En kommentar til EU-avstemningen, sånn litt på avstand

Espen Andersen, 6. desember 1994

Undertegnede bor i USA, men opplevde EU-avstemningen på et hotellrom i London, som en serie korte reportasjer fra BBC. Dette ærverdige TV-selskap dekket avstemningen ved å vise den samme sekvensen om og om igjen: Nei-folk ved langbord med papirduk og halvlitere, Ja-folk ved langbord med duk og kaffekopper, morgenstemning ved Sentralstasjonen (hvor alle var for EU), fiskeskøyte og 2 cm snedekke i Finnmark (hvor alle var imot), og Gro som dyttet stemmeseddel i boks og fortalte den internasjonale presse at nordmenn i de siste dagene nok ville forstå hvilket historisk valg de sto overfor. Hvilket hun jo hadde rett eller feil i, alt ettersom. Det er mulig man ville fått mer presse hvis ikke John Major hadde stilt kabinettspørsmål samme dag.

Uansett pressedekning, det var noe deprimerende deja vu over å sitte og se nei-siden vinne i Norge—ikke så meget på grunn av resultatet som stilen. Det hele minnet om de latterlige 70-årene, inklusive slengbukser, strikkegensere og en dårlig innøvd veiving med norske flagg. Nei-siden så ut som en folkehøyskole-klasse rekruttert som statister til en filminnspilling om EF-avstemningen i 1972: Desperat oppsatt på å ligne sine 68-foreldre (som nå er ferdig med å syte over sine skilsmisser i Dagbladet og har begynt å interessere seg for sex-telefoner) prøvde de å se ut som de kunne feire, bortsett fra at de hadde dårlig trening i halvlitere og ingen av dem så ut til å ha lest noe ideologisk mer spenstig enn Vårt Land. Vi observerte til og med et rødt flagg der, den definitive bekreftelse for at det må ha vært filminnspilling og ikke realiteter det dreiet seg om.

Ikke det at ja-siden var noe bedre: det var noe med inspirasjonen. Forsamlingen minnet som en gruppe pensjonister på handletur over Kjølen, benket ned for sin inkluderte lunsj på et landsens hotell i nærheten av Arvika, rett etter at noen har annonsert at Tollskolen har tenkt å bruke akkurat deres buss som eksamensoppgave.

Norsk i utlandet
Av og til er det flaut å være nordmann i utlandet. Det er OK når Gro Harlem Brundtland taler Roma midt imot på befolkningskonferanse eller utenriksministeren fikser fred i Midt-Østen—man slipper å forsvare hval- og selfangst for amerikanske forståsegpåere hele tiden. Det er direkte sjarmerende når Norge går bort og vinner nesten alt gullet i OL og Vegard Ulvang kommer frem fra buskene på amerikansk TV og sier "I'm back" a la Arnold Schwarzenegger. Men det er vanskelig å blitt tatt seriøst når over halvparten av befolkningen opererer med klokken stilt 20 år tilbake og ikke har skjønt at sentraleuropeiske byråkratier ikke er en hindring for den demokratiske prosess, men derimot en kilde til inntekter for det ganske land, i form av subsidier og muligheter for kreativ frihandel. En tysker av eldre årgang på mimretur til Narvik i sin Mercedes vil betale mye mer for de hjulkapslene han tror er vikingskjold hvis han vet han slipper å smugle dem gjennom tollen ved Svinesund.

Muligens vil det bli litt mer interessant å være nordmann i utlandet nå når vi ikke blir medlem av EU. I stedet for å bli sett på som en ganske alminnelig provinsialisme vil man i stedet bli behandlet som en genuin raritet, unnsloppet fra verdens største utendørs folkemuseum. En bekjent av meg mente at man nå hadde et eksempel på et land som frivillig forsøkte å bli en antropologisk forskningsprosjekt, og foreslo tittelen "The defence of the traditional society" som en god begynnelse. Sammenligningen var grei: Hvem som helst med interesse av hva som skjer med et samfunn som livnærer seg på fisk og folketrygd, og med et populistisk lokalpolitisk apparat til å bevare status quo, burde ta en tur til Newfoundland, en forblåst og tåkete provins på den kanadiske østkysten. Der har alle under 50 med IQ høyere enn skonummeret flyttet vekk og resten lever på sosialen (som klient eller ansatt) eller bruker fiskeskøyta til å smugle sigaretter. Riktignok har vi jo oljepengene å leve av en 30 år til, men tradisjonalistene har tydeligvis problemer med å tenke såpass langt fremover. Eller kanskje de fremdeles lever i 1972 og tror det er 50 år igjen og pensjonen er sikret for deres vedkommende.

Debatten
Det ovenstående gir kanskje noen inntrykk at vi ikke er helt fornøyd med resultatet. Men vi er egentlig ikke misfornøyd: Lamslått forbauselse er mer dekkende. Imidlertid, hvor surrealistisk resultatet enn måtte være, prosessen var verre. Sett fra utsiden var debatten omtrent like nyansert og logisk som en gjennomsnitts amerikansk valgkamp.

