« December 2006 | Main | February 2007 »

January 31, 2007

Depressing political stories

Marginal Revolution has a short list of political facts that wouldn't make good stories if they were true (which we don't know if they are, although Marginal Revolution doesn't think so). I keep coming back to the idea that scientists (including social scientists) and the media should be concerned with whether or not something is true, not whether or not we want it to be true or what the effects are if the general public believes it to be true. This is easy enough to accept in theory, but a recurring theme in (yes, you guessed it) The Blank Slate is how difficult it is to accept in practice.

Update after reading comments on MR: Ok, this is getting embarrassing. My dad is the first to comment, and he refers to The Blank Slate. And no, this is not embarrassing as in "Oh my god, my parents are reading the same thing as me, how uncool!" I'm 20, not 14. But I think we've given this book enough publicity now, and it is, sadly, time to move on. Just read it! Ok?

Posted by Julie at 10:44 PM | TrackBack

Multi-tasking and concentration

They say that women are better at multi-tasking, while men are better at concentrating on one task at a time. I don't know if this is true. I do know that I can yell at my dad from less than 10 feet away, and he won't hear me, because he's concentrating. And I know that my mother can interrupt what I'm saying to her by leaving the room, making a phone call or commenting on what the dog is doing, because she's multi-tasking.

I was thinking about this in a macro-economics class this morning. While I was thinking about this, I was also reading the lecture notes that had been printed out from the web, listening to the lecturer and glancing at the blackboard every once in a while, reading an article about the future of European economics in a globalized world, watching my friend draw a cartoon and having a written discussion with my friend about whether or not he should post this cartoon on the web, and whether or not China/India's economic growth really matters all that much. Multi-tasking? Definitely. Concentrating? I think so.

I have this theory that if my brain isn't busy enough, it will start searching for something to do. If I'm reading something, I'll wonder what my bachelor thesis should be about, or what I should be doing for the student government this week. In class, I start writing blog entries in my head. In a conversation, I "concentrate" on what the other person is saying, but that's only because part of my brain is busy planning the response. But if I turn on some music when I read, sit next to a window with an interesting view or read in a café where there is some background noise, it's actually easier to concentrate.

I can't read two texts at the same time (although switching between an article, a written conversation and a description of an economic model seems to work), and it's best if I'm not listening to lyrics while I read, but noise doesn't break my conversation. If I do manage to get my dad's attention when he's concentrating, I know it will take him a while to get back to work. The friend mentioned above is furious at people who bring their laptops to the library, because keyboards are apparently noisy. I seriously hadn't noticed.

This brings me to another question: am I breaking other people's concentration? I believe that the best approach to macro would be for me to go to lectures, bring a newspaper and sit next to the friend who draws cartoons. But if this annoys other people, people who have a different way of concentrating than I do, then I don't want to be selfish. I can read the lecture notes some other time... maybe in development economics class...

Posted by Julie at 7:24 PM | Comments (1) | TrackBack

January 30, 2007

Steven Pinker on consciousness

My friends are beginning to complain about how much I talk about Steven Pinker's book The Blank Slate. I should probably write everything I want to say about this in one blog entry, and then never mention it agian. But on the other hand, I should be reading Development Economics. So while I do that here is an article by Pinker.

Posted by Julie at 12:55 PM | Comments (1) | TrackBack

January 25, 2007

Turning water into whisky

This is the second entry in a row where I'm simply copying Rambukk, but in honor of Richard Feynman (one of my heros), I just have to link to this YouTube video that shows how fun physics can be.

Posted by Julie at 2:54 PM | Comments (1) | TrackBack

An interesting experiment

Is it possible to locate a man, given only his photograph and first name?

A UK games company is testing the power of the Internet by asking that very question; they have recruited one of Earth's 6 billion residents - a man named Satoshi - to participate in this experiment.

