Trykket i CIO/Business Standard, august 2003
Walden, skrevet i 1854 av Henry David
Thoreau, er en klassiker og fast innslag på alle amerikanske
pensumlister. Den er en lett filosoferende
dagbok fra
Thoreaus årelange opphold i en liten hytte i skogen ved en
innsjø noen mil nord
for Boston. Thoreau hyller det enkle
livet og nærheten til naturen, og argumenterer for at alle
egentlig burde klare
seg med lite og være nøysomme og selvhjulpne.
Amerikanerne elsker boken og mange betrakter den som et uttrykk
for det
grunnleggende amerikanske ideal – og siterer den neste like ukritisk og
flittig
som Bibelen
Virkeligheten
var og er jo litt annerledes: Selv om Thoreau lovpriser enkelhet og
nøkternhet,
fikk han maten brakt inn og servert til sin enkle hytte fra den
nærmeste
bondegården, som også ordnet klesvasken. Amerikanere, det
amerikanske samfunn
og dets forretningsliv fremstår jo ikke akkurat som
nøkterne, i hvert fall ikke
sett fra Norge. Samtidig kan man ikke
unngå å legge merke til at amerikanerne har hatt en viss
økonomisk og politisk
fremgang de siste hundre årene – og kanskje noe av dette skyldes
at man har
evne til å si en ting og gjøre noe annet?
Jeg kom
til å tenke på Thoreau fordi jeg nettopp har vært
på biltur i Spania – fra
Marbella til Madrid og tilbake, med diverse avstikkere, en strekning
som
tilsvarer Oslo-Namsos tur-retur. Turen
foregikk på glitrende motorveier med gjennomsnittshastighet rundt
120
km/t. I Spania, som mange oljerike
nordmenn fremdeles oppfatter som litt fattig og tilbakestående,
finnes mange
tusen kilometer motorvei av en standard som vi nesten ikke har i Norge,
bortsett fra noen korte strekninger ved Gardermoen og i Vestfold
Og her er
det Thoreau kommer inn. Moderne
teknologi hadde gjort sitt inntog allerede i 1854: Man var i ferd med
å trekke
telegraflinjer, slik at de fleste statene i USA kunne sende telegrammer
til
hverandre. Thoreau kommenterte dette i Walden
med at ”vi har hastverk med å bygge en telegraflinje fra Maine
til Texas, men
Maine og Texas har, muligens, ikke noe viktig å kommunisere”.
Det
Thoreau ikke forsto, var at hvis muligheten for å kommunisere
oppstår, så vil
også kommunikasjonen komme. Tilbudet skaper sin egen
etterspørsel. Dette vet de som
bygger veier i Norge. De vet at hvis de
bygger gode veier, vil
flere folk ønske å bruke dem – både folk som skal
på hytta fredag ettermiddag,
og folk som driver i transportbransjen.
Det vi ikke
ser ut til å forstå, er at økt transport er
positivt – og gode
transportmuligheter en sentral forutsetning for økonomisk vekst.
Investeringer
i veier og annen form for infrastruktur er en av statens hovedoppgaver,
og
sterkeste virkemidler for langsiktig økonomisk politikk. Land som investerer i god infrastruktur,
gjør
det bra, rett og slett.
Tenk om
vi hadde hatt et motorveinett tilsvarende Spanias – da hadde det
vært firefelts
motorvei fra Oslo til svenskegrensen (både mot Stockholm og
Gøteborg), til
Stavanger, Bergen og Trondheim (eller i alle fall, siden vi har noe
tøffere
værforhold, til Kristiansand, Geilo, Alvdal og Lillehammer.) En gjennomsnittshastighet på 110 km/t
tar deg
fra Oslo til Svinesund på en time og til Kristiansand på
litt under tre.
Varetransport, forretnings- og fritidsreiser ville bli billigere,
bensinforbruk
og antall dødsulykker gå ned, og arbeidsplasser ville
skapes fordi Oslo og en
hel masse steder ville finne flere produkter og tjenester å
utveksle, uten at
vi på forhånd kan si noe om hvilke.
Akkurat som Thoreau ikke kunne si noe om formålet og
innholdet i
kommunikasjonen – men man kan jo la vurderingen av dens viktighet
være opp til
dem som står for den.
Vi bruker
ikke penger på motorvei i Norge. (Ikke på elektroniske
motorveier heller, for
den saks skyld.) I stedet tror vi på
Thoreaus romantiserte luksusnøysomhet, og bruker våre
ressurser på å
opprettholde en illusjon om at det beste er at alt er akkurat som
før, og at
det er dumt å investere i moderne styggedom som motorveier og
slikt som bare
fører med seg brysomme impulser og forretningsmuligheter utenfra.
Problemet
er at vi ikke har penger til, som Thoreau, å få maten brakt
inn og tøyet vasket
av andre særlig mye lenger. Da
må vi
omsette våre romantiske idealer i praksis, og det har som kjent
en tendens til
ikke å gå særlig bra.