Trykket i Business Standard, september 2001
En venn av meg handlet for noen år siden inn mat for familiens hytteferie i en liten landhandel på Feiring på Toten. Kjøpmannen summerte fornøyd varehaugen som vokste på disken – små landhandler er ikke vanligvis stedet man storhandler, og slett ikke hvis man kommer utenbygds fra. Han nølte litt da han kom til brødet, dukket så ned i en skuff bak disken, tok opp et brød som lå der, og la det i min venns varehaug med kommentaren ”Du skal få et ferskt brød, du!”
Denne historien har rent meg i hu en hel del i det siste. Jeg driver nemlig i møbelbransjen om dagen, ikke av eget ønske, men fordi det er så forbasket vanskelig å få kjøpt skikkelige møbler. Bakgrunnen er følgende: Etter mange års IKEA-handel hadde min kone og jeg endelig spart oss opp nok penger til å kjøpe ”ordentlige” møbler, som man slipper å skru sammen selv. Vi brukte masse tid på å velge oss en skjenk og et stort spisestuebord fra en meget eksklusiv møbelbedrift på Vestlandet, og et salongbord og hjørnebord fra en ikke mindre eksklusiv møbelforretning i Bærum.
Stor var forundringen da møblene ankom, og vi etter det første beundrende overblikket begynte å gå varene nærmere etter i sømmene. Det viste seg at ingen av de fire møblene vi hadde kjøpt (til en pris ca. seks ganger så høy som tilsvarende møbler på IKEA) var av en kvalitet som sto i forhold til prisen. De var faktisk, alle sammen, dårligere enn det meste av hva IKEA produserer. På skjenken, en flott affære i flammebjerk med glassdører, var det brukt materialer som hadde fliset seg opp. Endestykkene var ikke malt slik at det var synlige sårkanter mange steder. En litt skjevt montert list var fikset med to store skruer. Spisebordet hadde nivåforskjeller mellom hver bordplate slik at et vinglass plassert på sprekken ville ha veltet. Salong- og hjørnebordet hadde hakk og skjønnhetsfeil, blant annet.
Vi fikk nye møbler etter ca. 4 måneder – og fant de samme feilene der. Fra møbelforretningen i Bærum har vi nå fått pengene igjen (og jeg har sendt dem en rentenota – hvorfor skal ikke forbrukere få gjøre som forretningene gjør?) Møbelprodusenten fra Vestlandet har fått en sjanse til, etter at vi fikk besøk av designeren av møblene, som bannet produsenten opp og ned og fortalte oss at dette skulle vi ikke finne oss i.
Denne møbelhistorien har lært meg noe om historie og nostalgi. Det er nemlig slik at en rekke mennesker lengter tilbake til de gode gamle dager – til de små, koselige landhandlene hvor alle kjente alle, til bondegårder hvor folk levde det enkle livet i pakt med naturen, til små håndverkerfirma med lange tradisjoner. De mener at disse har blitt utkonkurrert av store, multinasjonale firma som gjennom en ondsinnet sammensvergelse har gjort det umulig å overleve som liten.
Jeg tror ikke det er slik. Det var ikke konkurranse fra Rimi som fikk kjøpmannen på Toten til å lure dårlige produkter på kundene sine – det var heller mangel på konkurranse. Det er ikke konkurranse fra IKEA som får dyre møbelforretninger til å selge håndverksmessig dårlige produkter. Hvis vi ser litt historisk på det, var det heller ikke tvang fra store bedrifter som fikk arbeidere til å ta harde jobber i skitne fabrikker – det var rett og slett at disse jobbene var bedre enn blodslitet som gårdsgutt og tjenestejente på de koselige, gammeldagse gårdene.
Postkortversjonen av gamle dager er nydelig – realiteten var ganske annerledes. Folk er smarte – de vil ha gode ting til en riktig pris. Hvis den billige leverandøren leverer konsistent kvalitet, må den lille dyre også gjøre det (muligens med unntak for vinbransjen). Landhandleriet på Toten er nedlagt. Jeg begynner å lure litt på den vestlandske møbelindustrien…..