« September 2009 | Main | November 2009 »
October 29, 2009
argument: hjem
argument er nå lagt ut som pdf her.
I høstens utgave har jeg skrevet om både nerdepolitikk og hjemlengsel. Andre har skrevet om brevduer, palestinske flyktninger og hvorfor depping er nyttig.
Dessuten er det uvanlig mye om feminisme og lignende spørsmål i samfunnsseksjonen. Det skulle man ikke trodd, siden det er den første utgaven der jeg offisielt er samfunnsredaktør, og jeg synes feminisme er litt vanskelig, på grensen til bare slitsomt. Jeg synes likevel det var verdt å trykke tekstene: Blant annet er det en skribent som lurer på hvorfor hun egentlig skal ta "guttejente" som et kompliment, når hun ikke kan kalle gutter "jentegutter". En annen kjefter skikkelig på sine forelesere, som deltok i sommerens feminismedebatt på en tåpelig måte.
Hver utgave av magasinet har en temadel, og denne gangen er temaet "hjem". Derfor er slippfesttemaet (tidligere slipsfest) "syklubb". Mest mulig hjemmelaget, altså. Jeg planlegger hjemmelagede cookies, kjole sydd av farmor og skjerf, sokker og smykker laget av mamma. Syklubbfest må vel også være en fantastisk anledning til å drikke te med gin.
Gin in teacups, and leaves on the lawn...
Posted by Julie at 1:30 PM | Comments (3) | TrackBack
October 27, 2009
Nerdepolitikk
- Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett.
Sitatet er fra en Venstre-velger jeg snakket med på fest. Og en journalist jeg diskuterte med på debatt. Og en rekke bloggere. I forkant av stortingsvalget 2009 var det mange som mente at internett-spørsmål som opphavsrett og personvern ville bli de store sakene neste gang - men ikke nå.
For enn så lenge har ikke politikerne forstått hvor viktig internett er.
21. august inviterte IKT-Norge, interesseorganisasjon for landets informasjonsteknologibransje, alle partiene til IT-politisk debatt. Den dagen, tre uker før valget, var partiene vage. Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad og selverklært IT-nerd, oppsummerte politikernes synspunkter slik: «Vi aner ikke hva vi vil, men vi vil bestemme. Stem på oss!» Alles IT-politikk var at de ikke hadde IT-politikk.
Politikere uten IT-kunnskap
Politikere er kjent for å gi vage svar, så ullenhet like før et valg er ikke overraskende eller spesielt bekymringsverdig i seg selv. Det skumle spørsmålet er om dagens politikere har nok kunnskap og interesse til å bestemme seg den dagen de vil gi et svar.
- Stortingskandidatene mangler et helhetlig syn på hvilken rolle informasjonsteknologi spiller i samfunnsutviklingen. Her må det voksenopplæring til, sa Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT-Norge, etter politikermøtet.
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er den i Stoltenberg-regjeringen som har hatt mest med IT-spørsmål å gjøre. I sommer gikk hun ut i Dagens Næringsliv og klaget over at ingen av kollegaene hennes snakket om IT. Hun kalte mangelen på diskusjon med andre politikere «stusselig».
Da jeg intervjuet Venstres Trine Skei Grande om partiets syn på fildeling - uvanlig tydelig sammenlignet med andre partier - sa hun:
- Det er lav kompetanse på fildeling i det politiske miljøet i Norge, for å si det mildt. Som politiker blir man mest premiert hvis man ikke bryr seg.
Politikere behandler fortsatt IT som en sak for spesielt interesserte.
Kun for nerder?
Er det nettopp det IT er: Nerdenes spesialfelt? Et område for informatikkstudentene på Blindern, ikke for statsviterne?
Spørsmål om oljeboring har fått stor plass i valgdebattene, men det er ikke fordi folk er så interessert i oljen i seg selv. Vi forstår at oljen er politisk viktig, selv hvis vi ikke forstår hvordan den utvinnes. Det er fordi oljepolitikk omhandler prinsipielle spørsmål.
Det gjør også IT-politikk. Men hva er disse spørsmålene? Hvilke konfliktlinjer er det egentlig som tegnes opp av internett?
