« February 2010 | Main | April 2010 »
March 29, 2010
Intelligente nyheter i illusjonenes tid
"En av mine eldre kollegaer i The Times i London sa det slik: 'Jobben min er å informere, opplyse og underholde. Hvis jeg ikke får til det siste, er det ikke engang noen vits i å forsøke seg på resten.'"
- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid
- Det er ikke mulig for journalister å nå alle, men det er jobben vår likevel, sier Christian Borch. I november 2009 dro jeg til NRK for å finne ut hvordan. Les reportasjen nedenfor.
- Alle som blir med bak kulissene tar bilder av at vi sminker oss, sier nyhetsanker Lisbeth Skei like før sending. Hun ber om at jeg ikke gjør det:
- Folk tror det er det eneste vi gjør.
Etter en dag i Dagsrevyen vet jeg bedre: Det ville vært riktigere å si at det eneste programlederne gjør, er å skrive, selv om det heller ikke er dekkende. I løpet av en hektisk dag skal de velge ut og snakke med intervjuobjekter, følge reporternes arbeid og koordinere uttrykksformen så sendingen fremstår som en helhet. Til slutt skal språket finpusses. For skal man informere, opplyse og underholde, er en bevisst språkføring helt avgjørende, mener Christian Borch.
Illusjonenes tid
I boken Sannhetens Kår beskriver Christian Borch et samfunn der markedskreftene styrer det meste, inkludert politikken og journalistikken. Boken tegner et bilde av kommersiell journalistikk som tabloid i ordets verste forstand. Det er såkalt churnalism som råder: Informasjonsmedarbeidere mater avisene med pressemeldinger og tom retorikk, journalistene skriver det de tror leserne ønsker seg og nyhetsmedia er ute av stand til å formidle nyansert og komplisert informasjon.
Skal vi tro Borch, er det ikke bare journalistenes feil. Image er blitt langt viktigere enn hva folk egentlig mener, og medierådgivere kontrollerer journalistenes tilgang til sannheten. Vi lever i illusjonenes tid. Politikk er blitt reklame, nyheter er blitt underholdning, og seriøs, uavhengig journalistikk virker nærmest ugjennomførbart.
Som programleder i Dagsrevyen, og nå i Urix, gjør Borch imidlertid et forsøk på nettopp det. Det står likevel ingenting i Sannhetens kår om hvordan. Derfor dro jeg til NRK og spurte ham.
Kjeft fra mor
Ved å tenke seg en målgruppe, eller til og med en konkret person, kan du trene deg opp til å nå mange, mener Borch. Selv tenker han på sin mor:
- Min 87 år gamle mor er den skarpeste kritikeren av Dagsrevyen.
Dagen før handlet Dagsrevyens toppsak om Drillo. Christian Borchs mor sendte ham en krass tekstmelding: «Er ikke vesentlighet et nyhetskriterium i Dagsrevyen?»
På 15.00-møtet konkluderer likevel Dagsrevyens redaksjon med at Drillo var den riktige toppsaken i går.
- Det var ikke tvil, sier Skei.
Borch tegner i sin Moleskine-skrivebok og sier:
- Det var dagens snakkis.
Menneskespråk
- Journalistikk består i å gjøre det vanskelige forståelig, sier Borch. Han forteller om da han begynte i NRK og fikk ansvaret for å dekke nedrustningsforhandlinger og sikkerhetspolitikk.
- Folk flest har ingen forutsetninger for å skjønne sikkerhetspolitikk. De er ikke spesielt interessert og mangler ordforrådet som brukes av kildene.
- Hva gjør man med det?
- Bruker kjente elementer fra virkeligheten for å forklare det som er ukjent for publikum, i dette tilfellet nedrustning. Det var oppdragende for meg selv da jeg måtte tenke på menneskespråk om noe jeg var vant til å behandle akademisk Jeg fant først løsningen da jeg lot som om jeg snakket med min svigermor. Hun var interessert og engasjert, men kunne ikke mye om emnet. Det tvang meg til å bruke forståelige termer. Kunsten er å popularisere uten å banalisere.
Misbrukte kyllinger?
- Kyllinger har lidd hele livet. Vi kan ikke si det! sier vaktsjef Ingrid Kielland Mørdre.
Et kyllingliv er tross alt ikke så langt.
