« May 2010 | Main | July 2010 »
June 29, 2010
7 "uskrevne regler" for nettavisers forsider
Odd as it may sound, the way to grab people's attention online might be to simply level with them. – Barbara Kiviat, journalist i TIME Magazine
Teorier journalister forholder seg til, er ofte resultatet av mange menneskers samlede erfaring med praktisk journalistikk over flere år. Sigurd Allern skriver i Nyhetsverdier – om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser at kriteriene for gode nyheter og riktige måter å skrive om dem «sitter i veggene» i redaksjonen. Det finnes uskrevne regler for hvordan journalister skal skrive, og mange av de uskrevne reglene er etter hvert blitt skrevet, for eksempel i journaliststudenters pensumbøker.
De fleste av reglene er imidlertid basert på papirjournalistikk. Ifølge Chris Patersons innledning til boken Making Online News – The ethnography of media production har undervisning i nettjournalistikk vært en utfordring verden over, fordi journaliststudenters lærere mangler erfaring fra denne relativt nye måten å drive journalistikk på. Nettredaktører har også uttrykt bekymring for at de «utforsker internett uten kart.»
Høsten og vinteren 2009 utførte jeg derfor «feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer» i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder. Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.
Nedenfor kan du lese mer om hva jeg fant ut.
7 ting jeg har lært om nettavisers forsider
Flere av journalistene advarte meg i starten av intervjuene om at valgene deres «satt i fingrene», og at de ikke nødvendigvis kunne svare på hvorfor det var slik. Etter hvert som jeg stilte konkrete spørsmål om saker, kunne de likevel begrunne sine valg i de fleste tilfeller. Jeg minnet dem også på at hvis svaret på et «Hvorfor?» var «Det var det første jeg kom på, og det er viktig å publisere fort,» eller «Jeg vet ikke; det bare så riktig ut,» var det også interessant. Det viktigste var tross alt at jeg fikk vite hva de tenkte, ikke at det de tenkte var riktig eller etter mine forventninger.
Det finnes imidlertid uskrevne regler for nettavisers innganger. Her er syv av dem.
1. Nyheten må ligge i tittelen
- I en stor papirsak har man to A3-sider å leke med. Bildetekst, mellomtittel og uthevet sitat kan også sette saken. Vi har tittel, ingress og bilde. Vi må velge ett element blant alt det papir viser. Nyheten må ligge i tittelen, sier frontsjef Morten Andersen hos Aftenposten.
Nyheten må ligge i titttelen, fordi nettjournalister har begrensede virkemidler for å selge individuelle saker til leserne.
Per Øyvind Fange i VG Nett sier han endrer tittelen hvis han ikke selv forstår hva saken handler om når han ser den. En vanlig begrunnelse for inngangsendringene jeg observerte, var at den opprinnelige inngangen var «uklar» eller «forvirrende.»
Journalistene sier at nettinnganger, sammenlignet med papirinnganger, må være mer spisset, og i større grad vise hva saken handler om.
2. Leseren skal tenke hvorfor? ikke bare hæ?
Journalistene sier språket i tittelen skal være enkelt og klart. Kreative, intelligente titler på papir blir ofte uforståelige på en nettfront. Ordspill og doble betydninger virker ikke, sier journalistene.
Da jeg observerte journalistene i arbeid, så jeg at de ofte la inn mer informasjon i forsidetittelen enn på innsiden. Hvis saken kom fra papir eller et nyhetsbyrå, satte journalistene gjerne inn ekstra ord før tittelen ble lagt på forsiden. Ordene skulle fortelle leseren hvilket tema saken hadde eller oppklare mulige misforståelser. For eksempel ble Kina løfter ambisjonene til Kina løfter klima-ambisjonene, og –Feilgrep reddet bin Laden ble til –Bin Laden reddet av feilgrep fra Bush og Co.
Inngangen skal fortelle hva nyheten er, men ikke hele nyheten. En inngang med for mye informasjon er det ingen grunn til å klikke på. Nyhetsleder Heidi Ertzeid i Aftenposten forklarer det slik:
- Tittelen må få leseren til å stille seg et spørsmål om «Hvorfor?». Så er det viktig å ikke svare på det spørsmålet i ingressen.
