According to Julie

Den diskusjonen jeg er mest lei av, er den om at sosiale medier er spesielt skummelt for journalister.

Det er klart det er en viss risiko forbundet med dette. Hvis man er for privat på nettet, kan man irritere venner og lesere. Og journalister løper en reell risiko for å miste jobben.

Det var det som skjedde med CNN-korrespondenten Octavia Nasr noen dager etter at hun skrev dette på Twitter: "Trist å høre om bortgangen til Sayyed Mohammad Hussein Fadlallah. En av Hizbollahs kjemper jeg har stor respekt for." Etter 20 år i CNN, var likevel en sympatierklæring - etter mitt syn en relativt vag og harmløs sympatierklæring - for en politisk aktør oppsigelsesgrunn.

Her i Norge måtte informasjonssjefen i DnB Nor, Ole Irgens, slette bloggen sin etter at han skrev en bloggpost med tittelen Jævla bønder. Selv om bloggen hans ikke var direkte knyttet til DnB Nor, selv om han hevdet at han skrev posten som privatperson, var en slik uttalelse uakseptabel for banken.

Mediefolk skal nemlig være nøytrale. Noen sier at journalister ikke har venner, de har kontakter. Når denne "objektivitetskulturen" møter "delekulturen" på nett, blir det vanskelig. Flere journalister har vært skeptiske til at jeg har en blogg og en twitter-konto, og at jeg har skrevet i førsteperson i studentmedier, i tillegg til at jeg skriver nøytrale nyhetssaker i E24.

Hvorfor gjør jeg det likevel? Fordi jeg var blogger før jeg var journalist. Fordi jeg ville vært en dårligere journalist om jeg ikke hadde vært blogger først. Og fordi stadig flere leser som jeg gjør, fremfor å bare stole på at redaksjoner klarer å velge ut hva som er interessant for den enkelte leser.

Eller for å sitere @hermida (det vil si journalisten Alfred Hermida):

"Platforms like Twitter can turn our social network into our editor. Once this role was the preserve of a newspaper editor, who decided what the public should read that morning. Now people can turn to their social networks to find out, 'what do my friends or people I respect think I should read about this morning.'

Det er stadig flere av leserne og av de potensielle kildene, som bruker nettopp disse verktøyene. De er på Facebook, de er på Twitter, de leser blogger, og de bruker Google eller eventuelt andre søkemotorer som startsted når de lurer på noe.

For eksempel hvis du har bedt om å få intervjue dem, og de lurer på hvem du er. Eller hvis du har skrevet en artikkel som de likte, eller ikke likte, og de lurer på hvem du er. Og derfor er det ikke lenger noe skam forbundet med å google seg selv, eller ved å ha en identitet på internett.

Bloggen og Twitter er for meg et utvidet visittkort. Hadde jeg hatt et visittkort, ville jeg først og fremst skrevet www.accordingtojulie.com og @julierandersen på det. Bloggen har vært min i fem år, uavhengig av hvor jeg studerer, jobber eller bor.

Jeg har blogget, under fullt navn, siden juni 2005. Da var jeg atten år, og det var like før jeg begynte på Universitetet i Oslo. Jeg blogget mens jeg tok en bachelorgrad i Internasjonale Studier, før jeg begynte på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Jeg fikk tildelt praksisplass hos Teknisk Ukeblad, og nyhetssjefen der så på bloggen min og fortalte meg at den var mer enn god nok til å gi meg sommerjobb i Teknisk Ukeblad før jeg hadde vært i praksis.

Det er ikke den eneste gangen bloggen har ført til journalistikk. Noen løse tanker om en kronikk jeg hadde lest førte først til en god diskusjon, deretter en artikkel i studentmagasinet argument, og etter hvert en jobb som samfunnsredaktør i det magasinet. Etter bloggposten om journalistikkens fremtid ble jeg intervjuet i Journalisten og forelest om på Høgskolen i Oslo. Idéen om å forske på frontredigering kom som resultat av en bloggpost, og nå har jeg fått jobb som nettopp frontredigerer.

Men det viktigste bloggen har gitt meg er ren skrivetrening. Jeg har blitt vant til å gjøre research på nettet, linke til originalkilden og finne en egen vinkling i løpende debatter. Før jeg fikk min første journalistjobb, selv før jeg fikk en artikkel på trykk i studentavisen, hadde jeg allerede flere års erfaring med å skrive for lesere jeg ikke kjenner personlig. Det er klart det har vært nyttig.

Jeg har blitt en bedre journalist av å være blogger

Som journalist som forholder seg til bloggosfæren, er bloggen min spesielt nyttig. Håper jeg. Jeg er ikke bare en anonym representant for Mainstream Media; jeg er også en person. Kilden og jeg kan ødelegge hverandres nettrykte; det er ikke bare jeg som kan henge dem ut offentlig.

Kilder kan like gjerne treffe meg via en DM på Twitter, fremfor via en pressemelding som sendes til redaksjonene.