Om en time vil det være på tide å gå ned i studio. Nå tropper vaktsjef, to ankere og en ukjent journaliststudent opp i et lite redigeringsrom. Vi skal se et uferdig nyhetsinnslag om kylling som har lidd hele livet. Om man kan si det, da.
Reporteren som holder på å redigere saken er litt forskrekket når redigeringsrommet fylles opp med mennesker, men innslaget er bra. I hvert fall etter litt språkpirk:
- Ikke si at hønene ble misbrukt. Det innebærer noe annet enn bare mishandlet, presiserer Borch.
- Er Dyretragedie avdekket i Rema1000s kjøttdisk en for voldsom formulering for den saken?
Vaktsjef Kielland Mørdre og Borch diskuterer. Dagsrevyen har dekning for formuleringen, men er den nødvendig? Vaktsjefen og nyhetsankerne prøver ut alle tenkelige setningskombinasjoner. Jeg er overrasket over hvor detaljorienterte de er.
- Dette er minimalisme satt i system. Vi må utvikle de helt presise og enkle formuleringene for å finne det riktige uttrykket og skape stemningen, sier Borch.
Journalistikk = språk
Ifølge Borch handler god journalistikk om å finne riktige ord. Det gjelder også på TV. Oppgaven til sminken og antrekket er å ikke trekke fokus vekk fra det programlederen sier. Publikum må kunne ignorere det de ser. Derfor klipper Borch håret i arbeidstiden, visstnok etter litt mas fra NRK. Han får jevnlig oppgradert antrekkene han skal bruke på skjermen, og hver kveld må han velge klær som ser bra ut ved siden av medankeret. Men jobben er å være journalist, ikke å snakke til kamera.
På 11.00-møtet etableres kjernesaker som så skal videreutvikles utover dagen. Sakene skal filmes, klippes og redigeres. Nyhetsankerne og vaktsjefen syr det hele sammen til en nyhetssending. Reporterne skal levere en oppsummering av nyhetsinnslaget sitt før de redigerer det. Borch bruker mye tid på å formulere introer til sakene.
Det tilsvarer å skrive ingresser i avisen – kanskje den språklig sett vanskeligste jobben for en skrivende journalist.
Hva folk vil ha
Kveldens toppsak ligger an til å være svineinfluensaen. Fra dagen etter vil det være mulig å få influensamedisinen Tamiflu på apoteket uten resept fra lege. Det er en stor nyhet – en nyhet folk vil ha. Redaksjonen diskuterer hvordan den skal presentere nyheten på en saklig måte. Dagsrevyen vil informere, ikke spre angst. Selv om angst selger.
Redaktørene kan følge reklamebransjens metoder. De analyserer markedet for å finne ut «hva folk vil ha». Og så gir de dem det. (…) Hvis folk på forhånd skal fortelle redaksjonene hva de vil se og lese, snakker vi ikke lenger om journalistikk.
- Christian Borch, i boken Sannhetens Kår – Makt, medier og politikk i illusjonenes tid
Ifølge Borch skal ikke nyhetene velges ut fra hva folk vil at de skal være. Likevel blir journalistiske valg – etter min erfaring – ofte begrunnet med at publikum vil ha det slik eller vi forsøker å nå alle. Jeg har hatt mange samtaler med lesere som sier journalister skriver fordummende – men jeg møter også stadig journalister som mener det er nødvendig å fordumme sakene for lesernes skyld.
Kan man skrive for alle?
Borch sier gode journalister skal gi publikum en bakgrunn for å forstå verden.
- Hva som skjer og er viktig, kan ikke publikum vite på forhånd. En god journalist utvikler tentakler: kontakter, innsikt i dokumenter og et bevisst forhold til egne erfaringer. Men så må man gi kunnskapen en form som når alle.
- Kan man nå alle?
- Det er ikke mulig å innfri det kravet, men det er jobben din som medium likevel. Du skal kunne gi en nyhet som har betydning for ledere og akademikere, men nyheten skal samtidig være forståelig for så mange som mulig.
- Men er det noe poeng i å prøve å nå folk som ikke er interessert?
- Du må gå ut fra at de du snakker til ikke er interessert, men at de kan bli det.
Et marked for seriøs journalistikk
- Vi fryser! roper Borch klokken 18.40.
Det betyr at planen for sendingen lagres, skrives ut og leses høyt for å sikre at alle nøkkelpersonene er inneforstått med rekkefølgen. Og så er det på tide å sende den.
