February 2, 2011

Bilingual infatuation

My Twitter followers want me to define love. Ok, here goes.

Last night, I posted a list of words missing from the English language, and one of them was "forelsket".

I woke up this morning to a list of @mentions on Twitter about the difference between the English "in love" and the Norwegian "forelsket".

Seriously, Twitter? You think I know the answer to that one? Well, I'll try.

This works in any language

In my head, "forelsket" is how you feel between just having a crush on someone and actually realizing you are in love with them.

I guess if I were to use both my languages to describe how love evolves, it would be something like this: I like someone in general (conveniently, same word in both languages), I have a crush (which at least one friend of mine has directly translated into English as "ha et knus"), I feel "forelsket", I fall in love. This doesn't necessarily happen in that order, but on a scale of not-serious to very-serious, that's how it works.

Is forelsket the same as infatuated? Not really. Infatuated implies silliness, irrationality and superficiality. "Forelskelse" is hardly rational, but it's not as stupid/crazy as infatuation. If I ever describe myself as infatuated, it's because I know I'm completely stupid and out-of-character, and that this insane crush will blow over any minute. On the other hand, I can be forelsket for a frightening amount of time.

When I listen to friends who only speak English or watch movies in English, and someone says "I think I'm in love", I think: "No dear, you're forelsket. You just don't have that word in your vocabulary, poor thing." I guess forelsket is that giddy, excited feeling that's telling you someone is very interesting. Forelskelse is when you have a theory that you might be able to fall in love with someone, but you just don't know them well enough to tell yet.

Privately, I think that all the words I know, in English, Norwegian, Swedish, Danish, French, German, Dutch, Khmer, Thai, Italian, Spanish*, are all one big vocabulary. Sometimes I can use all my words, sometimes only a few, depending on who I'm talking to.

I also appreciate the British verb "fancy" and the American "hooking up" (I interpret it as an intentionally ambivalent way of saying "Something physical happened, but I'm not going to give you any details."). I think the Norwegian "kjæreste" is more serious than the English "boyfriend/girlfriend". Saying "I love you" in English is nowhere near as big a deal as saying it in Norwegian.

Even when no one else agrees with my definitions (or even understands me at all), speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary.

Related posts: Love in any language and I want to live in English

* I only speak two languages fluently, but I do know words in all of these languages. And the list looked cool.

Image: Premshree Pillai, Creative Commons

Posted by Julie at 1:54 PM | Comments (5) | TrackBack

December 16, 2010



(Klikk på bildet for større versjon)

Posted by Julie at 7:39 PM | TrackBack

November 22, 2010

Orangutang på børsen


(Klikk på bildet for større versjon)

Posted by Julie at 3:59 PM | TrackBack

March 4, 2010

I want to live in English

For every language you learn, you live another life. Apparently people who live in Czech say that. I think I want to live in English now.

Most Norwegians understand English, but worldwide practically no one understands Norwegian. This makes Norwegian an inside joke I share with a selection of the people I know.

Growing up, Norwegian was the language I used with the three people who knew me best, the people with whom I barely needed spoken words to communicate with at all. Even though I talked non-stop (still do) in both languages, my parents and my sister could usually understand my face and tone of voice well enough regardless of vocabulary. My mom could tell how happy I was by the way I opened the front door when I came home in the afternoon. So Norwegian was our somewhat unneccessary secret code. American friends thought Norwegian was an angry language, because they only heard it when my parents yelled at me. I preferred English, but my parents insisted I speak Norwegian, because I would need it someday.

These days, communicating in Norwegian is my job. Since moving back to Norway two years ago, I have studied and worked in Norwegian full time. I consider both Norwegian and English first languages, meaning I'm completely bilingual.

Despite all that, after giving Norwegian a serious try, I have realized something:

English is just better. I'm better in English. I like other people better in English.

I'm more open and heartfelt and honest in English. Norwegians are so direct it borders on insensitivity, both in culture and in language. We won't tell you to have a nice day unless we ourselves would really feel happier if you did. We won't say "I love you" to people we just like. We won't thank you if we don't feel genuinely grateful. Any expression of sentiment in Norwegian feels like I'm exposing some secret part of my mind, usually only accessible to Norwegians when we're drunk.

