig prosess, ikke mange kortere prosesser, og dette blir tydeligvis glemt. Det er denne innstillingen som skaper problemer for studentene.

Det sies at det du ikke har lært et barn etter fylte tolv år kan du glemme å lære dem. Nå gjelder dette heldigvis ikke fagstoff, ellers ville mennesker stort sett ikke visst så mye om det. Dessuten lærer vi oss mye selv etter fylte tolv år. Men setningen sier et par ting om å lære likevel:

For det første er barn svært mottakelige for lærdom. Ikke nok med det, barn ønsker å lære. Seksåringer møter nå opp som førsteklassinger, fulle av forventning og nysgjerrighet. De venter på å få lære å lese og regne – og de skal vente lenge. Lesing begynner man ikke med før i andre klasse. Første klasse handler om å leke og å være snill mot andre. Lillesøsteren min hadde UNICEF på ”pensumlisten” som seksåring og ikke så mye mer. Selvfølgelig skal vi lære om UNICEF, og selvfølgelig er det viktig å leke, men det finnes et potensiale allerede i seksåringene som ingen gidder å utnytte. Resultatet er kjedsomhet, og kanskje også en forventning til at skolen ikke er lærerik eller vanskelig, bare kjedelig. Denne forventningen følger de fleste elever gjennom barneskolen. Kan det være derfor en del elever blir så sure når de endelig skal jobbe med skolen? Kanskje, for nå har de glemt at de engang hadde lyst til det.  

Overgangen til ungdomsskolen opplevde jeg som stor. Plutselig var det vi drev med blitt viktig. Alle jeg kjente stresset med karakterer – unntatt de som ga opp med en gang selvfølgelig. Lærerne våre minnet oss stadig på at vi hadde så utrolig mye å gjøre, så mye å lære. En gang fortalte klasseforstanderen min at hun hadde regnet ut hvor mange sider i læreboka som i gjennomsnitt måtte gjennomgåes i hver time i et fag for at vi skulle rekke gjennom alle. At hun i det hele tatt trengte å gjøre det, vitner om en total omveltning fra barneskolen.

Slutten av syvende klasse hadde prøvd å forberede oss for begynnelsen av åttende, det innrømmer jeg. Vi fikk karakterer på noen av prøvene, selv om de selvfølgelig ikke telte, og vi brukte en måned eller to på å gjennomføre et prosjekt for å lære hvordan vi skulle gjøre det. Likevel var vi ikke forberedt på arbeidsmengden eller på hvor lite tid vi plutselig hadde til rådighet. I stedet for en måned hvor vi fikk flere timer hver dag på å arbeide med et prosjekt, ble ungdomsskolens prosjektarbeid skjøvet inn i uker hvor vi allerede hadde det travelt med å gjennomgå et bestemt antall sider per tre kvarter.

Utviklingen fortsatte i samme retning, og derfor kan ikke jeg se at Thorbjørnsen har rett når han sier at det er et uutnyttet potensiale i den videregående skolen. Videregående er overbelastet som det er. Vi lærer masse på videregående - så masse at det er stressende. Jeg er stresset , og jeg har over fem i gjennomsnitt. Jeg kan knapt forestille meg hvor uoversiktlig skolehverdagen må være for de som sliter med å opprettholde en 2’er. Hvorfor hadde det ikke gått an å lære litt på barneskolen? Når læringen forsinkes med nærmere syv år samles det opp et enormt pensum som skal læres på alt for kort tid. I nesten alle fag må lærerne nedprioritere enkelte kapitler – vi kommer rett og slett ikke gjennom læreboken.  

Dette oppmuntrer til puggelærdom. Med mange prøver hver uke, og lange pensumlister i hvert av mange fag, tvinges selv de ”flinke” elevene til å pugge fakta i stedet for å søke en dypere forståelse av fagstoffet. Vi lærer oss det vi vet kommer på prøven, ikke noe særlig mer, og glemmer det ganske fort. Dette er et langt større problem hos elever lenger nede på karakterskalaen, men selv hos de mest motiverte og ressurssterke elevene finner jeg denne holdningen til skolen. Selvfølgelig er resultatet at vi ikke kan det vi burde kunne når vi starter som studenter – vi kunne det dagen før tentamen, men nå er det borte.

Som på ungdomsskolen, blir vi stresset av at lærerne er stresset. De vet de ikke greier å lære oss alt det vi bør kunne, og de trøster både seg selv og oss med at det er de som legger opp pensum til muntlig eksamen. Dette viser en kortsiktig tankegang og en innstilling om at det viktigste er å kunne det som skal til ved eksamen – det er visst derfor vi lærer ting i det hele tatt. Vi har glemt at eksamen er oppfunnet for å teste om vi kan ting som er viktige i seg selv, uavhengig av eksamen. Det er skolen som eksisterer for å gi oss kunnskap, ikke kunnskapen som eksisterer for at vi skal lære noe på skolen. 

Det andre som setningen om tolvåringer viser, er at det ikke er noe vits i å prøve å lære voksne mennesker folkeskikk. Slikt skal du ha fra barndommen av. Forskningen viser en ”ettergivenhetskultur” mellom lærer og elev: lærerne stiller ikke de kravene de burde stille til elevene. På videregående er lærerne generelt mer ”kompis” med elevene enn tidligere. Delvis fordi aldersforskjellen rett og slett blir mindre, og delvis fordi elevene etterhvert skal være såpass voksne at de ikke trenger like strenge regler som før. Dette er flott, men problemet er at ikke alle elever er så voksne. Elever som kommer for sent, glemmer bøker, ikke forbereder seg til timene, ikke følger med på undervisningen, osv. skaper en slitsom og uoversiktlig læringssituasjon for de som gjør som de skal. Det er den gamle reglen om at alt til slutt går utover de uskyldige. Selv skulle jeg ønske at lærere i videregående skole, og i stor grad også ungdomsskolen, praktiserte straffemetoden som er mye brukt på universitet: hvis du gjør noe dumt, som å komme et kvarter for sent, eller ikke forberede deg til timen, er det ditt problem. Døren er stengt, læreren går ikke gjennom stoffet som skulle vært lest, og hvis du stryker til eksamen kan du takke deg selv. Det høres brutalt ut, men det er sånn livet stort sett er. Eller som en ansatt ved BI har sagt: ”BI er ikke et solarium, det er et treningssenter.”  

For å få elevene til å trene aktivt på skolen (i stedet for å forvente at de kan bare kan sole seg) understreker lærerne hvor vanskelig ting er. Det er et gammelt triks – som dessverre også brukes på høyskoler og universiteter – å innprente i elevene at det de nå skal lære er kjempeavansert, så komplisert og vrient at de egentlig burde slippe å lære det, men siden det nå en gang står i læreplanen, så får de bare konsentrere seg maksimalt og forberede seg på intensiv pugging. Dette er demotiverende. For det første sender det signaler om at det er helt greit, faktisk forventet, å kjede seg på skolen. For det andre er det ofte ikke sant. Jeg har inntrykk av at lærere som sier dette, henvender seg til de elevene som ikke gidder. Dette er en trussel rettet mot de som ikke følger med. Problemet er at det selvfølgelig er de som følger med som hører den, og dermed virker trikset mot sin hensikt.

På min videregående skole var det undervisning i auditorium i noen fag. Dette er for å gi oss en følelse av hvordan det er å være student. Lærerne meldte om en omvendt normalfordelingskurve for karakterene i disse fagene: noen av elevene tilpasset seg den nye undervisningsformen svært bra, andre ikke i det hele tatt. Selv synees jeg denne undervisningsformen fungerer utmerket: den er effektiv, og hver elev er selvstendig og skal ta ansvar for egen læring. Dessuten er det grunnleggende riktig at hvis dette er slik det er å være student, bør fremtidige studenter forberedes på det med en gang.

Enkelte motstandere av denne undervisningsformen hevder at det er vanskelig å konsentrere seg i et rom med tre ganger så mange potensielle samtalepartnere og en lærer som ikke har kapasitet til å stirre truende på de som prater hele tiden. Hvis det er derfor noen ikke kan tilpasse seg audiotoriumsundervisning, lurer jeg på hvordan det vil gå med disse senere i livet.

Dette eksemplet viser at det ikke alltid hjelper med tiltak som i utgangspunktet er fabelaktige hvis den grunnleggende innstillingen er feil. For å forberede elever på studenttilværelsen – og livet generelt – anbefaler jeg derfor å begynne tidlig. Barn utvikler seg raskt. Derfor bør det forventes bittelitt mer av dem for hver måned, i stedet for at det plutselig forventes mye mer etter flere år på samme nivå. Lærere må tørre å forvente noe av elevene – og elevene må kunne forvente noe av lærerne.

Posted by Julie at 6:30 PM | Comments (1) | TrackBack

July 31, 2006

Om videregående skole som oppbevaringsplass

Det er flere av mine venner som har begynt å lese pappas blogg via min egen, og det er bra! Så det kan vel bli litt masete med "se hva pappa skriver" hvis jeg linker til ham for ofte. Men akkurat dette linker jeg til, fordi det i stor grad er basert på mine opplevelser og fordi pappa har snakket så mye om det på forhånd at jeg nesten føler jeg kunne skrevet det selv.