3. For mye er bedre enn for lite
Journalistene liker imidlertid ikke å si for lite:
- Vi skal ikke holde tilbake informasjon. Luretitler og lureingresser av typen klikk her for å se hvilken er barnslig, sier Aftenposten-frontsjef Morten Andersen.
Journalister i Aftenposten og Dagsavisen sier at VG nesten erter leseren med sine kryptiske frontinnganger. Journalister i VG viser igjen til seher.no som eksempel på virkelig kryptiske ingresser.
Hvis inngangen sier for mye om nyhetspoenget, oppfordres leseren
til forsidescanning fremfor klikk.
- Forsidescannernes betydning bør ikke undervurderes, presiserer VG Netts Per Øyvind Fange.
Han forklarer at følelsen av å være oppdatert er svært subjektiv, men at VG Netts forside skal prøve å fremkalle den følelsen hos leserne. Da må forsiden i seg selv være informativ. VG Netts journalister sier de vil at forsiden skal svare leserne på spørsmålet «Har det skjedd noe?».
Da jeg observerte VG Nett, skrev ikke journalistene noen innganger som jeg vil kalle «lureinnganger». Det gjorde heller ikke journalister i de andre redaksjonene.
4. Et forsidebilde kan (nesten) alltid beskæres tettere
Journalistene jeg snakket med for denne oppgaven, var alle enige om én hovedregel for frontbilder: Du kan nesten ikke beskjære et bilde for mye.
- På papir er kule bilder de bildene du kan se lenge på og oppdage nye detaljer i. På nett er det tett beskjæring som gjelder, sier Aftenposten-journalist Nicolai Heyerdahl.
Alle journalistene sier at bilder på forsiden skal være tett beskåret. De bør også være enkle, slik at leseren raskt gjenkjenner motivet, også på mindre skjermer.
Flere av journalistene oppgir at valg av bilder også er et spørsmål om ressurser og tid, og at det ligger ikke-utforsket potensiale i bildevalg på nett.
5. Tittel = bildetekst. Bilde = stikktittel
- På nett virker forsideinngangen nesten som en bildetekst, sier Aftenpostens journalist Nicolai Heyerdahl.
Jeg observerte at journalistene valgte titler på forsiden som var helt avhengig av bildet: På denne veien døde elleve på tre år koblet til et kart med en rød inntegnet strek. Slik skal ferske sjåfører stemples med et bilde av en grønn L. Her prøver breiflabben å glefse til seg anda med et bilde av nøyaktig det tittelen sier. Lars Christian Tranøy, frontsjef i VG Nett, kaller her, se og slik «pekefingerord». Han sier at ordene oppfordrer til klikk fordi de «peker» på bildet og saken, men at de
ikke må brukes for ofte på forsiden. Da kan helhetsinntrykket bli masete.
En annen begrunnelse for bildevalg var at bildet fortalte leseren om det overordnede temaet for nyheten, på samme måte som en tydelig markert seksjon eller en stikktittel.
I observasjon så jeg at den vanligste måten å bruke bilder på front, var å finne et tett og enkelt portrettbilde av sakens hovedperson. Det kunne godt beskjæres så tett at halve pannen endte utenfor rammen. Journalistene sier at bilder av ansikter er mer spennende for leseren, en konklusjon som er helt i tråd med forskning om hvordan lesere leser.
6. - Sitater funker, sier nettjournalister
Å koble et tett portrett med et sitat kan gi en følelsesmessig sterk effekt. Dag Høie, fra Dagsavisens nettredaksjon, kalte det «snakkeboble»: Leserne får et inntrykk av at personen ser rett på dem og snakker rett til dem.
Øystein Helmikstøl, også i Dagsavisen, sier han prøver å unngå å bruke sitater i for mange av inngangene. Når jeg spør hvorfor, sier han at han lærte det på journalistutdanningen. Flere av journalistene har fått lignende beskjeder fra tidligere veiledere. Ifølge pensum for journaliststudenter bør ikke ingresser begynne med direkte sitater. Da mister leseren tråden i forklaringen av hvem som sa det.
Likevel er nettavisenes forsider dekket av sitater. Journalistene sier det er fordi leseren kommer tett på den som snakker, enten det er en allment kjent person, eller et anonymt vitne med en dramatisk historie. Ifølge informantene selv, velger de å bruke sitater stadig oftere. Der arbeidet med inngangen ikke begynner med bildet, begynner det ofte med å finne et godt sitat. Det fungerer best hvis sitatet gir uttrykk for en sterk mening, og aller best hvis saken i seg selv handler om at noen har sagt noe. Når sitatet er nyheten, er sitattittel bare et eksempel på å legge nyheten i tittelen.