We are each only five to seven people away from any target in the world - or so people say. Someone, somewhere, knows Satoshi - so we must track these people, and thus Satoshi, down using word-of-mouth communication. People from over 80 countries are already participating in the hunt, with more joining every day.

For more information, visit the website.

Posted by Julie at 2:47 PM | TrackBack

January 22, 2007

I need the answers to 2 really big questions

This blog has almost 200 comments right now. When Heidi announced that she would give a prize to the reader who wrote her blog's 300th comment, she was flooded with words of wisdom like "yup" and "didu". So my rules are: the 200th comment gets some sort of reward (though what this actually is will depend on who wins, as I don't meet everyone offline), but I can delete any comment I want to, and I would like the answers to these questions:

1. What kind of computer should I buy?

I've never had to worry about this before. I grew up surrounded by computers. They were named after characters in the Lord of the Rings. I'm not kidding. You'd think I would have learned enough geekiness in that kind of environment to be able to make this kind of decision on my own by now, but no. Geeky I may be, but not in that way. I've never had to choose a computer because there was always one (or two) around that I could use. I've asked some individual people about this and everyone just tells me to buy whatever they have themselves. This brings me to the conclusion that it doesn't really matter. So I go and find an ok-looking laptop with plenty of disk space and a low price. And then everyone starts saying: "NO! Get what I have!" And then the whole Apple/Windows discussion starts, but no one has ever been able to explain to me why it really matters, especially since I'm not going to play around with music or pictures or anything; I just want to store stuff and write stuff and use the internet. But I have people saying: "I want you to have a Mac because they're prettier." (What is it about guys? They won't notice a new haircut and they couldn't care less what you're wearing, but they care whether your laptop is pretty or not.) I know that the Apple/Windows debate is huge, but what are they really fighting about, and is it worth the extra cash?  

2. What should my bachelor thesis be about?

I'm writing a bachelor thesis this semester. It's 10 credits (30 credits is a full semester; I'm taking 40 now), and should be 15 pages. So it isn't huge, but it's still the conversation topic with my classmates. It can be about pretty much anything within international economics, political science, history, globalization, international relations, international law etc. I have a few ideas, but none that really stand out as the one perfect idea. So is there anything you'd like me to figure out? I'm serious; I ued to have a list of questions I wanted a psychologist to answer (no, not about my own head, I mean research I would have sponsored if I had money). So maybe someone who doesn't talk about globalization and foreign policy every day can still come up with a good suggestion for what I should write about.

PS. Rambukk wrote the 100th comment. If you're still reading, you can suggest your own prize if you want.

PPS. The people who write Tversover, Applied Abstractions and Lena's Knits and Pieces (my parents) are disqualified, since they can see how many comments are on this blog.  

Posted by Julie at 7:47 PM | Comments (8) | TrackBack

January 21, 2007

Kaffebarguiden: La Sosta

Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive så veldig langt om La Sosta. Rambukk har egentlig sagt det meste. Dette stedet fikk jeg anbefalt både av ham og av Elisabeth.

Det som virkelig skiller La Sosta fra andre steder med bra kaffe er den koselige atmosfæren som er her - og ikke minst at det ikke virker som noen har prøvd å gjøre det koselig der. Det er bare blitt sånn, fordi god kaffe og ikke minst god service har sørget for stamkunder, eller som Rambukk skriver: "familier og venner som samles etter jobb og skole, alltid noen å si hei til, kommentarer og samtaler på tvers av de små bordene, beskjeder og nøkler som formidles over disken, barn som er på fornavn med en betjening som er på fornavn med dem, og som vet hvem de skal sjarmere for å innkassere et sukkertøy". Interiøret virker helt tilfeldig, og ikke på en "jeg prøver å vise at jeg har en egen stil ved å kombinere ting som ikke skal kombineres" måte (også kjent som jeg-har-min-egen-stil stilen). Og det fungerer.