Det handler om at allmennlinjen på videregående skole blir brukt som oppbevaringsplass for alle som ikke vet hva de vil, men som har bestemt seg for (eller har foreldre som har bestemt) at de må gå på videregående, helst i riktig bydel. Jeg kunne skrevet en laaaaaaaang post om dette, men jeg tror jeg utsetter det, slik at dere heller kan lese pappas kronikk.

"Jeg har allerede fått kommentarer som sier at "flinke barn" ikke har godt av å være sammen med hverandre, for de er svake sosialt. Det er med andre ord slik at er du flink, så er du ikke sosialt anlagt. Akkurat som det tydeligvis er slik at det ikke er mulig å være rik og lykkelig."

Denne myten har jeg kommentert mer generelt her, men la meg bare si: det skuffer meg at mennesker jeg regnet som intelligente, fortsatt tror at det er en motsetning mellom skoleflink og sosial. Det skuffer meg i hvert fall at mennesker jeg trodde kjente meg, fortsatt har slike fordomsfulle tanker om meg.

Posted by Julie at 6:22 PM | Comments (1) | TrackBack

June 30, 2006

An education for globalists?

"Today more than ever, the traditional boundaries between politics, culture, technology, finance, national security and ecology are disappearing. You often cannot explain one without referring to the others, and you cannot explain the whole without reference to them all. (...) I am a globalist. That is the school of thought to which I belong. That means I am not a realist, who thinks everything in foreign affairs can be explained by the quest for power and geopolitical advantage - and markets don't matter. I am not an environmentalist, who looks at the fate of the world only through the prism of the environment and what must be done to save it - and development doesn't matter. I am not a technologist - one of those Silicon Valley techno-nerds who believe that history began with the invention of the microprocessor and that the Internet will determine the future of international relations - and geopolitics don't matter. I am not an essentialist who believes that people's behaviour can be explained by some essential cultural or DNA trait - and technology doesn't matter. And I am not an economist who believes that you can explain the world with reference only to markets - and power politics and culture don't matter. (...) Unfortunately, in both journalism and academe, there is a deeply ingrained tendency to think of the world in terms of highly segmented, narrow areas of expertise, which ignores the fact that the real world is not divided into such neat little beats, and that the boundaries between domestic, international, political and technological affairs are collapsing." - Thomas L. Friedman, The Lexus and the Olive Tree

Ah, this is just what a student of International Studies wants to read! Over the past year, I have taken classes at the departments of Political Studies, History, Economics and Law. I believe that the boundaries between these fields, not to mention the strange cultural differences within the university, are an obstacle to students and faculty. It is confusing when professors and the university administration insist on seeing the world as being divided when the whole point of my bachelor program is that the boundaries in the world are being torn down. When wondering what courses to take next semester, I noticed that in every department, there were a lot of classes where you could basically learn the same facts, but seen from different angles - using the tools of economics, history or political studies to learn about the same world. By choosing courses wisely, I can (in theory) get a good mix of these different views, but I also have to spend (or waste, depending on attitude) time figuring out how to study, referance, write papers and sit for an exam the way the different departments want me to do so. We can joke about the way "students in the other buildings" dress or act, but the fact remains that there are different ways of doing things, and that the students and faculty who always stay in one building, never find out that their way isn't the only way.

There is a debate within the university over whether International Relations should have its own Master program at the University of Oslo. It seems that the main reason not to do so, besides the university's economy and the fact that many International Studies students want to get their Master's degree outside Norway anyway, is that International Studies is really just a subcategory of Political Studies. But the whole point of International Studies is that it crosses the boundaries of the different departments. A Master's degree in Political Studies may mean losing the economic, historical and legal perspective - not to mention the technological, ecological and cultural perspective, which International Studies is already lacking. Yes, you should be allowed to concentrate on one area of expertise, but should you have to? I don't know, but I think it's worth thinking about.

The world still needs experts, but unfortunately, we seem to have a tendency to believe that you can't know much about anything unless you have a degree in it, and that if you have a degree in something you automatically know everything about it, but are unable to know anything about anything else. In reality, remember that you are studying the world, not your textbooks.

Posted by Julie at 2:03 PM | Comments (2) | TrackBack

May 25, 2006

Prahaminner - Work in Progress

Jeg fikk vite i går at jeg har vært borte herfra for lenge. Ok, det er ikke mye å si for tiden, men her er det jeg noterte i en liten blå skrivebok på et tidspunkt da det var mye å si: da jeg var på klassetur i Praha for et par måneder siden. Det hører med bilder til disse notatene, og jeg håper å få lagt dem ut snart.

En liten advarsel: forvent ikke en stor litterær opplevelse nå. Dette er et forsøk på å ordne svært uoversiktlige tanker. Dessuten er det stor fare for internhumor her, av typen som ikke er spesielt morsom eller forståelig for andre. De som var med meg på turen (og det var jo ganske mange) vil forhåpentligvis kunne mimre seg tilbake.

Mat i Praha

Rohlíky – bananformede loffrundstykker. Man blir sulten av å spise dem. Serveres til alt.

”Coffee with cream” betyr mye krem.

Vi hadde en koselig Kinamatmiddag i Josefov, det jødiske kvarteret, som ellers viste seg å være en skuffelse.

”Sjokoladecroissanter” kan vise seg å være Nutellacroissanter.

Kogo er en fin italiensk restaurant med overraskende lave priser og god service.

Hver morgen er det en ny variant av poppyseed kake til frokost.

Restauranten vår: Kalich, Junmanova 10 – de serverer Tartuffo!

Hvitløkschips gir dårlig ånde i et helt døgn!

Etter at diverse kresne kaffemennesker har undersøkt frokosten, konstateres det at det verken serveres te eller kaffe – bare grillet hytte – sannsynligvis te med litt Nescafé oppi.

Gatekjøkkenmat er ikke som i Norge: skal det være litt frityrstekt ost med majones og en shot?

 

Hotell Juno – hjem, stygge, sure hjem

Vi bodde i en forstad 10 minutters T-banetur fra sentrumsstasjonene Muzeum og Můstek. Vår stasjon het Střaznicka.

Střaznicka er et blokkområde med en matbutikk kalt Billa, som vi alle ble svært glade i. (At det ikke ble tatt med et Billa-flagg hjem som vi kunne hengt på veggen på Inter-fester, skyldes utelukkende at jeg var for lav til kunne stjele et.) Utenfor butikken sitter lydige hunder og venter. Ved Metroen er det et marked der man bl.a. kan kjøpe stenfrie druer, tåsokker, briller som er så stygge at de blir fine, klær som bare er stygge, sprit, vin, sjokolade, squash, paprika, store rosa briller, enda større rosa BH-er, men ikke grønne epler.[1]

Hotell Juno ligger i Solidaritetsgaten og er overraskende lite stygt innvendig når man tar i betraktning hvor usannsynlig vondt det er å betrakte det utenfra. Rommene er fine, men hvem fant på å henge opp hjernemasse og kalle det en lampe? Nå skal det sies at hotellet så penere og penere ut etterhvert som vi ble trettere og trettere for hver gang vi kom hjem senere og senere...

Naboene våre på hotellet var kilde til underholdning og frustrasjon: kor i grusomme gule caps, britiske skolejenter i uniform og overveldende mengder italienere. Hvordan greier italienere å finne på så mye å si til hverandre? Heldigvis ble vi alle godt passet på av en streng sikkerhetsvakt ved frokosten... og da vi kom hjem om ettermiddagen... og midt på natten... Siden det ikke var lov med alkohol på hotellrommet, var det denne mannens oppgave å straffe alle som bar Billaposer med et ekstraskummelt stirr.

Vi bodde i 9. etasje og brukte mye tid i heiskø og resepsjonskø. Å legge igjen nøklene i resepsjonen var ikke så lurt. Resepsjonistene var sure og så de gjestene de ville se. Ville de ikke se deg akkurat da, ropte de: ”MOMENT!” Vi måtte fylle ut skjema for å få lov til å få ekstra glass på rommet, men vi fikk dem aldri. Ikke fikk vi nok håndklær heller, men siden vi på forhånd hadde avtalt med personalet at det skulle være to håndklær på hver person hver dag, måtte vi ved slutten av oppholdet betale for de håndklærne vi ikke hadde fått – det var jo tross alt vårt ansvar at vi ikke hadde fått dem. Da vi måtte legge igjen 500 ekstra spenn på hotellet, føltes det godt å kunne betale i 1-korona-mynter. Ha!

 

Ukens mysterium: Hvem tok baderomsdøren til rom 9-13?

Teorier om den forsvunne dør:

Noen har ødelagt sin egen dør og vil unngå å måtte betale for skaden. De overfører derfor problemet til noen andre.

Inter-folk lekte nødt eller sannhet i fylla den natten...

Irriterte naboer av Hotell Juno er lei av at boligprisene senkes av tenåringsgruppene. De stjeler døren enten som en taktikk for å gi hotellet dårlig rykte eller som ren hevn.

Vaskepersonalet har stjålet døren og holder den skjult til vi drar igjen slik at de kan beholde depositumet. Dette er et triks de gjentar med jevne mellomrom for å snylte grupper for penger.