7. Enkelhet og ærlighet varer lengst virker raskest
Det er vanlig å gå ut fra at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir. Nettleserne er blitt kalt «en svært utålmodig menneskeflokk», av Veslemøy Kjendsli, pensumforfatter for journaliststudenter. Vi bruker kort tid på å filtrere ut
informasjon. Med effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.
VGs nye høyreløp var ikke øyeblikkelig gjenkjennelig som redaksjonelt VG Nett-stoff, og derfor trodde lesere at hele løpet var annonser. Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Journalistene jeg snakket med, arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en inngang hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.
Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.
Innlegget er basert på min bacheloroppgave i journalistikk, som du kan lese her.
Posted by Julie at 10:43 PM | TrackBack
Papirstøtte
Dagens pressestøtte er konkurransevridende og gir direkte økonomisk insentiv til å prioritere papir fremfor nett. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?
– Bidragsyterne til nyhetsflyten på nett er eksisterende papiravisredaksjoner. Det er få rene nettavisredaksjoner, og de går ikke godt. Slik vil det forbli i lang tid fremover, mye lenger enn mange tror.
Det sa Harald Solberg, direktør i Dagsavisen, da han ble intervjuet av Minerva i mai. Solberg uttrykket flere ganger i intervjuet at det er papiravisene som produserer nyhetene og er mest kreative. Han mener derfor at papiravisene fortjener fortsatt pressestøtte, og at de (til tross for sin fantastiske evne til innovasjon) trenger den for å overleve.
Det stemmer at mange nettaviser i dag er rene kopier av papiravisen i samme mediehus. Ifølge Nettavisundersøkelsen er selv journalister misfornøyde med sine egne avisers nettutgaver. Diskusjonen om hvorvidt nettaviser i dag representerer et verdifullt bidrag til samfunnsdebatten, er imidlertid en diskusjon om høna og egget. Blir nettaviser nedprioritert til fordel for papiraviser fordi de er dårlige eller er de dårlige fordi de blir nedprioritert?
– Pressestøtten favoriserer trykte aviser som viktigere enn andre medier, og har virket konkurransevridende, sa Even Trygve Hansen, administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening, på en høring med Mediestøtteutvalget.
Utvalget skal nå evaluere dagens pressestøtte og legge frem forslag til en ny mediestøtte innen 1. januar 2011. Endringen fra “pressestøtte” til “mediestøtte” er ikke tilfeldig, men dreier seg om debatten om eventuell støtte til nettaviser.
– Vi kan ikke legge om ordningen nå fordi samfunnet blir annerledes om 20 år, sa Solberg på spørsmål om statlig støtte burde brukes for å øke kreativiteten på nettet.
Jeg er journalist i en av Norges få rene nettredaksjoner, E24; Solberg er direktør for den avisen som mottar mest støtte i dag. Ingen av oss kan vurdere pressestøtten helt objektivt. Men etter mitt syn er det ikke nødvendig å vente 20 år før vi gjør drastiske endringer. Verden er allerede blitt annerledes.
Les resten av artikkelen i Minerva.
Posted by Julie at 12:15 PM | TrackBack
Generasjon Facebook - endelig en bok om meg!
Jeg kunne umulig ha lest boken Generasjon Facebook eller Da alle skulle bli noe med media av Jon Niklas Rønning på et bedre tidspunkt enn nå. Nettopp ferdig med en journalistutdanning, fast bestemt på å bli noe med media, kjøpte jeg boken fordi jeg tenkte at jeg kunne blogge om den.