Det er selvfølgelig ikke det eneste jeg bruker Twitter til:

1. Jeg oppdaterer meg på verden, som forklart over.
2. Jeg søker opp diskusjoner og kan dermed få idéer til nye elementer i saker.
3. Jeg følger andre journalister og mediefolk og har dermed et faglig diskusjonsforum uavhengig av mediebedrift.
4. Jeg følger ekspertene i feltene jeg skriver om.
5. Jeg linker til egne bloggposter og diverse interessant fra e24.no

Og til de som sier at det er problematisk at jeg finnes på nettet uavhengig av E24, vil jeg si følgende: Den 100 prosent objektive journalisten, uten venner og bindinger, er en myte. Hvorfor?

1. Vi har hatt partipresse frem til 70-tallet. Journalisten og avisen uten politiske synspunkter er, i hvert fall her i Norge, en ganske ny oppfinnelse. Ny nok til at journalistlærerne mine husker en tid da hva man stemte var viktig for hvilken redaksjon man kunne skrive for.
2. Med en gang du velger vinkling i en sak, så er den ikke lenger hundre prosent nøytral. Vinklingen sier noe om hvem du anser leseren for å være, hva slags profil redaksjonen som helhet vil ha, men også hvem du er som journalist. Jeg kunne sitert Max Weber her og sagt at dette stemmer for mange former for vitenskap.
3. Skriver du ofte om samme felt, utvikler du ganske fort meninger om stoffet. Og det er ikke nødvendigvis politiske meninger, eller for-mot-meninger, men rett og slett egne tanker om hvordan utviklingen i saksområdet kan gå i fremtiden eller hvilke elementer av sakskomplekset som er mer eller mindre vesentlige.

Kort sagt: Selv om vi etterstreber nøytralitet i journalistikken, så er ikke journalisten som person helt objektiv. Journalistikken skal være nøytral, ikke journalisten.

Når jeg uttaler meg som meg selv på nettet, tar jeg ikke offentlig standpunkt. Jeg tenker høyt.

Jeg blogger/tvitrer ikke pressemeldinger om "Julies offisielle uforanderlige standpunkter." Jeg legger ut:

1. Anbefalinger - tekster jeg har lest, musikk jeg har hørt, arrangementer jeg skal på.
2. Kladder - diskusjoner med meg selv om ulike ting jeg tenker på, alt fra "Er det riktig av meg å gå med pels?" til "Hva ville jeg gjort med de siste seks månedene i mitt liv?"
3. Tekster jeg uansett har skrevet, enten det er skoleoppgaver eller tekster i andre medier som jeg har fått lov til å cross-poste.

Kriteriet for å linke til noen andres sterke meninger er "Er meningene interessante?" ikke "Er jeg enig?" Jeg var for eksempel kjempefornøyd da en leser ikke klarte å gjette hvem jeg ville stemt på i det amerikanske valget, selv om jeg blogget om det. (Jeg var med andre ord mer objektiv enn de fleste norske journalister om akkurat den saken.)

Min hovedregel for hva som kan publiseres har egentlig ikke endret seg siden starten:

This blog will show an everchanging snapshot of part of my mind - the part I don't mind publishing on the internet where anyone can read it.

Jeg synes generelt vi er for opptatt av å plassere oss selv og hverandre i båser. Vi vil så ofte at kildene skal snakke på vegne av interesser, og så blir vi redde for at vi må klassifiseres på samme måte hvis vi uttrykker oss utenfor redaksjonen. Da jeg var på bloggdebatt i regi av Fritt Ord i mars 2006, var det en journalist i Klassekampen som sa at det er så skummelt med disse bloggerne, for man vet jo ikke hva de står for. Og da svarte jeg: Vel, man kan jo prøve å lese hva de skriver.

Det er en fantastisk ting med blogger og Twitter. Disse mediene gir stemme til de som ikke representerer noen forutbestemte interesser. Som uttaler seg fordi de har tanker om noe, ikke fordi de leder en interesseorganisasjon eller et politisk parti.

Det er noen ting jeg er forsiktig med å blogge om, spesielt nå:

1. Konkret "for" eller "mot" i saker som det er noen mulighet for at jeg skal måtte skrive om
2. Personangrep
3. Klar flagging av partipolitisk tilhørighet
4. Interne forhold i E24, VG eller Schibsted
5. Personer som ikke har lagt seg selv ut på internett

Dette er for meg uproblematisk. Det går vel så mye på folkeskikk og hvem jeg vil være som blogger og som person, som det går på journalistrollen.

Jeg har sittet ved siden av journalister på café, hørt dem høylytt diskutere noe som skulle vært off-the-record og tenkt: "Dette er langt mer uprofesjonelt enn at jeg har en blogg." Reglene for hvordan du oppfører deg offentlig, bør være basert på sunn fornuft, enten du er på café eller på Twitter.

Real life is on the record, and the internet is just like real life.