Det er italienerne.

 

Tsjekkere

De sier ”please” og ”yes, please” i alle situasjoner.

Vi: Thank you.

De: Please

Eller kelneren sier: ”Yes, please. Yes, please. Yes, please.” for hvert vinglass han skjenker.

”Litt miljøskadet av kommunismen må man si at de er. Å få en tsjekker til å ta initiativ... ja, det er vanskelig (...) Å få dem til å forstå at det er lov å ta feil, at det er feil man lærer av (...) Det er det vi sliter med, altså.” – Norske Skog mannen.[2]

Tsjekkerne er vennlige og serviceinnstilte – så lenge det ikke er jobben deres å være det.

”Blå djevler” finnes i alle land. Dette er en person som jobber med turister, kler seg i blå drakt og bruker sin jobb til å prate enten feil eller bare om seg selv.

Tsjekkerne er visstnok de mest ateistiske i Europa (i følge en slovakisk prest.)

Hvordan norsk oppfattes av tsjekkere, fikk vi vite da noen gutter på T-banen etterliknet oss: ”Vi skal av! Vi skal av! Kvakk, kvakk!”

 

Hørt i Praha

”Bussfahren ist cool!” -Turistbuss ved hotellet

“Om vi bare hadde valgt riktig smêr…" -Fadder-Eirik etter et ufrivillig besøk i Čàslav

”Do you know Thomas? He’s so good-looking!” -Britiske jenter har falt for Narve (aka. Thomas?)

”Signature of aliens” -Det må man ha for å få bo på Hotell Juno

”Jeg kom inn. Jeg så den. Den så meg. Og så ble det et hett øyeblikk hvor den var det eneste i butikken (...) Nå har vi en date i morgen.” -Camilla har falt for en eplegrønn veske

”No grazie!” -Det eneste Ingvild hadde å si til de italienske guttene

”Tidligere denne uken ble vi vekket av fuglesang om morgenen. Nå er det fuglesang om morgenen som synger oss i søvn.” -Yngve filosoferer over utviklingen av utelivet gjennom uken etter en tur på natt-trikken

 

Svært ofte hørt i Praha

”Det står i boken.” -Julie og Camilla var godt forberedt
 

”Men dette er jo det stedet der vi loka!” -Ingvild loka over hele Praha
 

”Jeg tror jeg tar en rolig kveld.” -Ja, særlig.

 

Mandagens hendelser – en dag i Praha:

Jeg hadde fått for mye ”grillet hytte”. Kroppen ville ikke ta til seg mer, og jeg kunne ikke en gang innbille meg at jeg hadde drukket kaffe denne morgenen. Da var det ekstrasurt å vente utenfor senatet fordi Bendik hadde glemt passet som det viste seg at vi ikke trengte. Etterpå drakk vi overpriset kaffe, men vi tenkte at det ikke spilte noen rolle. For vi kunne sitte på et fortau og høre musikk sive ut fra en restaurant på den andre siden av gaten. Så tuslet vi i helt feil retning, men det spilte heller ingen rolle. For været var som sommeren, og vi fant det dansende huset. Så begynte det å bli for varmt da vi shoppet, men det spilte ingen rolle. For det gav oss et påskudd til å gå på restauranten vår og kjøpe Tartuffo! Så var det kanskje litt teit å sitte på restaurant og bare spise is, men det spilte ingen rolle. For da bestilte vi hvitvin. Og etter is og hvitvin løp Ingvild, Anna og Julie gjennom Prahas gater og det var ingenting som spilte noen rolle lenger...

 

 

Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (1) | TrackBack

May 8, 2006

The Becker-Posner Blog (ok, Dad)

I remember being ten years old and listening to a conversation between my father and one of his friends. My father said: "I've been practicing now, and I'm much better at winning arguments with my daughter than I used to be." I knew that he knew I was listening, just like I know he knows that I read his blog and so I've read this entry where I he explains why he likes The Becker-Posner Blog.

The Becker-Posner blog is a delight, something I have come to appreciate even more after my eldest daughter started studying international politics and economy and Dad needs access to rapid and pointed analysis to hold his own around the dinner table.

But seriously, I like The Becker-Posner Blog. You have to be awake and in the mood for serious economics and politics when you read the posts - I can't just rush through them. They usually provide a slightly different approach to whatever it is everyone is talking about. And almost everything they post is relevant to my studies. 

The posts my dad links to, for example, discuss some of the issues I was discussing in the park  with college friends today, plus they managed to include Weber's link between Protestantism and capitalism (which we didn't include in our discussion).

Posted by Julie at 10:02 PM | TrackBack

May 5, 2006

This can only mean one thing...

The sun is shining, and I feel far from stressed, but somehow I can't fall asleep at night, I can't wake up in the morning, and this is my first entry in over a week! This can only mean one thing... exams are approaching!

Since I more or less live at school now, there isn't much to blog about. I can't make myself think even more about the International Court of Justice or comparative advantages when I finally get home, so I won't write about what I'm studying. And let's face it: the whole point of the reading rooms at the Department of Social Studies is that they are empty, boring rooms where the only thing that can possibly hold your attention for longer than three seconds is whatever you're reading.

So I apologize for being boring these days. My last exam is on May 24th, but I assure you, there will be a few entries before then.

P.S.: added on May 10th. The unusually perfect weather makes everything feel so much better. As a college student I can of course decide exactly when I want to study - I'm always free, which means I'm never free. I can, however, also choose where I want I want to study. So I  have moved out of the reading rooms and into the park.

And I can't believe I've been studying all day every day for weeks, I live in the cold land of Norway - and I'm still sunburned!

Posted by Julie at 6:50 PM | TrackBack

April 3, 2006

Seminar om realfag

Jeg var på et seminar i Kunnskapsdepartementet på mandag, med en (sannsynligvis begrunnet) følelse av at dette var noe jeg hadde mast meg frem til. Navnet mitt var ført på Listen med en Post-it lapp og jeg ble møtt i resepsjonen med "Å ja, det er du som er her fordi du er datteren til..." Jeg får bare leve med den følelsen man har når man får lov til noe "fordi pappaen min..." og være takknemlig for at jeg får være flue på veggen i slike sammenhenger. I sluttdebatten var det en som siterte sin egen far og sa: "Kunnskap er en lett bør å bære." Jeg tolket dette til at man bør ta til seg så mye kunnskap som mulig når man først får den servert - derfor har jeg tatt notater som jeg legger ut her som et slags referat.

I sitt innlegg nevnte pappa en av grunnene til at jeg var der: kanskje noen kunne forklare meg hvorfor jeg hadde blitt motarbeidet gjennom hele min erfaring med norsk skole "fordi hun er så uheldig at hun er flink på skolen." Det var det ikke.

Misforstå meg ikke: det ble sagt mye interessant, mye jeg var enig i. Og jeg var ikke der for å hisse meg opp og grave frem det jeg måtte greie å finne av gamle, vonde minner fra norsk skole, og heller ikke for å få bekreftet som en annen martyr at "Jo da, systemet motarbeider meg. Jepp, det stemmer at politikerne ikke aner hva de snakker om." Tvertimot ble jeg positivt overrasket over f.eks. Djupedals avslutningsinnlegg. Men det provoserer meg når folk sier ting som jeg vet ikke stemmer. Jeg vil ikke hevde at jeg er en autoritet på internasjonal politikk, økonomi og historie (ennå), men å gå på skole, det kan jeg. Jeg vet at ideen om at de sterke i klassen skal løfte de svake oppover er fullstendig meningsløs.

Sannsynligvis det mest inspirerende innlegget var det Farid Nolen som stod for. Hans beskrivelse av hvordan han og hans medstudenter på sivilingeniørstudiet i Göteborg dro til videregående skoler med strykprosenter på rundt 70 og overbeviste elevene om at realfag er viktig og at å mestre disse fagene er fullt gjennomførbart - det viste at det faktisk går an å gjøre noe med problemene. Det er imidlertid farlig å feiltolke hva dette prosjektets suksess betyr.

Det er for det første en vesentlig forskjell på dette prosjektet og det tvungne "samarbeidet" som norsk skole påtvinger sine elever. Disse svenske studentene får undervisning på sitt nivå og hjelper yngre elever på fritiden. Selv om man kan lære mye sosialt av dette, tviler jeg på om det å lære mer matematikk selv er en motivasjonsfaktor for ingeniørstudentene. Norske elever - fra barneskolen til universitetet - som er best i klassen i et eller annet, opplever at de bruker den tiden de skulle brukt på å lære, til å lære bort. Det er ikke de sterke som løfter de svake opp, men de svake som holder de sterke nede.

Det ligger dessuten et element av fare i tanken: "Så flott at de unge kan hjelpe de unge - helt gratis for oss." For det er så fort gjort å føre på tanken: "Da trenger vel ikke vi å gjøre noe særlig da." At studenter på mitt eget studium på UiO samler seg i kollokviegrupper eller organiserer leksehjelp for hverandre er positivt, men det frigjør ikke Universitetet selv fra sitt ansvar når det gjelder informasjon og undervisning.

