According to Julie

7 ting jeg har lært om nettavisers forsider

Flere av journalistene advarte meg i starten av intervjuene om at valgene deres «satt i fingrene», og at de ikke nødvendigvis kunne svare på hvorfor det var slik. Etter hvert som jeg stilte konkrete spørsmål om saker, kunne de likevel begrunne sine valg i de fleste tilfeller. Jeg minnet dem også på at hvis svaret på et «Hvorfor?» var «Det var det første jeg kom på, og det er viktig å publisere fort,» eller «Jeg vet ikke; det bare så riktig ut,» var det også interessant. Det viktigste var tross alt at jeg fikk vite hva de tenkte, ikke at det de tenkte var riktig eller etter mine forventninger.

Det finnes imidlertid uskrevne regler for nettavisers innganger. Her er syv av dem.

1. Nyheten må ligge i tittelen

- I en stor papirsak har man to A3-sider å leke med. Bildetekst, mellomtittel og uthevet sitat kan også sette saken. Vi har tittel, ingress og bilde. Vi må velge ett element blant alt det papir viser. Nyheten må ligge i tittelen, sier frontsjef Morten Andersen hos Aftenposten.

Nyheten må ligge i titttelen, fordi nettjournalister har begrensede virkemidler for å selge individuelle saker til leserne.

Per Øyvind Fange i VG Nett sier han endrer tittelen hvis han ikke selv forstår hva saken handler om når han ser den. En vanlig begrunnelse for inngangsendringene jeg observerte, var at den opprinnelige inngangen var «uklar» eller «forvirrende.»

Journalistene sier at nettinnganger, sammenlignet med papirinnganger, må være mer spisset, og i større grad vise hva saken handler om.

2. Leseren skal tenke hvorfor? ikke bare hæ?

Journalistene sier språket i tittelen skal være enkelt og klart. Kreative, intelligente titler på papir blir ofte uforståelige på en nettfront. Ordspill og doble betydninger virker ikke, sier journalistene.

Da jeg observerte journalistene i arbeid, så jeg at de ofte la inn mer informasjon i forsidetittelen enn på innsiden. Hvis saken kom fra papir eller et nyhetsbyrå, satte journalistene gjerne inn ekstra ord før tittelen ble lagt på forsiden. Ordene skulle fortelle leseren hvilket tema saken hadde eller oppklare mulige misforståelser. For eksempel ble Kina løfter ambisjonene til Kina løfter klima-ambisjonene, og  –Feilgrep reddet bin Laden ble til –Bin Laden reddet av feilgrep fra Bush og Co.

Inngangen skal fortelle hva nyheten er, men ikke hele nyheten. En inngang med for mye informasjon er det ingen grunn til å klikke på. Nyhetsleder Heidi Ertzeid i Aftenposten forklarer det slik:

- Tittelen må få leseren til å stille seg et spørsmål om «Hvorfor?». Så er det viktig å ikke svare på det spørsmålet i ingressen.

3. For mye er bedre enn for lite

Journalistene liker imidlertid ikke å si for lite:

- Vi skal ikke holde tilbake informasjon. Luretitler og lureingresser av typen klikk her for å se hvilken er barnslig, sier Aftenposten-frontsjef Morten Andersen.

Journalister i Aftenposten og Dagsavisen sier at VG nesten erter leseren med sine kryptiske frontinnganger. Journalister i VG viser igjen til seher.no som eksempel på virkelig kryptiske ingresser.

Hvis inngangen sier for mye om nyhetspoenget, oppfordres leseren
til forsidescanning fremfor klikk.

- Forsidescannernes betydning bør ikke undervurderes, presiserer VG Netts Per Øyvind Fange.

Han forklarer at følelsen av å være oppdatert er svært subjektiv, men at VG Netts forside skal prøve å fremkalle den følelsen hos leserne. Da må forsiden i seg selv være informativ. VG Netts journalister sier de vil at forsiden skal svare leserne på spørsmålet «Har det skjedd noe?».

Da jeg observerte VG Nett, skrev ikke journalistene noen innganger som jeg vil kalle «lureinnganger». Det gjorde heller ikke journalister i de andre redaksjonene.

4. Et forsidebilde kan (nesten) alltid beskæres tettere

Journalistene jeg snakket med for denne oppgaven, var alle enige om én hovedregel for frontbilder: Du kan nesten ikke beskjære et bilde for mye.

- På papir er kule bilder de bildene du kan se lenge på og oppdage nye detaljer i. På nett er det tett beskjæring som gjelder, sier Aftenposten-journalist Nicolai Heyerdahl.