Prinsipp mot prinsipp
Hittil har diskusjoner om IT-politikk - i hvert fall utenfor IT-bransjen - blitt dominert av fildelingsdebatten. I forrige utgave av argument (pdf) trykket vi også en artikkel om nettopp dette. Jeg skal ikke gjenta den, men fortsette der den avsluttet: Fildelingsdebatten tar nemlig opp spørsmål utover hvem som skal betale for kultur på hvilken måte.
Hvordan skal man for eksempel finne og eventuelt straffe nettpirater? Representanter for norsk kulturliv har lansert «Dele - ikke stjele»-kampanjen. De oppfordrer politikere til å håndheve åndsverkloven, men de har ingen klar idé om hvordan.
For å kunne slå hardere ned på fildelere etter amerikansk «saksøk alle!»-modell, trenger vi en lovendring. Den svenske IPRED-loven pålegger nettleverandører å utlevere sine kunders ip-adresser ved mistanke om ulovlig nettaktivitet. I praksis har loven ført til overvåking og deling av sensitive personopplysninger.
I Frankrike kan fildelere miste nettilgangen i ett år hvis den nye HADOPI-loven trer i kraft. Mulige fildelere kan bli nettløse uten politietterforskning. Bevisbyrden ligger på den mistenkte. Slik lovforslaget er nå, kan myndighetene gi nettpiratene to advarsler. Deretter blir saken om å utestenge fildeleren fra internett sendt videre til en domstol.
I IT-politikk kolliderer prinsippet om opphavsrett med prinsippet om personvern, og med prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Så lenge norske politikere ikke svarer på hvilke prinsipper som skal komme først, er det vanskelig å håndheve åndsverkloven - som forøvrig også trenger en revidering.
Privat nett-politi
I mellomtiden er politiet underbemannet også på datakrim. Politiet får stadig flere fildelingsanmeldelser, men fortsetter å ta opp én eneste IT-sak i året til etterforskning. Mer har de ikke kapasitet til.
Dermed har etterforskningen av fildeling blitt en sak for private advokatselskaper. Datatilsynet ga advokatselskapet Simonsen konsesjon (pdf) til privat etterforskning av ulovlig fildeling 27. november 2006. Tilsynet ba samtidig om politisk debatt om ulovlig fildeling: Burde private aktører gjøre politiets jobb i slike saker? Hvilke regler skulle de i så fall følge?
Den politiske debatten kom aldri.
22. juni 2009 bestemte Datatilsynet at Simonsen ikke får fornyet konsesjon til videre etterforskning. Begrunnelsen for avslaget er mangelen på politisk debatt.
Samtidig har Post- og teletilsynet åpnet for privat utlevering av nettbrukeres ip-adresser ved rettslig kjennelse - altså en slags midlertidig IPRED-lov (pdf). Nettleverandøren Lyse Tele nektet å utlevere kundeinformasjon og saken gikk til Stavanger Tingrett. 5. mai kom Stavanger Tingrett med en midlertidig kjennelse. Saken kalles «Max Manus-saken», fordi kunden som etterforskerne ville ha ip-adressen til, er mistenkt for piratkopiering av filmen om Max Manus.
Dommen er fortsatt hemmelig, og det har ført til protester fra bloggere, IT-journalister og andre som krever informasjon om rettigheter på internett. Debatten gikk på Twitter, på blogger og i enkelte aviser, blant annet Teknisk Ukeblad. Politikerne svarte nesten ikke på journalistenes spørsmål.
- Passiviteten i Norge er øredøvende, sier Georg Apenes, direktør i Datatilsynet, om nordmenns forhold til sitt eget personvern.
Krever svar
Nettdebatten om Max-Manus-saken vokste og ble den såkalte «KrevSvar»-kampanjen. Denne kampanjen har spurt politikere om blant annet Datalagringdirektivet, nettsensur og straffenivå for piratkopiering. Krev Svar stiller konkrete spørsmål som:
Ønsker deres parti å innføre lover som kan stenge enkeltpersoners tilgang til internett (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Er piratkopiering en forbrytelse som burde kunne føre til en slik straff (ja/nei)?
Og: Er deres parti for at opplysninger som kan knytte en person til en IP-adresse skal utleveres til andre enn politiet (ja/nei)? Hvis ja, vennligst svar på følgende spørsmål: Må det ligge en domsavsigelse til grunn (ja/nei)?