Referat fra seminaret: 

Statsråd Øystein Djupedal:

• Politiske løsninger dreier seg dypest sett ofte om realfag. Derfor er ikke matematikk og naturfag abstrakt – og derfor har vi en ambisjon om styrking av realfag. Det er ikke bare å forbedre utdanningen; kompetansen skal anvendes.
• Kompetansekunnskap er den viktigste innsatsfaktoren for Norge. Læreren er viktigst for å produsere denne innsatsfaktoren.
• Vi har også satt realfag inn i barnehagene – når barn f.eks. pusler med leker der målet er å se at en firkant skal inn i et firkantet hull, er dette også realfag.
• Matematikk og naturfag har mange søkere innenfor lærerutdanning; disse fagene er prioritert i denne utdanningen.
• Ny læreplan med klare kompetansemål inkluderer flere timer i realfag i grunnskolen.
• Problem med realfag er ikke unikt for Norge. Det har vært en nedgang i interesse for realfag i alle OECD-land, men kanskje nedgangen har vært skarpere i Norge.
• Realfagskonferanse 06.06.06.

 

Statsekretær fra Nærings- og handelsdepartementet Karin Yrvin:

• Ikke nok realfagskompetanse i næringslivet, ikke bare i Norge. Dessuten få kvinner i realfag.
• Realfagene er grunnlaget for velferden vår. I konkurransen mot lavkostland trenger vi kompetanse, fordi vi ikke greier å være billigst. Vekst i kunnskapsintensive næringer.
• 2 utfordringer: bedre dimensjonering (bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel) og mer relevans innenfor utdannelsen.
• Tiltak som representanten for departementet mener fungerer: å gi elever mulighet til å gå direkte fra yrkesrettet videregående skole til ingeniørstudiet.

 

Espen Andersen, førsteamanuensis BI

• Espen Andersen åpner med å si at dette er det vanskeligste foredraget han har holdt i sitt liv selv om han lever av å holde foredrag - fordi han er så sint. Han forbereder publikum på at han kanskje kommer til å bli ganske sint i løpet av innlegget og at dette er 40 års oppsamlet aggresjon. Andersens innlegg er lagt ut her: http://www.espen.com/EA-FagseminarKD-3apr2006.pdf  
• Hovedbudskapet er at matematikk er noe alle bør kunne, selv om man ikke skal bli ingeniør.  Dette forklarer han nærmere i kronikken ”11 grunner til å velge matematikk”: http://www.espen.com/norskblogg/archives/2006/02/velg_matematikk.html
• Et forslag til tiltak er å belønne de som er flinke i matematikk, direkte, med betaling for gode karakterer.

 

Johan Aarnes, leder for programrådet for LUR (lærerutdanning realfag), NTNU

• Vi kan ikke snakke om suksess før vi får gode lærere ut i skolen.
• LUR er lærerutdanning integrert i realfagsstudium der formidlingsaspektet er sentralt i alle fagemner. Utdanningen avsluttes med en masteroppgave som kan være faglig eller fagdidaktisk.
• Linjen ble etablert som en konsekvens av at man innså en realfagskrise og en dårlig lærerundvervisning på 90-tallet. Den nye lærerrollen (tilrettelegger, samtalepartner, prosjekt og gruppearbeid osv.) krever at man ikke har et statisk syn på egen kunnskapsmengde.
• kull begynte i 2003, og noen få (som hadde noen fag fra før) er allerede ferdig og har skrevet masteroppgaver.
• Opptakskravet var på 53 poeng - det høyeste ved fakultetet og dermed med høyere enn sivilingeniør. Nå har inntakskravet økt til 60. Aarnes sier helt klart at høye inntakskrav fører til en idé om at dette er et prestisjestudium, og at dette tiltrekker mange og gode kandidater.
• Han nevner noen "Suksessfaktorer" og understreker at dette er satt i hermetegn:
• enhetlig koordinering og ledelse
• markedsføring (påskekort og begeistringsbrosjyrer)
• opptakskravene
• linjeforening, sosiale frynsegoder, klassefølelse
• organisering i egne øvingsgrupper, egen øvingslærere
• tidlig praksis og fadderskoler

 

Student Farid Nolen, Chalmers tekniske høgskole, Göteborg:

• Studenter fra ingeniørstudiet på Chalmers i Göteborg dro til de videregående skolene i sitt område for å lære elevene der at realfag er viktig. Elevenes første reaksjon var: ”Fuck Chalmers!”, men da de fikk tilbud om å komme til Chalmers hver uke for leksehjelp, tok nesten alle i mot dette tilbudet. Chalmers-studentene ble mentorer for elevene. De er forbilder for dem, og det er avgjørende at elevene ser at de også kan studere matematikk. ”Chalmers er respekt. Hvis Farid kan, kan jeg også. Han har persisk bakgrunn; jeg er kurder. Han er ikke så mye eldre enn meg. Jeg tror at yngre elever også ser meg og tenker at hvis jeg kan, kan de også. (...) Hvis man er på bunn, kan man jobbe seg oppover. Det visste jeg ikke, men nå vet jeg det.” Dette sier jenta som opprinnelig møtte ingeniørstudentene med: ”Fuck Chalmers!” I dag hjelper disse elevene yngre elever igjen.
• For mer informasjon:
• http://www.chalmers.se/sections/samverkan/skolsamverkan/laxhjalp
• http://www.civilingenjoren.se/Civing/innehall/2006_03/reportage/teknologer_ger_dem_mattesjalvfortroende.htm
• http://headstart.se/

 

 

Direktør Morten Loktu, Statoil tidligere konserndirektør i Sintef

• Uten realfag stopper AS Norge - med realfagkompetanse inn i fremtiden
• Jobb i et oljeselskap for å påvirke miljø positivt.
• Kunnskapsintensiteten øker- vi er ikke billigere, derfor må vi være smartere.
• Ca. halvparten E eller F i matematikk 1 på NTNU.
• For å møte nye utfordringer som å finne mer olje og gass, utvikle marginale felt eller være mer miljøvennlig er det avgjørende med ny teknologi - alt dette trenger realfagskompetanse.
• Gitt en oljepris på 45 $ fatet, vil en økning på 1prosentpoeng i oljeutvinningen gi 170 milliarder.
• Vil du gjøre noe med miljø? - umulig uten ny teknologi!
• Forslag til tiltak:
• samarbeid mellom skole og næringsliv
• tiltak for å motivere og støtte elever og lærere
• tiltak rettet mot ulike alderstrinn (kanskje jenter og gutter også bør motiveres på forskjellige måter?)
• bruk ungdommens kommunikasjonskanaler
• sommerskole for lærere
• utvikling av læremateriell
• utveksling av personell
• first lego league (legokonkurranse med databrikker)
• sommerprosjektet med 100 studenter som løser ekte tekniske problemer for Statoil
• De to siste punktene er konkrete prosjekter som er satt i gang.

 

Finn Bergesen jr., NHO:

• Chalmers-prosjektet er ikke en "skole" i tradisjonell forstand, men en gruppe mennesker med entusiasme og hardt arbeid. Entusiasme fører til at hardt arbeid kommer av seg selv – og ikke føles så hardt.
• Keiser Nero spurte Sovjet hvordan han skulle bygge landet og fikk til svar at han burde bygge tekniske høyskoler - men ingeniørene hadde ikke noe sted å jobbe i India, så de dro til USA - men så dro de tilbake! Keiser Neros beslutning var altså først feil, så riktig.
• I Norge har vi et fokus på å være best i idrett. Hele nasjonen ble deprimert av Torino. Det er imidlertid ikke fokus på å være best i næringsliv, og det er i hvert fall ikke fokus på å være den beste på skolen. Vi gir ikke de dyktige oppmerksomhet og belønning.
• Kunnskapspolitikk = næringspolitikk.
• Vi bør snakke ungdommens språk om næringsliv, og syvendeetasje.no er en nettside der ungdom forklarer næringslivet for ungdom.
• Bergesen ønsker styrking av yrkesveiledningen

Debatt:

1. Fra en som underviser realfag i lærerutdanning: elever møter lærere med kompetanse først i videregående. I dag ikke naturfag en del av lærerutdanning hvis man ikke velger det selv, men likevel skal lærerne undervise i dette faget. Kurstilbudet i lærerutdanning er avhengig av hvor mange som søker seg til spesialiseringen – er det for få søkere til et fag, blir det ikke undervist i det faget i det hele tatt.

2. Bjørn Berg, leder av norsk råd for lærerutdanning: 28% stryk i enkleste matte på lærerutdanning. Vi må bearbeide lærerens holdninger til realfag i skolen. Eksempel på tiltak: som en videreføring av tv-programmet Pugg&Play, besvarer nå lærerstudenter spørsmål fra elever over Internett.)

3. Oppsiktsvekkende og positivt at dette er et seminar der utdanning og næringsliv møtes. Tidligere var det ikke stuerent å utdanne for næringslivet. Realfag er gøy når elever kan lære seg faget. Elevene skal oppleve mestring. Når fag blir frivillige, må de bli enklere og mer tilgjengelige for å få nok elever. Han er spent på et nytt fag kalt "teknologi og design" og håper dette blir til en suksess - da kan ikke læremidlene være doruller og lim som i så mange andre fag i norsk grunnskole.