Jeg følte meg som hovedpersonen i Groundhog Day (Me, me, me also... I am really close on this one) da jeg leste beskrivelsene av hvordan "vi som vokste opp på 90-tallet" nå bor i bittesmå Oslo-leiligheter med litt for store prismelysekroner og drikker cortado på café mens vi diskuterer amerikansk politikk og våre egne skyhøye ambisjoner. Ja, jeg har oppdatert Facebook-profilen min for å fortelle at jeg er vÃ¥ken. Ja, jeg vet nøyaktig hva som kommer opp når man googler "Julie R. Andersen". Og når Rønning skriver "Det er merkelig hvor bekymringsløst man kan feste, dersom man føler man allerede har nådd selve livsmåletuot; eller "Hvorfor skjer det gang på gang - at vi på død og liv vil realisere de kreative sidene våre, men samtidig ikke setter av nok tid til å bli flinke?" eller "Du mangler inspirasjon, men skriver låter om det," tenker jeg: JA! Endelig har noen skrevet en bok om meg og alle jeg kjenner. I tilfelle jeg var i tvil, kunne Side2 bekrefte via en enkel test at selv om jeg strengt tatt er akkurat for ung til å skjønne 90-tallsreferansene, er jeg et medlem av Generasjon Facebook.
Mot slutten av boken står det: "Du vet du er en del av Generasjon Facebook når du irriterer deg over generaliseringer, og mener at du er mer unik enn stereotypiene som blir presentert i denne boka."
Den passet ikke. For de gangene det dukker opp generaliseringer jeg virkelig kjenner meg igjen i, blir jeg bare kjempeglad. Når jeg tar meg selv i å passe inn i en bås eller være en eller annen form for klisjé, er det underholdende, ikke flaut. Når jeg sitter på Café Sara med tre venninner og deler to flasker rødvin og én Klassekampen-artikkel om bibelreferansene i Tori Amos-tekster. Eller blir med på konsert med en liten gruppe nyutdannede designere og oppdager at vi alle matcher, fordi det er høsten 2009 og alle skal gå i mørkelilla og lysegrått. Eller retter på språket til foreleseren på Blindern og hører halve raden jeg sitter på hviske "den gang DA" i kor. Eller drar på "alternative" "indie" konserter med Regina Spektor eller Camera Obscura og blir overrasket over at halve klassen og alle jeg følger på Twitter også er der. Da tenker jeg "Nå er jeg så typisk _______(velg stereotyp selv)".
Det er egentlig rart at vi stadig får høre at vi skal være "oss selv", samtidig som vi alltid blir bedt om å beskrive oss selv ut fra hvilke båser vi passer inn i. De som vurderer å la meg bo i kollektivet sitt vil vite om jeg er A-menneske eller B-menneske, ryddig eller rotete, rolig eller ikke rolig. Jeg kan ikke svare på de spørsmålene. Det kommer an på.
Men jeg vet jo hvem jeg er, og jeg liker det når menneskene jeg møter er som meg. Ikke på alle punkter, men på mange punkter. Det er ikke fordi jeg er usikker eller trangsynt. Det er fordi jeg har opplevd å føle meg kjempespesiell og helt unik. Jeg har tenkt "ingen er som meg". Og det er ikke morsomt.
Har vi ikke alle vært der? Kanskje ikke, for jeg leser stadig intervjuer med folk som forteller at det er sykt viktig for dem å "være seg selv" og "skille seg ut". De som hele tiden må fortelle hvor spesielle de er, kan umulig være så spennende på ordentlig. Er du spesiell, kommer det frem uten at du trenger å bokstavere det.
Mitt slagord er kanskje det motsatte av det som står øverst i dette innlegget:
I like to think I'm like everyone else, but I guess that makes me unique.
Posted by Julie at 12:04 AM | TrackBack
June 28, 2010
Slik lager du nettavisforsider
Høsten og vinteren 2009 utførte jeg "feltarbeid og semi-strukturerte kvalitative intervjuer" i tre norske nettavisredaksjoner. Det vil si at jeg besøkte Aftenposten.no, Dagsavisen.no og VGNett og snakket med journalister og deskere om hvordan de lager innganger (altså hvordan de skriver forsidetitler og forsideingresser og hvordan de velger forsidebilder). Resultatet var en fordypningsoppgave i journalistikk, en kronikk i argument og en langt bedre forståelse av hvordan man skal være nettjournalist.
Jeg legger nå selve oppgaven som en pdf her:
Hvorfor vi klikker - Bak forsidene i tre norske nettaviser
Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.
Les en slags forkortet versjon av opgaven her.
Andreas Carlsen i klikk.no har forresten holdt et foredrag med sine 10 beste titteltips.
Les også:
- LES DENNE BLOGGPOSTEN!!! Hvordan klikkhoreri fungerer.