Hvis mannen på bildet lager kaffen din, får du et "spøkelse i kaffen"  (som han viser frem på bildet). Men ikke spør om du kan få dette hvis han ikke er der. Da vil enten noen andre prøve å lage det, ikke få det til og bli litt flau, eller ansikt-i-kaffe-mannen vil bli ropt frem fra pausen sin og alle vil le av deg og du vil føle deg som en turist i eget lokalmiljø. Det var ikke jeg som gjorde denne feilen i noen av tilfellene; det må jeg bare få sagt. Jeg må også dessverre få sagt at jeg ikke er helt på fornavn med betjeningen ennå. La Sosta er en relativt ny oppdagelse.

Hva bør man bestille? En cappuccino eller evt. noe annet med melk i. De har også god mat her,; både calzone, kalkunsmørbrød og rundstykke med roastbeef anbefales.

Og der fikk jeg skrevet litt likevel.

Oppdatert 25. september 2007: Nå er det snart slutt. LaSostas siste åpningsdag er 28. september. Se avskjedsvideo her

Oppdatert 16. november 2008: Nå oppdaterer jeg alt for sent. La Sosta er gjenåpnet for lenge siden.

Posted by Julie at 7:13 PM | Comments (6) | TrackBack

January 15, 2007

Hvordan verden egentlig ser ut, del 2

Mer enn mye annet, ønsket jeg til jul at jeg kunne være her. Det fikk jeg ikke lov til. Heldigvis er foredraget til Hans Rosling på NHO-konferansen tilgjengelig for nedlasting her.

Anbefales! I hvert fall hvis du er interessert i globalisering (for eksempel hvis du går på Internasjonale Studier) og ikke har fått med deg dette. Og egentlig hvis du er interessert i fattigdom, utvikling eller hvordan det går med verden, sånn generelt. Aftenposten skrev forresten om Rosling forrige uke.

Posted by Julie at 11:45 AM | TrackBack


I Aftenposten skrives det om hvor viktig det er at det er hyggelig i bokhandelen - at kaffe og hjelp er tilgjengelig, men at det først og fremst er plass til å finne bøker selv. Dette er spesielt viktig for å konkurrere med Amazon og Haugenbok. Dessuten er det viktig at bokhandlere med kaffe ikke bare selger bestselgere, men har et godt utvalg - noe jeg har skrevet om her.

Jeg har tidligere skrevet om bokcaféer og hvor godt jeg liker bøker som gjenstander, selv om jeg kanskje helst vil lese tekster på skjerm. Dessverre er posten om at jeg har funnet den perfekte bokcafé utdatert: det lille, men fullstappede antikvariatet på Bislett er blitt erstattet av en skobutikk. Snufs.

Min nye yndlingsbokhandel i Oslo er Ark på Majorstuen, spesielt andre etasje. Der er det sofaer og kaffe (tror jeg), men det viktigste er at jeg har brukt mange kvarter av gangen foran "Novels" hyllen, uten å bli forstyrret av noen.

Posted by Julie at 11:30 AM | Comments (1) | TrackBack

Matlary ønsker oss fri fra fordumming

Det er ikke alt Janne Haaland Matlary (leder for mitt studium, Internasjonale Studier) skriver som jeg synes er fantastisk, delvis fordi jeg forventer så mye av henne. Men akkurat denne teksten: en rant, (hva nå det er på norsk) over hvor dumt "forskning" i massemedia ofte er, var det veldig fint å lese. Jeg er helt enig!

Posted by Julie at 11:19 AM | Comments (1) | TrackBack

January 14, 2007

Saddam Hussein

"Så... Saddam er hengt.."

Dette er blitt en vanlig måte å fylle en pause i en samtale på. Vi kommer stort sett ikke så mye lenger; det er vel mer sånn at den setningen er blitt en kode for: "Nei, nå må vi snakke om noe seriøst og dagsaktuelt, nok tull." Men siden sensuren har falt på Midtøstenfaget mitt, kan jeg nå bidra til denne samtalen ved å legge ut teksten jeg skrev som tretimers hjemmeeksamen en tidlig morgen i desember. 