Svarene er nå tilgjengelig på www.krevsvar.no. Høyre og Arbeiderpartiet klarte imidlertid ikke å svare ja eller nei. Høyre svarte: «(...) detaljnivået som forlanges i svarene ligger langt over det vi som et opposisjonsparti har mulighet til å gå inn i.»
Nerder og pirater
Høyre burde kanskje formulert seg klarere, for det finnes velgere som har IT og personvern som hjertesaker. I Sverige har en liten gruppe fildelere skjønt det, og nå er de i Europaparlamentet under navnet Piratpartiet. Piratpartiet er aktive i 33 land.
«Hvis det ikke rettes mer politisk fokus mot fildeling, står vi i fare for å få piratparti-tilstander i Norge også. Vi kan risikere at partier med snever politikk vinner påfallende mange velgere ved å rette seg mot de unges sørinteresser,» skriver Ulrik Tetzschner, praktikant i tenketanken Civita, i en kronikk trykket i Dagens Næringsliv 2. juli.
Norske politikerne har altså all grunn til å bli litt mer nerdete. Skal man få lov til å si «informasjonssamfunnet» i taler, må man ha en mening om hvilke regler et slikt samfunn skal styres etter.
Opprinnelig trykket i argument 2009-5 (link til pdf kommer snart, papirutgaven finner du hos Narvesen og Oslos studiesteder), da med følgende presentasjon av forfatter og fotograf:
om forfatteren: Julie R. Andersen (f. 1986) er journaliststudent, statsviter, samfunnsredaktør, blogger og nerd. Hun brukte sommeren før valget til å skrive om internett på internett, som IT-journalist på Teknisk Ukeblads nettsider www.tu.no.
om fotografen: Anders Brenna (f. 1974) er nettsjef i Teknisk Ukeblad. Han blogger på www.blogg.abrenna.com og www.tekniskbeta.no. Han har IP adresse 193.212.1.10 og mener at "Står det ikke på nett så har det ikke skjedd."
Posted by Julie at 10:33 AM | Comments (1) | TrackBack
October 21, 2009
Halloween inspiration
This shouldn't come as a surprise: Halloween was my favorite holiday when I was a kid. I didn't really celebrate last year - huge mistake. This year...
My costume/outfit is a work in progress, but that's the beginning of an idea. Main photo is my sister in her tutu, and that white face is from Marc Jacobs, via Style.com.
Make-up videos from MissChevious below.
Posted by Julie at 12:04 PM | TrackBack
October 16, 2009
Moose Cap Friday
It's Friday! Moose Cap Friday! Happy Moose Cap Friday!
Huh? I've been wishing you all happy Moose Cap Friday for months now, and if you don't know me in real life, that must be confusing. If you care. (You should.)
Moose Cap is a monthly tradition which my friends and I have been celebrating since July 16th 2008. The third Friday of every month is Moose Cap Friday, a cause for celebration. If we host big parties, we try to plan them on Moose Cap Friday, because that Friday is already reserved for friends and parties. If I haven't been able to meet Aina on Moose Cap, we've at least sent each other self-portraits where we do the Moose Cap greeting. And on the sixteenth day of the seventh month, we got together and ate a great Moose dinner - even though July is not Moose season for other Norwegians.
I have friends who think this tradition is annoying. Ok, other peoples' inside jokes can be a pain. That's why I'm re-publishing an interview of the founders of Moose Cap (that would be Aina, Eivind and myself). It's not an inside joke - it's a serious tradition. Spread the word, spread the tradition, and as we say in the interview: "honor the Moose, honor your friends and celebrate."
...
THE MOOSE CAP DAY - by Hanne Melgård Watkins
Originally published in the September 2009 issue of The Monthly Moose:
The Moose. National animal of Norway, and the emblem of the monthly magazine you now have between your hands. These diverse areas are not the only two in which the moose is in use: If you like mooses (meese?), the list of possible paraphernalia is as good as endless. The humble moose is depicted on everything from underwear to postcards; there’s moose sausage and moose –skin vests; moose-branded brandy and antlers to be bought for walls and mantelpieces. Given that the antlers are a moose’s most striking feature, it is not surprising that among the many moose souvenirs available the Moose Cap is perhaps the most popular. Did you know, though, that there exists a separate tradition for the Moose Cap? A tradition not based on selling funny headwear to tourists, but instead on respecting an ancient time when the moose was a highly esteemed animal here in Norway, imbued with magical properties? Our Monthly Moose reporter Hanne M. Watkins contacted the co-founders of this tradition here in Oslo: Julie R. Andersen, Aina Skjønnsfjell and Eivind Blackstad Hackett.