- Se! En journalist med nett som førstevalg
- Aviser dør; lenge leve journalistene
- Journalism online - Some thoughts
Posted by Julie at 10:31 PM | TrackBack
June 14, 2010
And then...
Dr. Suess (creator of the grinch) has been a source of wisdom like this since I was four - around the time I started school. And I have been going to school ever since. Today is my last exam for my second bachelor's degree. I don't go to school anymore. So now... now what?
Image: icanread
Posted by Julie at 1:29 AM | Comments (3) | TrackBack
June 13, 2010
Facebook apology
"It must have come as a shock to you that when you handed over that personal information to us, we then had that personal information." So says "Zuckerburg" in a joke video made to look like an official apology from Facebook for "letting you use this incredibly entertaining, incredibly useful site for free".
Video below.
Posted by Julie at 5:06 PM | TrackBack
June 12, 2010
Technology according to Julie
The five year anniversary of According to Julie is a great excuse to recycle old posts when I don't have time to write new ones show you some old favorites from the past half decade. Today, some posts about technology. Some are favorites because they're just good, others because they show how much has changed since I started blogging, both in terms of tech and my own writing:
In English:
- My first tech post was about blogs vs. podcasts back in 2005: Don't shoot the blogger
- E-books and digital reading have become topics I keep writing about outside of this blog. In my first e-book post, Curling up with a laptop, I predicted that in the future I would "cover my walls with books and curl up on the couch with my laptop". I was correct.
- Mainly to clear my head, I wrote a rant about technology and manners, a kind of instruction manual for anyone who wants to contact me using modern technology. In the sequel, I wrote what I guess is my tech philosophy: "When technology works, it removes all the excuses. You have to actually end the uncomfortable phone call, rather than hang up and blame it on losing the connection. You have to assume that people who don't call, e-mail, text, google, Facebook-friend or Twitter-follow you really aren't that into you. And you really need to get creative if you want a reason not to make a deadline. So we're left with our own human faults."
- When my job description became "writing about the internet on the internet" (or as one friend put it: "Forget Web 2.0; your work is Web squared"), leftover thoughts were published under the heading The IT news I couldn't be bothered to report on today. Because sometimes the very reason something isn't news is exactly what makes it interesting.
På norsk:
- Det er mye man trenger å vite om Facebook. Våren 2007 - før Facebook endret sikkerhetsinnstillingene og det ble skikkelig spennende - var jeg imidlertid sykt lei av papirjournalister som trodde Facebook ga dem innsikt i ungdommens interesser eller "hemmelige" nettverk. Så jeg skrev Det eneste du trenger å vite om Facebook, om hvorfor Facebook ikke er viktig på de måtene vi i utgangspunktet trodde.
- I Aviser dør, lenge leve journalistene, avslørte jeg min egen teknologioptimisme, drøm om nettjournalistjobb og kritiske syn på journalistutdannelsen ved Høgskolen i Oslo. Resultatet var intervju i Journalisten - og førsteklassinger som kjente meg igjen på den lokale baren fordi jeg tydeligvis var blitt pensum.
- Høsten 2009 fikk jeg lov til å nerde skikkelig mye da jeg kombinerte statsvitenskap, journalistikk og teknologi i Nerdepolitikk. Den ble trykket i argument, mest for å forklare studenter på samfunnsvitenskapelig fakultet at de bør sette seg inn i datalagringsdirektivet og opphavsrett.
- Alle jeg fulgte på Twitter latterliggjorde Ipad da den ble lansert. Jeg moret meg og skrev Eplesett! Reaksjoner på iTingen
Posted by Julie at 3:30 PM | TrackBack
June 11, 2010
Eplesensur
"Apple leverer den fysiske rammen for opplevelsen. De er de gamle medienes produsenter av papir, vinyl, platespillere og tv-apparater i ett. Men de kontrollerer også det eneste distribusjonspunktet for innhold; de er Posten, Narvesen, bokhandlerne, Platekompaniet og hele dagligvarehandelen samlet i én nettadresse."
Det skriver Sven Egil Omdal (@svelle) i en svært velskrevet tekst om Apples sensurering av apps-innhold på Ipod og Ipad. Les den.