- Kommer folk til å fortsette å se tv på tv og lese aviser på papir?
- Ikke nødvendigvis, men det vil alltid være et marked for en oppsummerende, balansert nyhetssending.
Dagsrevyen har erfart at man ikke trenger å være kjapp og overfladisk for å få seere:
- Dagsrevyen ble lagt helt om i 2000. Vi kuttet antall nyhetssaker og valgte å konsentrere oppmerksomheten om de to-tre viktigste av døgnets begivenheter. Seertallet økte dramatisk. Det viser at folk søker kunnskap og trives med å bli koblet til. Jeg tror NRK tenker riktig når de slipper til Urix i tjue minutter mandag til torsdag på NRK2.
Han snakker om sitt nyeste prosjekt, et utvidet og direktesendt utenriksmagasin som har omtrent 2400 Facebook-fans når argument trykkes. Kanskje detaljer, fakta og kompliserte nyanser er nettopp det publikum vil ha.
En versjon av denne teksten ble publisert i argument tidligere i år.
Tekst og foto: Julie R. Andersen
Posted by Julie at 3:07 PM | Comments (3) | TrackBack
March 20, 2010
Jeg vil ta master i Verdensvitenskap!
I går hadde jeg en interessant samtale med Martine Helene Svanevik, en venninne som skriver mastergrad om private organisasjoners rolle i norsk bistand. Tematisk sett kunne det vært en oppgave i statsvitenskap og definitivt i Internasjonale Studier, men hun skriver den som historiker. Martine har brukt de siste månedene i Utenriksdepartementets arkiver, hvor hun har analysert debattene i Stortinget siden 1970-tallet. Vi synes begge det er rart at hennes oppgave og den om fransk musikk på 1100-tallet er innenfor samme fagområde, men de hører altså til samme fagmiljø på Universitetet i Oslo. Ifølge UiOs organisering av fagene, er historie humanistisk, statsvitenskap er samfunnsvitenskapelig. Fagmiljøene er i hver sin bygning, studentene drikker øl hver for seg, og historikere kaller statsvitenskap "the dark arts".
Jeg har en såkalt tverrfaglig bachelorgrad i Internasjonale Studier, med fordypning i statsvitenskap. Martine og jeg har mange av de samme faglige interessene, men vi hører til i hver vår bygning:
"I Norge er internasjonale spørsmål i stor grad Statsvitenskapens prerogativ. Dette er synd. Det er mange fortreffelige ting å si om Statsvitenskap, men for studenter som er interessert i globale spørsmål er det ikke gitt at norske fylkeskommuner, skattefordelingssystem og loglineær regresjonsanalyse er de mest sentrale temaene disse studentene bør bruke sin tid på. Det er bisart når studenter som er ferdige med en mastergrad og har skrevet om Internasjonal Politikk, kan si noe om produktmomentkorrelasjonskoeffisienter, men ikke si noe om verdenshistorien før 1990. I en tid der internasjonale spørsmål i økende grad står på dagsorden og der flere og flere studenter søker kunnskap om det internasjonale, fanges de fort opp i Statsvitenskapens spindelvev. Flere av dem mister interessen for dette spennende faget [Internasjonale Studier] – for ja, det er et eget fag – og ender opp med aldri å få lov til å stille de spennende, grunnleggende spørsmålene faget åpner for."
Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Benjamin de Carvalho - redaktørene i tidsskriftet Internasjonal Politikk - har så alt for rett når de skriver om mangelen på skikkelig høyere utdannelse om internasjonale spørsmål i Norge.
Jeg har tidligere skrevet om hvor frustrerende det var å ta bachelorgraden, nettopp fordi - som Internasjonal Politikk skriver - vi bachelorstudenter ikke hadde noen akademisk ansatte eller masterstudenter å støtte oss til. De faglige ansatte som på papiret var "våre" var egentlig først og fremst lojale mot sin egen disiplin og sitt eget institutt. Det var som om våre egne lærere ikke forstod hva vi studenter drev med. Statsviterne mente vi burde bli statsvitere og spesialisere oss på internasjonale forhold først etter at vi hadde vært gjennom statsvitenskapens metode og fagtermer.
Jeg begynner å tro at et av hovedproblemene til UiO (om ikke til norske universiteter generelt, men det kan jeg egentlig ikke uttale meg om) er at den såkalte "forskningsbaserte undervisningen" i for stor grad handler om å oppdra studentene til å bli forskere på samme måte og om samme temaer som foreleserne.