In English I'm more polite, although I might come off as relatively rude due to Norwegian bad habits. It feels easier to be sincere and emotional in English without feeling like I'm crossing the line into inappropriate. I'm more outgoing and animated, especially when I meet Americans. If I'm in a room full of Norwegians and one American, I might look like I'm giving the American much more attention, smiling and gesticulating more.

If I swear, it's in Norwegian. If I ever swear in English, I'm just pretending. The one exception is if I say skitt (the Norwegian word for dirt, the sk is pronounced sh) when I really want to swear in secret and I'm in Norway. (Swearing in French doesn't work at all.) This might be because I used to be American, and as a child I had no reason to swear. 

Privately, I think that all the words I know, in English, Norwegian, Swedish, Danish, French, German, Dutch, Khmer, Thai, Italian, Spanish, are all one big vocabulary. Sometimes I can use all my words, sometimes only a few, depending on who I'm talking to. Most of my close friends here in Norway are people who are also fluent in English. I don’t specifically search for bilingual people to befriend, but it’s obvious why it works for us: We have a shared vocabulary, and we often mix up our two languages in conversations.

But despite the fact that most Norwegians speak English, they don't speak the whole English language. English has more words than Norwegian. So I think in English with an occasional Norwegian expression, not vice versa. And when I speak English, the connection between what I think and what I say is less complicated. So in English I'm more honest, more polite and I swear less.

And you know that scene in Love Actually about American girls who love British men because they speak British? I know American girls like that, but it wouldn't be too much of an exaggeration to say that English in general - British, American, Australian, Canadian, any version of perfectly pronounced, flawless, this-is-clearly-your-first-language English - works for me. Hearing someone speak English really well just makes me relax. Compared to hearing Norwegians speak English as a second language, it's like hearing a singer with perfect pitch and realizing I've been listening to off-key music for years.

When I go through old notebooks and crumpled-up napkins at the bottom of my purse, I find quotes from novels I've read in English. Paragraphs I had to write down, because they made me shiver a little bit, because they were so well-written. Sometimes they become blog posts. I never feel that way about Norwegian.

Just listen to Stephen Fry talk about anything. Even when he's making fun of the very topic of language, I just love it.

Sure, there are plenty of wonderful things you can say in Norwegian as well. You can say koselig, nydelig, jeg er glad i deg. And as a journalist, I love the intricacies and possibilities of the Norwegian language. But I love the English language more. Half the time when I'm writing in Norwegian, I am quietly wishing that I could write the same text in English.

So what do I do with this? Move? Try to find writing work in English? I don't know.

Image: icanread

Posted by Julie at 2:13 PM | Comments (14) | TrackBack

Love in any language

We have different words because we have differents concepts, but sometimes I wonder if we have different concepts because we have different words. This is especially true when it comes to ideas that are hard to define. Take love for example.

Americans say I love you for all sorts of reasons to many different people in their lives. It’s the same verb for loving ice cream and loving the person you’re married to. Norwegians have two completely different ways of expressing love.

We say Jeg er glad i deg to close friends and family. This sentence means more to me than the English I love you normally does, but it's still not that one specific you're-the-one kind of I love you that people make a big deal about saying or not saying. Because for Norwegians that’s a sentence we expect to only say to a very few people during our lives, maybe just one. The Norwegian words for that are almost taboo; even writing them out without a specific person in mind feels wrong. When I was ten, an American wanted to learn how to say I love you in as many languages as possible, but I refused to teach the Norwegian version.

The difference between the two isn't as simple as one being romantic and the other platonic. Jeg er glad i deg can be romantic, only less so. And because Norwegians are more direct in their way of using language than English-speaking people usually are, we don't say Jeg er glad i deg to just anyone. Except for teenagers who (used to? I'm older now) finish texts with the abbreviation GID. But this Norwegian, less scary version of I love you is closer to I am fond of you, which I would barely take as a compliment in English. Glad means happy, just like in English, so I suppose there is an element of Your existence makes me happy. We can also be glad i things, but I seldom use the term for anyone or anything I'm not at least a little bit emotional about. I like (liker) my furniture, but I love (glad i) my apartment.