4. Innlegget åpner med: ”Matematikk er gøy!!!” Til Andersen: ”Min far sa: ’Kunnskap er en lett bør å bære.’”

5. Fra teknisk naturvitenskapelig forening: Det settes i gang ekstremt mange realfagsprosjekter. Ufordringen er å tenke enkelt, langsiktig og forståelig for lærere og elever. Synliggjør relevansen for elever og lærere. Ta vare på talentene. Og dette er ekstremt viktig: skap gode forbilder; det er kult å være god!

6. Universitetet i Tromsø organiserer internasjonal realfagskonferanse 06.06.06 med festival som skal vise realfag i spennende kontekster. De har invitert reklamebransjen. Nokia reklamerer for sine ”duppeditter” – kanskje de også kan reklamere for at realfagkompetanse er avgjørende for produksjonen av duppedittene. Kosmetikk, joggesko, oljebransjen og nettsider vil også være en del av konferansen. Det er også en konkurranse med en premie på 20 000 euro i hver kategori.

7. Espen Andersen roser Chalmers’ prosjekt, men advarer samtidig mot at det er farlig: tanken om at ”det koster lite; det gjør vi!”  Lee Kuong Yu, mer eller mindre diktator i Singapore, lurte på hva man skulle gjøre med at det ble født for få barn i Singapore. Siden han fikk bestemme alt, gikk han like greit direkte på fjernsyn med beskjeden: ett års skattefrihet til alle som får barn i år. En utfordring til Statoil: 10 000 til hver 5 i 3MX, 25 000 til hver 6 – dette er et språk ungdommen forstår! Djupedal kan ikke hindre det[1].

8. Det er mange tiltak på nasjonalt nivå. Det vi gjør må imidlertid treffe elevene og lærerne i skolen - regionalt. Det er der pengene trengs. Næringslivet sponser mange, men de glemmer å sponse hoder.

9. Jar fire barn på barneskolen. Kunnskapsløftet har begynt å virke. La det virke. Tenk langsiktig. Voksenopplæring og utenlandsk rekruttering er også viktig. Det er ikke bare ferske studenter som kan bli ingeniører.

10. Fra norsk lektorlag: Strengere krav til lærerne er på tide. I Finland er alle lærere spesialisert innenfor trinn og fag. Faglig kvalitet er viktig. For eksempel bør en ha matematikk på universitetsnivå for å undervise i matematikk på. Nye tiltak tar tid, men i mellomtiden er signaleffekten viktig. Samfunnet sier i dag: du trenger ikke kunne matematikk; du kan jo til og med bli matematikklærer uten å kunne matematikk! I dag blir det ”mer matematikk” i skolen gjennom tverrfaglige prosjekter som føles faglig meningsløse for realistene.

11. Fra elevorganisasjon: Hjertesukk 1: Realfag er vanskelig. Det vil si: alle tror det, fordi systemet legger opp til det. Realfagspoengene sender signaler om at man trenger ekstrapoeng for å nå opp til samme karakternivå med realfag som man ville fått uten realfag. Skremmer mange fra å ta realfag. Samtidig fører det til at folk velger realfag, men på feil grunnlag. Man tenker at man godt kan få en 2 i 3MX og ende med samme karaktergjennomsnitt som hvis man heller valgte fordypning i samfunnskunnskap og fikk 5. Hjertesukk 2: Overgangen mellom videregående og høyere utdanning fungerer dårlig. Kandidater med kompetanse i kjemi eller elektro osv. fra yrkesfaglige studieretninger kan lykkes bedre enn kandidater fra allmenn i mange fag, men døren er stengt. 16-åringer vet ikke hva de skal. Styrk rådgivning. Påbygningsåret – som ofte er løsningen hvis du har valgt feil i følge rådgivere - er ”dræpandes”.

12. Også fra elevorganisasjonen: Jeg bruker mye tid på å besvare rettighetsmail med spørsmål: ”Må jeg gjøre som de andre elevene i fysikktimene?” Svaret er nei, vi har ”tilpasset opplæring”. I praksis fungerer ikke dette. Elevene bør få eierskap over fagene og få styre ting mer selv. Eierskap = engasjement!

13. Djupedal sa at man må ta tak i læreren. 3 forhold: 1. Snakk lærerens språk. Skal du bli en god lærer, vær glad i fag og elever. Å gjennomføre fag man ikke liker, som man ikke har valgt selv, fungerer dårlig. La lærerstudentene bygge på det de er flinke til fra før slik at vi skaper en faglærerutdanning. 2. Det er ødeleggende at det er opp til hver skoleledelse. Naturfag og matte nedprioriteres. 3. Finansiering er feil i forhold til hva som kreves i kunnskapsløftet.

14. Dekan på realfag/ingeniør for Høgskolen i Vestfold: Vi snakker om langsiktig og kortsiktig, men vi har ikke noe mellomsiktig. Vi trenger esultatmål! Kvalitetsreform har i praksis lagt ned en del ingeniørutdanninger. Vi trenger mål så vi kan si hva vi har gjort. Vi trenger flere realfagskurs og et halvt års stipend for dem som tar det.

15. Sivilingeniør: Realfag er viktig! Men jeg er her som medlem i Foreldreutvalget for grunnskolen. Samarbeid med foreldrene er viktig. Se foreldrene! Sats på foreldrene!

16. Lektorstudent som skal undervise i realfag: For å få gode ingeniørstudenter, trengs gode kandidater fra videregående og dermed gode realfagslærere. Hva trenger vi for motivasjon? Lønn! Fra magasinet Tekna: En sivilingeniør med fem års erfaring tjener 430 000, en lektor med 10 års erfaring tjener under dette. I vanlige stillingsannonser skal man ha de beste. Skoleverket søker de dårligste med minst utdanning – de billigste!

17. Statoil: Som svar på utfordringen fra Andersen: Vi har ikke mandat til dette, men vi kan kommunisere hvilke muligheter realfagskompetanse gir. Sponsing av idrett fremfor utdanning - dette poenget skal jeg ta med meg tilbake. Feir de flinke! (Men vi sponser også dårlige idrettsutøvere, f.eks. Viking, hehe.) En erkjennelse: matematikk er ikke gøy for folk flest. Se sammenhengen mellom matematikk og anvendelsen av matematikk, ellers lager vi nerder. Det er positivt at de flinke hjelper de svake.

18. Utfordring: det utdannes for få i realfag i Norge. I OECD er det 25% med realfag, i Norge 15%. For mange realfagslærere er i alderen ca. 60. Det er flere som tar fordypning i realfag nå - bøygen er å få dem til å studere det etter videregående.

19. Rektor på Berg, en skole med sterk interesse for realfag + IB-linjen der alle må ha matematikk i alle tre år og i tillegg velge et naturfaglig emne. Lærerne er for gamle. Gi ekstra tillegg til realfag! Elever fra grunnskolen som allerede har lest matematikk på grunnskolen må bli fulgt opp og må også kunne forbedre karakterene sine uten at dette går ut over premærvitenmålet. Få bort byråkrati og undervis etter evne!

 

Djupedal til slutt

Dette har vært nyttig, interessant og lærerikt. Dette skal vi fortsette med, men ikke i den generelle formen vi har i dag, heller spesifikke utfordringer. Det er grunn til å tro at noen av tiltakene virker. Fordypningen er stigende. Vi trenger ikke den gamle realfagslektoren i frakk. Denne læreren er problemet! Den moderne realfagslæreren er en autoritet uten å være autoritær og bruker praktiske eksempler til å motivere. Det er blitt sagt at læreren er den viktigste, men det er selvfølgelig elevene som er de viktigste – og de skal nåes gjennom læreren. Chalmers inspirerer. Statoil velger store fargeannonser i disse dager. De er flotte, men de må ha kostet mye. Hvis Statoil mener at realfag var like viktig å snakke om som det de reklamerer for i dag – reklamer for det da! Kunnskapsdepartementet har mange arenaer, men det er ikke forbudt for andre å ta denne utfordringen.

Vi noterer gode innspill fra i dag. Dette er langsiktighet. Vi ser ikke effekten neste år, men gradvis. Vår utålmodighet må ikke overskygge hva vi faktisk får til.

Det er lett å si at det vi skal gjøre koster penger, men kanskje helt andre ting kan hjelpe.

 

 

 

Posted by Julie at 11:01 PM | Comments (3) | TrackBack

January 17, 2006

Tips ved semesterstart

Ok, det er første skoledag, og det første jeg gjør er å skulke siste halvdel av forelesningen i Examen Facultatum for samfunnsfag for å kladde en bloggpost. Kanskje jeg ikke er den rette personen å hente studietips fra. Likevel... etter å ha lest Aftenpostens bilag om "Jobb og utdanning", kunne jeg ikke motstå fristelsen til å legge til litt. Dessuten hadde jeg kommet ett minutt for sent, og dermed bare fått ståplass. Så tips 1: kom tidsnok til forelesning; tips 2: prioriter!