For meg er skillene mellom økonomi, politikk og historie enten fullstendig kunstige, eller de handler utelukkende om hvilken metode du bruker som forsker. Skal du forstå politikk og bruke den forståelsen som for eksempel politiker, journalist, politisk rådgiver eller diplomat, trenger du å kunne en del politisk og økonomisk historie, samt samfunnsøkonomi og gjerne noe bedriftsøkonomi.
Det bør ikke være nødvendig å ta fem forskjellige bachelorgrader og så fem forskjellige mastergrader for å oppnå den kunnskapen. Jeg er redd jeg har brukt for mye tid på å lære om hvorfor historikere synes statsvitere er tåpelige og hvorfor sosialkonstruktivistene føler seg mobbet av rasjonell aktør-realistene. I et land der stadig flere tar høyere utdanning, bør vi slutte å gå ut fra at alle studentene skal følge i sine foreleseres akademiske fotspor. Vi bør slutte å bruke krefter på å diskutere hvilken fagdisiplin som er "best" på å forstå konflikten i Midtøsten eller verdens generelle fattigdomsproblem eller forhandlinger om internasjonale klimatraktater. De problemene er store nok til at vi ikke bør bruke dem som arena for kniving mellom akademikere.
Jeg vil studere verden. Jeg vil ikke studere studiet av verden.
Posted by Julie at 6:54 PM | Comments (3) | TrackBack
March 19, 2010
Moose Cap Friday links
Happy Moose Cap Friday! (What's that? The answer is right here.) I have blog post drafts on "How to live in a basement closet", "Reasons to visit my blog" and "Blogging naked". We'll see if I ever have time to finish any of them.
In the meantime, here is a completely random list of links:
- I should own this table-cloth. My birthday is September 13th. I like how if you translate each part of the brand name into Norwegian separately, it means "beneath. drunk"
- AP wrote about people who come out after turning 60.
- "Why you should date nerds" really isn't a good title for this blog post. It should be "People should have passion or they will be just like cows who sit there and moo" And I agree so very, very much.
- Europe's public broadcasters are asing lawmakers to please make it easier to offer programs online - across national borders
Mandatory Moose Cap photo:
I was here the other day, and seriously people screamed when it started and continued to scream and sing along:
It sounds horrible in the video, but it didn't from where I was standing, because Mka has a nice voice, and he speaks the best kind of English. Mmmm... I loved every minute of this concert, except for the screaming teenagers that sounded like they were actually inside my ear. Yes, I am very old. When you can't bear the screaming anymore, just watch the video instead. The song fits the Oslo weather today, but I don't hate days like this. Days like this are Fridays, with too many fun things to do to have time for blogging. Moose Baby and I are off to celebrate!
(photo by Craig Woods, t-shirt design by Eivind B. Hackett, and yes, it's me)
Posted by Julie at 6:50 PM | TrackBack
March 18, 2010
What's your tribe?
Exactitudes is fascinating. Ari Versluis and Ellie Uyttenbroek have taken on-the-street style photography a step further by collecting photos of people who dress alike. They've given each photo collection, or tribe, a name. And Norwegian D2 asks in this article's title: "What tribe do you belong to?"
In 1999, I looked kind of like these girls. My braces had just come off, but I had the pony-tail and the dark, fitted, denim jacket. In early 2008, I was a girl living in the seventh - literally a member of the filles du septieme tribe. I guess I did look like these girls - on a bad day. That came out kind of harsh. What I mean is, if two Dutch photographers had stopped me on the street while I was wearing jeans, an open cardigan, a plain top and minimal accessories and make-up, it would be the result of an early-morning class rather than a conscious style choice or an attempt to look like I have "the style of a tabloid actress". In late 2008, early 2009, I guess I kind of looked like these girls,only less Asian and with a cheaper bag. And now I don't know.
Which one are you?
(Parts of this is reposted from December 2008, but I rediscovered Exactitudes the other day, realized they had a new website and that I needed to update my links, and then spent a little too much time looking around at the tribes.It's even more fun now that they've added audio commentary.)
Posted by Julie at 1:50 AM | TrackBack
March 15, 2010
LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! - Hvordan klikkhoreri fungerer
Nettjournalister er klikkhorer som skriver tabloide titler. Men vi gjør det for at du skal lese vesentlige nyheter.