Even after years and years of living among Americans who use I love you as a general greeting with people they just like, it still feels weird to me. I have to stop myself from flinching when I hear an American finish an angry-sounding phone call to a family member with an angry I love you and I automatically translate it in my head. But speaking two languages fluently gives me twice as many ways to think about everything. There are some feelings I can only express in English and some I can only express in Norwegian, but in my own thoughts, I can sort out my emotions using my whole vocabulary. And I'm glad I can.


Inspired by Even in English, A Language Gap, in which Jennifer Percy writes for the New York Times:

"He speaks Serbo-Croatian, German and English. Two languages separate us.

I don’t speak German but I’ve said “ich liebe dich” plenty of times and it never does feel like a contract the way saying “I love you” feels like a contract. He, too, has said ich liebe dich to me. When we first started dating, this should have been a comfort to me, but it wasn’t. German sounded strange and ich liebe dich sounded ugly to my ear compared to “I love you.” It bounced off of me, it didn’t stay, didn’t embed itself like “I love you.”

I once tried saying “volim te” — “I love you” in Serbo-Croatian — and he didn’t respond. I asked if I’d said it right and he said I had. Then he repeated it quietly.

That’s the one, I thought: volim te. That’s the “I love you” that works for me, the one that is honest."

Image: xkcd

Posted by Julie at 1:10 PM | Comments (1) | TrackBack

December 11, 2009


Which particular Christmas recording have I listened to more than any other? It just might be this one:

The reason for this is that popular culture-wise, my parents are like young children. Not that their tastes are childish, but just like toddlers, they will watch or listen to the same thing repeatedly. Growing up, I got the impression that my parents watched Four Weddings and a Funeral every night, and played The Roches' Christmas album We Three Kings on a continuous loop every December. Why do you think we had to impose The Love Actually Rule? Not because of me.

Most of the album is not in Brooklynese, but Winter Wonderland is. I don't think I fully understood that this was a joke until I had already heard the song 50 million times. So many of the live versions of Winter Wonderland that I grew up with (read: my parents' friends singing at Christmas parties) were in variations of Brooklynese or Boston English anyway, so I assumed it was normal.

Around the same time I got the linguistic joke, I realized that Winter Wonderland isn't about Christmas at all. It's about hooking up or romance (interpret as you will) in a cold climate. Something Bostonians, New Yorkers and Norwegians can all relate to, which might be why it's so popular.

More Christmas music according to Julie

Posted by Julie at 10:49 PM | TrackBack

November 28, 2009

A not-very-brobdingnagian collection of quotes

"I’ve been spending far too much time at the computer over the past week. (…) But at what point does this really become a problem? When you’re walking down the street and wondering what graphics card they’re using to get the resolution so high? When you chant “ctrl+z” under your breath after telling an inappropriate Holocaust joke in front of your Polish and German friends? When you start hovering near power points instead of looking for somewhere that sells a decent cappuccino? (Trust me—you’re not going to find one. It’s Prague.)" - The Large Frog

"Some men set out to climb Mount Everest. Ammon Shea set out to read the Oxford English Dictionary full time, from cover to cover. Or rather covers to covers, his recent job as a furniture mover providing handy preparation for hoisting its 20 hefty volumes. And why did Shea fix his sights on this Brobdingnagian challenge - because it was there? "I have read the OED," he says, "so that you don't have to."" - Amanda Heller, "Short Takes", Boston Globe, August 24, 2008, quoted in the dictionary.com entry for brobdingnagian, word of the day here on accordingtojulie.com on Wednesday.

Posted by Julie at 12:11 PM | TrackBack

December 14, 2008

Det er nøye

Ja, det er det.

At det var fire leserbrev fra folk som er enige med meg om akkurat det i fredagens A-Magasin, det gjorde dagen bedre.