I NRKBeta skriver Marius Arnesen: "Tanken om at en litt sær teknologiguru i San Fransisco skal bestemme hvilket innhold jeg har tilgang til i min hverdag, liker jeg svært dårlig." Så sammenligner han Apple med Nord-Korea. Eirik Newth etterlyser protest fra redaktører når Apple tar over retten til å bestemme hva som publiseres i norske medier. Per Kristian Bjørkeng beskriver konkurransen mellom Google og Apple som kampen mellom fritt/rotete og pent/sensurert.
Uansett hvilket merke du har på datamaskinen/telefonen/musikkspilleren, anbefaler jeg deg å sette deg inn i debatten.
Illustrasjon: Martin Krzywinski CreativeCommons
- Les også: Eplesett! Reaksjoner på iTingen (en svært uhøytidelig oppsummering av internetts reaksjon på iPad-lanseringen)
Posted by Julie at 9:50 AM | TrackBack
June 6, 2010
Facebook - Should I worry?
As a journalist, should I be particularly worried about Facebook?
So far, I've been pretty relaxed about Facebook. I still stand by what I wrote in May 2007 (Facebook does not change our relationships or social networks; it just makes them visible to others and to ourselves) and what I wrote in September 2007 (if you don't want the world to know about all the stupid stuff you do, just don't do stupid stuff). I still say that Twitter and blogging have changed my lifestyle much more than Facebook.
Even so, I've been following at least some of the seemingly endless Facebook debates for the past few years, and lately, I've been less relaxed.
Facebook has been constantly changing their rules for who sees what on your profile since they started. Today, you can still maintain some degree of control, but given Facebook's track record, we can't really assume that will last.
This is probably not good for people in general, but for me personally, it's not a problem. Again, I'm not worried about people discovering that (gasp!) I drink alcohol or (shock!) attend costume parties or (eek!) have bad hair days. Basically my rule is that no matter how many layers of password protection and "friends only" I can supposedly hide behind, I'm never going to publish anything online that my parents and my boss shouldn't see. And if I ever reach that uncomfortable level of celebrity status where strangers really do care about my bad hair days, I'll have much bigger problems than Facebook.
Copyright is a whole other story. I would like to make a living out of writing. And while I'm nowhere near being a great photographer, selling pictures is often part of selling journalism. Am I crazy to be uploading my own photographs to a site that clearly tells me that anything I give them becomes their property?
I feel horribly pretentious writing this, so let me just clearify: I don't truly believe that snapshots of my friends making Moose antlers with their hands behind their heads will someday be worth any amount of money. I highly doubt that any of the photos I currently have up on Facebook can be considered works of art or good photojournalism.
No wait, actually, some of them are decent. Not fantastic, but definitely publishable. So when I read this week that in Norway, journalists can publish other peoples' Facebook photos to illustrate news stories without asking, I was not happy.
Am I crazy to worry that this could be a slippery slope? Am I going against all my information-wants-to-be-free ideals? If so, is that just part of graduating college and turning into a conservative grown-up?
Or am I just being sensible? I'm not currently using Flickr, but if I were, it would be under an attribution/non-commercial license. I don't need to make money from my work, but I don't want other people to make money from my work without at least giving me some credit. That's why I stopped automatically publishing all my blog posts to Facebook - I want some degree of control, not over who sees what, but who legally owns what. After all, I have no idea what Facebook might do next. On this blog on the other hand, if the privacy policy changes, I will let myself know.
Posted by Julie at 11:46 PM | Comments (2) | TrackBack
June 4, 2010
Kritikk av gode hensikter
«Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. (...) En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral.»
Slik slaktet Terje Tvedt, professor i utviklingsstudier, NRKs årlige pengeinnsamling TV-aksjonen i Samtiden i 2008. Ifølge Tvedt opprettholder TV-aksjonen fordommer om nordmannens enestående evne til å hjelpe det fattige «Sør». I Dagbladet fikk et utdrag av teksten tittelen Journalistikkens sammenbrudd.
Christian Borch lurte på om Tvedt var "så beruset av sine egne retoriske spissformuleringer at han mister gangsynet". Petter Nome lo av Borchs "sårede stolthet" og skrev: "At folk som ellers er kritiske og seriøse, ikke en gang vil reflektere over om TV-aksjonen kan åpne for dilemmaer og sette habilitet og troverdighet under press, det er rett og slett vanskelig å forstå."