Could you tell us briefly how this tradition came about?
The story of Moose Cap Friday began in the 13th century, when a community in Rondane considered Meese to be sacred animals. For these people, the punishment for killing a Moose was death. One day, Lars and Jon were hunting in the woods and Lars accidentally killed a Moose. This was obviously a tragedy for the two friends, but Jon came up with a brilliant plan. He removed the antlers on the dead Moose and placed them on his own head, thus creating the first Moose Cap. He said: "The sacred Moose did not die. I was killed - tragically - but the Moose took my place." Since the people believed - rightly so - that the Moose had infinite powers, it made sense to them that this Moose could take Jon's place in the community and speak the language. Today we celebrate Jon's genius idea, and the powers of the Moose, both represented by the Moose Cap.
And does this mean you have to wear a Moose Cap every day?
No! Moose Cap Friday is every third Friday of every month, and that is when we celebrate. While not required, it is however, strongly encouraged to wear a Moose Cap or other paraphernalia, such as for example the Moose Shirt (tm) during this celebration. Still, the most important thing is to honor the Moose, honor your friends and celebrate.
How do you follow the Moose on other days?
There's the Moose Cap greeting - making Moose antlers with your hands. In the name of good fun, it is common for followers to share the belief that any topic could be subject to comedy and jokes. So we encourage a certain degree of un-pc-ness. The Moose is not an uptight animal, so why should we be? Also, on the 16th day of the seventh month we eat Moose. This is the greatest annual celebration for followers of the Moose. We ourselves discovered the powers of the Moose for the first time on July 16th 2008, at Café Sara.
Eat moose? What about the capital punishment?
The tradition has evolved. There is always the matter of ingesting the awesome power of Moose. We are working on a new "I can't believe it's not Moose" for vegetarians, and Moose-shaped pasta from IKEA is a great alternative or side dish. However, being vegetarian is so politically correct. The straight-up truth is that it Moose tastes f***ing awesome.
So just to recap (haha), when does this mean the next Moose Cap Friday is?
September 18th 2009. And the next one after that is October 16th.
Thank you for sharing this special story with us!
Now that you’ve read about this little known but important tradition of Norway, let all your friends know! Then you can go forth and acquire Moose Caps together, thus carrying the tradition onwards into the future. Hope to see you next Moose Cap Friday, wearing your antlers high and proud!
...
Posted by Julie at 9:11 AM | Comments (2) | TrackBack
October 15, 2009
Exams make me feel like this...
This is Giselle (played by Christine Thomassen) dying on stage at the Oslo Opera House. The last show was tonight, and I was lucky enough to see it twice: Once from the audience, once from backstage. I'm writing a story on professional ballet for my feature journalism class, and I obviously had a great time researching it. Now that it's almost time to turn it in (along with a paper on New Journalism and New New Journalism), I kind of feel the way Giselle looks in this photo.
It's nothing serious, just a lack of concentration and a weird mix of too much inspiration and not enough inspiration at once. You know how sometimes, no matter how many times you edit a sentence, it just doesn't capture what you're trying to say? I feel like that, but with a whole feature story.
However, tomorrow at 11 AM it will all be over. And then it will be Moose Cap Friday. And I thought I would celebrate by explaining what that means.
Tomorrow.
For now, a few more photos from the ballet story...
Cristiane Sá & Christopher Kettner
Pas de deux by Valentino Zucchetti & Chihiro Nomura
(All photos by Julie R. Andersen)
Posted by Julie at 9:48 PM | TrackBack
October 13, 2009
Playing dress-up
If I could have a second skin, I'd probably dress up in you. - Belle & Sebastian
"When did you become like this?" My mom asks me. She is referring to a series of photos like the one below, taken by Hanne Melgård Watkins on our hiking (er... walking and wine-drinking) weekend trip.