Hvis man lever av å skrive, finnes det ingen unnskyldning for dårlig språk. Det betyr ikke at hele verden trenger å skrive feilfritt - selv om jeg skal legge en slik verden til ønskelisten min. Det betyr heller ikke at gode journalister aldri skriver feil. Men hvis man lever av språk og ikke prøver å bruke språk riktig, er det et tegn på at det ikke er språk man skal leve av.

Som det står på Facebook-profilen min under "Groups": I judge you when you use poor grammar. Du som er voksen, skriver mye, men fortsatt ikke kan skrive ditt eget morsmål riktig, du er sikkert et godt menneske på mange måter, men jeg respekterer ikke dine og/å feil. Og løsningen på det problemet er at du skal akseptere at du gjør feil og så prøve å gjøre det riktig - ikke at jeg skal godta at dine feil blir erklært riktige.

Språk er i stadig utvikling. Det er det Snakk som Julie handler om, for eksempel. Hurra for nye ord! Lån fra andre språk! Men hvorfor skal vi gjøre språket fattigere og vanskeligere å forstå?

"Fordi det blir lettere for barn med skrivevansker å skrive da" er et elendig argument. Å gjøre "Alle gjør feil, så da er det ikke feil" til et prinsipp er å ta norsk likhetsideologi alt for langt. Barn som skriver mye feil, skriver mye FEIL. Det er ikke noe å skamme seg over, men det er heller ikke noe å være stolt av.

I den grad jeg bestemmer, heter det aldri informasjoner (det er den eneste gangen i mitt liv jeg skal skrive det liksom-ordet), enda betyr noe annet enn ennå og jeg skiller til og med mellom han og ham. Og uansett hva sprakradet måtte si om det, vil mennesker som kan skrive slik jeg mener norsk skal skrives, gjøre et bedre inntrykk på meg.

Så får jeg bare håpe at jeg blir så viktig at flere bryr seg om å gjøre riktig inntrykk på meg. Og at noen sender meg en mail og retter språkfeilene mine også.

Posted by Julie at 5:48 PM | Comments (5) | TrackBack

September 25, 2008

Dagens ord: betafset.

Ordforklaring bør ikke være nødvendig. Takk til Maren og hennes venner for ordet.

Posted by Julie at 4:04 PM | Comments (1) | TrackBack

September 7, 2008


English translation below. (Sorry, Julie - I fail at acquiring a webcam, I fail at Radiohead, but I will not fail at blogging in English)

Aina bruker ordet forelesningscrush, og linker til meg i den tro at jeg har forklart dette begrepet. Tror ikke jeg har det her, men nå kommer det:

Forelesningscrush - person man liker å se på forelesning, og som ofte er eneste grunnen til at man gidder å dra på forelesning. Ofte er denne personen også årsak til at man møter opp noen minutter tidlig, fremfor noen minutter for sent, og med rent hår, gjennomtenkt antrekk og uten synlige blå ringer under øynene.

I en verden "according to Julie", ville Programutvalg og andre elevrådslignende organisasjoner vurdert å ansette modeller som kunne deltatt på viktig undervisning på morgenen. At disse ikke var egentlige studenter, ville motvirket det store problemet med forelesningscrush: at man kan bli kjent med dem, og at dette forstyrrer lesingen. Forelesningscrush er nemlig nært beslektet seminarcrush og lesesalscrush, men må ikke forveksles med venn eller kjæreste. Det øyeblikket man tar kaffepauser sammen, har crushet blitt noe annet enn et crush. Fra å være en oppmuntring til å møte opp på skolen, blir det tidligere crushet alternativt tidsfordriv mens man er på universitetet.

Aina uses the word forelesningscrush,and links to me, believing that I have the definition somewhere in my blog. I didn't, but now I do:

Forelesningscrush - Norwegian term for "university crush" - someone in your class whom you like, and who is the main reason you show up in class at all. This person often inspires you to show up a few minutes early, with clean hair, a coordinated outfit and only a few rings around your eyes.