Det er nesten litt rart at han er død, og at jeg, bare noen uker før, fikk i oppgave å skrive om hvorfor han hadde greid å beholde makten så lenge...  


Seksdagerskrigen i 1967 svekket støtten til den daværende irakiske presidenten Abdul Rahman Aref - folk tvilte på hærens styrke, og dermed legitimiteten til militærregimene som Iraks historie hadde vært preget av. Tiden var moden for et nytt styre: Baath-partiet som etterhvert ble ledet av Saddam Hussein.

Forholdene som gjorde at Saddam Hussein kom til makten, var ikke enestående. Tvert i mot brukte han mange av de samme virkemidlene som tidligere ledere hadde brukt, og i valg av strategi for å beholde makten, fulgte han opp mange av tendensene som hadde gjort seg gjeldende i irakisk politikk under tidligere regimer.


Allianser, populisme og kontroll av motstandere

Tradisjonelt hadde Iraks politikk vært bygget på alliansenettverk der tilhørighet til familie, landsby og kulturell eller religiøs gruppe var vel så viktig som politisk ideologi. Dette endret seg ikke fordi militærkupp etter militærkupp innsatte nye ledere på toppen av dette systemet. Saddam Hussein lyktes i å bygge videre på disse alliansene. Ideen til Baath-partiet var å bygge patron-klientforhold med allierte som de kunne stole på, og bruke disse, ikke til å fremme abstrakte ideer om hvordan Irak burde styres, men til å fremme selve makthaverne, dvs. Hasan al-Bakr og Saddam Hussein. Baath-partiet var en forlengelse av deres personlige makt, bygget gjennom alliansenettverk de kontrollerte personlig. De Saddam Hussein ga viktige posisjoner til, hadde ofte bakgrunn fra samme provins som ham selv. De var gjerne i fjern slekt med hverandre. Saddam Hussein brukte altså det eksisterende klansnettverket sitt.

Saddam Hussein visste ikke bare hvordan han skulle bruke sine allierte, men også sine motstandere. Konfliktene mellom kurderne, sjiaene og sunniene er et gjennomgående tema i Iraks historie, der sunniene dominerte de andre to gruppene selv om de ikke var i flertall. Saddam Hussein brukte klassiske splitt-og-hersk teknikker. Han sørget for at selv om han støttet hele sjiasamfunnet økonomisk, var det noen familier og individer som fikk litt ekstra. Samtidig innsatte han enkelte kurdere og sjiamuslimer i politiske posisjoner. Slik virket styresettet mer representativt, samtidig som han dro disse utvalgte inn i patron-klient-nettverket. Dermed fikk han flere allierte og svekket solidariteten mellom potensielle motstandere. Selv om han undertrykket sjiaene og kurderne vel så mye som tidligere makthavere hadde gjort, forsøkte han å gi inntrykk av at alle irakere var et samlet folk. Under krigen med Iran fra 1980, ble det lagt vekt på at sjiamuslimene i Iran ikke var av samme kultur som sjiamuslimene i Irak – i Iran var de jo persere! Saddam Hussein hadde altså en bevisst strategi for å unngå at interne grupper allierte seg med ytre grupper, og han greide dermed å holde striden mellom fraksjonene i Irak nede.

Saddam Husseins politiske motstandere greide ikke å samle seg mot ham senere heller. Da de for eksempel dannet Iraq National Congress, en slags felles front mot Baath-partiet, i 1992, var det tydelig at de ikke greide å snakke med én stemme. Selv innenfor bevegelsen for kurdisk selvstyre, har den interne kampen mellom to politiske partier splittet opposisjonen mot Saddam Hussein. I tilfeller der motstandere i Saddam Husseins indre sirkel har konspirert mot ham, har han greid å bruke sitt kontaktnettverk til å avsløre sammensvergelsene. Spesielt har favorisering av enkelte stammesjeiker utenfor den innerste kretsen av allierte vært viktig i denne forbindelse.