Ordet klikkhore brukes om nettjournalister og sakene vi skriver. Da jeg fortalte en venn at jeg skulle undersøke hvorfor nettjournalister presenterer nyheter slik de gjør, svarte han: «Er det ikke opplagt? For at så mange som mulig skal klikke!»
Han har nesten rett, men bare nesten. For selv om nettaviser står for klikkhoreri og tabloidisering, betyr ikke det slutten for seriøse nyheter.
Om å selge seg selv
Ja, nettjournalister er opptatt av klikk. For hver sak en nettavis legger ut, lages statistikk over hvor mange som klikker på den. Nettjournalister kan følge med på statistikken, og vi bruker ofte klikktall som tilbakemelding på hvor vellykket en sak er.
Vi er opptatt av klikk delvis fordi vi kan. De stakkars papirjournalistene vet ikke hvor mange som leser deres artikler, bare hvor mange som betaler for dem.
Nettaviser selger seg til leserne sak for sak, løssalgsavisene dag for dag og abonnementsavisene kanskje halvår for halvår. Spørsmålet er om én måte å selge seg på innebærer mer «horete» journalistikk enn en annen.
Tabloidestetikk selger
Sigurd Allern, professor i journalistikk, skrev i 2001 at løssalgsaviser på papir står for en særegen presentasjonsform og journalistikk sammenlignet med abonnementsavisene. Løssalg innebærer nemlig «tabloidestetikk»: Nyhetsartikkelen har et bærende bilde som nesten utelukkende viser personer. Bildet står til en tittel med små ord skrevet i en stor fontstørrelse. Sammen med ingress og bildetekst skal bilde og tittel gi mest mulig informasjon i konsentrert form.
Virkemidlene som han beskriver, fungerer godt på nettavisenes forsider. Nettaviser bruker tabloidestetikk, fordi tabloidestetikk betyr klikk.
Sigurd Allern skriver også at tabloidisering innebærer forflatning og fordumming. Hvis tabloide virkemidler betyr dum journalistikk, er det ikke rart nettjournalister mistenkes for å ødelegge norsk nyhetsformidling.
Men som sagt: De som tror vi er klikkhorer, har bare nesten rett. Målet til journalister er at så mange som mulig skal lese sakene deres. Når en nettjournalist tenker ut en god kombinasjon av tittel, ingress og bilde – altså en inngang – vil jeg si at målet er å koble rett leser til rett sak.
Langlesing på nett
Lesere leser lengre på nett enn på papir. Ja, du leste riktig: Lange tekster på nettet.
At nettet egner seg for korte – og dermed overfladiske – tekster, er fortsatt en seiglivet myte, men det er en myte. Det viser såkalte eyetrack-undersøkelser, som måler øyets bevegelse over tekst og bilder. Lesere som først har begynt å lese en lang avisartikkeltekst, leser den oftere ferdig hvis den presenteres i nettutgaven enn i papirutgaven.
En annen myte er at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir. Jeg vil imidlertid si at lesere jakter mer spesifikt etter visse typer informasjon på nettet enn de gjør på papir. De bruker kortere tid på å filtrere ut informasjon, men minst like lang tid på den informasjonen de er interessert i. Det gjelder i hvert fall hvis man sammenligner en gratis nettfront med en samling papirark leseren allerede har betalt for å lese.
Sagt helt enkelt: På papir kan du kjøpe en avis for forsiden og så like greit skumlese hele utgivelsen, siden du har betalt for den. På nett kan du velge å filtrere ut for eksempel alt unntatt utenriks, men til gjengjeld kan du da lese mye utenriks, gjerne fra mange forskjellige nettaviser.
Utfordringen for nettjournalister er derfor å få artikkelen foran leserens øyne i det hele tatt. Inngangen – det som fører til klikk – er avgjørende.
Ikke forvirr!
Med målrettede og effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.
Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Nettjournalister arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en nyhetssak hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.
Å skrive en inngang til en nyhetssak handler derfor først og fremst om å fortelle leseren at saken inneholder en interessant nyhet. Mine observasjoner og erfaringer tyder på at saklighet og det å komme raskt til poenget er «første bud» i valg av innganger. Det er lett å trekke en parallell til den tradisjonelle omvendte pyramide, idéen om at det viktigste skal komme først i journalistiske tekster. En annen måte å uttrykke det samme poenget på, er at inngangen skal fortelle leseren hvorfor saken er vesentlig.