Det har vært litt vanskelig å følge med debatten fra utlandet, det skal innrømmes. Utenlandsnordmenn uten kortbølgeradio er stort sett stort sett henvist til to uker gamle Aftenposten eller til Nytt fra Norge. Sistnevnte er en liten "flypostavis" som utgis av Utenriksdepartementet og er så til de grader balansert og anemisk at det mest kontroversielle er fotballresultatene. Fra vår side fikk vi med oss Nei-sidens argumenter:

en eller annen "forsker", som tydeligvis ikke hadde skjønt forskjellen på samvariasjon og kausalitet mente at livsstilssykdommer ville øke med EU-medlemskap. Albert Engström formulerte denne problemstilling greit for 70 år siden da han observerte at sko var usunt, siden han hadde vondt i hodet hver gang han våknet med sko på bena.
en lokalpolitiker har skrevet en bok om "Anderledeslandet", hvor nordmenn burde livnære seg av å selge egenproduserte vaskemaskiner til hverandre. Vedkommende burde søke DU-finansiering til et dagscruise til Murmansk for på nært hold å observere langtidseffektene av slike økonomiske eksperimenter.

Nok en gang, Ja-siden var ikke noe bedre. Man så ut til å ha begått den dødssynd enten å drive med uspesifiserte trusler eller å snakke i så høyttravende vendinger om deltagelse på den internasjonale arena at ingen forsto poenget. Skal man få nordmenn til å endre innstilling til viktige spørsmål må man forankre det i spesifikke eksempler som appellerer til de mer basale instinkter, noe Carl I. Hagen har praktisert i innvandrerdebatten i årevis, med foruroligende suksess. I stedet for å snakke om "representasjon i europeiske beslutningsfora" bør man si "nå kan vi sende halve statsapparatet til Brussel". I stedet for å snakke om "europeisk frihandel" bør man fremheve fransk rødvin og tyske sportsbiler, og i stedet for "internasjonal arbeidskrafts-mobilitet" bør man si "billig portugisisk vaskehjelp". Hvem vet, kanskje vi kunne fått jordbruket til å lønne seg allikevel?

Hva nå?
På den annen side, Wall Street Journal skriver at børsen går oppover og at Norge kan bli et nytt Sveits, lykkelig utenfor EU. Et av BBC's intervjuobjekter, intervjuet på et shoppingsenter i Lørenskog (et yndet samlingssted for internasjonal økonomisk ekspertise) informerte den britiske journalisten at det ikke var noe problem å være utenfor EU, det var så mange andre land Norge kunne gjøre forretninger med.

Norge kan nå, i en verden hvor de fleste land tilhører enten den europeiske, amerikanske, eller øst-asiatiske handelsblokk, starte sin egen klubb, med Sveits, Island og Lichtenstein som potensielle medlemmer. Av disse virker Sveits som den mest lovende handelspartner. Det er mange likhetspunkter, for eksempel har begge lands innbyggere en sunn mistenksomhet overfor utenlandsk innflytelse og en viss forkjærlighet for å kle seg i gammeldagse klær og blåse i lange rør i kupert terreng. Fremtidig samarbeid skulle være lett nok å etablere: Hvis alle sveitsere økte sitt konsum av røkelaks til 1178 kilo pr. snute skulle Folketrygden være berget. Til gjengjeld kunne vi jo la alle nordmenn få lønnen rett inn på sveitsisk bankkonto, noe som sikkert blir resultatet i alle fall så fort Norsk Hydro og andre større norske bedrifter får justert sine investeringsbudsjetter i lys av avstemningsresultatet.

Den norske egenart
Nå vil kanskje noen innvende at ved å konsentrere argumentasjonen om noe så prosaisk som økonomiske langtidsutsikter, har vi glemt hva det hele dreide seg om: Kampen om den norske folkesjel. En fordel med å stå utenfor EU er jo at man kan konsentrere seg om å bevare den norske egenart.

Et problem her ligger jo i å definere hva denne egenarten egentlig består i. Odd Børrezen beskrev engang den første nordmann som stammens tulling: Da istiden endelig var over og folket slappet av i solen nede i Europa, samlet han sammen sine kvinner og barn og bega seg nordover i søken etter sin kjente, kjære isbre. Stahet og evne til å si nei var primæregenskapen til dette folkeferd—undertegnede har en 5-åring og kan bekrefte at denne egenskap fremtrer i tidlig alder. EU-avstemningen har for evig tid eller til oljen tar slutt—hva som inntreffer først er noe uklart—slått fast at vi nordmenn kan si nei. Dette kan vi nå fortsette å gjøre: Heretter kan vi regjere EØS uten opposisjon, si nei så mye vi vil, og deretter trofast følge ethvert direktiv fra Brussel i trygg forvissning om at det var i alle fall ikke vi som fant på det.