Det ble altså noe debatt av utspillet. Tvedt mener likevel at teksten fikk påfallende få konsekvenser for hvordan norsk media fremdeles fremstiller bistand i dag:
- Det var ikke én uavhengig analyse av CARE Norge under TV-aksjonen 2009, sa Tvedt da han besøkte journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo 26. mars 2010.
Slik Tvedt fremstiller det, er bistand en for sentral del av det norske selvbilde til at journalister tør å være kritiske:
- Produksjon av nasjonal norsk identitet i en globalisert verden har dreid seg om å definere oss selv som en humanitær stormakt og en verdensmester i bistand. Bistand har hatt en merkelig form for moralsk makt, sier Tvedt.
Kanskje er det derfor de få som først er kritiske, fremstår som så veldig opprørske. På BI Studentaksjonens debattmøte om bistandskritikk 2. mars 2010, var panelets kritiker langt mer tabloid enn panelets bistandsarbeidere:
- Bistand klarer ikke å skape økonomisk vekst, slo utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje fast.
Dermed fikk resten av panelet mulighet til å avfeie kritikken hans som unyansert og nærmest umoralsk. Representantene for bistandsorganisjoner hørtes ut som om de formulerte forsiktige pressemeldinger:
- Bistandsdebatten i Norge er unyansert. All bistand kan ikke skjæres over en kam, sa Orrvar Dalby fra Norsk Folkehjelp.
- Vi vet at vi mislykkes med enkelte ting, men vi må ikke glemme hvorfor vi likevel gjør dette. Det handler om solidaritet, sa Gunnar Andersen fra Redd Barna.
Ifølge Toje er norsk bistand basert på sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk: Selv om vi selvfølgelig håper at det vi gjør skal få positive konsekvenser, begrunner vi bistand med handlingens iboende godhet. Å gå ut fra at all bistand er god er imidlertid også å skjære bistand over en kam.
Norske journalister oppfordres til å være maktkritiske og til å «følge pengene». Da er det påfallende hvis vi ikke gransker bistandsorganisasjoners bruk av penger like nøye som vi gransker private bedrifter.
På Høgskolen presiserte Tvedt at han ikke kritiserte bistand. Han kritiserte mangelen på kritisk journalistikk om bistandsfeltet. Slike nyanseforskjeller kan imidlertid være vanskelig å formulere til lesere. Hvis nordmenn blir usikre på egne superevner som utviklingshjelpere, gir vi kanskje opp våre gode hensikter.
Desillusjonerte lesere – og givere – kan være et argument mot å utfordre myten om Norge som humanitær supermakt. Men hvis journalister gjemmer seg bak det argumentet, undervurderes både lesernes evne til forståelse og medias evne til formidling.
Gode hensikter er kanskje ikke kritikkverdige i seg selv, men gode hensikter er heller ikke nok. Den norske helten fortjener konstruktiv kritikk.
Opprinnelig publisert i argument (pdf av bladet).
Flere av mine argument-artikler:
- Intelligente nyheter i illusjonenes tid - Bak kulissene i Dagsrevyen med Christian Borch
- LES DENNE BLOGGPOSTEN! - Hvordan klikkhoreri fungerer
- Nerdepolitikk - Neste stortingsvalg kommer til å bli avgjort av internett
- Kunnskap i veggene - Om Blindernsavn og doveggslitteratur
- Gratis nyheter har en pris - Er det mulig å få betalt for å skrive på nettet?
- Jesus blant buddhister - Tanker tenkt på adventistisk barnehjem i Kambodsjas jungel
- Amerikansk politikk - presise fordommer - Hvordan jeg forutså valgresultater
- Jonas møter fans - Alle er forelsket i Støre
- Hjerneflukt kan ikke forbys - dette var vel første gang jeg publiserte noe, hvis vi ser bort fra denne bloggen. Det var om et tema jeg skal holde foredrag om i morgen.
Posted by Julie at 12:32 AM | TrackBack
June 2, 2010
The best friend contract
I don't know if these are the particular rules I would put in my Best Friend Contract, but they're probably decent guidelines. I get a little worried about promising to keep in touch "constantly" - I imagine 20 daily texts and endless Facebook wall posts. But overall, I think I could sign this with a couple of people, and that's a nice thing. Anyway, when I found this on icanread, I had that thought that I have sometimes: "It might be nice if there were clear-cut rules for how to treat people we care about. I think a lot of conflicts have to do with friends not agreeing on what the rules are."