Sjokknyhet: Ærlige journalister!
Nettjournalister blir også beskyldt for å lure leserne, ved å skrive uforståelige titler. Tanken er i så fall at leseren skal klikke av ren nysgjerrighet, og at det ikke er så farlig om saken har betydning for leseren. Nettjournalister jeg har snakket med, sier at slike virkemidler er irriterende, og at de derfor bare fungerer hvis de brukes sjeldent.
Jeg vil oppsummere alle rådene jeg har fått fra nettjournalister om innganger slik: Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.
Det kan overraskende nok også oppsummeres i et sitat fra en magasinjournalist, nemlig Barbara Kiviat i TIME: «Det kan høres rart ut, men for å få folks oppmerksomhet på nettet, bør du rett og slett være ærlig.»
Opprinnelig publisert i argument, da med følgende skribentinfo:
Julie R. Andersen (f. 1986) er nettjournalist (!), og du kan klikke på sakene hennes i e24 og Teknisk Ukeblad. Hun beviser sin seriøsitet ved å være samfunnsredaktør i papirbunken du leser nå. For å skrive bacheloroppgave i journalistikk, observerte hun nettredaksjonene til VG Nett, Aftenposten og Dagsavisen.
Her kan du lese teksten på nynorsk.
Posted by Julie at 2:41 PM | Comments (2) | TrackBack
March 10, 2010
Life is too short for bad coffee
Source: i can read
I'm glad someone created and published this photo version of one of my old life rules: Life is too short for bad coffee and half-hearted hugs.
Posted by Julie at 7:01 PM | TrackBack
Mål: Middelmådighet
"Halvparten av studentene satser på å være like gode eller litt bedre enn gjennomsnittet," skriver Aftenposten. Resultatene av Stud.mag-undersøkelsen viser at 48 prosent av Norges studenter studerer i håp om å være som gjennomsnittet eller bedre. 31 prosent satser på å bli blant de beste. (Vil det si at resten satser på å være under gjennomsnittet?)
Det er mye å si om dette. For det første er det et godt eksempel på at journalister som skriver om resultater av en undersøkelse, også må skrive om metoden bak undersøkelsen. Til hvem (hvilket utvalg av studentene) ble spørsmålet stilt? Vil studentene være gjennomsnittlige i forhold til de andre studentene på sitt program i sitt år, eller i forhold til alle studenter verden over, eller en mellomting?
Jeg tror forøvrig det er vanskelig for ganske mange flinke norske studenter å innrømme, selv anonymt, at de har realistiske forventninger om å være blant de beste i klassen.
Ifølge seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep er det ikke forsket noe særlig på norske studenters ambisjonsnivå sammenlignet med studenter i andre land. Det kan godt være vi er ganske like resten av verden. Det vi vet om Norge er at de mest ambisiøse og de minst ambisiøse studerer ved de samme fakultetene. I USA, for å nevne ett eksempel, er det i stedet forskjell på gode og dårlige skoler.
Rent statistisk kan ikke alle være best i klassen. Innenfor hver klasse må ganske mange av studentene ha forventninger om å være blant gjennomsnittet, ellers vil de aller fleste bli skuffet. Og har man krevende vurderingsformer, gode medstudenter og høye inntakskrav til studiet, kan et mål om å være litt over gjennomsnittet være et amisiøst mål i seg selv. Nå har vi imidlertid ikke elitestudier i Norge. Vi har et system der de aller fleste kan ta høyere utdanning hvis de vil. Og å ha som mål å være gjennomsnittlig i befolkningen som helhet er ikke så imponerende.
- Du hopper ikke høyere enn listen som er lagt. (...) vi regner med å få jobb om vi ligger på gjennomsnittet eller litt bedre, sier Mikal Erga (23), fjerdeårsstudent på allmennlærerutdanningen i Oslo.
- Det at Norge er et rikt land med relativt små lønnsforskjeller og lav arbeidsledighet gjør kanskje at kampen om de beste jobbene ikke er like hard i Norge som i en del andre land, sier seniorforsker Vibeke Opheim ved Nifustep.
