Alan Turing var
en
person som fortjener mer berømmelse enn hva som er blitt ham til
del.
Han var engelsk matematiker, kjent innen matematikk- og
teknologikretser
som mannen som laget den første teoretiske datamaskinen –
fremdeles
kalt en Turing-maskin. Historikerne kjenner Turing som en av de
viktigste
personene innenfor den hemmelige siden av annen verdenskrig: Han ledet
deler
av arbeidet med å knekke de tyske marinekodene, bl.a. ved å
utvikle
maskiner som kunne gjøre jobben. Turing var prototypen
på
den eksentriske professor. Han var også homoseksuell, og da
det
ble oppdaget i femtiårene, ble han fjernet fra alt hemmelig
arbeid
og døde, antakelig som følge av selvmord, noen år
etter.For legfolk er Turing mest kjent for en artikkel han skrev i 1949, med tittelen ”Computing machinery and intelligence”. Her stiller han spørsmålet ”kan maskiner tenke?” I dag kan noen og enhver, særlig på en tidlig morgen, spørre seg om ikke PCen i bunn og grunn er blitt litt for smart, men i 1949 kostet en datamaskin med regnekraft som en vanlig lommekalkulator mange millioner kroner og tok opp flere rom. Så artikkelen var langt foran sin tid.
Turing hevdet at siden vi ikke vet hva det vil si å tenke, er vi nødt til å lete etter bevis for tankevirksomhet ved ytre oppførsel. Han foreslo en teoretisk test (senere kalt Turing-testen), som gikk ut på at man satte en person P med en terminal i et rom, og ga denne personen muligheten til å stille spørsmål, via tastaturet, til person A og person B. Enten A eller B er en datamaskin – men forsøker å oppføre seg som et menneske. Hvis P ikke klarer, ved hjelp av spørsmål til A og B, å finne ut hvem av dem som er datamaskinen, må man konkludere med at maskinen kan tenke.
Turing-testen har mange praktiske svakheter, naturligvis. Forsøk på å virkeliggjøre den har ikke vært særlig vellykket: Det viser seg at det er ganske lett å finne ut om det er en person i den andre enden eller ikke. Datamaskiner har vist seg smartere enn mennesker bare hvis man begrenser anvendelsesområdet dramatisk, som for eksempel til å spille sjakk eller gjøre matematiske beregninger. Dette skyldes både at datamaskiner fremdeles ikke er raske nok, men også at datamaskiner ikke ”tenker” på samme måte som mennesker gjør.
Dette er i ferd med å endre seg. Datamaskiner blir raskere, og det er nokså almen enighet om at hva gjelder rå beregningskraft, vil i alle fall noen datamaskiner være like kraftige som en menneskehjerne innen 10-20 år. Men den virkelige endringen kommer hvis vi klarer å lage maskiner som kan lære selv, noe Turing påpekte i sin artikkel. Dagens maskiner gjør det vi forteller dem de skal gjøre. Moderne maskiner vil i stadig større grad lære på egenhånd, ved å observere hva som skjer og ”trene opp” nevrale nettverk ved å lagre informasjon på måter som ligner de våre egne hjerner bruker.
Så, med andre ord, det ser ut til at vi kan ha datamaskiner som er like smarte som mennesker i vår levetid. Hva skal vi gjøre med det? Jeg pleier å stille studentene mine dette spørsmålet – og det blir som regel en ganske interessant, om enn frustrerende, diskusjon ut av det. De fleste holder hardt på at maskiner aldri kan bli ”menneskelige” – at mennesker har følelser og vilje, og at maskiner ikke har det. Men hvis man snur denne diskusjonen på hodet, kan man hevde at vi ikke vet om noen mennesker som går rundt i dag er maskiner – psykopater, f.eks., kan godt fremstå som om de har følelser for andre, men viser disse for å fremme sine egne mål.
Diskusjonen om fremtidens smarte maskiner og hvordan vi skal styre dem bølger frem og tilbake over Internett, med diskusjoner om og med kjente personer som Ray Kurzweil (som mener fremtidens maskiner blir smarte, og at de deretter vil ta over, og at mennesker må ”forsterkes” intellektuelt for å kunne holde følge), Bill Joy (som mener vi må kontrollere maskiner så de ikke tar over), og Francis Fukuyama (som mener at maskiner aldri vil kunne konkurrere med mennesker, og at vi i stedet må styre bio- og nanoteknologien, som kan påvirke fremtidig menneskelig natur.)
Ian Pearson, futurist hos British Telecom, representerer kanskje det mest ekstreme synet: Han mener maskiner vil bli smartere enn mennesker ganske snart – og at de deretter, fordi maskiner kan bygge maskiner, vil løpe fra oss, og beholde mennesker som en slags kosedyr. Vi vil ikke kunne snakke med maskinene, ikke fordi de ikke kan forstå oss, men fordi vi vil være for dumme for dem. For dem vil vi virke som laverestående vesener, og man går jo ikke ut i hagen for å finne seg en snegle å snakke med.
Så neste gang PCen gir deg en feilmelding du ikke skjønner, tenk deg om – er det slik at maskinen er dum og du smart, eller er dette begynnelsen til slutten....?
Litteratur:
Her er noen bøker og artikler om teknologiutvikling og fremtiden, et godt utgangspunkt for den som vil sette seg mer inn i debatten: