Trykket i Business Standard, mars 2002
Da jeg var student på BI tidlig på 80-tallet, var leksikonselgeren fra Kunnskapsforlaget et fast innslag. Han var en hyggelig fyr som sponset studentarrangementer, hadde Saab 900 Turbo og solgte imponerende utgaver av Encyclopædia Britannica i skinninnbinding. Avbetaling var finansieringsmåten og garantert fremgang i studiene viktigste salgsargument. Jeg var fristet, ikke bare på grunn av den kunnskapen jeg kunne tilegne meg, men fordi innehav av 25 kilo intellektuelt alibi ville gjøre noe for selvbildet.
I dag er Encyclopædia Britannica en skygge av seg selv, og Kunnskapsforlaget det firma i Norge som har blitt hardest rammet av Internett. Ingen kjøper leksikon lenger. En av årsakene er at foreldre som vil lette sin samvittighet og bevise sin dedikasjon til sine barns utdannelse nå kjøper PC og ADSL. Med PCen kommer gjerne et leksikon (Microsoft Encarta er det vanligste) som ikke på langt nær kommer opp mot Britannica i kvalitet, men som er bra nok for å gjøre lekser. Med en PC lærer barna viktige ting for sin framtidige karriere, som hvordan man skal chatte og finne frem til ferdigskrevne skolestiler på nett. På samme måte som Coco Chanel ikke solgte parfyme, men håp, selger Kunnskapsforlaget ikke kunnskap, men samvittighet.
Men kunnskapen finnes der. Den gang man kunne ta penger for leksikon, ble mye penger brukt på å samle inn og validere innhold. Fagpersoner rundt omkring ble forespurt, og leksikonredaktører redigerte og skrev med stor sans for kvalitet og nøytralt perspektiv. Dette er verdifullt, og derfor pågår det nå en debatt om hva man skal gjøre for å bevare den samling av (stort sett) validert kunnskap som Store Norske og andre leksika representerer. Nylig fremla Kunnskapsforlaget et forslag om en statsstøttet oppdaterings- og utviklingsprogram, som ble sendt i retur av utdanningsminister Kristin Clemet fordi det ble for dyrt.
Samtidig har jeg har ofte lurt på hvorfor ikke skolebøker til grunnskolen legges helt og holdent ut på nett. Motivasjonen for å skrive skolebøker er som regel faglig anerkjennelse og penger – hvis man får en bok godkjent innen skoleverket ser det i alle fall ut for meg som om det er litt å tjene på det, i alle fall om man bedømmer dette ut fra hva skolene betaler for skolebøker. Jeg kommer ikke til å skrive noen lærebok for grunnskolen – til det er jobben for stor, mitt fagfelt for snevert, og betalingen for dårlig. Men jeg kunne godt tenke meg å skrive et kapittel – til og med gratis, av ren samfunnsånd.
Skolebøker er ofte forbausende snevre og utdaterte – i historieboken til et av mine barn var Napoleon avspist med et avsnitt og intet hadde skjedd etter 1990. Ved å legge skolebøker ut på nett, kunne man få dem dypere (det er enkelt å legge til rette for fordypning, å klikke seg nedover, for eksempel). Skolene kunne slippe å bruke kjempesummer på klassesett som blir slitt ut og som elevene må slepe med seg hver dag. Og mange fagfolk kunne samarbeide om å skrive litt hver.
For å ta en titt på hvordan dette gjøres i praksis, ta deg en tur innom www.wikipedia.com, et on-line leksikon, på engelsk, skrevet av akkurat hvem som helst. Det finnes en begynnelse til en norsk variant også, på no.wikipedia.com, men der står det ikke mye foreløpig. Her skriver alle som har lyst – hvis du er uenig i en artikkel, kan du redigere den selv, rette skrivefeil, legge inn linker eller opprette nye artikler. Foreløpig er det ca. 24.000 artikler, men det vokser daglig og blir bedre og bedre. Og – hvis du først begynner å bidra, kan dette være like avhengighetsskapende som Røde Kors-automater.
Før du sier at dette ikke holder – tenk på at dette var måten et av verdens mest kjente oppslagsverk, Oxford’s Complete Dictionary, ble startet på. Man søkte å kartlegge alle ord i det engelske språket, og lesere over hele England ble bedt om å sende inn forslag til ord, skrevet på papirlapper (såkalte stubs) som deretter ble systematisert. Ut av dette fikk man greie på når ord var først brukt, hva slags betydning de hadde hatt – og man laget en fantastisk ordbok, skrevet av alle for alle (men, naturligvis, redigert av noen få.)
Tenk om vi kunne gjøre det på den måten – et nasjonalt kunnskapsverk, skrevet av alle for alle, som et levende dokument, stadig oppdatert, stadig rikt, stadig større. Det hadde vært noe å sette i hyllen, det.