According to Julie

Jeg har egentlig sperrer mot å være for politisk offentlig. Jeg mener, jeg er jo journalist. Og etter at jeg ble det, har jeg en slags unnskyldning for min uklare politiske overbevisning. Journalister skal jo være så nøytrale.

Journalister skal imidlertid også stemme. Og for Nte gang: Poenget med å være nøytral journalist er ikke at man skal være totalt foruten interesser og bekjentskaper, men at man skal legge disse til side når man skriver som journalist. Derfor har jeg ingen problemer med å fronte synspunkter i denne bloggen og være nøytral i en annen publikasjon.

Jeg har likevel ikke blogget så mye om mine egne politiske meninger. Det skyldes egentlig at jeg som statsviternerd synes partipolitikk både er håpløst forenklende og håpløst komplisert.

"A writer is somebody for whom writing is more difficult than for other people." Det var visst Thomas Mann som mente det. Jeg er ikke egentlig enig med ham. Min versjon: "A political scientist is someone for whom an election is great fun, but voting is more difficult than for other people."

Ifølge én "Political Spectrum Quiz" (se nedenfor) er jeg en "centrist social libertarian".

My Political Views
I am a centrist social libertarian
Right: 0.21, Libertarian: 5.05

Political Spectrum Quiz

Det finnes flere lignende politiske tester, men slik ble resultatet i dag. Det høres fornuftig ut for meg: nesten midt på verdens høyre-venstre-akse (såvidt over til høyresiden), men klar på at staten ikke skal blande seg inn i hva folk spiser, hvem de forelsker seg i, og hvorvidt de ber til noen form for gud.

Det er på verdensbasis. Hva min plassering på det store ideologiske spektret egentlig betyr for norsk partitilhørighet er ikke selvsagt. Da jeg tok faget Politisk Teori, skrev jeg om mine politiske frustrasjoner. Hovedpoenget var at partipolitikk handler om å gruppere synspunkter som gjerne har en historisk fremfor en logisk sammenheng. Og dess mer man stiller spørsmål til disse politiske pakkeløsninger man har å velge mellom, dess mindre logisk virker det folk sier om politikk. Spesielt hvis man begynner å sammenligne med andre land, og spesielt hvis man tenker seg at man stemmer på regjeringsalternativer (altså pakkeløsninger laget av pakkeløsninger) i vel så stor grad som på partier.

Akademisk er jeg en teori- og ideologinerd. I praksis er jeg lei av svada. Lei av "sosialister" som sitter i boblebad på Frogner og tror de forstår hva fattigdom er fordi de er studenter. Lei av "liberalister" som mottar penger fra Lånekassen, men går ut fra at jeg er enig med dem - basert på mine perleøredobber - om at kunstnere ikke fortjener støtte.

Det fører meg tilbake til Hannesson. Jeg fikk vite om innlegget hans gjennom grunnleggeren av denne Facebookgruppen. Den heter Arbeiderpartiet+Høyre+Venstre - VALG 2009, og gruppens beskrivelse kunne nesten vært mitt eget politiske manifest:

Jens og Jonas er jo egentlig ikke sosialister, og vi slipper KrF, FrP, SV, Rødt og Sp :) I tillegg er det ofte disse partiene [Ap, H og V] som samarbeider mest på Stortinget. Aps hovedmotstander er FrP, ikke Høyre og Venstre. Vi har lenge sett at det er et stort gap mellom Høyre og Venstre på den ene siden og FrP på den andre. Et litt utradisjonelt alternativ, men hvorfor ikke? Hvem vil ha Siv Jensen som statsminister egentlig??

Applaus fra meg. Såpass at jeg meldte meg inn i gruppen da jeg fikk invitasjon til det for omtrent et år siden.

Hannessons forslag er altså ikke noen nyhet i seg selv. Janne Haaland Matlary har også gått inn for det hun kaller ikkepopulistisk side, og det var allerede i 2008. Hun nevnte New Labour og at Arbeiderpartiet står nærme Høyre i blant annet utenrikspolitikk og økonomi. Herman Friele mente denne våren at en kriseregjering med Høyre og Arbeiderpartiet ville vært det beste for landet.

Ikke misforstå. Arbeiderpartiet og Høyre er uenig om mye. Bedøm selv. Poenget er at det må gå an å tenke nytt, og at ord som "borgerlig" og "sosialist" egentlig bare er ord i dagens norske politikk.

Når vi har klart å plassere partiet "Venstre" og partiet "Høyre" ved siden av hverandre på en høyre-venstre skala, er det kanskje på tide å finne på nye politiske merkelapper.