In a world "according to Julie", student governments would hire models to attend important, but not mandatory morning classes. The fact that these strategically placed university crushes would not be actual students, would solve the most common problem associated with these people: actually getting to know them distracts you from your studies. While the university crush is similar to the intellectual crush and the library crush, he or she must not be confused with a friend, boyfriend or girlfriend. The moment you and your university crush take coffee breaks together, he or she will no longer improve your grades. From being an incentive to get up in the morning, this person will become an alternative thing to do at university - where you should be spending your time studying, after all.

Posted by Julie at 10:08 AM | TrackBack

January 4, 2007

To coffee - and beyond!

I found a little game on Eva's livejournal. The idea is: you write a word, and you get movie quotes with that word. First, I tried my name, but phrases like "a Julie" were taking the fun out of most of the quotes. Then I thought: "Coffee is a good word." And then I had a lot of really pointless fun.

The greatest trick the Devil ever pulled was convincing the world coffee didn't exist.
Which movie was this quote from?

You had me at 'coffee'.
Which movie was this quote from?

Keep your friends close, but your coffee closer.
Which movie was this quote from?

I feel the need - the need for coffee!
Which movie was this quote from?

I love the smell of coffee in the morning.
(Funny because it sounds more normal than the original napalm.)
Which movie was this quote from? 

And I will strike down upon thee with great vengeance and furious anger those who would attempt to poison and destroy my coffee.
Which movie was this quote from?

All work and no coffee makes Jack a dull boy.
Which movie was this quote from?

After all, tomorrow is another coffee!
Which movie was this quote from?

I'm king of the coffee!
Which movie was this quote from?

Coffee? Where we're going we don't need coffee.
(WHAT?! Where's that?)
Which movie was this quote from?

A coffee. Shaken, not stirred.
Which movie was this quote from?

I see dead coffee.
Which movie was this quote from?

May the Coffee be with you.
Which movie was this quote from?

With great power comes great coffee.
Which movie was this quote from?

To coffee, and beyond!
Which movie was this quote from?

Coffee, for lack of a better word, is good.
Which movie was this quote from?

But why is the coffee gone?
Which movie was this quote from?

Posted by Julie at 11:53 AM | Comments (2) | TrackBack

January 30, 2006

Snakk som Julie - del 5

Pampelmousse - grapefrukt. Grapefrukt er et merkelig noglish-ord. Hvorfor ikke fornorske det franske ordet som er langt mer fengende?

Plippeplopper - små øretelefoner, den litt ekle typen man legger inn i ørene. Et av disse begrepene som folk forstår når jeg bruker det selv om det ikke er noen som helst grunn til at de skal forstå det.

Læreralder - den ubestemmelige alderen som lærere/sjefer/forelesere/venners foreldre osv. vanligvis befinner seg i. Har jeg definert noen som del av denne aldersgruppen, er jeg ikke i stand til å finne ut hvor gamle de egentlig er. Systemet krever litt mer forklaring:

Jeg har, etter litt for nøye gjennomgåelse av dette svært lite viktige temaet, kommet frem til at det finnes 6 aldre og at det som skiller disse, heller er utvikling, personlighet, selvbilde og livssituasjon enn antall år siden fødsel:

1. Barn som er virkelig små (noen ganger kalt "drittunger"). (0-12)

2. Barn som er en god del yngre enn meg, men som man likevel kan ha ordentlige samtaler med. (2-12)

3. Tenåringer som er yngre enn meg, (av noen kalt "fjortiser") (10-20)

4. Folk på min alder (15-30)

5. Læreralder (også kalt "eldre enn meg, men blir fornærmet om jeg sier de er gamle" og "for gamle for meg") (26-70)

6. Gamle (60-120) 

Da jeg var liten, så barn i klassen under bittesmå ut, og barn som var tre måneder eldre enn meg så det som sin rett å sjefe over meg. Etterhvert har de praktiske forskjellene mellom meg selv og mennesker som er eldre/yngre enn meg blitt redusert til nesten ingenting, utenom i helt konkrete situasjoner som hvis vi skal stemme eller dra ut på byen sammen. Samtidig hender det at mennesker som har levd like lenge som meg, plutselig virker mye yngre. Eller noen jeg egentlig anså som "på min alder" sier til meg: "ja, da jeg var like gammel som deg..." og jeg innser at han/hun har plassert meg i kategori 3. Og hvis foreldrene mine spør hvor gamle noen i kategori 5 er, er det umulig å svare, og jeg lurer på hvorfor de egentlig lurer på dette...

