I Aftenpostens aftennummer fredag 22. mai har Dag Harald Bergtun et innlegg der han imøtegår planene om et IT-senter på Fornebu.  Bergtun viser til en rekke gode argumenter mot et IT-senter, men jeg mener hans argumenter er for heller enn mot Fornebu-satsingen, om enn i en noen annen form enn den visjonen man har i dag.  Som Bergtun meget riktig påpeker, kan man ikke vedta at Norge skal ha et Silicon Valley, men man kan vedta tiltak for å øke sannsynligheten for at så skal skje.

Silicon Valley utviklet seg ved sammentreff av en rekke faktorer: Stanford University produserte studenter av høy kvalitet, pengene satt løst i en etterkrigstid med våpenkapprustning og tillot etablering av teknologiske firma, California vokste voldsomt på grunn av tilgjengelig arbeid, behagelig klima og liberalt livssyn.  Men, som Bergtun fremholder, det tok tid, og det var en naturlig prosess, hvor mange firma bukket under, noen få vokste seg store, og offentlig styring, bortsett fra utstrakt finansiering av forskning over forsvarsbudsjettet, spilte relativt liten rolle.

Silicon Valley er en enestående suksess, som ikke lar seg kopiere.  Men det er ikke noe i veie for å trekke noen lærdommer både av Silicon Valley og andre, lignende miljøer som f. eks. Route 128 utenfor Boston, Research Triangle i North Carolina, og den irske IT-industrien som er blitt bygget opp relativt nylig.  Route 128 har oppstått ved en “naturlig” prosess, de andre to er skapt.  Disse miljøene har først og fremst en ting til felles, nemlig at det er en utdanningsinstitusjon, ikke et firma, som har dannet base for utviklingen.  Route 128 har sine røtter i MIT, Harvard og andre av de 60 høyere utdanningsinstitusjonene rundt Boston.  Research Triangle er basert på University of North Carolina Chapel Hill og to andre universiteter (derav “triangle”).  Den irske IT-suksessen er i stor grad drevet av aggressiv satsing på teknisk utdannelse fra det offentliges side.

Den kritiske faktor i IT-industri er ikke nemlig ikke kontorplass, produksjonsmidler eller finansiering, men mennesker—mennesker med høy kompetanse koblet med innovasjonsevne og ambisjoner.  Mennesker med disse egenskapene har gode inntekter og ser sin karriere som en serie prosjekter  valgt først og fremst ut fra hvilke intellektuelle utfordringer de gir.  Bergtun henviser i sitt innlegg til en rekke offentlige tiltak hvor man har ønsket å skape kraftsentre innen norsk teknologisk virksomhet—f. eks. på Kjeller, hvor Telenors og Forsvarets forskningsavdelinger ligger, eller Skullerud, hvor Norsk Data holdt til.  Felles for disse områdene, og også for en viss grad Fornebu, er at områdets suksess er basert en planlagt visjon av anvendelsen av det menneskelige materiale, ikke fremskaffelsen av det.  Anvendelsen av det menneskelige materialet er som Bergtun meget riktig fremholder, svært usikker, noe som Norsk Data fikk merke og Telenor antagelig vil merke, når kommunikasjonsprisene nærmer seg faktiske kostnader.

Jeg arbeider i dag med utdannelse av unge mennesker innen informasjonsteknologi og ledelse, og har samtidig betydelig erfaring med ledende utdannelsesinstitusjoner i USA innen dette området.  Jeg er forstemt over at tegningen som illustrerer Bergtuns innlegg er av Telenor’s nye hovedkontor—hvorfor tilhører ikke denne flotte bygningen den utdanningsinstitusjonen som burde ha dannet kjernen i et IT-senter på Fornebu i stedet?  Telenors hovedkontor er vel og bra, men vi vet ikke hvor Telenor vil være om 10 år.  Derimot vet vi at det stadig vekk vil være etterspørsel etter IT-kompetent arbeidskraft, dvs. det råmaterialet Telenor i dag først og fremst etterspør.

Satt på spissen, så burde et IT-senter på Fornebu bestå av et slagkraftig og ressurssterkt utdanningssenter innen teknologi, ledelse og forretningsvirksomhet, omkranset av et par tusen Moelven-brakker og noen banker med høy risikovillighet, hvor nye firma kan ta sine første skritt og gamle firma kan vokse eller krympe etter behov.  Analogien her er til MIT i Boston, hvor mange små firmaer har startet opp—og noen har vokst seg store—i rimelige lokaler i et eldre industriområde i nærheten av universitetet. Telenor og andre, store eksisterende firmas rolle i oppbygningen av en norsk Silicon Valley vil først og fremst være som kilde til finansiering (siden vi i Norge i dag har et begrenset venture capital-miljø, særlig svakt innen ledelse), konsument av arbeidskraft fra utdannings-institusjonene, og kilde til arbeidskraft for hodejegere og gründere.  Slik kunne Telenors eiere, dvs. Staten, få maksimalt ut av bedriften Telenor før kommunikasjonskapasitet blir praktisk talt gratis, Telenor’s nåværende inntektsgrunnlag forsvinner, og den privatiserte bedriften enten ekspanderer utover i verden eller oppløses i mange mindre enheter.  I alle tilfelle står vi igjen med et livskraftig IT-miljø, robust overfor endringer i markedet, verdifullt for nasjonen uansett geografisk tilhørighet.