"Just look at the way you're walking," my mother says, "In your head, you're obviously wearing a skirt and heels. When did you turn into a skirt-and-heels girl?"
She's right about the way I walk. But she should know that I've always been "like this", at least since age three.
I've spent my whole life dressing up in my head. My outfits have always been costumes, even when no one else can see them - like in that photo.
My earliest style choice was that since I was a princess, it would be completely inappropriate for me to wear jeans to day care. I had never seen a princess wearing jeans, and I firmly believed that I should stick with tradition.
Then my grandmother explained to me that I wasn't a princess, because my parents were not royal.
This was quite devastating, but after a short identity crisis and a very scary trip to Salem, I realized that I must be a witch.
And if I was going to be a witch, I was going to be Angelica Huston (left) in Witches. I was terrified of her. Not when she turned into the High Witch - that was just a mask, duh! - but when she was undercover evil, like this.
Since black clothing for four-year-olds was hard to find in 1990, my mother helped me dye some of my outfits. And add silver paint. I guess you could say I went through the goth phase early. If I hadn't gotten that out of my system pre-kindergarten, I might look like this every day now:
While I was playing witch, my mother had just miraculously survived the 70s and 80s (she wore a polka-dotted, shoulder-padded jumpsuit). She basically let me wear whatever I wanted in the 90s (including an apron and a veil for, say, grocery shopping), within the limits of my family's student budget and my life style. My life style was supposed to involve sand boxes and finger paint, but I refused to conform. Still, my outfits had to allow for a certain degree of messiness, so my mother insisted on sensible shoes. Here's where I stopped wearing dresses and skirts for a while. The skirts with sneakers look was not OK. I explained this to my mom - and started wearing pants.
My mother sent me to drama class, so I could wear costumes in a more appropriate setting. At age five, the youngest actors were supposed to play monsters. I hesitated - evil was a good role for me, ugly and furry not so much. Since the five-year-olds had a lot of creative control over their own performance, I decided to be the princess of the monsters, meaning I would wear a dress and rule over all the ugly, furry kids.
And so I began my acting career, which I now remember as a series of characters that I got really into. I was the kind of annoying drama class child who stays in character during intermission and all the way home. And the more spectacular the costume, the better. If I was playing a girl from the country, I designed a cowgirl-inspired skirt and vest. Playing the woman who faints when Dr. Jekyll turns into a monster was an excuse to alter an old cocktail dress to fit a little girl, and then add feathers and pearls and heaps of costume jewellery.
My mom's love of sewing, knitting and jewellery-making was fantastic for me. I didn't realize until later that not all the parents could make butterfly wings and dove's wings, let alone understand that there was a difference, and that a little girl needed to have both of these outfits in her wardrobe. Even now, I need to give my mom credit for coming up with most of my theme party outfits, including what will probably be my 2009 Halloween costume (plus she made me a maid of honor dress I love and want to wear all the time).
But I was never a princess for Halloween. I never had a pink phase. I stopped being a princess when I was four and faced the reality of being the daughter of a business school student, not a king.
And years later, when I worked at the ballet supply store LaDanse, my favorite customers were the little girls who specifically asked for black ballet shoes. I think I'm still more drawn to the dark, mysterious villainwear, rather than the pastel princess costumes. But I have accepted that people will insist on seeing me as "sweet" anyway. I don't think I can look provocative in any way if I try.
Helen Gorden writes in The Guardian that "a lot of dressing up takes place inside the head and not in front of the mirror; choosing a new outfit is about the associations it provokes as well as the way it looks." That is so true.
Even at age four, I knew I couldn't pull off evil the way Angelica Huston could. And I'm not going to try now either. But somehow, the idea of dressing up as a witch to go to kindergarten eventually translated into little black dresses and red lipstick - and no desire to be blond or tan.
And even now, sometimes it helps to step out of my apartment knowing that I'm actually an undercover grand high witch.
I love acting. It is so much more real than life. - Oscar Wilde
By the way, more posts about the childhood version of Julie:
- In an alternate universe, I'm American
- You know I can't handle stupidity (about my early vampire days)
- Remembering October 2001
- Books I read too early
Posted by Julie at 9:27 AM | Comments (3) | TrackBack