Aftenposten skriver om duppeditter en student må ha, og jeg er uenig. For det første klarer jeg meg helt strålende uten minnepinne eller digital penn (for ikke å snakke om Ipod med video. Jeg mener det er ren reklame Aftenposten driver med her.) Det jeg derimot er helt avhengig av, er internettsiden som jeg kladder dette innlegget i: www.pbwiki.com. Her kan du skrive og laste opp filer, som dermed vil være tilgjengelige for deg så lenge du har en maskin med internett og greier å huske et passord. Ved å oppgi passordet til venner, kan du dele notater med dem. En kollokviegruppe kan for eksempel dele en wiki. Jeg har delt forelesningsnotater med venner som skal ha eksamen ved å gi dem passordet mitt. Jeg har også skrevet en semesteroppgave fem og fem minutter av gangen fra diverse pcer - slik fikk jeg skrevet den på én dag, samtidig som jeg rakk to cafébesøk og et salsakurs den samme dagen.

Selv om jeg har en laptop, ville ikke hverdagen vært den samme uten min kjære Palm Pilot med sammenleggbart tastatur. Denne "dingsen for studenter" har ikke Aftenposten nevnt, og jeg tror ikke det er så mange på Blindern som har kjennskap til dette verktøyet i det hele tatt. Ved begynnelsen av første semester, var jeg kanskje "hun med den bittelille datamaskinen"; det første de fleste nye venner sa til meg var: "Hva er det?" Men jeg har mulighet til å komme på forelesning med bare en liten håndveske, jeg vet alltid når neste seminarundervisning er, hvor den er og hva jeg burde ha lest, jeg slipper å bekymre meg for om laptopen har nok batteri, og jeg kan ta sykt detaljerte forelesningsnotater. (Til alle som bruker tastatur på forelesning: pass på håndleddene! Pulsvanter anbefales :-))

Mitt tredje tips har ingenting med teknologi å gjøre. Det handler om å la seg selv bli overorganisert - det hjelper. Gjenta for deg selv: "Det er gøy å ha en fanatisk ordenssans", eventuelt bare mantraet jeg deler med en annen overorganisert venninne: "Orden! Orden! Orden!" Dette betyr ikke at du er nødt til å detalj-planlegge hverdagen; vær spontan, for all del. Men skriv pent, legg ting i mapper, vit hvor du har alle dokumenter, enten de er lagret i Word eller i bokhyllen. Og overbevis deg selv, allerede fra første skoledag, om at dette er gøy. Etterpå blir du nødt til å innrømme at du er den ekstremt organiserte typen som du tidligere foraktet, men det vil hjelpe deg når eksamen nærmer seg.

Det får være nok arrogant "Julie vet best" for i dag. De andre er snart ferdig med forelesning.

Posted by Julie at 7:07 PM | TrackBack

December 13, 2005

Bibliotekets fremtid?

Pappa holdt foredrag om bibliotekets fremtid på fredag, og jeg var med ham for å holde ham våken og peke ut biblioteket på Blindern. Mens han forberedte seg i auditorim 1 på Georg Sverdrups hus, ble jeg spurt om jeg brukte Universitetets bibliotek (se bildene over) mye, jeg som var student og greier. Nei, svarte jeg, for det er alltid fullt.

I foredraget ble det vist bilder av BIs nye bibliotek, som BI er stolte av. Det har de sannsynligvis all grunn til. Det jeg la merke til, var alle de "fleksible plassene" og grupperommene. BI hadde satt seg som mål at deres bibliotek ikke skulle være bare en lagringsplass for bøker, men et sted der arbeid, læring og lesing faktisk finner sted. Universitetets bibliotek er også pent, men det er jo ikke plass til meg! Hva skal jeg med det da?

I eksamenslesningsinnspurten (nei, ikke skippertak, men en innspurt er uungåelig), har jeg nesten ikke vært på Blindern. Der er det fullt av både stressede skikkertakere og forstyrrende gangvandrere som alltid kjenner meg og alltid skal prate med meg når jeg sitter i gangen fordi det ikke er plass på Biblioteket. Jeg har funnet sære alternative leseplasser, men jeg oppgir ikke den informasjonen her, da får jeg ikke være i fred der heller.

Og om det er vanskelig å finne en lesesalplass, er det umulig å finne et sted hvor man kan ha kollokviegruppe. På lesesalen kan man ikke prate. Jeg kjenner at jeg blir hatet bare jeg går gjennom lesesalen med høye hæler. Det er et par kollokvierom i hver lesesal, rom med gjennomsiktige vegger som man har lov til å prate i, men det er for få av dem. Min exphilkollokvie begynte rett og slett å møtes i kantinen. Jeg vet om studenter som setter seg på caféer i sentrum, men der er det en "inngangsbillett" som må betales. Selv gangene utenfor auditoriene på Blindern er opptatt.

Så nei, jeg bruker ikke Biblioteket så mye. Det er synd, fordi det er tydelig at det er et nytt og dyrt bygg, og da er det kjipt å måtte si at det ikke fungerer. Jeg kunne lagt til at det bør være midtgang i svære auditorier og at det enorme inngangspartiet og den tomme kjelleren ser litt teit ut ved siden av den trange lesesalen, men da er jeg vel bare pessimistisk. 

Posted by Julie at 9:38 PM | Comments (4) | TrackBack

Exam prep

I will not blog until exams are over. I will not blog until exams are over.

I give up.

My last exam is on the 16. This Friday! I have never been this interested in any exams before. People thought I worried about previous exams, like high school ones, but now... oh, these are actually important. And since the only thing I do all day these days is read this, I don't really have anything to blog about. Except the following list, which is really the only thing keeping me going:

Things I will do to celebrate the end of the semester:

1. Waste time. I haven't done that at all since I started university, unless you count the hours wasted in Philosophy class.

2. Drink champagne.

3. Clean my bedroom. Very thoroughly. Just because I can, because I finally have the time.

4. Stay out all night.

5. Sleep all day.

6. Start the day by reading a novel over breakfast, and spend the rest of the day reading that novel and doing nothing else. And if anyone dares to stop me... they will regret it.

7. Go skating.

8. Buy Christmas presents.

9. Get lost in Oslo. Explore. This is a lovely version of 1.

10. Send in my application for a third summer at the Ufton drama school. 

Posted by Julie at 9:16 PM | Comments (1) | TrackBack

November 8, 2005

Hvorfor Storbritannia?

Uansett hvor spennende man selv måtte synes at noe er, kan man ikke gå ut fra at andre synes det. Derfor er det alltid litt gøy når man holder på med noe man innerst inne synes er spennende, men regner med at andre vil avfeie som lite interessant, og så viser det seg at de synes det er spennende likevel.

Jeg har hatt et særemne i Nyere Europeisk Historie og skrevet om årsakene til at Storbritannia ble industrialisert. Dette høres ikke ut som et mer spennende tema enn noe annet enn jeg kunne skrevet om. Hver gang jeg har blitt overtalt til å fortelle hva jeg driver med, har andre, mennesker som ikke nødvendigvis finner historie like fascinerende som jeg gjør, likevel vært sjokkerende interessert i hvorfor det var akkurat Storbritannia som ble ledende i det meste i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Det er kanskje ikke så rart, for disse detaljene kan forklare årsakene til at rester av denne engelske kulturen fortsatt preger oss, langt mer enn den kinesiske for eksempel. Hvordan hadde verden sett ut om det var et annet land som fulgte denne utviklingen? Hva avgjorde at det ble Storbritannia? Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kunne forklare dette på et par sekunder.

Det kan jeg ikke. Det er selvsagt kjempe-komplisert, og oppgaven var begrenset til latterlige fire sider. Jeg legger den likevel ut her, mest som en liste over faktorer som var med på å avgjøre, og jeg vet godt at det mangler en del, men som sagt fire sider! Det er ingenting!

Anbefaler forresten bøkene jeg refererer til, spesielt de jeg nevner direkte i teksten.

Tradisjonelt har den industrielle revolusjonen blitt fremstilt som en periode der det ble gjort viktige teknologiske oppfinnelser som førte til en rask omlegging av arbeidsmetoder. Britisk tekstilindustri, spesielt bomull, har blitt trukket frem som en ”trigger industry”, dvs. den industrien som satte i gang omleggingen av andre industrier og dermed hele revolusjonen.[1] Ved begynnelsen av perioden, var det vanlig at arbeidere produserte varer hjemme for en arbeidsgiver som solgte dem videre og ofte eide råvarene.  Arbeiderne kombinerte dette med landbruk, og denne begynnende industrien har blitt kalt protoindustri. James Hargreaves’ spinnemaskin Spinning Jenny, patentert i 1770, passet godt inn i dette systemet. Richard Arkwrights spinnemaskin var imidlertid drevet av vannkraft, og dermed var det mer lønnsomt å samle arbeiderne i en fabrikk. Den første fabrikken med denne teknologien ble startet i 1771 med 600 arbeidere.[2] James Watts dampmaskin revolusjonerte gruvedrift og tekstilindustri og førte til bygging av jernbanen.

En annen og mindre tradisjonell måte å forklare dette på, er at nye arbeidsmetoder kom først, og så ny teknologi. Arbeidsoppgavene ble spesialiserte, og arbeiderne ble  kontrollert og disiplinert i større grad. Dette kunne best gjøres hvis de var samlet i ett lokale. Så lenge maskinene i disse lokalene var de samme som arbeiderne brukte hjemme, var det imidlertid ikke lønnsomt å samle arbeiderne.[3] Derfor ble ny teknologi utviklet.

