« Eplesett! Reaksjoner på iTingen | Main | Wise words from unexpected sources »

January 31, 2010

Verdien av Precious

Bør du se den som samfunnskritikk eller enkeltstående drama? Svar: Bare se den.

En film om en overvektig, fattig, mishandlet, svart 16-årig tobarnsmor som lærer å lese kan feile på så mange måter. Precious kunne blitt en klisjéfylt tårefremkaller eller et følelsesløst, voldelig sjokk. Eller den kunne vært en dypt deprimerende film som du vet er bra, men aldri orker å se. Regissør Lee Daniels tok på seg et risikabelt prosjekt da han filmatiserte romanen Push av Sapphire. Men publikum har reagert med jubel (15 minutters stående applaus ved Cannes-festivalen) – og med debatter om hudfarge, fattigdom og barnemishandling.

Det vil bli spennende å se hvordan filmen blir tatt i mot i Norge. Her vil enda færre av filmens seere kjenne seg igjen i 1980-årenes Harlem i New York City. Den grunnleggende historien er universell – eller er den det? På sett og vis er det nettopp det spaltister, anmeldere og bloggere har diskutert de siste tre månedene: Handler Precious om Precious, eller handler den om USA?

Handlingen kan i hvert fall beskrives slik: I 1987 blir Precious kastet ut av skolen fordi hun er gravid igjen. Barnets far er – som forrige gang – hennes egen far. Precious begynner på en alternativ skole og møter for første gang en lærer som gjør et skikkelig forsøk på å nå frem til henne. Hjemme hos moren Mary – fantastisk spilt av Mo'nique – får Precious ingen støtte. Mary ga engang datteren et navn som betyr “verdifull”, men nå misbruker hun henne fysisk, psykisk og seksuelt. Hver dag blir Precious minnet om at hun ikke er verdt noe som helst.

Når denne bekmørke handlingen ikke etterlater publikum i håpløse tårer, er det mye takket være filmens hovedperson, spilt av nykommeren Gabourey Sidibe. Fortellerstemmen hennes og bildene vi får se av hennes eget indre liv – hvor hun går på en rød løper, synger, danser og ikke minst smiler – gir filmen noen øyeblikk med nødvendig humor og glede. Heldigvis taes heller ikke de enkleste gråtfremkallende Hollywood-triks i bruk. Filmens oppbygging er mer som en dokumentar enn et tradisjonelt drama. Det finnes ingen triumferende klassisk musikk idet Precious overvinner alle hindringer, ingen sentimentale monologer og fremfor alt ingen enkle løsninger. Filmen vil at vi skal tenke, ikke gråte. Det nærmeste filmen kommer en fasit er å antyde at utdannelse er veien opp.

Anmeldere har både rost og kritisert filmen som “en film om rase”, men Precious avslører flere lag med ubehagelige fordommer også mellom svarte amerikanere. Precious ønsker seg en “lyshudet” (altså ikke nødvendigvis hvit) kjæreste, og filmens slanke, pene og lyshudede personer er de mest vellykkede. Som en kontrast til disse er Precious og moren ikke bare tunge og mørke, men også uvitende og fattige trygdemisbrukere. Filmen kan vekke avsky hos publikum som ikke kjenner seg igjen i filmens miljø. “Jeg liker McDonalds” sier Precious til en sykepleier som foreslår organiske grønnsaker i stedet – som om organiske grønnsaker ville vært et reelt alternativ for en trygdet sekstenåring i Harlem i 1987.

“Er USA klar for denne filmen?” spurte New York Times to uker før USA-premieren. Det er ofte historiens kontekst som har blitt anmeldt. Det kan være fordi filmen er påfallende lite fokusert på verden rundt hovedpersonen, selv om Precious selvfølgelig ikke lider i et vakuum.

Kanskje filmen hadde tjent på en mer detaljert skildring av samfunnet rundt Precious. Det er sjelden vi blir minnet på at handlingen foregår på åttitallet. 1987 var etter at crack kokain hadde inntatt Harlem, men før bydelen ble pusset opp og New Yorks politi ble strengere. Vi kommer heller ikke inn på menneskene utenfor leiligheten til Mary og Precious. De virker nærmest feilfrie, selv når de ikke klarer å hjelpe hovedpersonen. Mo'nique skildrer Mary som et offer og en psykopat på samme tid, men selv hennes kompliserte rolletolkning etterlater oss i uvisshet. Er Precious et worst-case-scenario for å banke inn en moral, virkeligheten for alt for mange barn, eller rett og slett en enkeltstående fortelling? Trenger vi å bry oss, eller er filmens miljø for langt borte i tid og sted?

Kanskje vi bare skal bestemme oss for at debattene ikke betyr noe. Kunstverk bør ikke alltid oppleves som samfunnskritikk. Precious kjemper en indre kamp gjennom å lære seg å skrive ned sin egen historie, og det gjør filmen severdig i seg selv.

Hva slags skole gir toppkarakterer til en elev som ikke kan lese, så lenge hun holder kjeft? Hvilken bestemor kan se sitt barnebarn og tippoldebarn bli utnyttet og misbrukt, uten å gjøre mer enn å riste på hodet? Hvordan kan et velferdssystem gjøre det så enkelt å falle gjennom? Og hvordan kunne Mary bli en så grusomt dårlig mor? Det finnes dokumentarfilmer og fagbøker som forsøker å svare. Se Precious fordi den vil få deg til å stille spørsmålene.

Precious:

Posted by Julie at January 31, 2010 12:06 PM

Trackback Pings

TrackBack URL for this entry:
http://www.espen.com/cgi-local/mt/mt-tb.cgi/2494

Comments

Har du sett den? Likte du den?

Posted by: Martine at January 31, 2010 11:00 PM

Martine - Ja og ja. Derfor bloggposten.

Posted by: Julie [TypeKey Profile Page] at January 31, 2010 11:05 PM