Posted by Julie at 8:11 PM | Comments (5) | TrackBack

December 31, 2005

Snakk som Julie - Del 4

Ekstrahud - hudfargede nylonstrømpebukser. Uttrykket er oppfunnet av min lillesøster.

God-morgen-kåpe - sier seg vel selv: et positivt ladet synonym til morgenkåpe. Også oppfunnet av min lillesøster.

Barnehagerompe - når man har en tykk strømpebukse med to sømmer bak, og disse sømmene synes gjennom buksen man har over. Uttrykket er oppfunnet av en danselærer: "Ja, bare så dere vet det, jeg har sånn barnehagerompe i dag."

Kaffedum - det man blir når man har drukket for mye kaffe. Da er ikke kaffen oppkvikkende, men sløvende. Det hersker tvil om hvorvidt dette fenomenet eksisterer. Kan det bli for mye kaffe?

Posted by Julie at 2:56 PM | Comments (2) | TrackBack

September 19, 2005

Lansering av nytt begrep: pastellstilen

Dette skulle opprinnelig være del 2 av forrige innlegg som da het "Om ungdomsmoter, hyttemoter og litt om ord". Dette er altså delen som handler om ungdomsmoter.


Det er ikke ofte jeg diskuterer mote med faren min. For et år siden oppsummerte han ungdomsstil etter noe jeg tror er åttitallets standard (?): Det finnes sosser og det finnes freakere. På denne skalaen er jeg nærmere freak og lillesøsteren min nærmere soss. Så enkelt kan det sies, og da var det egentlig ikke nødvendig å diskutere mer med ham om saken.

Nå har imidlertid begge begrepene blitt ganske utvannet, og verken sosser eller freakere vil oppfattes som sosser og freakere lenger fordi de alltid vil kunne komme med sin egen definisjon som ikke passer på dem selv. Folk liker ikke å bli satt i bås, og en effektiv måte å unngå dette på, er å klusse med begreper til du alltid kan si: "Ikke kall meg det, for det betyr ikke det du tror det betyr." Jeg lanserer derfor et nytt begrep: pastell.

Man trenger ikke gå utelukkende med pastellfarger for å være pastell, men hvis hver farge har en identitet, vil pastellmenneskene som gruppe ha identiteten til pastellfargene. Hvorfor:

For å komme tilbake til begynnelsen: pastell er mer soss enn freak, men det er to vesentlige forskjeller. Det viktigste er rent teoretisk: pastell er et nytt begrep, min definisjon gjelder, og min pastellsøster har (foreløpig) ingenting i mot å bli kalt pastell. Vi trenger nye begreper etterhvert som de gamle mister sin opprinnelige betydning. Den andre forskjellen er økonomisk: sosser er rike og bruker mye penger på seg selv (soss kommer vel av sosietet eller noe sånt?). Sossestilen er dyr å opprettholde fordi en av de vesentligste elementene er merker, så dyre og prangende som mulig. Pastellmennesker kan godt kjøpe dyre ting, men de trenger ikke. Et pastellplagg kan like godt være kjøpt på Hennes som på Tatler. En tenåring kan godt bruke forskekkende mye penger på seg selv uten å være pastell, og det at flere og flere unge er klar over at liksom-Chanel-briller kan kjøpes for en tier i utlandet, vanner ut designermerkenes status. Det er lenge siden man virkelig kunne anslå folks konto utfra klærne, uten å sjekke prislappene.

Hvis du nå forstår hva pastell betyr, bruk begrepet! Hvis ikke, skriv gjerne kommentar med spørsmål. Jeg tror ikke jeg kan definere dette presist, men hvis du viser eksempler, kan jeg bedømme om de er pastell eller ikke, så kanskje du etterhvert vil se et mønster selv.