Uavhengig av om teknologien eller arbeidsmetodene ble endret først, var dette en periode med en ekstremt høy grad av innovasjon. Hvorfor fikk vi en slik innovativ periode akkurat da?

 
Hvorfor skjedde det akkurat da?

Den viktigste oppfinnelsen for den industrielle revolusjon var ”oppfinnelsen av oppfinnelse” som kan dateres til middelalderen, med oppfinnelsen av vannhjul og en økt betydning av tid pga. kirkens bønnetider.[4] Senere ble forskning og eksperimenter rutinisert med Galileo Galilei, og latin ble et fellesspråk for vitenskap i Europa. Vitenskapelige eksperimenter var avhengige av nøyaktig måling av tid, og oppfinnelsen av pendelklokken i 1657 hjalp vitenskapsmenn å nå dette målet.[5]

Denne utviklingen tok tid, og tiden var moden omtrent midt på 1700-tallet. Da var det dessuten mulig å finansiere eksperimenteringen og å investere i nytenkning. Gjennom erobring av andre verdensdeler, spesielt ”den nye verden”, Amerika, hadde de europeiske stormaktene skaffet seg kapital. Men hvis dette gjaldt flere europeiske land, hvordan fikk Storbritannia slikt forsprang?

 

Hvorfor skjedde det i Storbritannia fremfor i et annet europeisk land?

Industrien utviklet seg i flere europeiske land, men det var avgjørende at endringene i Storbritannia skjedde innenfor bomullsindustrien. På 1300-tallet hadde italienerne begynt å spinne silke med maskiner, men silke er en kostbar råvare, og silkeindustriens kunder var få. Ull og bomull var derimot en av de viktigste varene innenfor Europa. Ull viste seg å være vanskelig å spinne med maskiner, og derfor konsentrerte oppfinnerne seg om bomullen.[6] Bomull er en plante som vokser raskt, og amerikanske Eli Whitneys oppfinnelse av en cotton gin økte produktiviteten til den amerikanske bomullsdyrkingen[7]. Denne tilførselen av rå bomull akselererte britisk industri. Det har blitt sagt at nye oppfinnelser måtte være ”invented in France and worked out in Britain”[8], og dette skjedde stadig. Franskmennene bemerket at engelskmennene visste hvordan de skulle produsere: for alle, ikke bare for de rike. Slik ble engelskmennene ”rich by consuming”[9]

Storbritannia hadde en spesielt godt utviklet tradisjon for vitenskapelig tenkning. Francis Bacon og Isaac Newton er gode eksempler. Newton var interessert i vitenskap for vitenskapens skyld, ikke fordi den hadde en nytteverdi, og dette er ofte den beste innstillingen. På denne tiden var naturvitenskap i ferd med å løsrive seg fra metafysikk og filosofi generelt, men den var fortsatt ikke så spesialisert at den ikke appellerte til vanlige folk. En slik generell interesse for vitenskap ga grobunn for innovasjon.[10]

Nøyaktig tid var avgjørende både for vitenskap og nye arbeidsmetoder. Året 1680 er blitt foreslått som datoen da Storbritannia gikk forbi alle andre når det gjaldt å lage klokker, og dette forspranget holdt de i nesten hundre år.[11] Takket være nøyaktige klokker, kunne også transport fungere langt bedre i Storbritannia enn i noe annet land.[12]

Storbritannia var en nasjon, ikke bare en stat. Avtalen Magna Carta fra 1213 og tidlig oppløsning av livegenskap var faktorer som ga innbyggerne en følelse av nasjonal identitet, relativ likhet i sosial status og respekt for individets frihet og eiendomsrett. Et gradvis skifte fra fellesjord til avgrenset, inngjerdet landbruk, Enclosure, hadde pågått siden 1300-tallet. Det er uenighet om Enclosures betydning: var det et uttrykk for individualisme, eller noen få mektiges undertrykking av de fattigste bøndene? Resultatet var i hvert fall at én storbonde kunne få langt mer kontroll over jorda[13], og dette muliggjorde markedsretting og innovasjon i jordbruket. Produktiviteten økte, og arbeiderne ble frigjort til industrien. Mens Landes skriver at det er umulig å overdrive betydningen av forbedringer i jordbruket for industrialiseringen[14], hevder Ashton at endringene ikke var omfattende nok til å kunne kalles en agrarrevolusjon.[15] Privatisering og markedsretting var imidlertid avgjørende for transport. Bare i Storbritannia var veier og kanaler resultat av private aktører.[16] Britisk transport var utviklet for å fremme handel og dermed spesialisering innenfor ulike områder. I Frankrike var veiene utviklet av myndighetene, mer for kontroll enn handel.

En enda mer omstridt forklaring er betydningen av protestantismen. Stemmer Max Webers tese om at protestantisme var en direkte årsak til kapitalismen? Protestantismen muliggjorde akkumulasjon av kapital fordi den i større grad aksepterte renter. Dessuten var kalvinistenes idé om predestinasjon – at det er bestemt på forhånd hvem som kan frelses og hvem som ikke kan – sentral. I stedet for å adoptere en fatalistisk holdning, anså kalvinistene godhet og rettferdig suksess som symptomer på at noen var utvalgt. Arbeidsdisiplin, måtehold, ærlighet og fornuftig bruk av tid forble gode verdier også etter at predestinasjon var gått av mote. Er det så enkelt? Sannsynligvis ikke, men Weber hadde nok et godt poeng likevel. Det katolske Spania, som i utgangspunktet lå foran Storbritannia i ”oppdagelsen” av den nye verden, sløste bort rikdommen som disse oppdagelsene ga dem. Det som kunne blitt Spanias kapital i industrialisering, ble brukt på luksus og krig – og ble blant annet betalt til Storbritannia for jernkanoner.[17] Storbritannia investerte og sparte, mens ”Spain, in other words, became (or stayed) poor because it had too much money.”[18]

Protestantismen hadde også en annen vesentlig effekt: den utfordret katolisismen, som hittil hadde hatt nesten ubegrenset makt. Den nye Church of England styrte ikke innvandring, utdanning eller ansettelse i samme grad som den Katolske Kirke i andre europeiske land. Religiøse flyktninger fra blant annet Frankrike og Nederland brakte nyttig kunnskap til Storbritannia.[19] En overraskende høy andel av britiske oppfinnere på 1700-tallet var kvekere.[20] Å inkludere alle, uavhengig av tro, lønnet seg.

Storbritannia hadde altså bedre forutsetninger enn sine europeiske konkurrenter, men hvorfor måtte det absolutt være et europeisk land som først ble industrialisert?

Hvorfor skjedde det i Europa fremfor i en annen verdensdel?

Markeder og kapital fra erobring av andre verdensdeler muliggjorde europeisk industrialisering, men erobringen forutsatte at Europa allerede lå langt foran. Hele Guns, Germs and Steel av Jared Diamond og store deler av The Wealth and Poverty of Nations av David Landes går ut på å forklare hvorfor Europa var kommet lengst, og det sier seg selv at det ikke er plass til hele forklaringen her. Går vi langt tilbake, ser vi at det som senere skulle bli Europa, var det stedet i verden som var best egnet for utviklingen av jordbruk. Overgangen fra jeger- og samler-samfunn til jordbrukssamfunn skjedde tidlig her fordi området hadde stor variasjon i plantearter, store høydeforskjeller og et klart skille mellom årstider.[21] Et stillestående samfunn basert på dyrking av jord muliggjorde mer effektiv matvareproduksjon og oppsamling av mat. Et jordbrukssamfunn kunne ha mer avansert byråkrati, styresett, vitenskap, kunst, militærtaktikk osv. fordi de som dyrket jorden kunne brødfø de som ikke gjorde det. Denne spesialiseringen av arbeidsoppgaver og effektivisering av produksjon var i seg selv en ”revolusjon” ikke ulik det som senere skjedde i Storbritannias industri og jordbruk.

Kina kunne ha konkurrert med Europa. Hvorfor stanset Kinas utvikling? Delvis fordi Kina var for klar over egen styrke: Kinesere refererte til sitt land som ”alt under Himmelen” og hadde lite behov for å utforske resten av verden. Men også delvis fordi kineserne ikke innså verdien av sin innovasjon. Kineserne oppfant en vanndreven maskin for å spinne hamp, men gjorde aldri forsøk på å bruke den til bomull.[22] Kina var dessuten et totalitært samfunn uten fritt marked eller eiendomsrett. Myndighetene forbød blant annet oversjøisk handel en periode. Kvinneundertrykkelse hemmet utvikling i tekstilindustrien. Kinesisk syn på tid, utnyttelse av naturressurser, arbeidsmoral og kanskje viktigst, den enkeltes suksess, var ikke gunstig for innovasjon. ”Almost every element usually regarded by historians as a major contributory cause to the industrial revolution in north-western Europe was also present in China. (…) The crucial point is that nobody tried.”[23]

India hadde lignende problemer. I Indias proto-tekstil-industri, var det, som i Storbritannia, et problem at arbeiderne stjal varer. Indiske arbeidsgivere løste dette ved å hente varene en dag for tidlig (heller uferdig vare enn ingen vare) [24], mens britene samlet arbeiderne i fabrikker. Mekanisering ville dessuten vært et brudd med kastesystemet som bygger på aksept av ens plass i systemet.

