Trykket i Business Standard, oktober 2000
I Norge er det nå flere som kjøper mobiltelefoner enn vanlige telefoner – i hvert fall om man regner inn kontantkort-abonnentene. Nordmenn (og finner, svensker, nederlendere og engelskmenn) bruker mobiltelefon i dagliglivets mikrokoordinering på en måte man hittil bare har sett i Hong Kong. Det er f.eks. ikke særlig vanlig i USA å se folk ringe hjem fra butikken for å spørre om det var en eller to skummet man skulle handle med seg, mens jeg har inntrykk av at halvparten av Rimis ettermiddagskunder har en Nokia- eller Ericsson-ledning i øret.
Om Norge og Skandinavia er i mobiltoppen nå, er Japan i ferd med å ta oss igjen. Der er i-Mode (en type mobiltelefoner med grafisk skjerm og direkte Internett-oppkobling) den ledende måten å bruke Internett på. I-mode har 10 millioner kunder (tallet vokser så fort at det er vanskelig å holde følge) og en rekke tjenester levert til små fargerike telefoner med grafisk skjerm og god nettforbindelse. Denne tjenesten søkes nå lansert i Europa, bl.a. ved et samarbeid mellom DoCoMo og det nederlandske telefonselskapet KPN Telecom.
I USA er bildet et ganske annet, noe alle vet som har forsøkt å ta mobilen med seg over dammen. Mobiltelefoner er ikke like vanlige som i Norge, de er dyrere (eller i alle fall like dyre), dekningen er ofte svært dårlig, og analog teknologi dominerer. Det finnes i hvert fall tre forskjellige mobiltelefonstandarder, ingen av dem virker utenfor USA, og hvor de virker avhenger av hvilket telefonselskap du velger og hvilke avtaler de har med andre selskaper. Motorola, som tidligere var ledende innen produksjon av mobiltelefoner, er nå en relativt svak nummer tre etter Nokia og Ericsson.
Hvorfor er det slik? Debatten hittil har gått på at man i Europa er flinkere til å bli enige om en standard, og at amerikanske mobilselskaper ødelegger markedet ved å forsøke å tvinge forbrukerne til å velge sin standard, som utelukker de andre. Denne konkurranseholdningen fører også til dyre "roaming charges" (prisen man betaler for å bruke sin mobiltelefon på en annen leverandørs nett) og ufullstendig dekning – og altså at man ikke kan ta med seg sin amerikanske mobiltelefon til utlandet.
For Skandinavias vedkommende fremheves de lange samarbeidstradisjoner man har hatt mellom teleselskapene. Selv om Telia/Telenor fusjonen strandet, man har alltid kunnet bli enige om prosedyrer og protokoller på et operativt nivå. Dette samarbeidet ledet til NMT og GSM-standarden, som resten av verden tok etter. Med andre ord – den gjengse oppfatning er at skandinaver bruker mobiltelefoner fordi vi har verdens beste mobiltelefoner, mens amerikanerne, med en annen innovasjonsmodell, ikke får til dette fordi man ikke klarer å samarbeide.
Jeg tror virkeligheten er ganske annerledes – man må lete etter grunnen til mobiltelefonens utbredelse ikke i teknologien, men i de valg den enkelte forbruker har tatt for å skaffe seg den. Hvis en forretningsmann i USA kjøper seg en mobiltelefon, betaler han eller hun en hel del penger for å kunne ringe fra bilen – ikke noe mer. Amerikanske telefonbrukere har lenge hatt gratis lokalsamtaler, voice mail på jobben, og massevis av 800-numre til firma som er åpne 24 timer i døgnet. Da mobiltelefonene eksploderte i utbredelse i Norge på midten av 90-tallet, var fastlinjetelefoner dyre, en telefonsvarer en komplisert og upålitelig boks som man stort sett måtte stå ved siden av for å høre på, 800-numre ikke-eksisterende og telefonkiosker en snurrig og gammeldags innretning i støpejern med en renne der kronestykker forsvant i en ubrutt strøm. Ikke rart at nordmenn hoppet på mobiltelefoner som om det gjaldt livet – og at amerikanerne ikke gjorde det.
Japan har tatt ledelsen i trådløs Internett-tilkopling fordi det hittil har vært relativt få brukere av tradisjonell Internett. Internett via i-Mode gir deg informasjon fra Internett, men liten mulighet til selv å legge ut informasjon og skryte av deg selv -- noe de fleste japanere ikke vil gjøre, men amerikanerne ser på som vanlig høflighet. Japanske hjem er små, og en vanlig PC tar relativt stor plass, mens en mobil telefon-lignende sak ikke gjør det – og den fungerer på T-banen, som japanere bruker mye tid på.
Poenget er at en teknologi – enten det nå er GSM, WAP, i-Mode, GPRS, EDGE, UMTS eller noe annet ikke blir en suksess fordi teknologien i seg selv er bedre. Teknologi er noe man tar i bruk fordi den er løsningen for et bestemt marked på et bestemt tidspunkt til en bestemt pris. Spørsmålet er altså ikke hva teknologien gjør, men hva den gjør for hvem når – og hvorvidt Skandinavia beholder sin plass på mobiltoppen, avgjøres av hvilke problemer vi løser med den nye teknologien, ikke hvilke spesifikasjoner den har.
Men nå er det slutt på batteriet…..