Saddam Hussein har også brukt mer voldsomme virkemidler for å holde opposisjonen i sjakk – også innad i sin egen familie. Husseinfamilien har vært internt splittet og Saddam har måttet sørge for at ingen av fraksjonene i familien kunne true hans maktposisjon. I 1995 gikk det til og med rykter om at han hadde fått sine egne barnebarn drept for å holde motstandere i sin egen familie nede. Det var tydelig for alle motstanderne at hvis Saddam Hussein kunne behandle sin egen familie på denne måten, var ingen trygge.

Selv om Baath-partiet først og fremst ble brukt som redskap for å fremme enkeltindivider, var det viktig å gi inntrykk av at det var partipolitikk og politiske visjoner som ga partiet legitimitet. Ikke minst måtte man sørge for at partiet holdt sammen. I teorien var Baath-partiet sosialistisk, og sosialistisk retorikk var et viktig hjelpemiddel. Partiet satte opp kollektivbruk og innførte reformer for omfordeling av jord, men sørget i praksis for at disse endringene var til fordel for staten, makthaverne og deres allierte. Oljen var en viktig inntektskilde som ga Saddam Hussein større økonomisk frihet og dermed mulighet til å etablere velferdsordninger i Irak, blant annet gratis skolegang og sykehus, subsidier til bønder og store forbedringer i infrastruktur. Dette var mulig fordi oljeprisene hadde skutt i været pga. oljekrisen i 1973, og fordi Saddam Hussein i 1977 tok kontroll over alle aspekter ved oljepolitikken til Irak. Poenget var ikke å følge en ideologi bygget på en sterk stat og kollektivisme, men å gi staten all økonomisk makt. 

Det Irakiske Kommunispartiet (ICP) er et svært godt eksempel på Saddam Husseins strategier. Under den Kalde Krigen vekslet Saddam Hussein mellom å forfølge kommunistpartiet og å søke samarbeid med dem. Forholdet til kommunistene endret seg i takt med behovet for støtte fra Sovjetunionen. Gjennom dette vekslende forholdet til kommunistpartiet, greide Saddam Hussein å utnytte den Kalde Krigen til egen fordel, holde opposisjonen i sjakk og teste lojaliteten til de andre partimedlemmene.

Baath-partiet kom til makten gjennom to kupp. Det første avsatte den daværende presidenten og var et samarbeid med noen ikke-Baathistiske allierte. Et senere kupp ga Baathistene makten over sine allierte fra det første kuppet. Saddam Husseins overtakelse av makten over partiet – og dermed over hele Irak – var imidlertid ikke like voldelig. Det var ingen store forskjeller i politikken til han og Hasan al-Bakr, og egentlig ingen åpenbare tegn til kniving om makten. Saddam Hussein overtok gradvis flere og flere viktige posisjoner, til han i praksis spilte rollen som president. Da han var kommet så langt, brukte han virkemidler som pressekampanje mot kommunistpartiet for å teste lojaliteten til venstresiden i Baath-partiet. Han ville vite om de var lojale mot ham, eller mot sosialistiske idealer. De som ikke bestod slike prøver,  ble anklaget for å være innblandet i en sammensvergelse og straffet etter at han var blitt offisielt utropt til president. Innen han kom til makten, hadde han altså sørget for, på forhånd, at han var omringet av lojale allierte. Tidligere ledere hadde vært avhengig av støtte de ikke nødvendigvis hadde. Når man har overtatt makten gjennom kupp, må man sørge for at man ikke selv blir offer for en ny voldelig maktovertagelse. Ved å trå forsiktig og gradvis, kunne Saddam Hussein være relativt sikker på sin maktposisjon.