Alle journalistene sier at bilder på forsiden skal være tett beskåret. De bør også være enkle, slik at leseren raskt gjenkjenner motivet, også på mindre skjermer.
Flere av journalistene oppgir at valg av bilder også er et spørsmål om ressurser og tid, og at det ligger ikke-utforsket potensiale i bildevalg på nett.

5. Tittel = bildetekst. Bilde = stikktittel

- På nett virker forsideinngangen nesten som en bildetekst, sier Aftenpostens journalist Nicolai Heyerdahl.

Jeg observerte at journalistene valgte titler på forsiden som var helt avhengig av bildet: På denne veien døde elleve på tre år koblet til et kart med en rød inntegnet strek. Slik skal ferske sjåfører stemples med et bilde av en grønn L. Her prøver breiflabben å glefse til seg anda med et bilde av nøyaktig det tittelen sier. Lars Christian Tranøy, frontsjef i VG Nett, kaller her, se og slik «pekefingerord». Han sier at ordene oppfordrer til klikk fordi de «peker» på bildet og saken, men at de
ikke må brukes for ofte på forsiden. Da kan helhetsinntrykket bli masete.

En annen begrunnelse for bildevalg var at bildet fortalte leseren om det overordnede temaet for nyheten, på samme måte som en tydelig markert seksjon eller en stikktittel.

I observasjon så jeg at den vanligste måten å bruke bilder på front, var å finne et tett og enkelt portrettbilde av sakens hovedperson. Det kunne godt beskjæres så tett at halve pannen endte utenfor rammen. Journalistene sier at bilder av ansikter er mer spennende for leseren, en konklusjon som er helt i tråd med forskning om hvordan lesere leser.

6. - Sitater funker, sier nettjournalister

Å koble et tett portrett med et sitat kan gi en følelsesmessig sterk effekt. Dag Høie, fra Dagsavisens nettredaksjon, kalte det «snakkeboble»: Leserne får et inntrykk av at personen ser rett på dem og snakker rett til dem.

Øystein Helmikstøl, også i Dagsavisen, sier han prøver å unngå å bruke sitater i for mange av inngangene. Når jeg spør hvorfor, sier han at han lærte det på journalistutdanningen. Flere av journalistene har fått lignende beskjeder fra tidligere veiledere. Ifølge pensum for journaliststudenter bør ikke ingresser begynne med direkte sitater. Da mister leseren tråden i forklaringen av hvem som sa det.

Likevel er nettavisenes forsider dekket av sitater. Journalistene sier det er fordi leseren kommer tett på den som snakker, enten det er en allment kjent person, eller et anonymt vitne med en dramatisk historie. Ifølge informantene selv, velger de å bruke sitater stadig oftere. Der arbeidet med inngangen ikke begynner med bildet, begynner det ofte med å finne et godt sitat. Det fungerer best hvis sitatet gir uttrykk for en sterk mening, og aller best hvis saken i seg selv handler om at noen har sagt noe. Når sitatet er nyheten, er sitattittel bare et eksempel på å legge nyheten i tittelen.

7. Enkelhet og ærlighet varer lengst virker raskest

Det er vanlig å gå ut fra at lesere har dårligere tid på nettet enn på papir. Nettleserne er blitt kalt «en svært utålmodig menneskeflokk», av Veslemøy Kjendsli, pensumforfatter for journaliststudenter. Vi bruker kort tid på å filtrere ut
informasjon. Med effektive lesere, vil jeg konkludere med at den viktigste regelen for nettinnganger er at de er tydelige og direkte.

VGs nye høyreløp var ikke øyeblikkelig gjenkjennelig som redaksjonelt VG Nett-stoff, og derfor trodde lesere at hele løpet var annonser. Fenomenet banner-blindness – ignorering av det vi tror er annonser – ble dokumentert på 1990-tallet. Journalistene jeg snakket med, arbeider som om det samme fenomenet eksisterer for forvirrende nyhetssaker: Leserne filtrerer vekk en inngang hvis de ikke øyeblikkelig forstår hvorfor den er interessant for dem selv.

Jeg vil oppsummere det journalistene fortalte meg om gode innganger slik: Teksten i inngangen må være tydelig, så det ikke oppstår misforståelser. Det viktigste kravet til et frontbilde er at leseren gjenkjenner bildets motiv med en gang. En inngang som sier for mye, er bedre enn en som sier for lite. Innganger må ikke forvirre eller forlede, men rett og slette formidle hva saken egentlig handler om.

Innlegget er basert på min bacheloroppgave i journalistikk, som du kan lese her.