 
Oppsummering: det best egnede samfunn

Innstilling og samfunnsverdier var like viktige for den industrielle revolusjonen som ytre forutsetninger. I The Wealth and Poverty of Nations definerer Landes’ sitt ”ideal case”: Det samfunnet best skikket til vekst og velstand. Wilbert Moores oppskrift på hurtig økonomisk og sosial utvikling bygger i hovedsak på det samme.[25] Dette samfunnet kan oppfinne, bygge, bruke og gi opplæring i teknologi. Samfunnet velger mennesker til jobber uavhengig av kjønn, religion, nasjonalitet osv og foretrekker rasjonelle, vitenskapelige metoder og ideer fremfor irrasjonelle, religiøse eller overtroiske. Privat eiendomsrett anerkjennes og sikres, og et ærlig, effektivt og ikke grådig styre sikrer frihet og lytter til folket. Dette styret trenger ikke være demokratisk valgt, men det må være styrt av lover, ikke av enkeltmenneskers tanker.[26]

Dette perfekte samfunnet har foreløpig aldri eksistert, men ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen var Storbritannia nærmere enn noe annet land hittil hadde vært. 

Litteraturliste
 
Ashton, T.S. 1969. The Industrial Revolution 1760-1830 Oxford University Press

Diamond, Jared. 1998. Guns, Germs and Steel New York: W. W. Norton & Company

Colton, Joel, Lloyd Kramer & R.R. Palmer. 2002. A History of the Modern World McGraw Hill

Hobsbawm, Eric. 1962. The Age of Revolution 1789-1848 London: Abacus

Hudson, P. “Chapter 1: Proto-industrialisation”, i New Directions in Economic and Social History 2, redigert av Anne Digby, Charles Feinstein & David Jenkins. MacMillan Press Ltd.

Landes, David. 1998. The Wealth and Poverty of Nations London: Abacus

Mokyr, Joel. 2003. “Industrial Revolution” i The Oxford Encyclopedia of Economic History Oxford University Press 

Thompson, E. P. 1974. “Ch. 3: Time, Work-Discipline and Industrial Capitalism”, i Essays in Social History, redigert av M. W. Flinn & T. C. Smout

 

Posted by Julie at 9:36 PM | Comments (8) | TrackBack

October 19, 2005

Grade inflation

In tenth grade, one of my teachers told the class a supposedly funny story as he was handing tests back. He told us about a former student who had asked him: "Why did I get such a good grade?" That was the whole story. This teacher couldn't understand how someone could question a good grade. I guess the idea is to keep your mouth shut and not push your luck, even if you think there's been a mistake.

I've been complaining about grade inflation since a few weeks after the start of 11th grade (Norwegian: videregående) when I started getting tests and essays back. I remember thinking: "But I don't even understand this subject. How could I get a top grade? Don't they expect more from me?" I felt like I was banging my head against the ceiling - I had reached the top and I wasn't happy. It's not that I was doing perfectly in everything: I knew I was better in some subjects than in others and that relatively to my best subjects, I was struggling in some areas. But that didn't show up on my report cards. At the end of the school year, I received a top grade in Math - although I hadn't gotten a single top grade on any of the math tests during the year. It just felt wrong, and it seemed to devaluate all my other grades.

Once you have top-grade-status, two nasty side effects come into play:

1. Some (or all, depending on your school) of your teachers stop helping you. If you have a question, the reaction is equivalent to: "You're getting a good grade for this. What's your problem?" Feedback on the paper you work on for weeks is just the grade, maybe with "Of course" or "Again" in invisible ink. These teachers will never tell you what you need to do to improve, to move on up.
2. You're expected to keep right on getting top grades. Slip-ups, however minor, seem enormous and alarming. Whether it's teachers saying they're disappointed, competetive peers feigning sympathy, classmates with lower grades going into shock or just you pressuring yourself, once you're a top-grade-student, a less than top grade can feel like the end of the world. Some say this is why students who are great in one subject are sometimes automatically great at others: they're expected to succeed and - through a combination of teachers' subconscious prejudices when grading and the ambition students have once they're at the top - they do. This can be a good thing, but it can also remove all the joy of actually getting the top grades you do work for. An occasional ok grade is a huge disappointment, while every good grade is a relief.

In this article The Economist looks at one Harvard professor's way out of the grade inflation problem. It also explains the problem very well in the last paragraph.

"People who are coddled with unearned A-grades despise the system they are exploiting. Living on a diet of junk grades is like living on a diet of junk food. You swell up out of all decent proportions without ever getting any real nourishment. And you end up in later life regretting your disgusting habits."

I wish the Norwegian school system had an impossible grade, the one they would give Einstein if he had taken Physics class with me last year. There probably is some wisdom in what my friend's French chef teacher said about the French 20-grade system: "20 is for God. 19 is for me. 18 is for you."

Posted by Julie at 11:27 PM | Comments (2) | TrackBack

June 24, 2005

Hvorfor jeg er i mot gratis skolemat

1. Gratis skolemat er ikke sunt. Har du prøvd å lage gratis mat til hundrevis av mennesker? Tror du da at det blir økologiske grønnsaker, dampet akkurat tilstrekkelig, slik at alle næringsstoffer er tatt vare på, med litt mager, men smakfull kalkunfilet og hjemmelaget, grovt brød? Nei, det blir ferdigmat, så billig og enkel som mulig. Kresne barn vil dessuten velge bort det de ikke liker, og mange vil da stå igjen med ensidig kosthold. Om disse fikk større valgfrihet, ved at de handlet med foreldre i butikken og valgt matpakke selv, ville de spist mer variert.
2. Gratis skolemat er ikke godt. Det er vanskelig å lage god mat til mange barn. Delvis fordi barn er kresne, og det vil bli umulig å komme frem til menyer som alle vil spise, men også fordi det er langt fra enkelt å lage smakfull mat i stor skala uten tilstrekkelig økonomi (se under). Skolematen på amerikanske barneskoler er kjent for å være helt motbydelig. Frister benløs, blodig kylling med ben, med litt melk – frossen eller sur; valget er ditt! – ved siden av? Trodde ikke det, nei. Og denne maten betaler amerikanske barn for. Hvor grusomt blir det når maten skal være gratis – altså laget med enda lavere kostnader?
3. Gratis skolemat gir ikke sunnere matvaner. Den blir ikke obligatorisk, så de elevene som heller vil kjøpe skolebrød og brus har stadig den muligheten. Den eneste eleven skolematen hjelper, er den eleven som liker billig, næringsløst brød og billig, smakløst pålegg, men som ikke gidder å tilberede dette om morgenen. Drømmen er at skolen skal gi elever det eneste varme måltidet de får om dagen. Hva med de som faktisk spiser varm middag allerede? Når ble det sunt å spise to middager? Er det ikke akkurat dette vi synes amerikanerne gjør feil: å spise et stort kjøttmåltid to ganger om dagen, og så gjerne droppe frokosten? Dette forutsetter dessuten at skolen alltid tilbyr fulle, varme måltider. Gi opp, da. Det blir bare dyrt og vondt. Og et lite tillegg: Frister ananas dyppet i melk? Hva med Snickers dynket i tomatsaus? Dette er eksempler på kombinasjoner av skolemat som mine amerikanske klassekamerater fant på. Se så sunne matvaner barn med skolemat har.
4. Gratis skolemat er ikke skolens oppgave. Når var det skole sluttet å være skole? Hvorfor er det skolens ansvar å oppdra, underholde, trene og nå også fôre elevene? Er det ikke greiere om skolen får én oppgave, som den kanskje kan greie å mestre, nemlig å utdanne elevene? Så kan foreldrene ta seg av resten.
5. Gratis skolemat er selvfølgelig ikke gratis. Noen må betale for den, men ikke elevene der og da, i kantinen. Skoler har aldri råd til noen ting, så hvor skal de få penger til skolemat fra? Jeg vil heller gå på skole i en bygning som ikke er direkte helseskadelig, med lærere som har penger å leve for og stoler som ikke faller fra hverandre – selv om jeg da må smøre matpakke om morgenen, stakkars meg.

Så hva er løsningen på problemet? Frukt er godt, ikke spesielt dyrt, lett (og dermed billig) å tilberede, og det finnes ikke et norsk barn som ikke har godt av mer frukt. Gi barna gratis frukt, og oppfordre dem til sunne matvaner uten å mase for mye. Jeg hadde gjerne spist hele fruktkurven om jeg hadde dette tilbudet på skolen. Men vent... det er mange skoler som allerede gjør dette. Ikke drøm om fulle måltider; bare fortsett med det dere allerede holder på med. Da var det egentlig ikke noe problem.

Et tillegg: har hørt at frukt ble prøvd ut på skolen til faren min da han var liten - og det var ingen suksess. Konklusjonen må altså bli: Enten fungerer skolefrukt, og da er det ingen grunn til å messe med noe som funker. Eller så fungerer det ikke, og hvis skolen ikke får til skolefrukt, hvordan i all verden skal de greie å servere hele måltider?

Posted by Julie at 6:09 PM | Comments (2) | TrackBack