Trykket i Business Standard, februar 2003
Her forleden gikk det tre dager uten at jeg fikk logget meg på
Internett. Da jeg endelig fikk forbindelse igjen, hadde jeg 294
meldinger i innkurven. Av disse var ca. 40 reelle – dvs.
meldinger jeg ønsket å få, og fem av dem igjen
viktige. Resten var Spam.
”Spam” er reklame-post du ikke vil ha. Ordet har en morsom
etymologi: Opprinnelig stod det for ”Spiced Pork and Ham”, en
Snurring-lignende hermetisk ”lunch-meat” laget av firmaet Hormel (se www.spam.com). Monty Python's
Flying Circus laget så en sketsj om en kafé hvor alt som
blir servert, uansett hva man bestiller, er Spam. Hackere tok
ordet derfra og brukte det først om folk som oversprøytet
diskusjonsgrupper med irrelevante innlegg – og deretter om
uønsket elektronisk reklame-post.
Spam er nå omtrent 40% av all elektronisk post, og andelen
stiger. Jeg får nok mer spam enn de fleste, siden jeg har
hatt publisert epostadresse siden 1994, men problemet er nå
så stort at selv gjennomsnittlige brukere av epost har begynt
å bruke forskjellige filter-teknikker. Problemet med filtre
er at det er slitsomt å sette dem opp – og at de
ikke fungerer optimalt, fordi de enten slipper igjennom for mye eller
(enda
verre) tar vekk post man er interessert i å få tak i.
(Det
beste filteret jeg har funnet hittil heter forøvrig MailWasher
og
er tilgjengelig fra www.mailwasher.net.)
Man kan ha felles filtre, som SpamAssasin og andre systemer, men
problemet er da at man lar andre sortere sin private post gjennom
å sjekke hva slags konvolutt den kommer i. Og reklamefolk
er flinke til å få
reklamemeldinger til å se ut som personlige beskjeder: Her
forleden
fikk jeg en konvolutt uten avsender. Inne i den lå en
utrevet
annonse fra et blad, med en Post-It lapp med teksten ”Espen, you should
try
this, it is really good. J.” med håndskrift. Jeg kjenner
ingen
som undertegner med sine initialer – men innpakningen fikk meg til
å
lure på om dette var noe å reflektere over allikevel.
Det ser ut til at det er to måter å gjøre noe med
Spam: Individuell statistisk innholdsbasert filtrering, og
kriminalisering. Begge delene angriper spammere der de kjenner
det, nemlig i lommeboken.
Individuell statistisk innholdsbasert filtrering er ganske enkelt en
metode for å la epost-programmet ditt, over tid, lære seg
til hva du liker og ikke liker. Du sletter mottatt post som Spam,
meldingen lagres som et eksempel på Spam, og maskinen teller opp
hvilke ord som blir brukt i den og beregner en sannsynlighetsverdi for
hvert enkelt ord om meldingen er Spam eller ikke. Denne
måten (lansert av Paul Graham, se www.paulgraham.com/spam.html)
har den fordelen at den er individuell (vi har alle ulike synspunkter
på hva som er Spam eller ikke) og at den baserer seg på
analyse av innholdet, ikke innpakningen. Til syvende og sist er
reklame et forslag til noen om å gjøre noe, og da må
det formuleres på en bestemt måte. Og uten lesere,
intet marked.
Kriminalisering vil si at man gjør det straffbart å sende
Spam. Haken her er at det ikke er helt enkelt å finne avsenderen
for å straffe ham eller henne, men det holder med at man finner
noen få og straffer dem hardt, så vil de som blir igjen
måtte prise seg ut
av markedet. Årsaken til at vi ikke alle sammen får
10
kilo papir-brosjyrer hver dag er at det er for dyrt å sende
det. Epost er nesten gratis, og spammere i USA er fornøyd
hvis de får 3 svar på 15 millioner utsendte Spam.
Det forunderlige med både elektronisk og papir-basert reklame er
hvor idiotisk innholdet er. Det ser utrolig nok ut til at det er
et marked for penisforlengende medisiner eller finansiell kokkelimonke
med påståtte Nigerianske eks-ministre. I Norge er
situasjonen noe bedre, men senest i dag fikk jeg inn en reklame for
MemoMed, en blatant tåpelighet av patentmedisin som
påstår å gi deg bedre hukommelse, komplett med vakre
mennesker som alle sammen mener seg hjulpet.
Det kan se ut som om vi har et totalt sammenbrudd i
utdannelsesnivå og evne til kritisk tenking, og at også
vår elektroniske postkasse er dømt til å bli en
endeløs Select-katalog med tvilsomme produkter og latterlige
ledetekster. Men fortvil ikke, med elektronikkens hjelp kan vi
faktisk gjøre noe med det. Hvis vi kombinerer gode
filtreringsverktøy med kriminalisering, vil bare den reklamen
slippe gjennom som er så godt skrevet at den ikke oppfattes som
reklame – og
som vi derfor vil sette pris på, slik at vi ikke anmelder den.
Tenk om reklamefolk hadde den standarden å leve opp til hver gang
de satte seg ned for å sende en Spam.....