Trykket i Business Standard, november 2001
Hver gang jeg skal ut døren, har jeg et lite ritual hvor jeg går gjennom alle mine lommer for å forsikre meg at jeg har med alt – lommebok, mobiltelefon, nøkler, pass og førerkort, klokke, Palm Pilot, småpenger og lesestoff. Disse tingene har hver sin funksjon: Nøklene gir meg adgang, lommeboken kjøpekraft (eller rettere sagt, burde gjøre det), pass og førerkort legitimasjon, mobiltelefonen kommunikasjon, og Palm’en hukommelse, for eksempel. Jeg blir usikker og irritabel når noe mangler – selv om jeg kan klare meg uten mobilen når jeg er i møte eller bilnøklene når jeg ikke har med bilen – men det er altså dette med tryggheten i å vite at alt er der.
Hvis jeg hadde vært en organisasjon og ikke et individ, hadde en slik samling med teknologi blitt kalt en arkitektur – og det hadde vært IT-sjefens oppgave å sørge for at den var tidsriktig, funksjonell, at tingene passet sammen, og at alt var så billig som mulig. Dette gir seg i de fleste større firma utslag i omfangsrike spesifikasjoner av hardware, software og forbindelsene dem imellom – ut fra en erkjennelse at det er viktig at alle har den samme teknologien, så slipper man å holde orden på hva andre har. Det koster som regel mer å holder orden på hvem som har siste versjon av noe og hvem som ikke har det, enn rett og slett å kjøpe siste versjon til alle, enten man trenger det eller ikke.
Det er som regel ikke så vanskelig å sette sammen en arkitektur. Vanskeligheten ligger i å endre den – i å få innpass til noe nytt innenfor en eksisterende samling av noe som fungerer. Teknologi som klarer å bryte inn, tenderer til å begynne med å utføre en av de eksisterende funksjonene først, for deretter å enten legge til ny funksjonalitet eller å ta over oppgaver fra andre deler av arkitekturen. Det spiller med andre ord, i hvert fall i begynnelsen, mindre rolle hvor sterk en ny teknologi er og større rolle hvor godt den passer inn.
Både mobiltelefonen og den elektroniske kalenderen er inntrengere i den personlige arkitektur. Begge viser nødvendigheten av å passe inn – og har en mulighet for å utvide sitt funksjonsområde fra det de opprinnelig ble brukt til. Nokia har vunnet førsteplassen innen mobiltelefoner, ikke i kraft av sin teknologi (Ericsson er og var ofte bedre rent teknisk) men i kraft av sine runde former, farger og bærevennlige stil. Palm’en slo ut de fleste andre konkurrenter ikke fordi den hadde stor prosessorkraft eller fin skjerm, men fordi den fikk plass i lommen, hadde 3-4 ukers batteritid og gjorde enkle funksjoner – kalender og kontaktliste – enkelt og greit.
Etter at de er etablert, vokser de nye teknologiene i funksjonalitet, enten ved å gjøre nye ting eller ved å ta over for andre deler av den personlige teknologiarkitekturen. Mobiltelefoner tar over betalingstjenester, lagring av telefonnumre, huskelistefunksjon. Palm’en tar over som nøkkel, lesestoff (man kan f.eks. lese Aftenposten eller The Economist lastet ned fra nettet. Det finnes etter sigende et hotell i Chicago hvor man ikke trenger nøkkel, men i stedet får en kode ”beam’et” til sin Palm, slik at man kan låse opp døren til hotellrommet ved å peke Palm’en på den. Dette kan virke fjollete – man bruker en firetusen-kroners elektronisk maskin til å simulere et plastkort til kr 2,50 – men det medfører at man slipper å ta med seg noe ekstra i forhold til det man allikevel alltid har med seg.
Alt for ofte ser man at nye produkter og tjenester som lanseres er overutviklet. Det er for mange funksjoner – eller man forsøker å gjøre ting bombesikre og hyperelegante og ender opp med å gjøre dem ubrukelige. SET-standarden til Microsoft, Apple’s Newton PDA, talløse sikkerhetsløsninger, videotelefoner med proprietære kompresjonsalgoritmer, særegne lagringsteknologier og ulike former for dedikerte mail-terminaler. Kroneksempelet hittil er spesialdesignede kommunikasjonsjakker, med innebygget forbindelse mellom mobiltelefon, PDA og andre duppeditter – fantastisk inntil man å vaske stasen.
Parallellen finnes i arkitekturens verden – bygninger som ser fantastiske ut på papiret men som er et mareritt å ta i bruk, og særlig å endre. Neste gang du ser en ny teknologisk lekkerbisken du gjerne skulle hatt – spør deg selv, er dette et nyttig og elegant substitutt for noe som eksisterer innenfor en etablert stil og arkitektur – eller er det Postgirobygget?