Trykket i Business Standard, august 2001
For en stund siden skrev jeg i denne spalte om Glamox – og karakteriserte firmaet som et ”case” av godt norsk. En av leserne (siden min kone også leser dette, kan jeg trygt bruke flertall) sendte meg en e-post og påpekte at tittelen i seg selv ikke er særlig god norsk. Vår mann mente at særlig norske mellomledere hadde en tendens til å slenge rundt med engelske gloser der det finnes aldeles utmerkede norske ord, og nevnte eksempler som manager/management, case, team, team building, osv.
Dette har leseren helt rett i, men jeg vil allikevel benytte denne spalte til å ta bruk av engelsk litt i forsvar. Norsk kan være vanskelig – det er et språk med få ord og liten tradisjon for å lage nye. Jeg hører til dem (nå er jeg ute med flertallsformer igjen…) som mener at vi heller får øke antallet ord i det norske språket enn å senke presisjonen ved å tviholde på norske former. Ikke bare det – når vi innfører nye ord, så la oss beholde den engelske, franske eller for den saks skyld indiske eller tyrkiske stavemåte. Da beholder vi nemlig også etymologien, dvs. språkets historie.
Engelsk (rettere sagt, gebrokkent engelsk) er nå det ledende verdensspråket. En grunn er at språket er svært liberalt i vekst og bruk -- det tar uten blygsel til seg ord fra andre språk og gjør dem til sine egne. Engelsk har ingen offisielle standardsettende institusjoner, slik som Academie Francaise eller Norsk Språkråd, institusjoner som lever sitt eget liv og ønsker å gjøre språket til sitt heller enn brukernes. I stedet har man mange som gir synspunkter, i en kontinuerlig debatt, på hva som er riktig. Synserne inkluderer ordbøker (Oxford’s i England, Merriam-Webster i USA), grammatikkbøker (særlig Strunk & White), blader (The Economist og WIRED har egne språkbøker) eller privatpersoner (f.eks. kommentatoren William Safire i New York Times).
Engelsk har en fantastisk ordrikdom fordi det stammer fra to språk: angelsaksisk og normannerfransk. Derfor har man har dobbelt opp av de fleste vanlige ord ("dear" og "expensive", "pretty" og "beautiful"), noe som gir en deilig fleksibilitet når man ønsker å uttrykke seg presist, og lar en tonesette språket ut fra hvilket inntrykk man vil gi.
Jeg skriver og snakker (og, etterhvert, tenker) som regel engelsk i mitt arbeid. Når jeg skal skrive norsk hender det jeg får problemer fordi et norsk ord kan dekke 4-5 engelske. Dette er litterær utfordring man burde ta på seg – men av og til føles det en smule som å skrive haiku, og man kan ende opp som Peer Gynt, full av sitater. Ironi er vanskelig å uttrykke på norsk, synes jeg.
Å skrive om teknologi uten å benytte engelske termer blir nokså håpløst, og enkelte engelske uttrykk lar seg ikke oversette i det hele tatt. Jeg har for eksempel ennå ikke klart å finne en dekkende norsk oversettelse for "pervasive" (som i ”pervasive” teknologi, dvs. teknologi som er så allesteds-nærværende eller gjennomgripende at vi tar den for gitt, slik som strøm og etterhvert mobiltelefoner) eller "leverage" (som i ”leveraged buyout”, ”high-leverage bonds” eller ”knowledge leverage”.)
”Case” er et godt eksempel. Jeg benytter ”case” fordi jeg refererer til en spesiell undervisningsform, case-basert undervisning, hvor et case er en fyldig beskrivelse av et firma som studentene diskuterer. I Sverige brukes "fall", kan oversettes til ”sak”, men ”saken Glamox” høres nokså Detektimeaktig ut. "Tilfelle" er en mulighet, men tilfelle-basert undervisning blir nokså tilfeldig. Jeg hørte forøvrig "case" brukt på norsk, om et undervisningscase, allerede i 1982, så det kan ikke sies å være en ny oppfinnelse.
Men norsk språk utvikles offisielt også. Om en femten års tid kommer sikker Norsk Språkråd til å tillate ”case”, bare det staves "keis", slik man forsøkte med ”team” bare det ble stavet ”tim”. Og vi vil nok få flere festlige forsøk innen fornorskingen, som på midten av 80-tallet da vi skulle skrive ”platelager” i stedet for harddisk og ”tilgangsspalte” i stedet for – gjett hva?
Men hvorfor skrive om språk i en spalte om teknologi og strategi? Jeg tror det ligger lærdom i det engelske språks seiersgang og språkets vilje til å ta til seg ord fra andre språk….kanskje noe om at i en global økonomi er det mer å vinne på hva du sier enn hvor korrekt du sier det. I forhandlinger hvor alle snakker dårlig engelsk, er det lettere å bli enig om noe enn i en situasjon hvor en part snakker perfekt og den annen ikke gjør det. Parten med perfekt engelsk går ut fra at den andre skjønner hva han sier, og tar også utsagn fra den andre mye mer bokstavelig enn det er dekning for.
Det er med språk som med de fleste teknologier – det perfekte taper til det som er bra nok men som kan utvikle seg og fungere sammen med andre.
I rest my case.
PS: ”Tilgangsspalte” var den delen av en (gammeldags) diskett hvor lesehodet kom i kontakt med selve disketten. Opplagt, ikke sant….