Ja, ok, du får jobb i Norge hvis du er gjennomsnittlig i Norge. Og begge studiene artikkelen skriver spesifikt om, lærerutdanningen og jusutdanningen, er rettet mot studenter som skal jobbe i Norge. Men å satse på middelmådighet på norsk forbereder deg overhodet ikke på et internasjonalt arbeidsmarked eller for videre studier utenfor Norge. Og det er det som virkelig bekymrer meg med norske studenters ambisjoner: Alle kan studere, alle kan bestå og de fleste har ikke ambisjoner om å klare mer enn det alle andre også klarer. Jeg håper bare vi klarer å holde disse latmannsholdningene hemmelig for utenlandske arbeidsgivere og resten av verdens universiteter.
Posted by Julie at 6:57 PM | Comments (3) | TrackBack
March 4, 2010
I want to live in English
For every language you learn, you live another life. Apparently people who live in Czech say that. I think I want to live in English now.
Most Norwegians understand English, but worldwide practically no one understands Norwegian. This makes Norwegian an inside joke I share with a selection of the people I know.
Growing up, Norwegian was the language I used with the three people who knew me best, the people with whom I barely needed spoken words to communicate with at all. Even though I talked non-stop (still do) in both languages, my parents and my sister could usually understand my face and tone of voice well enough regardless of vocabulary. My mom could tell how happy I was by the way I opened the front door when I came home in the afternoon. So Norwegian was our somewhat unneccessary secret code. American friends thought Norwegian was an angry language, because they only heard it when my parents yelled at me. I preferred English, but my parents insisted I speak Norwegian, because I would need it someday.
These days, communicating in Norwegian is my job. Since moving back to Norway two years ago, I have studied and worked in Norwegian full time. I consider both Norwegian and English first languages, meaning I'm completely bilingual.
Despite all that, after giving Norwegian a serious try, I have realized something:
English is just better. I'm better in English. I like other people better in English.
I'm more open and heartfelt and honest in English. Norwegians are so direct it borders on insensitivity, both in culture and in language. We won't tell you to have a nice day unless we ourselves would really feel happier if you did. We won't say "I love you" to people we just like. We won't thank you if we don't feel genuinely grateful. Any expression of sentiment in Norwegian feels like I'm exposing some secret part of my mind, usually only accessible to Norwegians when we're drunk.
In English I'm more polite, although I might come off as relatively rude due to Norwegian bad habits. It feels easier to be sincere and emotional in English without feeling like I'm crossing the line into inappropriate. I'm more outgoing and animated, especially when I meet Americans. If I'm in a room full of Norwegians and one American, I might look like I'm giving the American much more attention, smiling and gesticulating more.
If I swear, it's in Norwegian. If I ever swear in English, I'm just pretending. The one exception is if I say skitt (the Norwegian word for dirt, the sk is pronounced sh) when I really want to swear in secret and I'm in Norway. (Swearing in French doesn't work at all.) This might be because I used to be American, and as a child I had no reason to swear.
Privately, I think that all the words I know, in English, Norwegian, Swedish, Danish, French, German, Dutch, Khmer, Thai, Italian, Spanish, are all one big vocabulary. Sometimes I can use all my words, sometimes only a few, depending on who I'm talking to. Most of my close friends here in Norway are people who are also fluent in English. I don’t specifically search for bilingual people to befriend, but it’s obvious why it works for us: We have a shared vocabulary, and we often mix up our two languages in conversations.
But despite the fact that most Norwegians speak English, they don't speak the whole English language. English has more words than Norwegian. So I think in English with an occasional Norwegian expression, not vice versa. And when I speak English, the connection between what I think and what I say is less complicated. So in English I'm more honest, more polite and I swear less.
And you know that scene in Love Actually about American girls who love British men because they speak British? I know American girls like that, but it wouldn't be too much of an exaggeration to say that English in general - British, American, Australian, Canadian, any version of perfectly pronounced, flawless, this-is-clearly-your-first-language English - works for me. Hearing someone speak English really well just makes me relax. Compared to hearing Norwegians speak English as a second language, it's like hearing a singer with perfect pitch and realizing I've been listening to off-key music for years.
When I go through old notebooks and crumpled-up napkins at the bottom of my purse, I find quotes from novels I've read in English. Paragraphs I had to write down, because they made me shiver a little bit, because they were so well-written. Sometimes they become blog posts. I never feel that way about Norwegian.
Just listen to Stephen Fry talk about anything. Even when he's making fun of the very topic of language, I just love it.
