En av mine favorittbøker er Robert X. Cringelys Accidental Empires, en
sprudlende, anekdotisk og innsiktsfull historie om hvordan PC-bransjen
ble etablert, fra Apple via IBM til Bill Gates. Bare
undertittelen er i seg selv verdt prisen: How the boys of Silicon Valley make their
millions, battle foreign competition, and still can’t get a date.
Boken ble skrevet i 1992, men historien om hvordan PC-bransjen oppsto
er på ingen måte ferdigskrevet – og det er forbausende i
hvilken grad man gjentar feil som andre firma har gjort
tidligere. Blant annet mener Cringely at 19 av 20
nye firma går over ende. Han mener det er tre årsaker
til dette: Dumhet (man starter noe som ikke har sjanse til å
selge fordi ingen vil ha det), uflaks (for eksempel at all finansiering
tørker inn på grunn av en økonomisk nedtur, ikke
ukjent for en del gründere for tiden) og grådighet (at man
ønsker å vokse for fort, i stedet for å vokse jevnt
og trutt.)
Cringelys mest innsiktsfulle observasjon, etter min mening, er om
fasene i et firmas utvikling – og hva slags folk man har bruk for i
hver fase. Han bruker en militær metafor – og sammenligner
de som starter et firma med en ny teknologi med fallskjermjegere.
Fallskjermjegernes oppgave i krig er ikke å vinne territorium
eller engang å engasjere fienden, men å muliggjøre
et angrep ved å ligge langt fremme, foran fronten, og forberede
fremtiden. I teknologisammenheng finner man disse folkene dypt
inne i teknologiutviklingen, enormt dyktige og produktive,
selvstendige, klarer seg med lite og har fokus på teknologien for
dens egen del. De oppfører seg gjerne litt sært og har
svært liten tålmodighet med folk som ikke tenker som dem
selv.
I fase to, når målet er i sikte og territorium skal vinnes,
trenger man stormtropper – soldater som angriper fienden og vinner
territorium. Disse folkene er, i teknologisammenheng, raske i
oppfattelsen og opptatt av markedsandeler og egen inntjening – de
løser de fleste problemer med innbitt pågangsmot og kjappe
avgjørelser. I Norge kaller vi dem blåruss, og det er ikke
noen hedersbetegnelse.
I tredje fase, når territoriet er vunnet og ting har roet seg,
kommer okkupasjonsstyrkene – som oppfører seg mer som politifolk
enn soldater. I denne fasen etableres rutiner og regler, man
får orden på målesystemer og fraterniserer med
sivilbefolkningen, og begynner å betrakte seg selv som en mer
stasjonær og permanent del av landskapet. Disse folkene
tenderer til å betrakte fallskjermsoldatene med undring og
stormtroppene med forakt.
Cringely påpeker at mange problemer i teknologiske firma kommer
fordi man har feil type ledere til feil tid – man lar fallskjermjegerne
holde på for lenge, og ender opp med glitrende teknologi mens
markedsandelen er null. Eller man sender inn okkupasjonsstyrkene
for tidlig og mister slagkraft og initiativ.
Her i Norge har vi en hel del fallskjermjegere, og massevis av
okkupasjonstropper – men vi mangler folk som kan storme frem og vinne
territorium. Stormtroppene trenger en retning å gå i og
ikke for mange regler å forholde seg til. Fallskjermjegerne
trenger å slippe taket i teknologien og gjøre den brukelig
i stedet for avansert. Okkupasjonstroppene må holdes
tilbake inntil det er noe å okkupere.
Skal det bli noen markedsandeler for norske teknologifirma i et marked
som for lengst er globalisert, må vi ha noen som kan gå ut
og slåss for det. Så slipp blårussen til – og
vær sikker på at det er skikkelige blåruss, ikke
teknologer med nyinnkjøpt dress eller byråkrater med sort
pologenser og altfor avanserte personalsystemer. I den kritiske
fasen fra prototype til lagerstyringssystem trenger man folk som
tåler usikkerhet og har dollartegn i øynene – og som
faktisk blir respektert for det de er. Stormende blåruss.