Posted by Julie at 11:33 PM | Comments (4) | TrackBack

September 5, 2005

Om hyttemoter og litt om ord

I løpet av de siste fire månedene, har jeg vært på tre hytteturer. Totalt ukarakteristisk for meg. Jeg har dessuten misforstått hele hyttekonseptet, for i hvert av tilfellene dro jeg på hyttetur av motsatt grunn som den grunnen de fleste oppsøker hyttelivet for: jeg ville treffe mennesker og være sosial. Tidligere dro jeg på hytte som en ekte nordmann: for å være alene og drømme meg bort til en enklere tid da det ikke var behov for elektrisitet, sjampo eller andre mennesker. Min far undrer seg sikkert over hvor hyttefantasten ble av, og hvorfor hun er blitt erstattet av en blek jente som vet masse om kaffe, men lite om langrenn, og som er avhengig av både balsam og privatliv. Jeg mener fortsatt at en hytte med dusj ikke er en hytte og fjell med trær på ikke er ekte fjell, men alt dette er blitt redusert til teori, og i praksis kan jeg ikke lenger forstå at man skal måtte sitte i en fullstappet bil i fem timer for å samle tankene og dyrke ensomheten. Ensomhetsdyrking er langt enklere i en passelig stor café der alle menneskene er blitt enige om å la hverandre være i fred, enn i et lite hus der alle menneskene skal KOSE seg SAMMEN. Dessuten lukter det bedre i caféen.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er mote, stil, image og litt om ord. Det er nemlig et særtrekk ved hytter, at man later som om man ikke er forfengelig når man drar til dem, men denne benektelsen av forfengelighet skjuler det faktum at det er en helt egen stil som gjelder på hyttetur. En hver fravikelse av denne stilen vil stemple deg, ikke som stilløs eller umoteriktig, men jålete og stresset. Man må altså følge en bestemt stil for å overbevise andre om at man ikke er opptatt av å ha en bestemt stil.

Kjennetegn ved "jeg-bryr-meg-da-ikke-om-stil-stilen"
Gigantisk ryggsekk
Idrettstøy, evt. tur-i-skog-og-mark tøy

Fellestrekket ved disse er at de er stygge, og bare brukes i helt bestemte situasjoner. Man må altså kjøpe dem kun for dette bruk. Jeg vil påstå at jo mindre man bryr seg om stil og image, jo mindre penger vil man søke å bruke på stil og image. Et hvert plagg eller tilbehør med begrenset bruksområde, vil bli nedprioritert til fordel for flerbruksløsninger for å minimere antall innkjøp.

Noen vil kanskje påstå at disse tingene som jeg lister over, er flerbruksting, siden de like godt kan brukes i byen som i skogen. Til det vil jeg si at ikke bare fungerer disse tingene dårlig i byen, de fungerer nesten ikke i skogen heller. Eksempler:
1. Nickers. Kan du se noe poeng i å gå med en kortere bukse fordi det er kaldt, altså å kle på seg mindre i kaldt vær?
2. Gummistøvler. Hvorfor velge glatte, kalde sko i regnvær når man kan impregnere vanlige joggesko?
3. Gigantisk ryggsekk. Akkurat dette er praktisk når store, tunge bører skal bæres i skog og mark og ENSOMHET, men har du prøvd gigantisk ryggsekk på t-banen eller i en klesbutikk? Ikke bare er det lett å velte ting og mennesker, man tar enorm plass og nærmest tigger lommetyver om å forsyne seg.
4. Idrettstøy. Hovedfunksjonen til slike, må være at de ikke hindrer kroppens naturlige bevegelse. Så lenge klær tilfredsstiller dette kravet, bør de være greie treningsklær. Men nei da, de skal i tillegg være kjøpt i en sportsbutikk. En stor og uformelig bomullsbukse fra H&M er ikke like egnet som en stor og uformelig bomullsbukse fra Nike. Og det er viktig å skille mellom den store og uformelige bomullsbuksen man bruker til yoga, den man bruker foran tven, den man bruker på treningssenter, den man bruker på hyttetur og den man bruker på gåtur som en del av hyttetur. Forstå det den som kan.