Sure, there are plenty of wonderful things you can say in Norwegian as well. You can say koselig, nydelig, jeg er glad i deg. And as a journalist, I love the intricacies and possibilities of the Norwegian language. But I love the English language more. Half the time when I'm writing in Norwegian, I am quietly wishing that I could write the same text in English.
So what do I do with this? Move? Try to find writing work in English? I don't know.
Image: icanread
Posted by Julie at 2:13 PM | Comments (14) | TrackBack
Love in any language
We have different words because we have differents concepts, but sometimes I wonder if we have different concepts because we have different words. This is especially true when it comes to ideas that are hard to define. Take love for example.
Americans say I love you for all sorts of reasons to many different people in their lives. It’s the same verb for loving ice cream and loving the person you’re married to. Norwegians have two completely different ways of expressing love.
We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it's still not that one specific you're-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying. Because for Norwegians that’s a sentence we expect to only say to a very few people during our lives, maybe just one. The Norwegian words for that are almost taboo; even writing them out without a specific person in mind feels wrong. When I was ten, an American wanted to learn how to say I love you in as many languages as possible, but I refused to teach the Norwegian version.
The difference between the two isn't as simple as one being romantic and the other platonic. Jeg er glad i deg can be romantic, only less so. And because Norwegians are more direct in their way of using language than English-speaking people usually are, we don't say Jeg er glad i deg to just anyone. Except for teenagers who (used to? I'm older now) finish texts with the abbreviation GID. But this Norwegian, less scary version of I love you is closer to I am fond of you, which I would barely take as a compliment in English. Glad means happy, just like in English, so I suppose there is an element of Your existence makes me happy. We can also be glad i things, but I seldom use the term for anyone or anything I'm not at least a little bit emotional about. I like (liker) my furniture, but I love (glad i) my apartment.
Even after years and years of living among Americans who use I love you as a general greeting with people they just like, it still feels weird to me. I have to stop myself from flinching when I hear an American finish an angry-sounding phone call to a family member with an angry I love you and I automatically translate it in my head. But speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary. And I'm glad I can.
...
Inspired by Even in English, A Language Gap, in which Jennifer Percy writes for the New York Times:
"He speaks Serbo-Croatian, German and English. Two languages separate us.
I don’t speak German but I’ve said “ich liebe dich” plenty of times and it never does feel like a contract the way saying “I love you” feels like a contract. He, too, has said ich liebe dich to me. When we first started dating, this should have been a comfort to me, but it wasn’t. German sounded strange and ich liebe dich sounded ugly to my ear compared to “I love you.” It bounced off of me, it didn’t stay, didn’t embed itself like “I love you.”
I once tried saying “volim te” — “I love you” in Serbo-Croatian — and he didn’t respond. I asked if I’d said it right and he said I had. Then he repeated it quietly.
That’s the one, I thought: volim te. That’s the “I love you” that works for me, the one that is honest."
Image: xkcd
Posted by Julie at 1:10 PM | Comments (1) | TrackBack
March 2, 2010
Norwegian media - Free, but dependent
I'm spending the first part of this week writing up to ten pages on how the Norwegian government is supposed to afford journalists in the future. Norway subsidizes its media, or should I say part of its media, mainly the media that provides daily news on paper. The media that I think is dying. News sites get no government funding or tax breaks, and the current system of funding provides very little incentive for experimenting with more efficient, modern ways of delivering news.
Writing about this for school means I will probably have to use my own earlier writings as academic references. That makes me feel old and silly, but I have been writing about Norwegian press subsidies for as long as I have been writing journalism at all - which I admit is not that long. My first feature article, back in early 2008, was about the Norwegian system of government-supported journalism. My American journalism professor at The American University of Paris sent me back to Oslo so I could explain to him how Norwegian newspapers could be government-funded and still be an independent fourth estate.
I wrote about how Norwegian journalists considered themselves loyal mouthpieces for politicians up until the 1970s, about the controversy (or should I say controversial lack of controversy in many cases) surrounding the current press subsidy system and about the general Norwegian mentality of trusting the government to provide solutions to everything. After a week of interviewing editors and media experts, I had learned most of the things that would later be on the syllabus of the course for which I'm currently writing an exam.
But I never got around to publishing the article, until now. So here it is, complete with the footnotes I added to further explain Norwegian weirdness to Americans:
Norwegian Media - Free, but dependent (pdf)
Image: Madewell