Det er mange grunner til det - ikke minst den knusktørre knappheten som kjennetegner kommandoene. Det er mulig å ødelegge ukevis av arbeid ved å trykke på feil tast - så det kan være greit å ikke ha for mange timer overtid bak seg hvis man ikke har backup. En annen grunn er UNIX' åpne kultur - det er standard, særlig i mer hårete forskningsmiljøer, at alle som ønsker det har full adgang overalt. Fingertrøbbel (f.eks. en feilplassert rm -r *) gir system(u)ansvarlige mindre muligheter til sosial interaksjon.
Dette med å gi rm-kommandoer i gale directories kan sidestilles med å skrive FORMAT C: i MS-DOS. En variasjon over samme tema er historien om UNIX-brukeren som laget en fil med navnet '*' - og så gjorde sitt beste for å slette den. Han klarte det.
Også i de høyere sfærer er det mulig å sprekke budsjetter kanskje skikkelig ved å slappe av over tastaturet. Amerikanske aviser rapporterte i september om den russiske romsonden Phobos I - som ved en feiltakelse fikk beskjed om å slå seg selv av, fordi en operatør hadde gitt den en kommando hvor et tegn manglet. Det hører med til historien at kommandosekvensen som ble sendt var ca. 25 sider lang - og at det ikke fantes noen rutine for backup eller feilretting når flausen var et faktum.
Tilbake til UNIX: fra USA berettes om en student som laget seg en fil med navnet "-f". Han forsøkte så å slette den med rm-kommandoen. Det gikk ikke - så han ba læreren sin om hjelp. Læreren ga kommandoen "rm -i *". Det gikk en stund - adrenalinnivået steg - og så kom prompt'en tilbake. En kjapp "ls" viste at studenten kun hadde en fil igjen; "-f"! Studentens kommentar til dette var "Hvis det ikke var for at du er læreren min, ville jeg si at du har slettet alle filene mine...."
For de som er interessert i hva som egentlig skjedde: "-f" er et parameter til rm-kommandoen. Den kansellerer "-i" - og betyr "slett alle filer uten stille flere dumme spørsmål".
Også den helt klassiske til slutt: Han som laget seg et C-program (C ble opprinnelig utviklet på en Teletype-terminal og er derfor kryptisk nok til å kunne lage en egen artikkel om) på et ikke uvesentlig antall sider. Han lagret programmet som "filnavn.o". Deretter kompilerte han det. C under UNIX kompilerer kildekode til filer med endelsen .o.
Heldigvis var det ikke snakk om mer enn 600 linjer kode - og det man ikke har i hodet bør man som kjent ha i fingrene.
Skrevet ca. 1990. Copyright © Espen Andersen
This page at
http://www.espen.com/papers/entast.htm
Contact information at
http://www.espen.com/contact.html.