Det kan være jeg har gått glipp av viktig lærdom og innsikt, og enhver som forstår seg på hyttestilen, må gjerne forklare den for meg. I mellomtiden vil jeg sende ros til de av menneskene jeg var på Studenterhytte med som ikke hadde eksempelvis gigantisk sekk siden de nettopp hadde flyttet hjemmefra og ikke hadde prioritert å ha slike ting med begrenset bruksområde med seg inn på en ny og liten hybel. Med bysko, byjakker og bybager er det dere som er de virkelig ujålete hyttemenneskene. La meg også få med at sekken jeg hadde på ryggen, var lånt av mamma. Jeg eier ikke slikt.

Posted by Julie at 9:59 PM | Comments (6) | TrackBack

August 13, 2005

Snakk som Julie - Del 3

Offisielt er tankene mine tospråklige. Uoffisielt tenker jeg på Noglish - en herlig blanding av norsk og engelsk. Her er noen eksempler:

Skruer noen?
- direkte oversettelse av "______ anyone?" som du sier for å tilby noe til alle som måtte høre deg.
Biffhender - et forsøk på å beskrive noen som beefy, altså en negativ variant av stor og muskuløs. "Biffhender med pølsefingre" er blitt et begrep i familien min. Kanskje en betegnelse på en hunds drømmemenneskehender...
Bali - byggryn. Barley, ikke sant?
Panikkere - å få panikk. To panic, ikke sant? Jeg mener at dette er et ord som trengs i det norske språk. Denne oppfatningen ble forsterket da jeg fant ut at attakere visst nok er akseptert. Attakere = angripe, enkelt og greit. Det trengs strengt tatt ikke et ord til som dekker akkurat den samme betydningen. En verbform av panikk finnes ikke ennå, og det har jeg savnet nok til å spontanoppfinne en.
Ellers er det kanskje betenkelig at første gang jeg satte to engelske ord sammen i en slags setning, var det for å rope: "More speed!" Tøff barndom...

Posted by Julie at 9:16 PM | TrackBack

June 22, 2005

Snakk som Julie - Del 2

Importan - beskriver noen som er veldig opptatt, og veldig viktig og aldri har tid til deg. Trykket legges på siste stavelse.
Screapy - en kombinasjon av scary og creepy. Betydningen er litt fleksibel. Det er ikke snakk om noe som er ordentlig farlig-skummelt, men heller så teit at det er skremmende.
Frostost - har ingenting med kalde melkeprodukter å gjøre. Frostost er ekstra god frokost som gjerne inneholder noe søtt. For bløtkake er frokost, så absolutt. Uttales tilnærmet lik frokost.

Posted by Julie at 11:03 AM | TrackBack

June 12, 2005

Snakk som Julie - en ordliste

Springmais – den korrekte oversettelsen av det engelske ordet ”popcorn”. (Popkorn er feil)
Ostehud enten den ekle ruglete siden av osten, som er enda mindre appetittlig enn resten, eller sånn hud man får hvis man har mange piercinger og tar ut alle sammen
Langbukseben – hårete legger som forårsaker at man ikke bør gå med skjørt (mye brukt når venninner låner klær, eksempel: ”Jeg kan ikke låne det skjørtet; jeg har langbukseben i dag”)
Sokkebeskytter – sko. Noen mener de bare finnes for å skjerme kule sokker fra regn, sand og søle. Jeg er ikke helt sikker.
Daffodiller – de blomstene som kjedelige mennesker kaller påskeliljer.
Tirst - det man er når man ikke er tørst. Tirst er for tørst hva mett er for sulten.
Skjap - dette ordet passet så fint inn i et kryssord at det måtte ha en betydning. Kanskje det kan bety halvveis juksete og bli brukt slik: "Du, den var litt skjap..."

Posted by Julie at 3:42 PM | Comments (4) | TrackBack