Oppsummering og avslutning

Saddam Hussein bygget sine strategier – patron-klientallianser, kontroll av motstandere og en populistisk bruk av politisk retorikk –på de politiske tradisjonene i Irak, kombinert med store oljeinntekter. Det var dette som ga ham makten, og som gjorde det mulig for ham å beholde den i 24 år.



Så vidt jeg har forstått, skulle vi ikke referere i denne oppgaven, pga. tidspress (og et ønske om at vi nå henter det meste av kunnskapen fra eget hode, etter å ha hatt faget i et semester). Opplysningene i denne oppgaven, finner man i:

Tripp, Charles. 2005: A History of Iraq

Tripp, Charles. 1997: ”Iraq” i The Cold War and the Middle East

Waage, Hilde Henriksen: ”Irak – innenrikspolitikken som utenrikspolitikkens primat”, forelesning på Universitetet i Oslo, høsten 2006

Posted by Julie at 8:25 PM | TrackBack

January 7, 2007

5 ting du kanskje ikke visste om meg

Jeg fikk dette som oppgave av Jorunn. Dette er problematisk, for stort sett er det en grunn til at man ikke forteller ting. Her er imidlertid 5 ting du kanskje ikke visste om meg:

  1. Jeg likte vannmelon da jeg var liten, helt til jeg vant en vannmelonspisekonkurranse. Etter det liker jeg ikke vannmelon i det hele tatt.
  2. Jeg fører regnskap over alle penger jeg bruker og tjener. (Nei, jeg er ikke gal, tror jeg.)
  3. Jeg har spist glassmanet, krabbeskall, magesekk, blekksprutsushi og krokodillekjøtt, men takler ikke relativt normal mat som tomater, ost, tyggegummi, lakris og oliven. 
  4. Jeg klipper og limer sitater, mange av dem fra min Quotes feed på Bloglines, inn i et etterhvert kjempestort Word-dokument. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem, men jeg vil ikke glemme dem.
  5. Jeg er veldig redd for flammer. I første naturfaglab i åttende klasse, turte jeg ikke å tenne en fyrstikk. Læreren tok det opp på foreldresamtale, og sa at han aldri hadde opplevd noe lignende. Da jeg var liten, var jeg overbevist om at den gamle delen av barneskolen min, den delen med mørkere mur enn resten, var mørk fordi den var brent. Jeg var også overbevist om at den kunne ta fyr igjen når som helst, og det beste med friminuttene var at jeg var ute og dermed allerede i sikkerhet hvis/når dette skjedde. Jeg har imidlertid skjerpet meg og eier nå både crème brulée brenner og stearinlys.

Det er etterhvert ikke så mange bloggere som leser bloggen min og som ikke allerede har skrevet denne, men Elisabeth, Eva, Aina, Anna og pappa skal i hvert fall fortelle fem hemmeligheter.Vet ikke om mammas blogg helt passer for memer, men et meme er en fin måte å tvinge Kaja til å blogge mer. Spent på hva Per Ivar og Ingvild ville skrevet om de blogget.

Posted by Julie at 4:02 PM | Comments (3) | TrackBack

Kaffebarguiden: Java

I 2002 hadde TIME følgende å si om Java: "Baristas at this pocket-size purveyor of caffeine jolts serve a trendy clientele including Crown Prince Haakon."

Java er fortsatt trendy. Jeg går forbi flere ganger i uken, og selv om jeg ikke har sett kronprinsen, har jeg sett mange kjente fjes - og mange små hunder med strikkegensere som titter på meg fra Louis Vuitton hundevesker. Java er fortsatt lite. Det er god plass til kø foran disken, men nesten ingen sitteplasser. Som på Stockfleth's kan man føle seg priviligert om man kan sitte.

