Trykket i Business Standard, januar 2001
Følgende lille samtale fortelles i flykretser: Et fly
var
på vei over en flyplass – f.eks. Gardermoen – og kalte opp
kontrolltårnet
for å sjekke at de hadde korrekt tid:
- Hello Gardermoen, what is the correct time?
- This is Gardermoen, please identify yourself.
- But … we just want to know what time it is!
- Please identify yourself!
- OK, we’re SAS flight 1234 from Stockholm to Newark, bla bla bla…..
- Thank you. The time is 13:34.
- Thanks. Say – why did we have to identify ourself?
- Well, if you are a European flight, we will say the time is
13:34.
If you are English or American, we will say 1:34 PM. And if you
are
Air France, we will say it is Thursday…..
Nå er sikkert ikke Air France noe verre eller bedre enn andre – jo, forresten, de er verre på tid men har bedre rødvin – men alle som reiser mye har opplevd at avstanden mellom hva flyselskapene lover og hva de faktisk gjør kan være ganske formidabel.
Bagasje er et sårt punkt. Alle som reiser mye har opplevd forsinket bagasje. Erfarne reisende har lært at man løser dette problemet ved ikke å sjekke inn noe bagasje i det hele tatt, men i stedet slepe med seg 40 kilo slips og tollfritt i snedig konstruerte trillebager. Hvis man blir tatt av en gjenstridig bakkevertinne og må sjekke bagasjen, plager man bakkepersonalet med å undersøke om bagasjen ble med til neste fly underveis, slik at man i hvert fall vet at kofferten mangler når man kommer frem.
Flyselskaper mister ofte kofferter, men (nesten) aldri passasjerer, antakelig fordi kofferter er passive reisende. Kofferter sier ikke fra hvis de ikke kommer med flyet – det gjør passasjerer, i hvert fall før konjakken.
Nå kan man jo lure på hva denne problemstillingen har å gjøre i en spalte som skal handle om teknologi, men nettopp dette med passive vs. aktive reisende er et kjernepunkt når man tenker koordinering av store transportsystemer. Koordinering av transportvirksomhet – enten det nå er filer over Internet, telefonsamtaler, jernbanevogner eller flypassasjerer – skjer i et samspill mellom sentralisert og distribuert koordineringskapasitet, og er til syvende og sist et spørsmål om hvor man skal legge intelligensen. Enten kan det som sendes over en fast infrastruktur selv finne ut hvor det er og finne veien dit det skal (slik gjør man det med biler) eller det finnes en sentral koordinerende instans som holder orden på hvor alle er til enhver tid og sørger for at de kommer frem (som f.eks. jernbanevogner). Enten må det som sendes ha et kart over det nettet det sendes på, eller nettet må ha oversikt over hvor allting er.
Hittil har datamaskiner stort sett medvirket til at den siste modellen – dumme passasjerer og smart nettverk – har vært den dominerende. Skal noe koordineres, må noen være sjefen, og fortelle andre hva de skal gjøre, og når. (Enkelte, som den amerikanske kognitive filosofen Daniel Dennett, hevder til og med at dette er en menneskelig tendens, at man tror at alt som er koordinert, opptrer som et ordnet system nettopp fordi noen planlegger og holder orden).
Dette er imidlertid i ferd med å endre seg – man begynner nå i stadig større grad å forstå at robuste systemer kan bygges opp av mange små enheter som agerer selvstendig innenfor et definert spillerom. Godstransport med lastebil har forlengst konkurrert ut jernbanen – ikke nødvendigvis fordi jernbane er dyrt, men fordi lastebiler er mer pålitelige fordi de inneholder et menneske som kan ta beslutninger , og kommunisere dem, hvis noe går galt. En lastebilsjåfør som finner at veien over fjellet er stengt, kan selv ta en beslutning om han eller hun vil kjøre en omvei som tar hele natten, eller, hvis ikke det går, kan ringe til mottageren av pakken så han eller hun vet at den blir forsinket. Dette klarer ikke NSB, fordi deres nøye planlagte system blir for lite fleksibelt når et enkelt ledd – som f.eks. Østfoldbanen – faller ut.
Tenk hvis alle kofferter hadde en liten datamaskin med mobiltelefon, visste hvor de skulle, og kunne ta beslutninger og kommunisere dem. En slik koffert kunne oppfatte at den ikke komme med et fly, ringe opp og sende melding til eieren, og koble seg opp til en sentral database for å finne ut når neste fly gikk. Så kunne den bestille drosje og komme hjem til en. Og hvis man lurte på hvor kofferten var, kunne man bare ringe til den og spørre.
Det hadde vært fantastisk – og et mye mer robust system en det man har nå, hvor en koffert kan bli satt i et hjørne og glemt. Tenk om kofferten i stedet ringte og sa fra hvor den var. Riktignok ville ikke flyselskapene sitte med kontrollen på hvor kofferten var til enhver tid, men det har de ikke nå heller.
Men Air France vet i alle fall at jeg hadde en koffert da jeg begynte denne turen. Og at det er torsdag i dag….