Java er en del av det Aftenposten (i en artikkel det ikke lenger er mulig å linke til) kaller "Stripa på Haugen". Den konkurrerer derfor om oppmerksomheten med isen til Pascal, sconsene til Baker Hansen, åpningstidene til DeliDeLuca og klippekortene til Kaffebrenneriet. Java har ingen skilt utenfor som det står Java på. Jeg refererte lenge til den som "caféen uten navn". På dette tidspunktet visste jeg om Java som "det litt for trendy kaffestedet jeg ikke helt vet hvor er", og jeg var nesten litt skuffet da jeg oppdaget at Java hadde ligget der det ligger hele tiden. I ettertid vet jeg ikke om det å forvente at folk vet hva caféen din heter selv om du ikke forteller dem det er forferdelig arrogant, eller bare fantastisk kult og selvsikkert.

TIME skrev også at Java var Oslos beste kaffe. Første gangen jeg var på Java, var det eksamenstid. Vi stirret ut av de store vinduene og orket ikke egentlig å si så mye. Cortadoen smakte ikke så dyr som den var. Det hele var litt skuffende, ikke fordi det var dårlig, men fordi det ikke var fantastisk. Her hadde jeg hørt at Java var bedre enn Stockfleth's, og så var det bare bra, ikke mer. I ettertid kan jeg skylde på stress. Anna bestemte seg for å rette på dette, og tok meg med på Java en gang til - i juleferien. Denne gangen var det flere sitteplasser å velge mellom, vi var fornøyd med livet og ferien, og cappuccinoen var virkelig god.

Moralen er: Java er best når det er rolig der, og det er sjelden. Jeg liker fargen på veggene. Jeg liker at de skriver små skilt der det står: "Kjære Java-junkies. Vi vil ikke at dere skal skade dere. Vær forsiktig når det blir pusset opp her." Jeg liker at selv når det er kø og trangt, er det ikke spesielt stressende atmosfære der. Men jeg er ikke så glad i Louis Vuitton og høye priser. Jeg lovet baristaen som lagde både den gode cappuccinoen og den ok cortadoen at jeg skulle blogge om Java med en gang, og så får jeg heller oppdatere etterhvert som jeg blir mer kjent med stedet.

Hva bør man bestille? En cappuccino tydeligvis. 

Posted by Julie at 2:01 PM | Comments (2) | TrackBack

January 4, 2007

To coffee - and beyond!

I found a little game on Eva's livejournal. The idea is: you write a word, and you get movie quotes with that word. First, I tried my name, but phrases like "a Julie" were taking the fun out of most of the quotes. Then I thought: "Coffee is a good word." And then I had a lot of really pointless fun.

The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world coffee didn't exist.
Which movie was this quote from?

You had me at 'coffee'.
Which movie was this quote from?

Keep your friends close, but your coffee closer.
Which movie was this quote from?

I feel the need - the need for coffee!
Which movie was this quote from?

I love the smell of coffee in the morning.
(Funny because it sounds more normal than the original napalm.)
Which movie was this quote from? 

And I will strike down upon thee with great vengeance and furious anger those who would attempt to poison and destroy my coffee.
Which movie was this quote from?

All work and no coffee makes Jack a dull boy.
Which movie was this quote from?

After all, tomorrow is another coffee!
Which movie was this quote from?

I'm king of the coffee!
Which movie was this quote from?

Coffee? Where we're going we don't need coffee.
(WHAT?! Where's that?)
Which movie was this quote from?

A coffee. Shaken, not stirred.
Which movie was this quote from?

I see dead coffee.
Which movie was this quote from?

May the Coffee be with you.
Which movie was this quote from?

With great power comes great coffee.
Which movie was this quote from?

To coffee, and beyond!
Which movie was this quote from?

Coffee, for lack of a better word, is good.
Which movie was this quote from?

But why is the coffee gone?
Which movie was this quote from?

Posted by Julie at 11:53 AM | Comments (2) | TrackBack